RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

BEGBIE er ikke blitt mindre sinnssyk i den nye filmen.
BEGBIE er ikke blitt mindre sinnssyk i den nye filmen. Foto: Uip

T2 - TRAINSPOTTING 2

Mørk og mesterlig 90-tallssnostalgi

Oppfølgeren til ”Trainspotting” klarer på mesterlig vis å gjenskape og oppdatere den ikoniske nittitallsfilmens kjemi.
Sist oppdatert:

T2 Trainspotting
Storbritannia 2017
Regi: Danny Boyle
Med: Ewan McGregor, Jonny Lee Miller, Robert Carlyle, Ewen Bremner, Anjela Nedyalkova, Kelly MacDonald .
Aldersgrense: 15 år

Jeg må medgi at jeg ankom denne filmen med en viss engstelse, da det ikke nødvendigvis er en god idé å lage oppfølgere til ikoniske 20 år gamle filmer. Og særlig ikke til filmer som både traff og var med på å forme tidsånden så til de grader som ”Trainspotting” gjorde i 1996.

Men det var heller ingen selvfølge den gang at en film om en gjeng heroinister fra Edinburgh skulle danne grunnlaget for det såkalte ”Cool Britannia” sammen med britpopen. For selv om nittitallet var preget av en ikke ubetydelig rusromantikk (inkludert det absurde begrepet ”heroin chic”), var det nykommeren ecstasy som pekte seg ut som det mytiske motedopet.

SE TRAILEREN TIL T2 HER

”Trainspotting” var imidlertid ikke først og fremst en film om rusbruk, men om vennskap, samt om livsvalg mer generelt. Som var skildret med frenetisk energi, visuell oppfinnsomhet, tidsriktig ironi og et usedvanlig heftig lydspor, sistnevnte med en snedig kombinasjon av samtidige artister og eldre rockere som Iggy Pop og Lou Reed. Og fortsatt står den som en av mine absolutte favorittfilmer, noe som også bidro sterkt til at jeg både gledet og gruet meg til denne oppfølgeren.

KARENE SAMLET: Apus (Ewen Bremner), Mark (Ewan McGregor), Sick Boy (Johnny Lee Miller) og Begbie (Robert Carlyle) samler gjengen i Trainspotting 2.

Tyve tunge år senere

”T2 Trainspotting” er til dels basert på forfatter Irvine Welsh’ oppfølgerroman ”Porno” fra 2002, men med nye historieelementer og friske veksler på den første boka fra returnerende manusforfatter John Hodges side, i en handling som er lagt til i dag. I tillegg er Danny Boyle, som fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd med den første filmen, tilbake i registolen.

I den nye filmen møter vi de gjenlevende medlemmene av den opprinnelige gjengen idet Renton (Ewan McGregor) vender tilbake til den skotske hovedstaden etter 20 års utlendighet. Det går ikke spesielt bra med noen av dem: Johnny ”Sick Boy” (Jonny Lee Miller) forsøker seg som utpresser av utro forretningsmenn i samarbeid med sin unge, bulgarske venninne Veronika (Anjela Nedyalkova). Spud (Ewen Bremner) er stadig junkie og får ikke møte sønnen sin, mens Begbie (Robert Carlyle) har tilbragt flesteparten av disse årene bak murene. Og tungt over dem alle hviler sviket og de ulike traumene de har gjennomlevd, som stikker langt dypere enn sprøytestikkene i seg selv.

I tillegg dukker også Kelly MacDonalds Diane opp igjen, om enn i en mindre sentral rolle – dette for så vidt også i tråd med forrige film (som unektelig var ganske så ”laddish”).

Gjentakelse og fornyelse

Grunnen til at ”T2 Trainspotting” sitter (og her bør jeg nok beklage det smakløse ordspillet) som et skudd i mine årer, er dens balansegang mellom videreføring og fornyelse – alle oppfølgeres store utfordring, som Boyle og kompani håndterer på mesterlig vis. Her drar filmen nytte av årene som faktisk har gått, med alt det innebærer av mellomtidens levde liv i skuespillernes ansikter og omgivelsene for øvrig. Men også i form av en historie som modig nok vektlegger tragedien i at disse karakterene har forandret seg så lite siden sist.

Slik sett er det intet utpreget gledelig gjensyn, men en overraskende mørk skildring av midtlivets stille desperasjon. For man trenger slettes ikke å ha vært sprøytenarkoman for å lure på hvor i helvete alle årene ble av.

Likevel er det ikke til å unngå at ”T2” inneholder en god del nostalgi, noe filmskaperne spiller på med en viss ironi – som når Johnny beskylder den hjemvendte Renton for å være en turist i sin egen ungdom. En beskrivelse som åpenbart også er ment å treffe en del av oss i kinosalen.

Mørk melankoli

Min eneste, lille innvending mot denne oppfølgeren (utover at ”T2” i tittelen er litt corny), er at et par av vitsene blir i enkleste laget. Samtidig skal det sies at humoren gir etterlengtede pust av friskhet i en gjennomgående ganske dyster film – selv når det medfører et nytt besøk på Skottlands angivelig verste toalett.

Stilistisk bruker filmen mange av grepene som sist, men nå med en kledelig melankoli og et mindre oppjaget tempo, som understreker den endrede konteksten. Slik evner ”T2 Trainspotting” å gjenskape mye av første films kjemi med en ganske annerledes energi – passende nok for en film som stadig handler om vennskap og svik, men nå mellom fire middelaldrende menn.

Renton og Sick Boy bringer fram nostalgiske følelser i T2 Trainspotting.

Oppdatert monolog

Også lydsporet har noen utsøkte ekko av de opprinnelige sporene, kombinert med mer moderne toner fra blant annet det skotske bandet Young Fathers. Og når Renton etter hvert gir seg i kast med en ny og oppdatert utgave av sin sarkastiske monolog om å ”velge livet”, må jeg innrømme at det gikk frysninger nedover ryggen på meg. Og om det til dels skyldtes abstinenser, så var det til en tid hvor det relativt jevnlig kom filmer av dette kaliberet.

Som denne filmen selv understreker, er det lenge siden den første ”Trainspotting”. I dag er det nærmest utenkelig at oppfølgeren skal oppnå noe i nærheten av samme populærkulturelle gjennomslagskraft. Men for oss som en gang følte oss som en del av denne gjengen, er det en gjenforening som gjør vondt og godt på helt riktig måte.

LES FLERE AV UKAS SEKSERE HER

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere