NA24.no

(Scanpix)

Et farvel til Twitter

Sist oppdatert:
Er blitt en lekeplass hvor misunnelsen er større enn informasjonen.

«Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre.»
1.mosebok, 11, 6

NA24-Kommentar: Den 15.juli 2006 ble Twitter lansert. Nå, nesten fem år senere, har jeg slettet min profil fra nettverket for raske, korte meldinger. Bakgrunnen for det skal forklares i denne kommentaren, som mange av mine kollegaer i andre mediebedrifter garantert vil være uenig i (og, muligens, kvitre om på Twitter).

Jeg var ikke blant de første som brukte Twitter i Norge. Riktignok hadde jeg sett tjenesten, men vurderte det som noe jeg ikke egentlig hadde særlig bruk for å være med på. For en person som jobber med innovasjon og nyutvikling av tjenester på digitale plattformer var det likevel etter en stund ikke noe valg.

De første ukene og månedene var jeg relativt aktiv. Både med egne korte meldinger, svar på andres meldinger og såkalte retweets (å sende ut noe andre har sendt ut til mine venner på Twitter). Vel, venner. Stort sett var det folk som plukket opp min Twitterkonto fra Nettavisen eller andre steder. Noen kollegaer var det selvfølgelig, og enkelte jeg tidligere hadde jobbet med på et eller annet.

Snakk om og med hverandre
Etter en stund gikk jeg lei av å skrive korte meldinger som noen ganger fikk svar. Det gikk uker, og til og med måneder, uten at jeg var pålogget. De gangene jeg logget meg på så var det jeg stort sett så noen som hadde slengt en sur melding om noe jeg hadde skrevet i en pressemelding eller en sak på Nettavisen, eller slengte ut et eller annet om en tjeneste vi hadde, noe Nettavisen hadde gjort - eller noe i den gata. I tillegg til tusenvis av meldinger av personer som besvarte, kommenterte og snakket om - og med - hverandre.

Til slutt fant jeg ut at det ikke var noen vits i å være registrert som spiller i en idrett man aldri deltok i, og hvor sporten var noe jeg for lenge siden synes var relativt uinteressant: Å krangle om hvem som har den sterkeste faren.

En stor lekeplass
For Twitter har blitt en gedigen lekeplass hvor man diskuterer seg og sitt, hvor man kommer med surmagede og ironiske kommentarer om konkurrenter - eller prøver å henge ut hverandre på best(?) mulig måte. Det er bastante utsang om både det ene og det andre, og hvor direktører i firmaer ikke tar fem øre for å komme med sterke utsagn mot ansatte i andre firmaer. Eller hvor medlemmer av en organisasjon som skal i utgangspunktet være nøytral tar side oftere enn dommerne er betalt i treningskamper med lag fra Sør-Amerika.

Privat sfære?
For det er jo en personlig og privat ytringsplass, er det ikke? Nei, det er ikke det. For en stund siden laget Nettavisen tjenesten Twitterlisten hvor man kan se hva norske brukere kvitrer om, hvilke lenker som er mest delt, hva som er mest debattert og hvem som faktisk twitrer mest. De fleste tilbakemeldingene vi får på den tjenesten er at de vil slettes fra den. Da forklarer vi enkelt at vi kun bruker det åpne grensesnittet til Twitter, samler informasjonen og fremlegger det man selv har offentliggjort.

Spørsmålet er selvfølgelig: Når er man privat og når er man en ansatt i et firma? Ett eksempel er når en journalist først twitrer om en sak med en bastant, personlig mening for så å senere gjerne vil skrive en sak om det man allerede har sagt sin mening om. Når de samme journalistene så gjerne vil hevde å være nøytrale, objektive observatører som viderebringer det som nærmest mulig er en sannhet blir det bare feil (det er en annen debatt om subjektiv journalistikk er dårligere enn objektiv, men den hører ikke hjemme her).

Det var ingen enkelt ting som fikk meg til å synes at det ikke var så veldig interessant lenger. Det var en kombinasjon av flere faktorer. For det første har de mest interessante kvitrerne offentlige profiler jeg kan følge med på gjennom andre programmer (og deres åpne profiler), og jeg kan i tillegg sjekke de viktigste debattene gjennom tjenesten vi utviklet. I tillegg, siden jeg var så sjeldent pålogget og deltok i debatter hvor jeg, eller tjenester jeg hadde vært med på å lage, ble nevnt følte jeg meg litt som Josef K de gangene jeg logget meg på. Mange beskyldninger, gjerne fra konkurrerende kollegaer, om ting jeg ikke helt kjente meg igjen i. Eller egentlig brydde meg så mye om å diskutere med folk som helst vil at vi ikke lykkes (neida, konkurrentene våre er ikke onde - men for alle firmaer som konkurrerer er det bedre - i lengden - at en konkurrent mislykkes enn at man lykkes).

Feig?
Noen vil sikkert si at det er feigt å ikke ta debatten, eller besvare ting som diskuteres. Vel, svaret på det er at jeg besvarer alle mail jeg rekker som kommer til meg - eller blir videresendt til meg - om både hva jeg har skrevet, og hva jeg har vært med på å utvikle. I tillegg prøver jeg så godt det lar seg gjøre å være aktiv i de kommentarfelt på saker jeg har lagt ut hvor det rettes kritikk eller man kommer med spørsmål. De som vil ta en personlig debatt (eller krangel om man vil) med meg inviteres til å gjøre det. For de som eventuelt kjenner meg så vet man at jeg skyr konflikter som en åtteåring skyr en godteripose.

Det er heller et spørsmål om hvorvidt det er et problem at enkelte ansatte i firmaer bruker store deler av dagen på å følge med på Twitter, være aktiv i debatter med mennesker i andre firmaer og i tillegg bruke bedriftens tid til å ha meninger om konkurrenter. For skal man klare å faktisk få en oversikt, være aktiv og være med så krever det mye tid. Det er mange tusen nordmenn, mange av dem i mediebransjen og politikken skal det sies, som er svært aktive på Twitter.

Ikke at det er noe jeg har noe som helst med å gjøre, selvfølgelig. Hver bedrift kan selvfølgelig velge det man mener er best for seg og sine ansatte.

Er Twitter bare dumt?
Nei, så absolutt ikke. Det finnes tusenvis av gode folk på Twitter det er verdt å følge med på som kommer med innsiktsfulle og gode kommentarer, gode rykter for engelsk fotball (for dem som liker det) - eller deler meget gode lenker. Hvis man jobber som journalist, er opptatt av media, utviklingen av den digitale verdenen, markedsføring, politikk eller verden for øvrig er det mange man nesten "må" følge med på. Tidligere har jeg hevdet at hvis man skal være journalist i den moderne, digitale verdenen må man bruke Twitter. Det mener jeg fortsatt. Når jordskjelvet traff Japan var det Twitter som viderebragte nyheten først. Det var på Twitter at man først fikk vite at USA hadde drept bin Laden.

Du bør følge med på hva som skjer på Twitter. På en eller annen måte. Det betyr ikke at du trenger å kvitre så mye selv. Selv i fugleverdenen finnes det mange som overlever uten å synge hele tiden...

Så jeg følger fortsatt med på Twitter. Uten å delta. For jeg ble lei krangelen på lekeplassen for snart 30 år siden. Da hadde vi svart-hvitt tv hjemme med en kanal, og en spillmaskin som hadde to streker på hver side av skjermen. Den gangen kranglet vi om hvem som var best av Kiss eller ABBA (Kiss, selvfølgelig), om hva som var best av Audi og Mercedes (Audi) - og hvilken side av Mjøsa som var den riktige (den siden med Gjøvik, hvis du ikke visste det riktige svaret). For å si det slik vil jeg heller ta de tre debattene der om igjen enn å være aktiv på Twitter igjen...

Så, selv om vi snakket samme språk - på en relativt åpen arena, så ble det Babels tårn. For mye prat, selv om det var med samme språk.

«This is Ripley, last survivor of the Nostromo, signing off.»
- Alien

Pål Nisja-Wilhelmsen, 38 år og 51 uker
Direktør for forretningsutvikling og innovasjon, Mediehuset Nettavisen

PS ! Bruk gjerne kommentarfeltet under eller send en e-post direkte (det er en personlig og privat måte å gjøre det på) hvis du vil diskutere det jeg har skrevet. Med meg, altså.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere