Safari på Island - bedre blir det ikke!

Etter lunsj på torsdag midt i mars møter jeg islendingen Baldvin Einarsson, som driver reisebyrået IceTour, på Gardermoen. Vi setter oss på flyet til Keflavik, og et par små timer senere lander vi på det som må kunne kalles verdens snilleste flyplass. Liten, åpen og med lite trafikk.

I snøføyka blir vi hentet av guiden Ingi, som kjører oss med superjeepen sin ut på vidda der det plutselig dukker opp en liten hyttelandsby.

Jeg innlosjeres i egen hytte med alle fasiliteter, og vi møter resten av reisefølget i hovedhytta for litt faglig prat og planlegging av morgendagen.

Blande business & pleasure?
Når det faglige nærmer seg slutten har kokken allerede startet grillingen.

Grille midt på vinteren?

Du er på Island, nå. Her er det andre regler enn du er vant til, får jeg høre. Jeg skal skjønne mer av det etter hvert. Resultatet av gourmetkokkens strabaser fortæres innendørs med god rødvin, mens desserten serveres utendørs.

Utendørs?

Ja – av med klærne og ned i heitapottar.

Eller badestampen, om du vil. Litt kaldt å gå barføtt fra hytta i snø, men det blir fort glemt i det jeg kryper oppi det varme vannet og nyter kokkens kulinariske etterrett akkompagnert av champagnen som ligger til kjøling i snøen mellom stampene.

Fredag morgen er det på tide å sæla på. Superjeepene står på linje og venter på å bli lastet og entret av elleve islendinger og en nordmann. Følte meg nesten litt ensom i starten, men det gikk fort over.

Varme mennesker
Sjelden, eller kanskje aldri, har jeg blitt møtt med en slik varme som fremmed fugl i et nytt land. Jeg lurte jo litt da understellet på Iceland Air-flyet tok bakken torsdag ettermiddag og det første som kom over høyttaleren var Velkommen hjem!

Allerede i dag begynner jeg å få følelsen av at det gjaldt meg også.

Mens solen gnir sukatene ut av øya setter vi kursen mot fjellheimen. Hvilke fjell eller hvilken isbre som blir dagens mål, ble avgjort en liten time tidligere. Det er jo like greit å sjekke med meteorologene hvor været er best før en byr naturkreftene på en runde.

Selv om reisemålet ble valgt med omhu, fikk vi allikevel oppleve islandsk snøstorm av det tøffere slaget underveis. Fantastisk. Med fire ganger Nissan Patrol utstyrt med hjul som er 46 tommer store og to snøscootere trosset vi fjellheimens forsøk på å jage oss derfra.

Endelig!
Etter et par timers kjøring kom spørsmålet fra Ingi, og jeg tror kanskje ikke det ville være mulig å måle tiden det tok fra han spurte til jeg svarte ja på å få prøve å kjøre superjeepen hans. For en motorjournalist var dette en helt hinsides spesiell opplevelse. Mercedes C63AMG i fri fart på tyske veier eller Audi R8 på Karl Johan setter sine spor i minnet. Men opplevelsen av å kjøre en superjeep i snøstorm med 5 til 10 centimeter sikt ut av vinduene, som gjør at det eneste du har å kjøre etter er GPS’en, vil nok bli stående tilbake som den mest spesielle opplevelsen jeg har hatt i en bil.

Må allikevel innrømme at jeg var en tanke sliten når vi kom frem til hytta etter å ha gravd bilene ut fra snøskavler et utall antall ganger. Vi satte oss ofte fast.

Både på grunn av de spesielle snøforholdene så sent på året, men ikke minst også på grunn av voksne menn som oppførte seg som guttunger når muligheten bød seg.

Det var for all del trygt, og ikke minst derfor, samtidig fantastisk moro å se disse barna som nærmet seg de 50 leke med bilene sine i snøskavlene.

Og slik lek endte jo titt og ofte i graving for å få bilene løs igjen.

Klump-i-halsen-opplevelse
Vel fremme i mørket var det på tide å grille mat igjen, og etter et deilig måltid på en hytte uten strøm og vann, må jeg si at jeg ble veldig i tvil da jeg ble oppfordret til å ta på meg badebuksa.

Bek mørkt. Snøen laver ned. Det er flust med kuldegrader. Det er midnatt.

Bade nå?

Er du helt dust?

Vel, så var vel disse gærne islendingene duster, da. Jeg tuslet litt usikker opp på rommet og ikledde meg badebukse, støvler og varmedress. Så bar det ut i den svarte natten.

Angret litt på at jeg ikke gadd å knyte støvlene da jeg oppdaget at vi stadig tråkket en god halvmeter ned i løssnø. Kaldt, ja. På toppen av det hele husket ikke Baldvin helt nøyaktig hvor vi skulle, så de to-tre minuttene vi skulle gå ble snart til tyve.

Men opplevelsen av å plutselig, midt på natten, midt på fjellet, komme frem til en kulp med vann som stadig blir varmet opp av en liten bekk med nesten kokende vann sildrende ned fra fjellsiden, veide opp for litt snø i en støvel. Hiv av resten av tøyet og gli ned i varmen mens du lar snøfnuggene fukte nesen din. En slik opplevelse er så eksotisk at det dannes minner som aldri blir borte.

Greit nok med et oppvarmet basseng i hagen, men dette er helt og holdent naturlig.

Det er moder jord som varmer deg midt i isødet.

Spesielt. Veldig spesielt.

Da vi kom tilbake til hytta ble jeg og de to jentene som var med på turen stående for en aftensrøyk i nattemørket. Brått sier Gunnhildur: Hør! Jeg lyttet som en helt, men hørte ikke noe. Hør, hva da? Nei, akkurat, repliserte hun. Du hører ingenting fordi det er helt stille her. Ikke en bil å høre. Ikke et fly i det fjerne. Ikke et fuglekvitter eller innsekt som gnisser. Stille.

Sov godt den natten, jeg.

Livet innenfra
Når dagen rant og viste frem omgivelsene, var det først et dødt landskap jeg så. Riktignok badet i sol med gnistrende hvite vidder og svarte fjelltopper, men det ser jo liksom helt dødt ut. Samtidig vet du at dette landskapet er sprell levende. Forskjellen fra for eksempel den norske fjellheimen der det vokser fjellbjørk og tusler reinsdyr, er at på Island er det selve landskapet som lever. Det er moder jord selv som fremdeles endrer formasjonene på fjellet ved å sprute ut litt lava fra tid til annen. Også varmen, da. Fra klodens indre. Som viser seg i dagen både her og der i form av fjellbekker og kulper som er like dampende varme midt på vinteren.

Grøtkrig?
Frokost ble fortært i form av to typer grøt. God grøt, men til alt overmål oppdaget jeg at disse menneskene på denne øde øya har hatt så lite kontakt med omverden at de ikke har fått med seg at grøt spises med smørøye!

Sukker og kanel, hadde de kontroll på. Men smør på grøten? Det var først da det gikk opp for meg at det er over 1000 år siden nordmannen Ingolfur Arnason slo seg ned på sagaøya og vi hadde felles kultur.

Forskjellen mellom nordmenn og islendinger er at øyboerne i stor grad har tatt vare på det som var. De som ble igjen på fastlandet kaller seg nordmenn og prøver å holde tritt med utviklingen i resten av verden både når det gjelder språk og kultur, mens øyboerne kalles islendinger og nærmest tviholder på det gamle. Det er ikke min jobb å dømme over rett og galt, men det er veldig moro at noen tar var vare på for eksempel det islandske språket, som er omtrent reint gammelnorsk.

Vel, morragrøt med smørøye eller ikke, jeg følte meg som midt i et, og det var på tide med dagens lek og moro. Ut med bilene, skiene, scooterne og base i snøen etter alle kunstens regler. Mulig jeg kan virke litt sjåvinistisk, men det er ikke mange jenter heller som sier nei takk til å kjøre bajas med bil i en elv så vannet spruter over panseret.

Det er moro, det.

Veldig moro.

Stå på ski eller snøbrett og bli trukket av en superjeep eller snøscooter er ikke direkte kjedelig det heller, skulle jeg mene.

Redd? - eheh ... nei, da.
Det var først når en av gutta fant på at vi skulle opp på en av kraterveggene for å etterligne slalåmkjørere som setter utfor i urørt nysnø, at jeg ble en tanke betenkt.

Joda, bare kjør du, sa Anton som var enda en av bileierne som turte å overlate doningen sin til en nordmann.

– Bare pass på at du har snuta først så vi ikke ruller rundt.

Det føltes som om det var ti-femten meter loddrett ned på lavastein før vi nådde snø og raste videre nedover i beste slalåmstil.

Med bil.

Kan ikke si annet enn at det var riv, ruskende fornøyelig.

Det er en helt spesiell greie, det der med å være i fjellheimen. Nordmenn spenner gjerne på seg skiene og laster pulken full av appelsiner og barn før de trasker ut i Guds frie natur. Islendingene gjør for så vidt akkurat det samme, bare at skiene og pulken er byttet ut med en slik superjeep.

Jeg liker den islandske måten, jeg.

Mens mannen var ute etter ...
Når kvelden etter hvert meldte sitt inntog, gikk det opp for noen at det var lite øl igjen. Vel, da var det tydeligvis bare en ting å gjøre med det. To biler tok fatt på veien til bygda for å hente mer. De var heldig med været og var tilbake etter tre timer med nok til alle.

Islendinger kan det der med å feste.

Jeg må innse at klokken ikke lar seg stoppe. Fredagen er tilbakelagt og jeg føler allerede at jeg har vært på reise en uke. Mange inntrykk. Store inntrykk.

Lørdag setter vi nesa mot sivilisasjonen, men rekker et par apestreker på veien.

Heisann – en fjellside.

Lurer på hvor langt opp i den jeg klarer å komme med bilen, jeg. Og når Anton hadde kommet så langt opp som han klarte med bilen sin, tok det ikke mange øyeblikkene før det var to biler til som prøvde å komme lenger opp. Og som så mange ganger tidligere endte det med å ta frem spaden igjen. Tullebukker ville noen si. Levende og lekne vil jeg si.

I'll be back!
Flyet går ikke før søndag og nattelivet i Reykjavik er viden kjent. Selv var jeg så full av inntrykk og opplevelser at jeg valgte litt mat og søvn. Men Reykjavik bør ikke føle seg trygg.

Jeg kommer tilbake.

Jeg har nemlig fått oppleve at Island er mer enn vakre kvinner, geysir og den Blå lagune. Det kan du også.

Velkommen hjem!

Les mer om safari på Island her

HER KAN DU SE FLERE BILDER FRA OPPLEVELSEN PÅ ISLAND:

Biler til salgs