NA24.no

Fra hauk til due

Sist oppdatert:
Var Ariel Sharon iferd med å bli en fredsdue? En av palestinernes erkefiender, har overrasket verden med sin uventede politiske dreining. Les Fredrik Græsviks analyse av situasjonen etter Ariel Sharons slag.

JERUSALEM (TV 2): Mannen som selv av egne myndigheter ble holdt ansvarlig for massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Chatilla i Beirut i 1982, har vært hatet av palestinere i flere tiår. Som ung offiser stod han bak en dødelig operasjon i en palestinsk landsby på Vestbredden (dengang i Jordan) på femti-tallet. Operasjonen er i ettertid omtalt som Sharons første massakre.

I 1982 ledet han det israelske felttoget inn i Libanon. Sharons styrker feide all motstand til side, og rullet gjennom blandt annet de norske FN-soldatenes operasjonsområde i Sør-Libanon. Målet var å kaste de palestinske geriljagruppene ut av nabolandet - samt å stanse palestinske geriljaangrep mot Israel fra Libanon.

Uten hensyn til sivile libanesere og palestinske flyktninger ble palestinerne bombet, drept og beskutt til de gav seg. Yassir Arafat og hans PLO-soldater var blandt mange tusen palestinere som ble jaget ut av det borgerkrigsherjede Beirut og Libanon. Først da trakk israelerne seg tilbake til Sør-Libanon. Massakrene som Israels allierte i Libanon gjennomførte i Sabra og Chatilla kunne gjennomføres fordi Sharon og hans soldater snudde ryggen til.

Massakrene førte til israelsk oppvask og politisk nederlag for Sharon. Men fra han i 1996 ble invitert inn i varmen igjen som minister i Benjamin Netanyahus israelske høyre-regjering, klatret han etterhvert til topps i israelsk politikk.

Høsten 2000 tok han en skjebnesvanger spasertur på det israelerne kaller Tempelhøyden i Jerusalem. Rett utenfor muslimenes klippemoske og Al Aksa-moskeen satte Sharon sine fottrykk. Palestinerne protesterte mot det de oppfattet som ren provokasjon. Protestene og de israelske motaksjonene førte til det som i ettertid er omtalt som den andre Intifadaen – det palestinske opprøret. Videre førte det til Arbeiderpartiets Ehud Baraks fall fra makten.

Sharon ble valgt til statsminister i 2001. Han hadde klatret til topps. Mannen som ble oppfattet som en av de største motstanderne av Oslo-avtalen og fredsprosessen med palestinerne.

Erkefiendene Arafat og Sharon satt på hver sin side av en stadig voksende og mer uoverkommelig mur mellom palestinere og israelere. Volden fortsatte. Etter sterkt amerikansk press ble det omsider våpenhvile. Men først etter at Yassir Arafats helse sviktet totalt, og den palestinske lederen døde på senhøsten 2004, så verden tegn til det som skulle bli store forandringer fra Sharons side.

Ariel Sharon regnes som en av hovedarkitektene for den israelske bosettingspolitikken i de okkuperte områdene på Gazastripen og på Vestbredden. Han overrasket ikke bare sitt eget folk, men også sine fiender og mange Sharon-skeptikere verden over, da det ble klart at han faktisk ville fjerne flere av bosettingene. I august falt alle de jødiske bosettingene i Gaza og et par mindre på Vestbredden. Kunne det være at han faktisk ville fortsette å rive jødiske hjem på palestinsk jord? Kanskje. Det er mange som tror at hans overordnede mål var å konsentrere bosetterne i noen få, større bosettinger på Vestbredden. Blandt andre de som ligger som en beskyttende buffer mellom israelsk-okkuperte Øst-Jerusalem og palestinske landområder på Vestbredden. Palestinerne kunne muligens få kompensert de frastjålne landområdene med tilsvarende israelske områder.

Sharon trakk seg etterhvert lenger vekk fra sine kritikere på høyresiden. Han dannet et nytt parti, og ønsket å gå til valg fra en ny politisk plattform i sentrum av israelsk politikk. Om sentrumsalternativet nå vil overleve uten Sharon, tviler mange på. Når israelske velgere går til valg i slutten av mars, er det trolig Likud med Benjamin Netanyahu i spissen eller Arbeiderpartiet som vinner. En samlingsregjering med de to vil gi et bredt styringsgrunnlag, men vil ikke være særlig handlingsdyktig overfor palestinerne og fredsprosessen på grunn av store interne motsetninger. En Likud-regjering vil trolig prioritere Israels sikkerhet langt før forhandlinger. Både nasjonalforsamlingen Knesset og mange israelere vil være skeptiske til om en Arbeiderpartiregjering er i stand til å ivareta nasjonens sikkerhet samtidig som de fører dialog med palestinerne.

Når det gjelder Ariel Sharon, var det få som tvilte på at han satte Israels sikkerhet foran alt annet. Den israelske statsministerens politikk de siste månedene fikk også svært mange til å tro at han faktisk var i stand til å føre en dialog med palestinerne – uten å sette sikkerheten på spill. Det var Ariel Sharons styrke.

Det er derfor de palestinske lederne igjen frykter for framtiden. Nå som Sharon er ute av israelsk politikk.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere