NA24.no

(Ubisoft)

Anmeldelse: «Splinter Cell: Conviction»

Sist oppdatert:
«Splinter Cell: Conviction» klarer ikke helt å bestemme seg for hva slags spill det vil være, men er morsomt lell.

BILDER: Se alle bildene vi har fra «Splinter Cell: Conviction» i karusellen i toppen av artikkelen.

Ubisofts «Splinter Cell»-serie begynte som et vestlig og mer virkelighetsnært alternativ til de til tider absurde «Metal Gear Solid»-spillene. Humor og slikt kunne andre ta seg av, den franske utviklerkjempen serverte spennende spionfortellinger som i hvert fall prøvde å være seriøse.

Trussel innenifra

«Splinter Cell» handler om NSA, konspirasjonsteorier, forrædere, gærne terrorister med planer om å ødelegge/ta over verden, andre skumle organisasjoner og lignende. «Splinter Cell: Conviction», som slippes til PC og Xbox 360, fortsetter i samme spor og Tom Clancy har ført nok en spennende fortelling om Sam Fisher i pennen.

VIDEO: Se plenty av «Splinter Cell»-videoer på Spillmagasinets YouTube-kanal.

Blant annet hendelsene i det forrige «Splinter Cell»-spillet, «Double Agent», har gjort så Sam verken er særlig populær hos myndighetene eller sin tidligere arbeidsgiver, etterretningsorganisasjonen Third Echelon. Likevel, nå trenger USA hans hjelp, på oppdrag fra selveste presidenten skal han finne ut av hva Third Echelon driver med.

Engasjerende historie

Organisasjonens nye leder har alt annet enn rent mel i posen og nekter å svare på spørsmål fra øverste hold, samtidig som myndighetene ikke kan risikere at muldvarpen deres blir avslørt. I tillegg fortsetter «Conviction» å nøste opp mysteriet rundt det angivelige drapet på Fishers datter.

Se funksjonen Mark & Excecute i «Slinter Cell: Conviction»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Historien, eller i hvert fall temaene, er ikke de mest originale, men fortellingen klarer likevel både å underholde, overraske og ikke minst engasjere. Jeg ble sittende og klarte ikke å gi meg før sluttsekvensen rullet.

Kreativ fortellerteknikk

Mye av æren skal et godt manus, troverdig stemmeskuespill, den strålende regien, og de glimrende og ofte interaktive mellomsekvensene ha. Stjernen er likevel Ubisofts innovative fortellerteknikk.

I tillegg til at du får servert bruddstykker av fortellingen gjennom å lytte på fiendenes samtaler, projiserer Ubisoft både filmsnutter og oppdragene dine på diverse gjenstander. Takket være dette blir flyten i spillet ivaretatt, ting blir ikke satt på pause fordi utviklerne har bestemt seg for at du skal se film.

Fantastiske oppdrag

Et annet pluss er at både historien og de varierte oppdragene føles sammenhengende. I motsetning til i mange andre actionspill er det ikke noe særlig hopping hit og dit, og det som er gir mening.

Slik brukes Last Known Position i «Splinter Cell: Conviction»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Oppdragene er alle godt designet, for eksempel sitter temposkiftene som et skudd, og fulle av høydepunkter. Du skal blant annet infiltrere et herskapshus og rømme fra en tungt bevoktet militærbase, og utviklerne har ikke vært redde for å leke med spillmekanikkene. Jeg skal ikke avsløre noe, men kan si så mye som at i hvert fall ett oppdrag nesten føles som et helt annet spill.

Mer action, mindre sniking

Noe annet Ubisoft ikke har vært redd for å eksperimentere med, er grunnmuren. Hvis du er av typen som liker «Splinter Cell» fordi de går ut på å liste seg rundt i skyggen, er sjansen stor for at du kommer til å sitte med litt blandede følelser. «Conviction» gir inntrykk av å være mer inspirert av for eksempel «Uncharted» enn seriens andre medlemmer.

Se hvordan du sniker deg innpå fienden:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det går sjelden lang tid mellom hver gang du er i kamp og snikingen er nedprioriterert. Resultatet er et spill som befinner seg midt i en liten identiteskrise og som ikke helt klarer å føles som noe eget, «Splinter Cell: Conviction» får aldri helt bestemt seg for hva det vil være. I tillegg hjelper det ikke at kampsystemet ikke er like vellagd som i et dedikert actionspill.

Strålende kontroll

Heldigvis er feidene fortsatt gode og kontrollen fungerer som en drøm. Fiendene er tålelig smarte, våpnene passe deilige, du har alltid et par angrepsmuligheter å velge mellom, og for eksempel det å søke dekke fungerer perfekt. Du navigerer deg rundt med en flyt bare actionsjangerens beste matcher.

Akrobatisk navigasjon i «Splinter Cell: Conviction»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Og selv om snikingen er nedprioritert, er den langt i fra borte og er spillets sterkeste kort. Sam Fisher tåler ikke særlig mye, så du må bruke omgivelsene riktig, utnytte mulighetene de åpner for og jo lenger du holder deg unna kamp, jo bedre.

Ubisoft fortjener for øvrig skryt for endelig å ha implementert et godt lys/skygge-system, i «Conviction» er det aldri tvil om du er synlig eller ei. Det samme gjelder de andre spillsystemene og –mekanikkene også, de oppfører seg konsistent og er lette å forstå.

Litt kort

I tillegg til identitetskrisen, sliter «Splinter Cell: Conviction» med at det er kort. Historien tar et sted mellom seks og sju timer å spille gjennom, noe i hvert fall jeg synes er litt for lite. Ubisoft har implementert en flerspillerdel, men hvis Live-populariteten til forgjengeren er noe å gå etter kommer den til å dø kjapt ut.

Bruk skyggen i «Splinter Cell: Conviction»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Teknisk er det heldigvis ikke noe å klage på. Omgivelsene og figurene er detaljerte, animasjonene gode og bruken av lys og skygge perfekt. Lyden er også meget god, både musikken og effektene.

For actionglade spioner

Alt i alt er «Splinter Cell: Conviction» et litt kort, men underholdende spill som aldri helt klarer å bestemme seg for hva det vil være. Heldigvis veier den spennende historien, de gode oppdragene, flyten og ikke minst de mange strålende, godt implementert og velfungerende spillmekanismene opp. En klar anbefaling.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere