RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det er så lett å spørre ungdom om «Hva skal du bli når du blir stor?» Et bedre spørsmål er: «Hva trives du best med å gjøre?» eller «Hva er det du synes at du får til eller er god til?»
- Det er så lett å spørre ungdom om «Hva skal du bli når du blir stor?» Et bedre spørsmål er: «Hva trives du best med å gjøre?» eller «Hva er det du synes at du får til eller er god til?» Foto: Helle Nilsen (Mediehuset Nettavisen)

Psykiater: - Hvorfor snakker ikke foreldre om dette med barna sine?

- Tenk mindre på status og mer på å hjelpe ungdom med å finne en retning og en mening når de skal velge utdannelse, oppfordrer Anne Kristine Bergem.

- For at hardt arbeid skal oppleves godt, hjelper det å ha en mening i det man gjør. Kanskje kan vi voksne ikke bare heie og legge til rette, men også hjelpe til med å finne mening og retning, sier psykiater og foredragsholder Anne Kristine Bergem til Nettavisen.

Hun tror det er viktig å hjelpe unge i dag med alle valgene de står overfor og hjelpe dem med å finne en mening med det de skal gjøre i fremtiden. Ikke bare legge til rette for at de kan prestere og være «flinke».

«De forteller meg jeg er så heldig som har alt»

Et press om å få til alt, har mange av de unge nemlig følt på hele livet og de kjenner seg godt igjen i betegnelsen «Generasjon prestasjon».

Akkurat hvor dette presset kommer fra er uklart, men kanskje er det de mange mulighetene de står overfor, den konstante tilgjengeligheten i sosiale medier og kampen om å være den beste versjonen av seg selv?

På nettstedet Ung.no kan vi lese om mange unge som sliter med krav om å prestere. For eksempel denne 18-åringen:

«Jeg er 18 år gammel, og går siste året på VGS. Vennene mine forteller meg jeg er så heldig som har alt-et perfekt liv, familie, utseende osv. Jeg føler det ikke sånn, og sliter for å prestere som venninne, søster, datter, elev. Når jeg kommer hjem fra skolen er jeg så utslitt at jeg må legge meg og sove, har ikke matlyst lenger, hele tiden sliten, gruer meg til skolen osv. Jeg er i en stor gjeng som har mange planer fremover, og mye å glede oss til. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Til tross for dette, fremstår jeg kjempe blid og skjuler alt. Mamma fortalte jeg hadde gått ned så mye, og jeg går rett i forsvar med en gang. Dette er ulikt meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke si det til mamma og de, og vet ikke hvordan jeg skal gå frem til eventuelt helsesøster. Eller om det er noen som kan hjelpe i det hele tatt? Jeg vil ikke ha det sånn lenger, men heller ikke sutre over det til andre.»

Kanskje vil noen foreldre tenke at deres egen status og anseelse øker ved å ha velutdannede barn?

«Hva er de klager over? De har jo alt!»

- «Flink pike»-begrepet er nærmest blitt betegnelsen på et syndrom. Noen vitser med det, noen mener at syndromet overdrives mens andre igjen kjenner seg igjen, sier psykiater Bergem.

Hun mener det kanskje kan synes latterlig og kunstig, sammenlignet med alvorlige psykiske sykdommer som psykose og spiseforstyrrelser.

 - Det å finne en god balanse mellom hva som er rett for den enkelte og hvordan vi som borgene kan bidra til et fellesskap, er viktig å tenke over, mener psykiater Anne Kristine Bergem.

- «Hva er det de klager over?» kan man spørre seg. «De har jo alt.»

- De flinke pikene har kanskje alt. De har evner, de har utseendet med seg og de har alle muligheter. Verden ligger åpen og de kan oppnå alt.

 - Allikevel føles det vanskelig?

-  Jeg ser for meg et bilde av en 800 meter-løper. En skikkelig god en. Hun kan løpe så fort at hun helt sikkert kan vinne en premie. Rundt henne står folk som heier og vinker med flagg. Problemet er at hun er plassert midt på et jorde, og ingen har fortalt henne i hvilken retning målstreken ligger, sier Bergem.

Når startskuddet går kan hun begynne å løpe.

 - Men hun vet ikke hvor hun skal. Hun er fremdeles rask og lett på foten, men det er ikke så mye hjelp i det når hun ikke vet hvor, og i hvilken retning hun skal løpe.

 - Unge må vite hva flinkheten skal brukes til

- Så det å være flink i seg selv er ikke nok?

- Jeg tror at for at det skal være gøy å være flink, er det nødvendig å vite hva flinkheten skal brukes til. Og det vet man ikke nødvendigvis når man er 18 år gammel.

Bergem mener vi voksne må hjelpe til med å finne meningen.

 - Hvem hjelper dagens ungdom til å finne en mening med tilværelsen? Hvem hjelper unge mennesker til å finne fram til verdier i livene sine - verdier det går an å bygge en framtid på? spør hun.

Bergem forklarer at selvsagt kan 800 meter-løperen løpe hvor som helst og komme raskt fram.

- Men kanskje er det likevel viktigere å bruke litt tid på å finne riktig retning, slik at hun kommer dit hun skal og til et mål det er meningsfullt for henne å nå?

- Så det du prøver å si er?

- Unge mennesker trenger trygge voksne som kan være guider og trygge baser. Fordelen med å ha blitt voksen er at man etter hvert kan ha fått erfaringer med hva som er viktig i livet og hva som er mindre viktig.

Jeg har aldri hørt en forelder si: «Jeg håper datteren min vurderer en karriere innen renovasjon»

 - Ikke spør: «Hva skal du bli når du blir stor?»

 - Hvordan kan man gjøre det, på en god måte?

 - Det er så lett å spørre ungdom om «Hva skal du bli når du blir stor?» Et bedre spørsmål er for eksempel: «Hva trives du best med å gjøre?» eller «Hva er det du synes at du får til eller er god til?»

Bergem kommer med et nytt eksempel:

 - En ungdom som er glad i dyr, vil kanskje tenke: «Jeg vil bli dyrlege». Men hvis man starter med å snakke om gleden over å jobbe med dyr, er det mange måter å gjøre det på. Noen kan bli dyrleger, noen kan bli dyrepleiere og andre igjen kan arbeide i Dyreparken i Kristiansand med pass og stell av dyr.»

Bergem mener en slik tilnærming gjør at det er interessen og gleden over arbeidet som blir det viktige, ikke akkurat hvilken utdanning man skal ta eller hvilken tittel man skal ha.

 - Har en ungdom interesse og talent for konstruksjon og bygging, kan man jo ta utgangspunkt i det, og så snakke om at det trengs folk til å planlegge, til å tegne og til å bygge. Alle er like viktige og ingen kan klare seg uten de andre. En arkitekt, en ingeniør og en snekker har ulike bidrag inn i et byggeprosjekt, men alle er like viktige.

 - Jeg har aldri hørt en forelder si dette

Hun mener det er det som må være utgangspunktet for samtalen med ungdommen.

I tillegg til å ha et videre perspektiv, og tanker om å bidra til fellesskapet.

  - Det å finne en god balanse mellom hva som er rett for den enkelte og hvordan vi som borgene kan bidra til et fellesskap, er også viktige elementer, som det er lett å glemme.

 - På hvilken måte?

 - Jeg tror alle er enige om at det er avgjørende at vi i samfunnet har mennesker som jobber med avfallshåndtering, men jeg har aldri hørt en forelder si «Jeg håper datteren min vurderer en karriere innen renovasjon.»

Bergem stiller seg spørrende til hvorfor foreldre ikke gjør det. Hun mener det er spørsmål foreldre bør stille seg før de går inn i framtidssamtaler med ungdommene sine.

 - For mange er selvsagt jobb en veldig viktige del av livet, men de som kjenner mening i det de gjør, de som føler tilhørighet på arbeidsplassen og de som motiveres innenfra med tanke på arbeidsoppgavene, trives bedre i jobben enn andre.

 - Hvorfor tror du foreldre fort drømmer om statusyrker for barna sine?

  - Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Det er kanskje lett å tenke at gode jobber og titler er viktige, og at det er derfor man ønsker det for barna sine. Økonomisk trygghet vil ofte være en del av det å ha en god jobb. Foreldre oppdrar jo heller ikke barna sine i et vakuum, og utdanning og status er jo noe som settes høyt i vårt samfunn.Kanskje vil noen foreldre tenke at deres egen status og anseelse øker ved å ha velutdannede barn?

Bergem påpeker at det ikke er galt å stimulere til utdanning.

 - Det er mange sosial faktorer som er tett knyttet til utdanningsnivå, for eksempel helse. Problemet blir at det er lett å tenke at det alltid er høyere utdanning det er snakk om, men i denne sammenhengen handler det først og fremst om gjennomføring av videregående skole og eventuelt utdanning etter det.

 - Barnet kan fort tro at valget ikke er bra nok

Bergem syns også at foreldre bør tenke seg om to ganger før de begynner å «forsvare» egne barns valg til andre.

- Dersom du utad forsvarer et barns valg av utdannelse, kan barnet fort oppfatte det som om valget ikke er bra nok. Ungdom kan lett stille spørsmål til hvorfor han eller hun må forsvares.

 SE VIDEO:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere