NA24.no

Foto: Scanpix

Bønda i fra nord

Sist oppdatert:
Er det landslaget eller forventningene som er problemet?

(NA24-SKRÅBLIKK): Sluttspillbilletten glapp igjen. I februar feide formaliteten Wales oss av banen, og på onsdag ble vi latterliggjort av lilleputtnasjonen Montenegro. Det er visst ikke bare på musikkfronten at 80-tallet er tilbake for fullt.

Men i motsetning til tiåret da Tor Røste Fossen og Ingvar Stadheim tok oss fra tap til tap, er det i dag direkte smertefullt å være norsk landslagstilhenger. Mannen bak denne relativt ferske fornemmelsen av forsmedelighet er selvsagt Drillo.

Hvor soft var det ikke å være norsk fotballtilhenger da store mesterskap var ensbetydende med å heie på England, Sverige, Danmark eller Brasil? Da selv ikke den mest ukuelige optimist hadde fantasi nok til å drømme om Norge i et VM-sluttspill. Det var jo ikke sånn at vi ikke torde å tenke tanken, den bare streifet oss ikke.

EM og VM, det var for alle de andre.

Så kom Satan, i snedig forkledning som mildt eksentrisk østfoldgnom, og stjal vår uskyld. Sådde ondskapsfulle frø av håp i våre fotballhjerter. Hypnotiserte oss med kyniske resultater og gjorde oss grådige.

Men det er både historie og kunnskapløst å forvente at Drilloboblen skulle sveve inn i evigheten. Den hadde sprukket uansett. Drillos taktiske kvaliteter er udiskutable, men i dag vet alle at langpasninger og hurtige overganger mot uetablert forsvar kan være forbløffende effektivt. Spillestilen vår var forutsigbar, og mot slutten av Drilloepoken var den langt på vei avslørt. Derfor er det nok riktig av Hareide å tenke mer ballbesittende, men så var det dette med utførelsen da.

Høyere lønn og raskere biler
Det er en myte at dagens norske fotballspillere er bedre enn før. De har høyere lønn og raskere biler, men de er ikke bedre.

Tvert i mot.

Drillo var også heldig nok til å lede den beste årgangen vi noen gang har hatt. Vi hadde keeper og forsvarsspillere i verdensklasse, en midtbane som spiller for spiller kanskje ikke var like god, men som i sum skapte en balanse de fleste lag bare kan drømme om.

Et bunnsolid anker i Rekdal, en løpsmaskin i Leonardsen og en kreativ ballfordeler i Myggen. Som forøvrig også var en vel så god førsteforsvarer og ballvinner. I tillegg hadde vi Ståle Solbakken og Lars Bohinen.

Gamsten er fin på håret
I dag krever de fleste forandring og ser helst at hoder ruller, men Hareide er jo ikke evneveik. Han gir ikke Gamsten stadig fornyet tillit fordi han er fin på håret. Gamsten spiller fordi...vel..fordi det ikke finnes noen åpenbare alternativer. Hareide kan selvsagt dytte Riise opp på kanten eller gi en sulten tippeligaspiller sjansen, men det forandrer ikke det faktum at Norge mangler gode fotballspillere.

Snødekte land med fire millioner innbyggere gjør gjerne det.

Lissom-stjerner
Selve krumtappen, kapteinen og hærføreren som dagens landslag skal bygges rundt, har et mislykket opphold i bakgårdsklubben Wimbeldon som beste argument på utenlands-cv´en.

Våre tre «superstjerner» er en Liverpool-reserve, en mer eller mindre fast kantspiller i Blackburn og en spiss som har jobbet seg gradvis nedover rangstigen fra Spania via Italia og Frankrike, før han endelig fikk tillit i en middels engelsk klubb.

Når Carew, vår desidert beste fotballspiller, en sjelden gang får ut hele potensialet, er han nesten like god som Sveriges beste fotballspiller er hver eneste helg. År ut og år inn. Stabilitet er stikkordet. I Norge er det for tiden bare et fremmedord.

Langt fra Sverige og Danmark
Og vi har som mål å bli blant Europas åtte beste nasjoner? Det er fint med noe å strekke seg etter, men i første omgang kan vi kanskje prøve å bli blant Nordens to beste nasjoner? Det er et stykke igjen dit også, er jeg redd.

Sverige og Danmark har deltatt regelmessig i store mesterskap de siste femti årene. Danmark ble europamestere i 92, Sverige tok VM-sølv i 58, og bronse i 94. De har fostret verdensklassespillere som Alan Simonsen, Laudrup-brødrene, Henke Larson og Zlatan Ibrahimovich.

Norge er en dverg
Norge er stadig en fotballdverg. To VM og et EM-sluttspill på 90 tallet forandrer ikke på det. At Norge følger Tyrkia og Hellas til mållinjen i en EM-kvalifisering som glipper med et fattig poeng, er ikke å prestere under, men snarere litt over evne. At Semb gikk i skam fordi Spania tok seg til VM på vår bekostning er bare komisk. Om Nederland eller Skottland må bli hjemme fordi vi skal til Sør-Afrika er det en bragd.

En langt større sensasjon enn at Norge taper to vintertreningskamper mot Wales og Montenegro.

SatiriConer en skribent som er engasjert av NA24 til å se på nyhetsbildet med et skråblikk.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere