RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

FEMINIST: Æsæl Manouchehri er generalsekretær i organisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM). - Det finnes et sårt behov for at noen tar tak i problematikken knyttet opp mot minoritetskvinner i Norge, for her mener jeg hele det politiske spekteret er mangelfullt, sier Æsæl.
FEMINIST: Æsæl Manouchehri er generalsekretær i organisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM). - Det finnes et sårt behov for at noen tar tak i problematikken knyttet opp mot minoritetskvinner i Norge, for her mener jeg hele det politiske spekteret er mangelfullt, sier Æsæl. Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Æsæl Manouchehri: - Enten er alle kvinner i verden likestilte, eller så er ingen det

Æsæl Manouchehri tror ytterst få kvinner kler seg i heldekkende plagg av fri vilje. - Det er en ukultur de nesten er blitt indoktrinert til å tro at de har valgt selv, mener hun.

OSLO (Nettavisen): - Jeg spurte pappa for et par uker siden: Hvorfor flyktet vi fra Iran? Var det av økonomiske årsaker? Var det fordi vi ikke var trygge? Svaret var ingen av delene. «Vi flyktet fordi vi mistet friheten. Hadde vi blitt værende i Iran ville spesielt ikke du, men også broren din, fått den samme friheten som jeg hadde som barn,» sa pappa.

Det store intervjuet vignett

Æsæl Manouchehri (32), drar det lange, svarte, krøllete håret bak ørene. Stopper opp i ett sekund, kanskje to, før hun fortsetter:

- Vi kom altså til Norge for å leve i frihet. Og hadde jeg da blitt påtvunget hijab eller annen ukultur, ville jeg brukt det mot min far. Jeg ville sagt at du har tvunget meg til å flytte fra hjemlandet mitt for å gi meg frihet, og nå tar du den fra meg.

- Trygg og skjermet oppvekst

Det er ikke alle som vet hvem hun er. På CV'en står det generalsekretær for organisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM). Tidligere bystyrepolitiker for Høyre i Lillesand.

Men som de aller fleste av oss, er Æsæl Manouchehri mange ting: Feminist. Politiker. Sørlending. Mamma. Karrierekvinne. Blogger. Venninne. Debattant.

Norsk. Og iransk.

For meg som journalist fremstår hun som som ærlig, uredd og relativt beinhard. Hun kommer småløpende inn på Christiania Kafé, smiler bredt, bestiller en Pepsi Max, beklager at hun er sen og setter seg ned uten å ta av seg jakka.

- Kjør på!

Vi har en time på oss før hun må videre. Heldigvis prater hun fort, klart og tydelig - nesten uten pauser.

- Jeg var ni måneder gammel da vi kom til Norge som flyktninger fra Iran. Min far var i militæret under sjahen (Muhammed Reza Pahlavi, red.anm.), og da revolusjonen kom måtte vi enten innrette oss etter presteskapet eller flykte. Foreldrene mine var veldig klare på at presteskapet ikke var et alternativ for dem, så da ble Norge neste stopp, forteller Æsæl.

Sammen med storebror, mamma og pappa, vokste Æsæl opp i Kristiansand.

- Jeg har hatt en veldig trygg og skjermet oppvekst, preget av to kulturer. Foreldrene mine var opptatt av å videreføre den iranske kulturen, med persisk nyttår og iransk matkultur. Verdier som gjestfrihet, varme og respekt sto sentralt hjemme hos oss, og dørene var alltid åpne, forteller 32-åringen.

DEBATTANT: Æsæl mener minoritetskvinner har et ansvar for å opplyse om sin egen problematikk i det norske samfunnet. - Norske kvinner og menn kan jo ikke vite hva som foregår. Jeg kan ikke forvente at noen som ikke vet hvordan jeg har det, automatisk skal forstå.

Identitetskrise

Religion var aldri en del av oppveksten. Selv beskriver hun foreldrene som «like religiøse som en gjennomsnittlig nordmann», altså feiret de religiøse høytider, men Gud og religion var sjelden tema rundt middagsbordet.

- Vi feiret Eid og lærte hvor det kom fra, men samtidig var vi en del av den norske kulturen. Broren min og jeg var norske ungdommer. Men sent i tenårene, skjedde det noe. Da kom jeg i en slags identitetskrise. Jeg så meg i speilet og skjønte at jeg egentlig ikke er norsk. Utseendet mitt er jo ikke norsk. Jeg følte jeg måtte finne ut hvem jeg var, og hadde et slags rebelsk oppgjør med meg selv. Men heldigvis greide jeg å forene tankene mine. For jeg innså at jeg kunne være begge to, både norsk og iransk. Jeg fant et sted på midten, der jeg tok med meg det beste fra begge kulturer.

- Vil du si at du er religiøs i dag?

- Jeg pleier å si at jeg har en gudstro, et slags moralsk kompass som sier noe om hvordan man skal oppføre seg som et godt menneske. Men jeg mener at tro er en privat affære, og ikke noe du prøver å tre nedover halsen på andre.

Som mamma til to jenter på fem og seks år, forsøker Æsæl å overføre dette moralske kompasset til jentene sine. Slik at de, når de eventuelt står overfor en lignende identitetskrise, kan trekke frem det mamma har lært dem: Du bestemmer selv over eget liv, og ingen andre enn deg selv kan definere deg.

- Og at ingen kan fortelle dem hva de skal gjøre, selv ikke mamma. Vis toleranse og respekt, og vær god mot andre, det er det viktigste.

- Vårt ansvar som minoritetskvinner

At Æsæl greide å definere sin egen identitet i krysningen av to ulike kulturer, er absolutt ikke tilfellet for alle minoritetskvinner. Men fordi hun vet at det er mulig, vil hun hjelpe og veilede andre.

I januar flyttet hun fra Lillesand til Oslo, for å begynne som generalsekretær i LIM. Nå bor hun på Nesodden med døtrene sine.

LIM-jobben gir henne mulighet til å bruke hver dag på jobbe med den saken som står henne nærmest: Integrering av minoritetskvinner.

- KVINNEUNDERTRYKKELSE er et internasjonalt problem, mener Æsæl Manouchehri.

- Det finnes et sårt behov for at noen tar tak i problematikken knyttet opp mot minoritetskvinner i Norge, for her mener jeg hele det politiske spekteret er mangelfullt. Det finnes jo knapt på den politiske agendaen, med unntak av tema som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men det står det jo i menneskerettighetskonvensjonen at vi må gjøre noe med. Hva med all hverdagsproblematikken rundt minoritetskvinner i Norge? Det er det vårt ansvar å selv ta tak i.

- Ja, er det egentlig minoritetskvinnene selv som sitter med det ansvaret?

- Absolutt. Det er vårt ansvar å belyse det, i alle fall. Norske kvinner og menn kan jo ikke vite hva som foregår. Jeg kan ikke forvente at noen som ikke vet hvordan jeg har det, automatisk skal forstå. Belysningsarbeidet ligger hos oss, mens ansvaret for løsninger ligger hos samfunnet som sådan.

- Har du alltid kjent på det ansvaret?

- Ja, veldig. Ikke bare på vegne av kvinner i Norge, men på verdensbasis. Kvinneundertrykkelse er et internasjonalt problem, hvor vi bare får etterdønningene i Norge. Se på Egypt, Saudi-Arabia, Iran... Der snakker vi kvinneundertrykkelse! Der snakker vi om kvinner som blir behandlet som eiendom, ikke som selvstendige individer. Og da er vi tilbake til hvorfor jeg engasjerte meg i politikken i utgangspunktet: Fordi vi er en del av et verdenssamfunn, og kvinnepolitikk er også verdenspolitikk.

Tro er en privat affære, og ikke noe du prøver å tre nedover halsen på andre.

- Tror de har valgt det selv

Hvis vi starter i Norge, mener Æsæl at den største utfordringen ligger i å opplyse minoritetskvinner om at de kan velge sitt eget liv.

- Rent praktisk så handler det om å bryte med en ukultur de er en del av, en ukultur de nesten er blitt indoktrinert til å tro at de har valgt selv. Vi må gi dem en følelse av at ingen kan dømme etter utseende og sømmelighet. Du er et selvstendig menneske, og du må velge din sti i livet selv! Vil du være hjemmeværende mor? All respekt for det. Men vil du bli kjernefysiker er det heller ingenting som står i veien for det, i alle fall ikke at du er kvinne.

Hun vil ha nasjonalt niqab-forbud. og mener hijab bør forbys i alle offentlige stilinger.

- En rekke muslimske kvinner sier jo at de bærer dekkende plagg av egen fri vilje, bør de ikke få lov til det?

- Ja, det sier de, og det tror jeg på at de tror også. For hvis du, fra du var liten jente, har blitt lært opp til at man kun er ren, sømmelig og verdig hvis man dekker seg til, da gjør du deg noen tanker. Hvis foreldrene dine sier at du er som innpakket godteri hvis du har dekket deg til, og minner om at ingen vil spise godteri som er tatt ut av pakken, da er det ikke rart at du bærer slike plagg, sier Æsæl, og fortsetter:

- Da indoktrinerer du deg selv. Det er hjernevasking. Og klarer man å oppnå det, er det mye kraftigere enn å tvinge noen. Disse kvinnene tenker nok at de gjør det av fri vilje, og det må vi anerkjenne. For hadde de kjent på at de gjør noe de egentlig ikke vil, ville det også vært lettere å få dem ut av situasjonen. Det er jo derfor denne kampen er så uendelig lang.

- Tror du det finnes noen som faktisk bærer heldekkende plagg av fri vilje?

- Da må du definere fri vilje. For å si det sånn: Hvis de kan ta av seg plagget og vanke de samme miljøene, ha de samme rettighetene og bli behandlet på akkurat samme måte, altså at hverdagen ikke endrer seg i det hele tatt, da er det fri vilje. Men hvis de mister noe ved å kle av seg plagget, hvis de blir fryst ut av venner og familie eller, i verste fall, må leve med trusler og frykt, da er det ikke fri vilje.

NIQAB-DEBATTEN: - Disse kvinnene tenker nok at de bærer niqab av fri vilje, og det må vi anerkjenne, sier Æsæl.

- En dehumanisering av kvinner

Niqab-debatten har lenge preget samfunnsdebatten i Norge, og da Horten kommune sa ja til niqab i skolen, reagerte Æsæl kraftig.

- Hvis alternativet er at disse jentene ikke får utdanning, er det ikke bedre å la dem bære niqab på skolen?

- Nei. For vi har et lovverk som sier at barn skal på skolen, og hvis foreldrene ikke følger det, må vi koble inn barnevernet. Da må vi tørre å bruke det. Hvis det gjelder høyere utdanning, bør niqab fortsatt forbys, hvis ikke føyer vi oss etter særkrav. Og hvor går grensen der? Kanskje man drikker kaffe en dag, og så resulterer det i at man ikke får gå ut av huset. Skal vi da forby kaffe? Ett sted må grensen gå. Vi må sette rammene for hvordan vi vil ha det i Norge, og så må andre tilpasse seg.

- Det finnes ikke tall på hvor mange som bruker niqab i Norge, men vi vet at det ikke er veldig utbredt. Er det så viktig å ta kampen mot disse kanskje 90 kvinnene som går i niqab?

- Ja, for det blir flere og flere. I tillegg handler dette om flere aspekter. For det første: Vi må diskutere dette prinsipielt, ikke i antall. I dag er det kanskje 90, i morgen kan det være 2.000. Hva gjør vi da? For det andre: Vi kan ikke diskutere niqab som plagg. Det er en symbolikk i det. Hvis det bare var et plagg kunne de like gjerne ikledd seg hettegenser, joggebukse, lue og munnbind, men det gjør de ikke. Vi må diskutere tanken bak. Hvorfor skal en kvinne dekke seg til? Det er en dehumanisering av kvinner, som sier at du er en manns eiendel. Det kan jeg ikke leve med, sier Æsæl, og fortsetter:

- I tillegg må vi se på dette med internasjonale briller. Kanskje er det 90 kvinner i Norge, men på verdensbasis er det 40 millioner kvinner i muslimske samfunn som blir undertrykt - minst! De blir steinet, henrettet, brent, kastet syre på. De blir holdt nede hver eneste dag. Ja, her sitter vi og diskuterer de 90 kvinnene i niqab, men kan du tenke deg hva slags verden vi egentlig lever i?

- Trenger fortsatt feminisme i Norge

Selv om Norge ofte går foran som et godt eksempel når det kommer til likestilling, er vi fortsatt ikke i mål, mener Æsæl.

- Feminisme for meg betyr likeverd for menn og kvinner. Vi skal ikke bli holdt nede fordi vi har et annet kjønnsorgan enn menn. All forskning viser at kvinner er likestilte menn, unntatt når det kommer til fysikken, altså at de er sterkere. Men nå skal vi ikke akkurat ut å løfte lastebiler.

- Men du synes ikke vi har oppnådd det i Norge?

- Nei, se bare på antall kvinner i lederstillinger. Antall menn på Stortinget. Ulikheter i lønn. Og hvem er det som som regel blir hjemme med barna?

Æsæl er ikke i tvil: Vi trenger feminisme i Norge i dag også.

- Dessuten er det slik at vi på verdensbasis ennå har lang vei å gå. Prinsipielt lever jeg slik at enten er alle kvinner i verden likestilte, eller så er ingen det. Vi trenger den sekulære feminismen i Norge, og da må vi som er fra en annen verdensdel kunne uttale oss på vegne av minoriteter.

Enten er alle kvinner i verden likestilte, eller så er ingen det.

«Du har pornofjes»

Selv om Æsæl har bodd i Norge nesten hele livet, tror hun det er veldig mange som ser på henne som utlending. Både nordmenn og andre innvandrere.

Og når hun deltar i den offentlige debatten, får hun bekreftet antakelsene. Vi har hørt det før: Kvinner med minoritetsbakgrunn er de som får mest hetsende kommentarer basert på iboende egenskaper, altså kjønn og utseende.

HETS: Æsæl opplever ofte hetsende kommentarer etter hun har vært i debatter i media. - Du må ikke tro du slipper unna, sier hun.

- Jeg kan skrive under på at jeg får mange slike kommentarer. «Du hører hjemme på kjøkkenet». «Du har pornofjes.» «Burde du ikke heller vært hjemme og lært barna dine Koranen?» «Hadde du gått med hijab, ville jeg fridd til deg.» Kommentarene er mange, og jeg vet ikke hvem som står bak. 

- Går det inn på deg?

- Personkritikk ler jeg av, for disse menneskene kjenner meg ikke. Handler det om utseende, tenker jeg «hver sin lyst». Synes du jeg ser jævlig ut, javel. Synes du jeg er deilig, javel. Det jeg bryr meg om er de konstruktive tilbakemeldingene som går på det jeg faktisk sier. Jeg mener at dialog er løsningen på alle samfunnsproblemer, og da må vi være åpne for tilbakemeldinger fra folk med andre synspunkt. Jeg har tatt et valg, og det er en del av jobben. Stikker du hodet frem, må du tåle at noen hugger.

- Men skal du være nødt til å tåle kommentarer som går på utseende og kjønn?

- I teorien, nei, men sånn er det. Du må ikke tro at du slipper unna, for det gjør du ikke. Samtidig har jeg tatt et valg om å skjerme barna mine, for de har ikke valgt dette.

- Kniper det nok, må de jobbe

Det timeslange intervjuet går mot slutten. Æsæl sitter ennå med jakka på. Med tema som likestilling, integrering, religion og kvinnerettigheter på bordet, er det vanskelig å skulle si seg helt ferdig med spørsmålsrunden.

Men i et forsøk på å oppsummere, spør jeg henne om hva vi bør gjøre for å få bukt med problematikken rundt integrering av minoritetskvinner:

Ifølge Æsæl er veien mot målet tredelt: Opplysning. Dialog. Krav.

- Tidligere kunne man si at samfunnskontrakten var mellom individet og staten, men nå tror jeg vi må fornye den. Individet må deles i to grupper, minoriteten og majoriteten. Jeg kan skrive ei lang bok om krav til minoritetene, hva de må gjøre og hva de må finne seg i, men vi må også stille krav til majoriteten. Staten har sitt ansvar med å tilrettelegge for innvandrere, men ansvaret hviler også hos nordmenn, som ikke er det varmeste folkeslaget. Vær mer åpen og innbydende! Kanskje kan man dele nettverket sitt og på den måten hjelpe minoriteter å finne jobb? Da hjelper du ikke bare den personen, du hjelper også samfunnet.

Og så må kontatstøtten fjernes, sier Æsæl.

- Kontantstøtten forhindrer integreringen. Jeg anmoder alle partier å fjerne den. Den bygger opp under kjønnsrollefordelingen i et hjem, og for innvandrerfamilier forhindrer den sosialisering av både kvinner og barn.

- Men hva gjør vi med de minoritetskvinnene Amal Aden skrev om i fjor høst, de som ifølge Aden ikke vil jobbe?

- Vel, vi legger jo til rette for at de skal ha denne holdningen om å ikke ville jobbe. Men for å si det sånn, hvis det kniper nok økonomisk eller sosialt, så må de jobbe.

Har du fått med deg denne videoen?

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere