RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 

- Reality-TV er nåtidens freakshow

Sirkushistoriker Herman Bertelsen mener det er klare likhetstrekk mellom de som dro på freakshows før i tiden, og de som ser på reality-TV i dag.

(tb.no): – Showene er jo ganske annerledes nå, de inneholder ikke såkalte freaks, men publikumet er det samme. Det er de samme mekanismene i oss som gjør at vi så på freakshow før i tiden og reality-TV nå, sier Bertelsen, som er utdannet sosionom, og er i tillegg kanskje den som vet mest om sirkus- og freakshow-historie i Norge.

Han nevner blant andre seriene Uten grenser og Paradise Hotel, hvor mennesker frivillig er med i konkurranser om henholdsvis å presse seg til sitt ytterste fysisk og psykisk og å beholde plassen på et hotell lengst mulig ved hjelp av intrigemakeri og allianser.

– Folkeforlystelse

– Å se på disse tingene er en folkeforlystelse, og appellerer til kikkeren i oss, akkurat som det appellerte til kikkeren i oss før i tiden.

Se Bertelsen fortelle mer om likheten mellom reality-publikum og freakshow-publikum i videoen i toppen!

For bare hundre år siden fikk kikkeren i oss se noe ganske annet når vi ville oppleve noe ekstraordinært. Misdannede og handikappede mennesker ble stilt ut til skrekk og underholdning for betalende nysgjerrige, også i Norge.

Til og med på selveste Karl Johan i Oslo hadde man et utstillingslokale, hvor man viste fram mennesker med misdannelser. Det samme lokalet ble ifølge Bertelsen brukt til å vise fram Munchs kunst.

Det var mange ulike grupper freaker som levde av å vise seg fram, og Bertelsen nevner i fleng:

– Man hadde både skjeggete damer, løvemennesker, siamesiske tvillinger, overvektige, kortvokste, tatoverte, folk med elastisk hud og slike som elefantmannen, forteller han.

Kjente diagnoser

Mange av lidelsene disse menneskene hadde, er i dag kjente diagnoser som både kan og blir behandlet, og beskrivelsen freak er lagt vekk for lengst. Men slik var det ikke den gangen, og for mange av dem ble løsningen å reise bort fra skammen hjemme og heller tjene penger på utseendet sitt.

– De tjente nok ikke godt, men de tjente så de klarte seg. Men familiens stolthet ble de nok aldri, forteller Bertelsen.

– Mennesker på utstilling

Espen Ytreberg, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, mener det er vanskelig å si om det gamle freakshow-publikumet og nåtidens reality-publikum er det samme.

– Det man i høyden kan si noe om, er om de to formene for underholdning har samme type appell. Det kan nok ligge noe felles i det å se mennesker på en form for utstilling, sier han til tb.no.

Ytreberg tror det er menneskenes trang til å sammenlikne seg med andre som er årsaken til at vi finner andre menneskers gjøren og laden så spennende:

– Jeg tror ikke dette er så mye mer mystisk enn at vi alle jo er innrettet slik at vi stadig har antennene ute for å se hvordan andre greier seg i hverdagens sosiale spill. Reality-TV gir utvidede muligheter til å drive med denne typen tittemuligheter, slik at både tendensen vi har til å identifisere oss med andre og tendensen vi har til å distansere oss fra feil de gjør, blir forsterket, sier han.

Støtter Berthelsen

Anne Gjelsvik, professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, mener at Berthelsen har et poeng i sin sammenlikning av fortidens og nåtidens publikum:

– Jeg er enig i at dette er elementer som inngår i publikums interesse for realitysjangeren. Både innenfor film og fjernsynsforskning er kikkerlysten, voyeurisme på fagspråket, en viktig forklaring på hvorfor publikum ser film og fjernsyn i det hele tatt, eller hvorfor vi oppsøker nettsider med ubehagelig bilder eller følger kjendiser i tabloidene. Flere forskere og forfattere har derfor argumentert for det samme som Berthelsen, sier hun.

Hun understreker imidlertid at reality-sjangeren inneholder mange flere elementer, som for eksempel konkurranser og sosiale eksperimenter, og at mange vil mene at de lærer noe om seg selv og andre av å se, eller underholdes av andre elementer ved programmene.

– Hva er det i oss som gjør at vi har denne trangen til å se på andre mennesker?

– For å si det litt enkelt, så speiler vi oss i andre mennesker hele tiden og lærer om oss selv og andre gjennom det. Mediene tilbyr nærhet til langt flere forskjellige mennesker enn vårt dagligliv gjør, sier hun.

Les flere saker fra tb.no

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere