RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Het natt på verdens råeste hotell

Harryfaktoren var høy da vi testet verdens mest eksklusive hotell. Se bildene.

Endelig skulle vi oppleve det råeste av den råeste luksusen man kan oppnå. Hotellet som fikk stjernetabellen utvidet med to stjerner. Verdens eneste 7-stjerners hotell. Burj al-Arab.

En av NA24s lesere har vært på ferie i Dubai og opplevd fantasihotellet Burj al-Arab. Leseren jobber ikke etter journalistiske retningslinjer, men har laget en humoristisk rapport om sine opplevelser.

Det vil si, så er det blitt på folkemunne. For stjernetabellen er ikke egentlig utvidet, men det brukes i fremstillinger for å vise hvilken grenseløs luksus hotellet byr på.

Se bilder nederst i saken.

«Give it to me, baby»
Ekstremt var det, ikke bare luksusen og servicen, men også harryfaktoren.

Det var nyrike russere over alt, og de ble ikke hentet i bil på flyplassen. Helikoptertrafikken var på nivå med en vanlig flydag på Gardermoen og det toppet seg da et par av russere lå på nabosengen ved poolen og sang «Give it to me baby».

Rune Rudberg er mindre harry.

Pimp my Ride
Men rett skal være rett. Harryfaktoren var så ekstrem at det faktisk ble kult. MTV har klart gjennom programmet «Pimp my Ride» å gjøre venndøl-biler kule.

For flesk koster det, og når harryting blir dyre, blir de også ofte kule. Så for å få mest ut av penga klarte vi å lure til oss fem dyrebare timer ekstra. Klokken 10.00 sjekket vi inn og neste dag klokken 15.00 sjekket vi ut. Vi fikk også lov til å bruke alle hotellets fasiliteter resten av vår avgangsdag, helt til den hvite Rollsen kjørte oss tilbake til flyplassen. Med andre ord: Helmaks.

I De forente arabiske emirater, nærmere bestemt 15 km utenfor selve Dubai-sentrum, finner du herligheten. På en kunstig øy som det tok tre år å bygge, rager hotellet 321 meter opp i lufta. I 1999, da hotellet ble ferdigstilt, var det kun 14 høyere bygninger i verden. Bare takhøyden inne i atriumet strekker seg opp til 182 meter. Man kan bli svimmel av mindre.

Man vet å gi sine gjester standsmessig transport.
Man vet å gi sine gjester standsmessig transport.

Gull er gull i grunn
En av «the Burjs» - som det heter blant de faste gjestene og som betyr den arabiske borg - hvite Rolls Roycer plukket oss opp på flyplassen. På vei ut på øya måtte vi passere sikkerhetsstyrker som går Fort Nox en høy gang, før vi gikk ned for telling da vi ble geleidet inn i foajeen på hotellet. Oh-la-la.

Alt var så ekstremt. Alt som var rødt var ekstremt rødt, alt som var grønt var ekstremt grønt, alle som var vennlige var ekstremt vennlige, alt var dyrt, ekstremt dyrt og alt som var gull var gull. Og gull var det mye av.

50 meters sprut
I foajeen er det et kunstverk av en fontene som har sitt eget show. Vannstrålene hopper over hverandre og klasker i bakken som en symfoni og de hele kulminerer med en utskytning av en kraftig vannstråle som går 50 meter opp i luften. Vannshowet er fargesatt ved hjelp av belysning og glasstener i bunnen av den for å gjøre det mest mulig spektakulært.

Vi ble tatt i mot som konger og ønsket velkommen av en liten brigade som serverte oss kalde kluter og dadler og viste oss til en diskret innsjekk tilbake trukket fra foajeen. Det eksisterer også en VIP- innsjekk for very very VIPs. Vi var tydelig ikke det.

Vi ble så tatt i mot av en concierge som sjekket oss inn, mens vår bagasje ble sendt til vår suite. «The Burj» har kun suiter hvorav de minste er på 170 kvadratmeter og de to største - Royal Suitene - er på ikke mindre enn 780 kvadratmeter. De har egne heiser og dekker hele toppetasjen på hotellet. Totalt sett er det 202 suiter på hotellet. Her er det ikke trengsel og trangt om plassen.

Se flere bilder nederst i saken.

Vi tok den minste
Conciergen viste oss til vår suite, og nei, ikke en av Royal Suitene, de var ikke ledige. Vi måtte nøye oss med kun 170 kvadratmeter. En butler sto klar for å overta for conciergen. Det kan jo være greit å få en introduksjon til hotellets fasiliteter. Det tok sin tid, for butleren hadde mye på hjertet. Aller helst var vi interessert i å få nøkkelen og å vite veien til poolen.

Butleren sto til vår disposisjon kontinuerlig under vårt opphold.

Vanligvis er det minibarer på hoteller, men her var det altså en fullstørrelse bar med bartender som også sto og ventet på oss. Vi takket høflig ja til den nypressede appelsinjuicen, mens butleren tok oss med på omvisningen av vår suite, som for øvrig var over to plan. Her var det dørcalling med bilde av vedkommende som ringte på automatisk overført til en 54” flatscreen som var rammet inn i gull i hovedstuen og en lignende 54” oppe i soveromsavdelingen.

Her var det surroundanlegg, motoriserte gardiner, laptop, notebook, fax, printer m.m , for øvrig en avdeling av «the study» som vi skulle holde oss langt unna. Vi var jo tross alt ikke på «The Burj» for å jobbe!

Beep, beep - ni telefoner
I hver suite er det minimum ni telefoner tilgjengelig i tilfelle noe skulle komme på. Lyssystemet er et avansert dimmesystem hvor man kan velge mellom mange ulike posisjoner i forhold til tid på døgnet, humør etc.

Det burde muligens også følge med en ingeniør til hver suite. For da vi kom tilbake til suiten etter en hektisk dag ved poolen slet vi stort med å få på TVene. Men det var godt at vi hadde vår butler på stand by, som kom løpende til.

På soverommet var det selvfølgelig en egen relaxavdeling, med tilhørende fullassortiment bar. Det enorme speilet på flere kvadratmeter som var montert i taket over sengen var også et godt utgangspunkt for en interessant samtale etter et par gin tonics.

Baderommet tilknyttet soveromsavdelingen i suiten var enormt, og så for øvrig ut som et showroom for Hermes produkter. Det var parfymer, salter, krukker «you name it» i det uendelige, og da i fullstørrelse. Vår butler informerte diskret om at alt «stash» var «complimentary» og at kunne tas med hjem.

Det er gull alt som glimrer.
Det er gull alt som glimrer.

Michelangelo-marmor
I et hjørne på baderommet var det et boblebad på størrelse med barnebassenget i Frognerbadet med en uendelig lang liste med ulike aromaessenser man kunne bestille fra butleren slik at badekaret sto klart til bruk etter en anstrengende dag ved poolen. Selvfølgelig til den nette sum av en tusenlapp eller to.

Det må også nevnes at marmoren som er benyttet på badene selvfølgelig kommer fra samme marmorbrudd som marmoren Michelangelo brukte i sine skulpturer, og ikke mindre! Ellers så er alle gullarmaturer levert på spesialordre fra Frankrike. Det blinket og glitret over alt.

Etter mer enn en halvtime med omvisning kunne vi endelig få på oss våttøyet og innta poolområdet som er lokalisert på baksiden av hotellet. Nå var det slappings pågang.

Flaff, flaff...
Vel installert på en deilig solseng i teak med «velfødde» madrasser og tykke håndklær flaffer det i bakgrunnen. Hva f¿ skjer? Det skulle vise seg at det var det første av de forbannende helikoptrene som skulle lande og lette på helikopterdekket på toppen hvert femtende minutt. Det føltes i hvert fall så ofte.

Som en liten kuriositet må det nevnes at i februar i fjor, spilte Roger Federer og Andre Agassi en vennskapskamp i tennis på nettopp dette plagsomme helikopterdekket som for anledningen var konvertert til en gresstennisbane med internasjonale mål. Det var ikke noen avgrensninger eller gjerder rundt banen som lå på 211 meters høyde.

Vår sjåfør hadde tidligere på dagen opplyst at den godeste verdenseneren Federer var tilbake på «The Burj» i februar i år i forbindelse med The Dubai Tennis Championships og lurte på hvor tennisbanen var blitt av! Dette var for øvrig heller ikke første gangen helikopterdekket ble brukt til sportslige aktiviteter da Tiger Woods i mars 2004, tok seg tid til å stå å slå baller rett i gulen for publisitetens skyld.

Egen solbrillepusser
Nok tennis, nå er det poolen som gjelder. I tillegg til de flotte solsengene var det også «fatboys», store firkantede bønnesekker, som man også kunne ligge på. Og putene kom i mange varianter, så her var det noe for enhver smak.

En solbrillepusser kommer straks bort til oss til og lurte på om solbrillene mine trengte litt puss, noe de selvfølgelig gjorde. Samtidig ankommer også en annen «poolboy» og setter diskret ned et fat med kalde omslag omhyggelig brettet og små sprayflasker med Evian til å spraye/svale kroppen med.

Du leier ikke et rom. Dette hotellet har bare suiter.
Du leier ikke et rom. Dette hotellet har bare suiter.

Vi blir også umiddelbart servert kaldt vann i lekre glass med isbiter til å drikke. Ved poolområdet har de en egen isbitservitør, hvis eneste oppgave er å gå rundt og etterfylle isbiter i drinkene/vannet til gjestene. Dette må da være paradis på jord!

Agurktid
Stadig vekk underveis blir vi servert små forfriskninger i form av alkoholfrie pinacolada-shots, melon sorbet i shotsglass etc. Samtidig ankommer også en annen poolboy og setter diskret ned et fat med kalde omslag omhyggelig brettet og små sprayflasker med Evian til å spraye/svale kroppen med. Vi mangler absolutt ingen ting og livet er herlig.

Vi bidro selvfølgelig litt til harryfaktoren. En servitør serverte små agurkskiver i par hvorpå vi selvfølgelig straks gapte innpå, godt vant som vi var blitt. Da vi noen sekunder etterpå kikket oss rundt, så vi de andre gjestene lå med de pent dandert på øynene! Våre tanker gikk til japaneseren og lefsa i SAS Braathens reklamen for noen år siden.

Var vi blitt «busted» i forhold til vårt forhold til denne slags luxus-opplevelser? Vi la oss rett ut og håpet ingen hadde sett oss, selv om vi innvendig holdt på å sprekke av latter.

Russerbratzene
Vår idyll blir imidlertid fort brutt da et par velfødde høylydte «bratz» i 12-årsalderen som viser seg å være russiske, slenger seg ned på et par fatboys, mens de skriker av full hals: ”give it to me baby”! Heldigvis skulle det vise seg at det ble fort kjedelig for disse guttene, og etter en ti minutters høylydt mas og kjas tok de med seg sine tannløse opp-passere og forlot området.

Et nytt helikopter går inn for landing. Kanskje det er foreldrene til ”russerbratzene”!!

I det vi skulle flytte litt på solsengene våre, fikk nesten en av poolguttene touchdown i måten han tog spranget bort til oss for å unngå at vi fikk brukt en kallori eller to. Det skulle tatt seg ut! Kanskje hadde han fått sparken hvis en av hans overordnede hadde sett opptrinnet hvor gjestene faktisk selv flyttet sengene sine 10 cm? Her gjelder nok ikke norsk arbeidsmiljølov! Nok et forbanna helikopter tar av og forsvinner inn mot Dubai city.

Etter en deilig dag ved poolen tok vi på oss de utleverte silke/bomulls badekåpene for å trekke oss tilbake til rommet. Vi hadde booket bord for en hyggelig aften på Al Muntaha, restauranten som ligger i den «brettede avisen» som stikker ut av toppen av hotellet.

Ceau¿escu-babes
Vi gjør oss klare for å innta middagene. Dresskode er «smart casual». Jeg lurer på om noen ser at jeg kommer i antrekk fra Hennes & Mauritz? Sikkert ikke, da jeg ikke kan tenke meg at noen av de andre gjestene har satt sine ben i «high-street»-fashion butikker.

Vi bestemmer oss først for å ta en drink i den tilhørende baren. I overgangen mellom restauranten og baren står det tre rumenske syngedamer som er forbløffende like Robert Palmers kordamer på åttitallet. Den største forskjellen er muligens at disse også kan synge i tillegg til å vrikke på rompa. Syngedamene føler seg nok sikkert også litt hjemme med flott utsikt ned til Madinat-komplekset som ikke er så helt ulikt utførelsens av Romanias diktator Nicolae Ceau¿escu koloss i Bucuresti under kommunisttiden.

Våre gin-tonics blir servert sammen med en treetasjers oppsats bestående av de lekreste minitapas. Dette blir bra!

«The Enterprise»
Som sagt. Alt er ekstremt på «The Burj». Al Muntaha er intet unntak. Interiøret ligner mest på «The Enterprise» i Star Trek. Og etter å ha sett på prisene på kaviaren finner vi fort ut at det nærmeste vi kommer kaviar blir Mills i lunsjen hjemme.

Litt assortert tapas til forett får holde, men vi skeier ut med en Wagye-biff til hovedrett. Wagye- biffen, som er en historie for seg selv, er så mør at den får en Kobebiff til å fremstå som bankekjøtt. Selv Eyvind Hellstrøms høye biffer på Bagatelle blir som Maliks å regne.

Mens vi sitter og inntar vårt måltid ankommer det tilsynelatende en restaurantsjef samt en person som ser ut som en manager for en eller annen internasjonal kjendis og som er omringet av tre kjemper av noen bodyguards. Hey, hey, tenker vi. Hvem kan det være? Men etter 15 minutter og en rekke telefonsamtaler senere forlater de lokalene og ingenting skjer. En servitør forteller oss litt senere at det var kun en gjest som hadde problemer med å betale regningen. Jeg ville nødig ha vært i denne gjestens sko da det sies at gjeldsfengsel fortsatt eksisterer i Dubai.

Conradis babe med klær
I Norge må det nå være gode tider for showbiz. For å gjøre oppholdet enda mer harry, sitter vår egen Mariann Aas Hansen, dama til Aris forlover Kåre Conradi, med klær på og pianisten fra Ivar Dyrhaugs Beat for Beat, Gisle Børge Styve. Ikke han med puddelsveisen, men han slitne ubarberte. De er en stor gruppe, og det ser heller ikke ut til at de spares på noe, på verken tørt eller vått. Lurer på om det er her deler av våre lisenspenger går?

En lang dag gikk mot slutten. For å lure oss selv latet vi som at regningen var i norske kroner og vips var regningen nesten halvvert.

Man sier at det er ikke gull alt som glitrer, men vår erfaring tilsier at dette må være unntaket som bekrefter regelen.

Ha en god helg, hvor enn du er i verden!

Globetrotteren

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere