NA24.no

Foto: Jørgen Berge (Mediehuset Nettavisen)

- Ønsket at Maria Amelie skulle knekke sammen

Sist oppdatert:
Jens Stoltenberg er vinneren i «Amelie-saken».

«Maria Amelie»-saken om den ulovlige innvandreren Madina Salamova har de siste ukene vært totaldominerende i norsk presse. Her har Jens Stoltenberg og Ap stått opp mot regjeringskollega SV, som har ønsket å beholde Salamova i landet. Samtidig har Stoltenberg blitt slaktet av de ledende kommentatorene for å ikke lytte til «folkets mening».

Spørsmålet er om ikke Jens er nærmere folkemeningene enn en rekke av aviskommentatorene.

Tjent på Amelie-saken
I en fersk meningsmåling Norstat har utført for Vårt Land, som er gjort mens debatten om den nå utviste kvinnen var på sitt heteste, viser at Ap går fram med 3,3 prosentpoeng og igjen er landets største parti med en oppslutning på 28,9 prosent. Samtidig går regjeringskollega SV litt tilbake, noe som altså kan tyde på at en utvisning av 25-åringen er hva folket ønsker.

- Den siste tiden har det vært tre målinger. I to av de har Ap fått omtrent samme nivå, men denne siste målingen viser klart at Ap går fram. Samtidig har Sv ikke fått noen fremgang, noe som kan tyde på at saken kan ha vært en gevinst for Ap, sier valgforsker Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo til NA24.

Han mener at målingene viser at media har mindre påvirkning på folks meninger enn man kanskje skulle tro.

- Når media går i takt kan de ha en effekt på folkemeningen og i denne saken har de så til de grader gått i takt. Målingen viser dermed også medias manglende gjennomslagskraft i enkeltsaker, men den viser også at det er en betraktelig skepsis mot innvandring i Norge og at disse holdningene er svært stabile og vanskelige å flytte på, sier Aardal.

- Hvis målingen fanger opp stemningen korrekt, så samsvarer den med målinger om Amelie-saken hvor omtrent halve befolkningen støtter utsendelsen. I så fall sier folket at de ikke anser Madina Salamova for å være en av oss. For kommentatorene var hun «en av oss», mens for folk flest var hun «en av dem» - den Oslo-baserte kultureliten, sier Arent Kragh kommunikasjonsrådgiver hos Nor PR til NA24.

Usikker på medieeffekten
Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk, er av en annen mening. Han er nemlig usikker på hvor mye «Amelie-saken» egentlig har hatt å si for partiets fremgang.

- Det er ofte fryktelig vanskelig å se hvilken virkning slike enkeltsaker har på politiske meningsmålinger. Det skjer tross alt en del politiske hendelser hele tiden som kan ha stor effekt på lokalt nivå, men som ikke får like stor oppmerksomhet i resten av landet, sier Aarebrot, til NA24.

Men han utelukker ikke at Jens Stoltenbergs håndtering av saken kan ha falt i god jord.

- Det kan finnes velgere på regjeringssiden som synes at regjeringen tidligere har vært svak og at Jens har dyttet byråkratene fremfor seg, og at det er på tide at han nå står fram. Disse som nå synes at Jens har vært tøff i trynet kan ha bidratt, men det som påvirker meningsmålinger mest er folk som går ut og inn av vet-ikke-gruppen. Av dem som stemte Frp og Høyre er det få som i dag er i tvil, mens det er mange tvilere blant regjeringspartienes velgere, sier han.

Dette er Kragh enig i.

- Et annet moment kan være at statsministeren i denne saken har vist en tydelig vilje og stått for noe, klart og tydelig - utvist sin form for lederskap, noe vi ikke har sett for mye av det siste halve året, sier Kragh.

Aarebrot er imidlertid overrasket over at Kristin Halvorsens tilhengerskare har minket.

- SV sier det samme de alltid har sagt, og jeg er personlig litt overrasket over at de ikke har gått fram på målingen.

Det er imidlertid ikke PR-rådgiver Haakon B. Schrøder.

- Målingene demonstrerer at SV er et parti uten tillit, ikke bare manglende tillit og gjennomslag i regjeringen, men også hos den gjengse borger. Partiet blir ikke tatt på alvor, sier Schrøder til NA24.

Kampanjejournalistikk?
Etter flere tusen artikler om Madina Salamova har stadig flere stilt spørsmål om mediedekningen bærer preg av kampanjejournalistikk.

«Etter å ha betraktet Amelie-saken de siste to ukene, kjenner jeg en stigende trang etter dypere innsikt i regien til denne Askepott-storyen» og «hendelsen fikk norske redaksjoner til å eksplodere i indignasjon», skrev avtroppende sjefredaktør Bernt Olufsen i VGn der han kritiserte både egen avis og andres dekning av saken.

Bernt Aardal mener at journalistene har løpt i flokk.

- Denne saken er veldig spesiell da både nyhetsjournalistikken og kommentarjournalistikken kastet seg på med de samme synspunktene. Først i det siste har andre røster fått komme på banen.

Aarebrot derimot mener at mediene stort sett har gjort sin plikt.

- Vi har fryktelig lett for å skyte på pianisten. Men det er ofte de som kritiserer som selv har skyld i saken, sier han.

At Amelie-saken er et eksempel på kampanjejournalistikk er han også uenig i.

- Avisene har vært flinke til å finne fram andre asylsøkere i samme posisjon som Amelie, noe som understreker statsministerens poeng om likebehandling.

Han reagerer mer på håndteringen fra myndighetenes side og sier at dette førte til at pressen begynte å skrive om saken.

- Først skrev hun en bok om å være ulovlig innvandrer i Norge, noe kulturjournalistene var opptatt av. Så kom Pax-forlag, eller noe annet på venstresiden, og gir henne en pris som årets nordmann, som igjen blir gjengitt i pressen. Så har man hele tiden disse jubileene, som blir gjengitt i pressen fordi disse stakkars mediene ikke har så mye å skrive om. Og så presterer Politiets utlendingsenhet å arrestere henne på trappene til Nansen-skolen, i Nansen-året, etter et foredrag om Nansens handlinger i Kaukasus, og truer med å sende henne tilbake til nettopp Kaukasus. Politiet hadde jo også fortalt dette til regjeringen på forhånd, noe som tyder på at de egentlig har bedt om å få en klarering.

Han mener at saken er et stjerneeksempel på elendig politifaglig arbeid.

- Politiet snakker om politifaglige hensyn. En annen ting er denne raidingen av hjem klokken tre om natten for å arrestere småbarnsfamilier. Det minner mest om Gestapo og jødetransportasjonene under krigen, og er noe barna vil huske resten av livet. Det kan være det finnes politifaglige grunner til dette, men det er et eller annet med måten å gjøre dette på, og mangel på følsomhet, som får meg og mange andre nordmenn til å reagere. Den debatten om man skal tillate hvilke virkemidler som helst er godt ivaretatt av mediene.

Tre hovedrunner
Arent Kragh mener at mediene etter hvert har nyansert deler av saken.

- Dekningen begynte med et nokså ensidig fokus på de faktiske, og dels dramatiske hendelser knyttet til arrestasjonen på trappen til Nansen-skolen og varetektsfengsling på Trandum. Etter hvert har det imidlertid kommet frem flere nyanser, der regjeringen også har kommet til orde. Selv om det ikke har vært vanskelig å se en tydelig vinkling og hvor de fleste journalistenes sympati har vært i dekningen, så har det motsatte syn fått komme til orde, sier Kragh.

Han nevner tre hovedgrunner til at saken har blitt så omfattende.

* Hun er «en av oss» - og da først og fremst en person som mange pressefolk vil kjenne seg igjen i. Hun skriver samfunnsengasjerte bøker på minst like godt norsk som det mange journalister behersker. En grad av selvsentrering finner du også i «journalistlauget» som i alle andre «laug». Dette gjorde at hun ble en alle journalister kunne identifisere seg med.

* Saken inneholder mye god mediedramaturgi der interaksjonen mellom medier og aksjonsgrupper virket gjensidig selvforsterkende. Politiets Utlendingsenhet så tydeligvis heller ikke den veldige symbolikken i å arrestere en flyktning fra nettopp Kaukasus på trappen til Nansenskolen. Disse koblingene gjorde saken spekket med symbolikk, som også gjorde den til en god mediesak.

* Saken inneholder også en veldig lettfattelig konfliktlinje. Regjeringen - ved selveste statsministeren satte hælene kraftig i bakken, fjernet alle andre alternativer enn utsendelse, og skapte dermed en veldig tydelig konflikt. Det kan neppe kalles godt politisk håndverk, men det gjorde at alle enkelt kan forholde seg til saken - for eller mot utsendelse. Når verden kan fremstilles så svart/hvitt som regjeringen her har lagt opp til - så blir det veldig tabloidvennlig.

Slakter kommentatorene
Blogger Knut Johannessen, som skriver under pseudonymet Vox Populi, har skrevet en kommentar der han langer ut mot flere av de mest kjente kommentatorene i norske medier. Han mener at mange av analysene fra de politiske kommentatorene har vært direkte dårlige.

Les hele Knut Johannessens kommentar her

Blant annet skriver han at det er «underlig at politiske kommentatorer tolker noen tusen mennesker i fakkeltog pluss en Facebookside med mange tilhengere som uttrykk for folkemeningen».

«Å ta denne type meninger til inntekt for en politisk endring er omtrent like seriøst som å tro at Holmgangs «meningsmålinger» representerte folkemeningen», skriver han.

«Kanskje de ble forledet av meningsmålinger. De første som kom viste jo til sterk støtte for Madina/Maria. Men etterhvert som saken vokste i omtale og nyanser viste neste måling at støtten kanskje ikke var så sterk allikevel.»

Når det gjelder avisenes kommentarer mener Aardal at en del kan bære preg av nærsynthet.

- Nå har nødvendigvis ikke alle kommentatorene som mål å være i takt med folket. Noen av dem ser vel på seg selv som folkeoppdragere. Det er ikke vanskelig å få sympati med en person som «Maria Amelie», men denne saken kan vise at noen kommentatorer kan få litt problemer i saker som krever litt distanse og analyse. Dette er igjen et eksempel på at mediene beveger seg i flokk, og at man er livredde for at andre skal ta fra en det neste gode oppslaget.

Blodrøde journalister
Aarebrot lagde i forbindelse med Nordiske Mediedager i fjor en undersøkelse, hvor journalistenes politiske holdninger kommer fram. Mens Frp er Norges nest største parti, hadde ikke partiet fått én eneste kandidat på Stortinget dersom journalistene fikk bestemme. Ikke én.

Til sammenligning ville det ytterste venstrepartiet, Rødt, fått ni representanter. Heller ikke KrF har noen støtte blant journalistene, mens Sp ville fått én plass. Den helrøde dominansen blant journalistene blir enda mer iøynefallende, ved at Ap ville fått 72 representanter på «Journalistenes storting», mens regjeringspartneren SV ville fått 39 representanter. Ellers viser undersøkelsen at Høyre ville fått 26 representanter, mens Venstre ville fått 22 representanter.

Les mer: Siv kommer ikke inn på Stortinget

- Det ville jo vært typisk at man hadde hatt en kampanjejournalistikk til fordel for Amelie, men jeg mener at det ikke er tilfellet her. Men jeg tror faktisk at disse venstreorienterte raddissene av noen journalister ikke har slått så kraftig til mot høyresiden som man kanskje skulle tro, sier Aarebrot til NA24.

- Kan kommentatorenes synspunkter og medienes vinklinger ha noe å si med tanke på at en stor andel av landets journalister sympatiserer med venstresiden?

- Vanskelig å svare på, men det kan noen ganger virke som om kommentatorene skriver med blekk som har et blåere skjær enn journalistene. Samtidig er det journalistenes rolle å være kritiske til makthaverne, uten at man kan beskylde dem for å være på venstresiden, sier Haakon Schrøder.

Han er ikke overrasket over at saken har fått en så stor dimensjon.

- Det er en historie som berører hjertene våre, det er følelser, sinne, tårer og ekstrem dynamikk, en typisk medievinner, sier Schrøder til NA24.

Arnet Kragh mener at journalistenes preferanser kan ha hatt en påvirkning.

- Journalisters tilhørighet på venstresiden gjør trolig at de i større grad enn resten av befolkning slutter seg til venstresidens tradisjonelle «godhetsregime», der det viktigste ved politiske avgjørelser er at man mener vel, og at man har de rette motiver, mens man i mindre grad vurderer konsekvensene og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn. Vinklingen i oppslag og kommentarer har vært rettet mot at akkurat denne kvinnen må få bli, og i mindre grad vært brukt som et utgangspunkt for en diskusjon om regelverket. Prinsippspørsmålet i denne saken er hvor mye ulovlig opphold skal bety i vurderingen av en søknad om oppholdstillatelse. Den diskusjonen har knapt nok startet.

Om den ekstreme dekningen sier Aardal følgende:

- Man sitter igjen med en følelse om at deler av media, som utsatte «Maria Amelie» for et kraftig press, ønsket at hun skulle knekke helt sammen. For da hadde storyen blitt mye bedre.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere