RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Aliens vs. Predator»

Sist oppdatert:
Når noen av vår tids største sci/fi-monstre braker sammen er det kjipt å være menneske.

Når et kynisk selskap bestemmer seg for å lenke fast dødelige romvesener, og utføre diverse eksperimenter på de, skjønner vi fort lunta. Her må noen straffes, og det er ikke de fastlenkede. Slemmingene fra Alien-filmene (kalt Xenomorph) overrasker ikke når de omsider kommer seg løs fra fangenskap, og starter jakten på... Vel, stor sett absolutt alle som ikke har oransje syreblod.

Dette danner grunnlaget for tre enspillerkampanjer. Henholdsvis som marinesoldat, Predator og Xenomorph.

Førstnevnte blir sendt til en planet hvor det maktgale selskapet leker seg med sine umoralske verdier. Ikke feil å plage slemme Aliens sier du? Njaaa, kanskje ikke. Men så sender de også inn egne medarbeidere for å sjekke hvor fort de blir drept. Det er da jaggu litt umoralsk? På grensen til litt småvondt? Uansett. Xenomorph kommer seg løs, og med de fester helvete sin rot i mørke korridorer.

Mann VS Predator og Alien

Marinekampanjen starter fryktelig intens og klaustrofobisk, som skal sies at er dets største styrke. Det er trangt. Det er mørkt. Det er stille. Det er JÆ%¤#% skummelt! Du har en bevegelsessensor nederst i hjørnet som serverer pipelyder når den registrerer bevegelse eller lyd fra området du er i.

Når du rusler rundt i bekmørket med kun svakt lys fra en lommelykt, blir du passe småstressa når denne begynner å pipe for fullt. Du ser ikke en dritt, men du VET du ikke er alene. Stille og forsiktig lister du deg rundt hver krik og krok, og før du rekker tenke står en Xenomorph i all sin slimete prakt rett foran deg. ÆÆÆÆÆ!! Ja, du skvetter. Det kan jeg love deg.

Dessverre har kampanjen en holdbarhetsdato. Best før et par timer spilt. Det skumle blir en vanesak. Det trange blir for trangt. Det mørke blir synet vant til. Jo lengre du kommer, jo mer avtar den lumske atmosfæren som spillet ga deg i begynnelsen. Det blir litt forutsigbart. Det er ikke direkte dårlig, men ikke den intense følelsen du satt med i starten. Synd er det, for den stemningen var virkelig god. Det skal nevnes at marinekampanjen tar seg litt opp mot slutten. Den tidvis dårlige historien blir noe mer interessant, og områdene åpner seg.

Marinekampanjen er mest lik et ordinært førstepersons skytespill. Grafikken er helt ok, uten at jeg reiser meg av begeistring. Men utvikleren gjør en god jobb med å levere et vidt og omfattende våpenarsenal. Flammekaster, pulsrifle og pistol for å nevne noen. Det gir en god variasjon der ute i romvesenfelten. Siden historien er satt til fremtiden er også menneskets teknologi såpass utviklet at du har nubbesjans mot i utgangspunktet overlegen motstand. Marinakampanjen er den lengste av de tre.

Få takfeste med Xenomorph

Tenk å være en Xenomorph da? Tenk å være en av de blodtørste djevelskapene som terroriserer uskyldige stakkarer i Alien-filmene. Bare det i seg selv er jo en opplevelse. Hvorfor? Fordi de kan klatre i taket. Fordi de har en ekstra munn INNI munnen. Fordi de er så forbanna kule!

Xenomorphkampanjen er den som skiller seg mest ut fra de to andre. Blant annet har du ikke våpen, og du kan gi den lange pekefingeren til alt som heter tyngdekraft. Vil du gå vannrett på veggen, ja så går du vannrett på veggen. Ingen spørsmål stilt. I tillegg har du ikke annet enn tenner og klør, samt en meget praktisk hale. Ingen supermann på langdistanse, dog like effektiv. Xenomorph har nemlig ekstrem hurtighet. Og med hurtighet kommer spenst. Ergo kan du hoppe på en fiende fra flere meters avstand. Distanseproblemet løst!

Det kuleste perspektivet med en Xenomorph er evnen til å gå overalt. I taket om du vil. Det vil si at du kan henge over hodet på en marinesoldat, før du dropper ned og klorer innvollene ut av han. Dette er tilfredsstillende. Dessverre er ikke kameraoverføringene gode nok fra tak til vegg til bakke, og dermed blir du ofte desorientert. Det går rundt for deg til tider, og du må stoppe opp noen minutter for å få bedre oversikt (og bli kvitt kvalmen). Det ødelegger noe av flyten. Og da nettopp denne evnen er ditt største taktiske overtak på fienden kan det være roten til en frustrerende situasjon i hist og pist. Det kan også være vanskelig å finne veien fra tid til annen, da ventilasjonsluker og andre passasjer ofte blir godt gjemt bort.

Men hey, det er ganske kult å gå i taket altså. Misforstå meg rett.

Som Xenomorph er du kald og kalkulert. I ekte Batmanstil holder du deg i skyggen mens du kartlegger fiendens bevegelser. I det rette øyeblikk bykser du fram fra skjulestedet ditt og hogger ned motstanderen. Alien-skikkelsene har enkle og tunge angrep. Klor noen åpen, eller bit hodet av vedkommende. Alt ettersom. Ofte så blod og gørr spruter i alle retninger. Og du har lyst til å forbli usett. Blir du oppdaget hjelper det ikke at du er en rask liten sprinter. Kulene er raskere, og de treffer deg så syreblodet etser ut av hull i kroppen. Gjør du alt riktig har du en godbit i evne. Jeg mener, ærlig talt. Det beste med Alien-filmene er jo når menneskene blir rivd i fillebiter!

Historien er ikke nevneverdige fengende, dog det er litt morsomt å se tingenes tilstand fra en Xenomorphs perspektiv. Ikke mer enn det. I tillegg er denne kampanjen veldig kort.

Den usynlige jegeren

Jeg har alltid latt meg fascinere av Predator-figurene. De er så smarte. Så Høyteknologiske. Så velkledte. Så utrolig stygge (uten hjelmen altså)! Som i xenomorphkampanjen må du også her være snikete og tilnærmet usynlig for fienden. Vent... Sa jeg tilnærmet? Min feil. Predator kan jo faktisk BLI usynlig. De har jo teknologi som kamuflerer deg etter omgivelsene. Det er kult! Og man skulle tro det var et perfekt angrepsvåpen. Vel, nesten. Men ikke nok. Du blir oppdaget litt for fort til å være i ett med naturen. Dessverre. Likevel er det artig å kaste seg (nesten) usynlig fra tre til tre, over uvitne mariner.

Predatorkampanjen bærer preg av at dette er en høyteknologisk rase. Disse styggingene er nemlig like dødelige i nærkamp, som på distanse. På skulderen har du festet den karakteristiske Predator-kanonen som plaffer ned fiender langveisfra. I nærkamp har du to sylskarpe påfestede klør som skjærer gjennom det kjøttet du måtte møte på din ferd. Disse to, og noen ekstra duppeditter som kommer hendig med. Men som i xenomorphkampanjen er det viktig at du holder deg skjult, og kalkulerer taktiske angrep for å unngå unødvendige problemer.

Denne kampanjen er også veldig kort, men hadde historien som ga meg mest. I korte trekk er du på en urgammel planet hvor Predator har vært aktive i mange år. I tillegg sper denne kampanjen på med noen små gåter som må løses. Ikke veldig vanskelige, men de glir fint inn i den store sammenhengen. Om ikke annet, en fin pause fra mord og mysterier. Du får trimmet hjernebarken bitte litt.

Sett under ett

Alt i alt har jeg fått noen gode minner med Alien VS Predator. Fra før er jeg veldig glad i filmene, og synes det er morsomt å konvertere mine romvesendrømmer om til virkelighet. Som marine var jeg helt ærlig redd da atmosfæren satt so m støpt. Som Alien føltes det ondt og riktig ut å kaste seg over en uskyldig fiende fra takets skygge. Som predator var jeg tilfreds med å snike meg usynlig opp bakfra og skjære opp en marine til hakkemat. Ergo var dette underholdende.

Meeeeeen. Kampanjene er nokså snevre. Historiene ikke av ypperste klasse. Og grafikken kunne med fordel vært jobbet litt mer med (uten å påstå at den er grusom). I tillegg har spillet en flerspillerdel via internett, men jeg kan med hånden på hjertet si at dette ikke er skytespillet du bruker tid på online. Selv om det selvsagt er en plussfaktor. Aliens VS Predator er et småskummelt og morsomt spill som presenterer en god idé, og tidvis delikate spilløyeblikk, men ikke hundre prosent gjennomført.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere