RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Dette er ikke mulig

Sist oppdatert:
USAs største popstjerner står i kø for å jobbe med to trøndere. Det skulle egentlig ikke vært mulig.

(NA24-SKRÅBLIKK): Du skal ikke lære kinesere å koke ris, du skal ikke lære faren din å pule, og du skal hvertfall ikke lære street-smarte amerikanere å lage urban dansemusikk. Og allikevel er det akkurat det Stargate gjør. I verdens mest ekskluderende marked, i den mest proteksjonistiske sjangeren av dem alle.

I forrige uke sopet de inn fem priser fra den amerikanske låtskriverorganisasjonen ASCAP. «Pop Music Awards» hedrer popmusikkens bakmenn og er låtskriverens svar på Oscarutdelingen. Denne uken kåret også musikkbibelen Rolling Stone dem til årets beste hitmakere. I en tid da amerikanerne virkelig er seg selv nok, sender norske Stargate låter oppover hitlistene deres nærmest ukentlig.

På 80-tallet stod britiske artister som Phil Collins, George Michael, Duran Duran, og Sting for nesten 40 % av innslagene på Billboard Hot 100, men med fremveksten av hip hop og rnb ble amerikanerne gradvis mer avvisende til importert musikk. Etter 9.11 har de nærmest vært likegyldige.

På de siste ti årene har kun et engelsk band klart å erobre USA; erkebritiske Coldplay. Med sitt alt annet enn amerikanske uttrykk treffer de en nisje som slipper å konkurrere med alle de andre bandene der borte. Når så to nordmenn får audiens i musikkverdenens ubestridte maktsentrum og feier over hitlistene i selve nasjonalgrenen, blir det omtrent som om en Gambier skulle tatt over det norske langrennslandslaget og gjort rent bord.

A-ha skapte forsider og historie da de gikk til topps på billboardlisten i 1985, men de klarte aldri å gjenta bedriften. Stargate gjør det gang på gang. De får selvsagt drahjelp av superstjernene som fremfører låtene deres, men Janet Jackson valgte nylig å klistre «produced by Stargate» godt synlig på forsiden av coveret sitt, så den tjenesten går nok begge veier.

Magne Furuholmen uttalte i sommer at Stargates lettevekterpop aldri kunne sammenliknes med a-ha, noe som fikk Stargate til å kalle Magne Furuholmen for a-has svar på Andrew Ridgeley. Du vet, han i Wham som bidro mest med trutmunn og dådyrblikk. Det var nå harde ord, men gode gamle Mags bør uansett ikke ta det så tungt. Alle store band har minst en heldig jævel i besetningen. Beatles hadde Ringo Starr, U2 har Adam Clayton, Rolling Stones har Bill Wyman og a-ha har Magne Furuholmen. Han befinner seg faktisk i svært selebert selskap.

The Beatles perform on the "Ed Sullivan Show" in New York in this Feb. 9, 1964, file photo. From front left are, Paul McCartney, George Harrison and John Lennon. Ringo Starr is on drums.

Stargate fortjener alt de har fått og litt til, men jeg skjønner fremdeles ikke helt hvordan de har klart det. Gitt utgangspunktet skulle man jo tro at de måtte være overlegent mye bedre enn de beste for å få slippe til. Jeg kan ikke helt se at de er det. De blir rost for sin meloditeft i en rytmebasert sjanger, men den teften er det strengt tatt mange amerikanske produsenter som besitter også.

Mikkel S. Eriksen og Tor Eirik Hermansen har i mine ører enda ikke demonstrert låtskriveregenskaper som helt på egenhånd kan sparke inn låste dører, slik svenske Max Martin gjorde det på 90 tallet med da totalt ukjente Britney Spears og Back Street Boys. Stargate har gått gradene fra å jobbe på innsiden av norsk platebransje, via pene listeplasseringer i Europa og England, til det som i dag faktisk ikke kan kalles noe annet enn verdensherredømme. Mye flaks, enda mer dyktighet og kanskje aller mest lobbyvirksomhet?

Hvis musikkarrieren skulle skrante burde det private næringslivet kaste seg rundt og finne frem smøremiddelet, for maken til nettverksbyggere skal du antakeligvis lete lenge etter.

SatiriConser hver uke på ukens nyhetsbilde for NA24.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere