RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Una Haavik Monclair ble syk i tenårene:  - Jeg følte meg aldri bra nok eller pen nok. Når jeg etter hvert ble tynnere,  så fikk jeg en bedre følelse rundt meg selv.
Una Haavik Monclair ble syk i tenårene:  - Jeg følte meg aldri bra nok eller pen nok. Når jeg etter hvert ble tynnere,  så fikk jeg en bedre følelse rundt meg selv. Foto: Helle Nilsen (Mediehuset Nettavisen)

Una slet med spiseforstyrrelse i årevis:  - Først da nyrene sviktet, innså jeg at jeg var syk

Sist oppdatert:
- Hadde det ikke vært for min kjærlighet til barna, tror jeg faktisk ikke at jeg hadde orket å kjempe, sier Una Haavik Monclair.

- Rett før påske i år gikk jeg ned èn kilo. Jeg kan ikke gå ned i vekt, den ene kiloen gjør noe med hodet mitt. Jeg får lyst til å gå ned flere kilo, sier Una Haavik Monclair (46) til Nettavisen.

Trebarnsmoren, som jobber i tingretten som saksbehandler, er gift med Tore og har tre barn, har slitt med spiseforstyrrelsen så lenge hun kan huske.

Både ektemannen og barna har lest dette intervjuet før det ble publisert.

En spiseforstyrrelse forbindes ofte med unge jenter. Det er ofte de vi hører om, som det skrives om. Sykdommen er skambelagt, men å være mamma med en spiseforstyrrelse er enda mer tabu.

Nettavisen vil gjennom en artikkelserie belyse dette underkommuniserte temaet. Dette er første artikkel om temaet.

Line Orvedal i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) forteller at flere mødre som tar kontakt, kommuniserer sin bekymring for barna.

Flere kvinner tar opp problematikken

- Den største bekymringen mødre har, er oftest hvordan deres eget anstrengte forhold til mat, kropp og vekt kan påvirke barnas eget forhold til det samme, sier rådgiver og faglig ansvarlig i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS), Line Orvedal til Nettavisen.

Orvedal forteller at de ikke registrerer at et er et økende antall kvinner som henvender seg til dem.

- Men vi har en opplevelse av at flere kvinner tar opp denne problematikken og at bekymringen i større grad kommuniseres.  For mange er også denne frykten en motivasjon i seg selv, til å gjøre noe med sin egen situasjon, søke behandling eller hjelp.

- Det har vært et slit

I 2013 fikk Una Haavik Monclair beskjed om at nyrene hennes holdt på å svikte.

- Det var grunnen til at jeg gikk med på å legges inn på Modum Bad. Jeg hadde jo egentlig ikke lyst til det, og strittet lenge i mot, forteller hun.

Modum Bad er et av behandlingsstedene i Norge som tilbyr spesialisert behandling for foreldre med spiseforstyrrelser og pårørendeopphold.

På tross av at Una har vært alvorlig syk over lang tid, har hun alltid holdt hjulene i gang. Hun har vært i full jobb og fulgt opp sine tre barn, som i dag er 16, 11 og 8 år gamle.

 - Dersom jeg bare hadde hatt meg selv å tenke på, hadde jeg gitt opp kampen for å bli frisk, sier hun.

 - For det har vært et slit. Hadde det ikke vært for min kjærlighet til barna, tror jeg faktisk ikke at jeg hadde orket.

Veien fram til å få behandling har vært lang for Una. Hun strittet lenge i mot, men da hun først erkjente at hun trengte hjelp, tok det lang tid før hun fikk den hjelpen hun faktisk trengte.

Barna har også vært hennes største bekymring med tanke på sykdommen, men denne bekymringen kom først til overflaten da hun erkjente hvor syk hun faktisk var.

 - Sykdommen er så sterk at selv redselen og skammen over at jeg var en dårlig mor, som kunne gjøre barna mine syke, ikke var god nok grunn til å bli frisk, forteller hun.

Fakta: Bulimi og anoreksi

Klikk for å åpne faktaboksen
 

Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere tilstander eller lidelser med beslektede karakteristika. En person har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten. Personen blir overopptatt av kropp, vekt, utseende og matinntak.

For en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt regulere følelser, selvfølelse og livsproblemer.

Anorexia nervosa

Alvorlig undervekt

Begrenser hva og hvor mye man spiser

Intens frykt for å legge på seg

Føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har undervekt

Enkelte kan ha overdreven trening, selvfremkalte brekninger og bruk av avførende midler

Overdreven opptatthet av figur og vekt

Bulimia nervosa

Gjentatte episoder av overspisning. Spiser mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon og en opplevelse av tap av kontroll over matinntaket

Episoden etterfølges av selvfremkalte brekninger, avførende midler, fasteperioder eller overtrening for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning.

(Kilde: Modum Bad)

«Hva fikk dere å spise i bursdag?»

Una har alltid vært tilstede under familiemåltidene.

 - Jeg har alltid spist med familien, men på min tallerken var det aller mest grønnsaker.

Selv om hun aldri snakket om mat på en ødeleggende måte overfor barna, telte hun hver eneste kalori, inni seg.

 - Vi snakket aldri mye om mat, verken om at ting var usunt eller sunt. Vi spiste vanlig, sunn mat med grovt brød, og mye grønnsaker. Godteri på lørdag og ellers ikke så mange utskeielser. Dette har jo vært normalen for barna.

I ettertid ser hun hvordan hun ubevisst har vært restriktiv, også med barna.

 - Det var jo aldri snakk om å spise en Kvikk Lunsj før vi hadde gått en skikkelig skitur. Vi hadde heller aldri med så mye godsaker i tursekken, det måtte i tilfelle være dersom det var noen julekaker igjen fra jula, ler hun.

Og legger til:

 - Vi klarer alle å le litt og ha humor rundt sykdommen nå.

 - I ettertid har vi for eksempel snakket om hvor opptatt jeg var av å vite hva de fikk å spise i bursdager. Det var liksom det viktigste, og det første jeg spurte om var alltid: «Hva fikk dere å spise?»

Una har aldri vært mye syk eller sykemeldt fra jobb.

 - I hverdagen funka jeg jo, og derfor skjønte ikke barna så mye før jeg ble lagt inn. Jeg ser jo nå at jeg sikkert har vært både sur og irritabel til tider.  Særlig da jeg var veldig undervektig.

Una forteller at mannen hennes, Tore, alltid har stått ved hennes side.

  - Han har på mange måter vært den normaliteten familien har trengt, og jeg mener han har gjort det som har vært helt riktig for meg og oss.

 - Nå kan jeg ta en time-out. Lese en bok, og gjøre ingenting. Det har vært en sjeldenhet i mitt liv.

 - Jeg visste ikke hvor syk jeg var

Motivasjonen for å bli frisk kom etter hvert for Una, men hun brukte lang tid på å komme dit.

 - Jeg visste ikke hvor syk jeg var, og derfor følte jeg heller ingen skam eller redsel for at barna kunne bli påvirket. Jeg har jo alltid vært en mor som har deltatt på ungenes aktiviteter, gitt leksehjelp og omsorg i hverdagen. Å være en god mor har vært ekstremt viktig for meg.

 I 2005 søkte hun for første gang hjelp. Det skulle allikevel ta lang tid før hun faktisk fikk den hjelpen hun trengte.

 - Jeg følte meg aldri bra nok eller pen nok

Una utviklet sykdommen i tenårene. Hun forteller om dårlig selvfølelse og selvtillit. En følelse av å ikke være bra nok.

- Mamma var flott og pen, broren min var så kjekk. Men hva var jeg? Jeg følte meg aldri bra nok eller pen nok. Når jeg etter hvert ble tynnere, så fikk jeg en bedre følelse rundt meg selv.

Det startet med at hun kastet opp maten. Et år som au pair i Frankrike som 18-åring gjorde det hele verre.

- Jeg følte meg verdiløs som menneske det året. Hva jeg ønsket var ikke noe verdt, og jeg ble behandlet som et menneske uten verdi.

Vertsfamilien brøt til stadighet avtaler og brydde seg lite om hennes liv. Det ble mye ansvar for en tenåring. For å få kontroll over følelsene, kastet hun opp.

Fakta: Spiseforstyrrelser

Klikk for å åpne faktaboksen
 

- Spiseforstyrrelser er når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten.

- Årsakene ved spiseforstyrrelser er sammensatte. Det er vanlig å skille mellom disponerende, utløsende og vedlikeholdende forhold.

- Disponerende forhold er en sårbarhet som i møte med utløsende forhold kan resultere i spiseforstyrrelse. Noen kjente disponerende forhold er arv, traumer eller kulturelle forhold som slankepress og tynnhet som skjønnhetsideal.

Kilde: Rådgivning for spiseforstyrrelser (ROS)

 - Jeg tenkte på alle kaloriene på tallerkenen

Et vendepunkt kom da hun møtte mannen sin Tore. Han lagde nemlig gourmet-mat for å imponere henne.

- Det var jo så fint, men det eneste jeg tenkte på var hvor mange kalorier det var på tallerkenen og hvordan jeg kunne få kastet opp alt.

Der og da bestemte hun seg for ikke å kaste opp mer.

- Jeg hadde en god periode. Så ble jeg gravid med sønnen vår. Under graviditeten gikk alt veldig bra. Jeg slappet mer av og kunne unne meg mat. Samtidig var jeg mest opptatt av hva vektnåla viste på svangerskapskontrollene. Jeg ville være innenfor normalen, helst under.

For Una var det tungt å legge på seg under graviditeten, men hun kunne allikevel rettferdiggjøre det overfor seg selv.

Etter at sønnen kom til verden ble hun veldig syk og utviklet anoreksi. Hun kastet ikke opp lenger, men ble ekstremt restriktiv med maten og raste ned i vekt.

- Det startet allerede på sykehuset etter fødselen. Jeg fikk en havresuppe til frokost og den kunne jeg unne meg. Jeg husker fortsatt hvor godt den smakte. Men ellers var jeg restriktiv. Jeg unnskyldte det overfor andre med at det ikke var så god mat på sykehuset.

Under permisjonen gikk hun i tillegg lange turer, ammet så ofte hun kunne og ville bli kvitt de ekstra kiloene så fort som mulig.

 - Jeg var mottagelig og sliten av å være syk

Hun ble tynnere og tynnere, hun følte seg til tider svimmel, utmattet og hadde lite energi.

Det var en god venn av mannen hennes, i samråd med ektemannen Tore, som til slutt pratet med Una om at hun måtte få hjelp.

 - Det var fint. Jeg var mottakelig for det og sliten av å være syk. På en måte var det bra at det kom fra ham. Hadde det vært moren eller mannen min som hadde bedt meg søke hjelp, hadde det bare blitt uro. Det er ofte de nærmeste man holder lengst unna.

Mange rundt Una har opp gjennom vært bekymret, fortvilet og hatt ønske om å hjelpe.

 - Jeg har trengt at de nærmeste er tilstede for meg, men trår de for nært, blir det fort bare rotete.

 - Barna likte å være der

I 2013 ble hun lagt inn på Modum Bad, hvor de har tilbud for mødre med spiseforstyrrelser. Familien var også med i behandling.

 - Jeg var i behandling i seks måneder og ble skrevet ut på nyåret 2014.  Hele familien skulle tilbake etter ett år for oppfølging. Da var jeg i løpet av det året blitt så syk igjen at jeg ble lagt inn på nytt.

Etter seks nye måneder ble Una skrevet ut i august 2015.

Under det første oppholdet hadde hun med alle tre barna, moren sin og mannen.

 - Etter at de dro hjem, fikk jeg en real breakdown. At alt kom til overflaten var en enorm påkjenning. At de visste hvor syk jeg var, og hvor farlig og altoppslukende sykdommen er. Jeg var totalt utmattet og følte en enorm sårhet da jeg sto igjen og vinket til dem.

Mellom oppholdene på Modum Bad, prøvde Una å spise is for å glede barna. Hun kan huske at det ble litt mer is på mannen i stedet.

Under oppholdet fikk familien mer forståelse for hva sykdommen var og barna likte godt å være der og møte andre familier i samme situasjon. Det hjalp også å kunne være mer åpne om sykdommen i etterkant av oppholdet.

 - Det var fint for ungene å få utløp for hvordan de hadde opplevd det. De har fått forklaring på mye de lurte på og tør også å si fra mer til meg i hverdagen.

- Spørsmålet er om jeg orker å ta det siste skrittet

I 1 1/2 år nå har Una vært erklært «frisk».

 - Det betyr ikke at jeg er kurert, men jeg er mye bedre enn jeg noen gang har vært og jeg har ikke gitt opp håpet om at jeg skal greie å bli helt kvitt sykdommen.

Livet føles også lettere, sier hun.

 - Jeg har jo hele tiden fungert godt i det daglige, i forhold til både familie og jobb, selv om jeg har vært syk. Men alt er lettere nå. Jeg er ikke så restriktiv med maten lenger, jeg både ser og føler meg friskere. Hodet føles lettere.

Samtidig forteller hun at vektmålet behandlerne ved Modum Bad mener hun bør ligge på, er høyere enn det vektnåla viser i dag.

 - Modum har et vektmål de mener jeg bør ligge på for at opptattheten av mat, vekt og kropp skal gi seg. Spørsmålet er om jeg orker å ta det siste skrittet for å nå denne vekten. For å være ærlig, så vet jeg ikke. For jeg har enda fobi mot å få enda større kropp enn jeg allerede har.

 - Mannen min Tore har stått ved min side hele veien. Det er jeg utrolig takknemlig for.

 - Jeg «roter» fortsatt med maten

Etter behandling tenker hun også annerledes.

 - Jeg bruker ikke maten til å regulere følelsene mine i like stor grad som før. Jeg har også fått bukt med følelser jeg ikke selv visste hvor mye plaget meg. Men skal jeg være helt ærlig med meg selv, så er jeg ikke helt frisk. Jeg har sluttet å kaste opp og har heller ikke så mange regler rundt mat som før, men tankevirksomheten rundt mat er fortsatt stor og jeg «roter» fortsatt med maten.

Det er fortsatt mat hun ikke klarer å spise.

- Som pizza. Det går bare ikke. Også må jeg ha tacolefser med fullkorn når resten av familien spiser hvetelefsene, sier hun med et smil.

Hun kan også spise mer enn hun selv hadde tenkt når hun føler uro for noe eller selv mener hun burde ha gjort eller håndtert noe bedre.

 - Dersom jeg gjør dette, er jeg i tillegg restriktiv dagen etter.

Una:   - Vi har hatt mange fine ferier, men barna hadde nok ønsket at jeg spiste mer normalt, for det er ikke normalt å spise kun fisk en hel uke i syden, når det bugner av deilig pizza og slikt, mener de.

Ordet «sliten» er vanskelig

Una har alltid vært streng med seg selv.

 - Bare det å bruke ordet «sliten» har vært vanskelig. I mitt vokabular er man enten trøtt eller så har man jobbet hardt.

Det har også familien fått merke.

 - Det er et ord jeg ikke har tillatt familien å bruke, mye fordi jeg selv aldri har tillatt meg selv å være sliten. Det at jeg er streng med andre, handler jo om at jeg alltid har vært så streng med meg selv.

Her forleden innførte hennes eldste datteren et nytt ord for sliten, ordet daff. Dette gjorde hun fordi hun ønsker å få lov til å utrykke at hun også kan bli sliten etter en lang dag på skolen med påfølgende trening, så middag og lekser.

 - Som hun sier: - Det er jo ikke noe galt i det mamma!

Terapeuten hennes ved Modum Bad, kalte henne en «mislykket perfeksjonist».

 - Det er jo litt humor i det, selvfølgelig. Men det stemmer ganske godt. Jeg har aldri vært den flinke piken med toppkarakter i alle fag, men jeg har en ekstrem viljestyrke og kustus. Derfor har jeg også vært irritert på andre, med samme sykdom, som har vært sykmeldte. Noe som selvsagt er helt feil, alle har sin historie.

Nå tar hun oftere livet med ro og prøver å være mindre streng.

 - Jeg kan ta en time-out. Lese en bok, og gjøre ingenting. Det har vært en sjeldenhet for meg.

 - Barna har sin egen vei å følge

 - Hva tenker du om livet framover?

 -  Jeg tenker at vi som familie har gjort det beste ut av situasjonen, i forhold til de vi er. Tenker på at jeg har vært utrolig heldig, og er takknemlig og stolt, som har tre flotte barn jeg har et nært forhold til og en mann som står ved min side. Jeg tror også barna vet at sykdommen er min historie, de har sin egen vei å følge. En vei jeg gleder meg over å få være en del av, uten å slite med en spiseforstyrrelse samtidig, som hindrer meg i å leve livet fullt ut. Nå prøver jeg å hente fram urinstinktet mitt for å bli helt frisk. For å ha krefter til det.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere