NA24.no

Foto: Holm, Morten (NTB scanpix)

Slaktet statlige subsidier - nå ber han om å få dem selv

Sist oppdatert:
En gang var han Norges mektigste. Nå vil Jens P. Heyerdahl ha milliardgave av landets skattebetalere.

På 1980- og 1990-tallet var Jens P. Heyerdahl d.y. landets kanskje mektigste næringslivsleder.

Fra han begynte som toppsjef i Orkla i 1979 og fram til han gikk av i 2001 forvandlet han Orkla fra et selskap med noen hundre ansatte til å bli en av landets største arbeidsgivere med hele 35.000 ansatte.

I 1983 kjøpte Orkla en aksjepost i Janco Kabel-TV og året etter sikret Orkla Media seg 40 prosent av Nordstrand Østre Aker (Nordstrands Blad) fra partiet Høyre. De neste årene kjøpte Heyerdahl opp en rekke borgerlige lokalaviser, noe som gjorde Orkla Media til en betydelig aktør i det norske markedet.

Slaktet pressestøtten
Som eier av disse avisene mottok Orkla Media flere hundre millioner kroner i pressestøtte, men noen som mottok enda mer var konkurrenten A-pressen. I 1998 gikk Heyerdahl til det skrittet at han kontaktet daværende kulturminister Anne Enger Lahnstein med ett mål for øye - å bli kvitt de statlige subsidiene.

Blant annet sendte han et brev til departementet der han var tydelig irritert over konkurrentens begunstigelse

«Arbeiderpartiet, Senterpartiet og til dels KrF har vært beskyttere av pressestøtten siden den ble etablert. Det er derfor ingen overraskelse at det er aviser tilhørende disse partiers sfærer som har fått størst andel av støtten. Denne favoriseringen er også tydelig i forbindelse med endringer og justeringer av regler knyttet til støtten. Pressestøtteordningen er utviklet etter et utpreget "ex postprinsipp". Det vil si at regler er innført og justert som en reaksjon på avisenes utvikling. På overflaten virker dette som et naturlig og rettferdig prinsipp å følge, men realiteten blir noe annerledes. Det viser seg at A-/sentrumsavisene, da især arbeiderbevegelsens aviser, er blitt favorisert hver gang reglene er blitt endret eller justert.»

I notatet trakk Heyerdahl fram flere grunner til at støtteordningen allerede den gang var avleggs.

«Gjennom årene har pressen mistet sin partipolitiske forankring. Antallet partiaviser har gått dramatisk ned og tidligere partiaviser er blitt nøytrale. Selv aviser med politisk tilhørighet, som for eksempel Dagsavisen, har partipolitisk uavhengighet som erklært målsetting.»

- Hvorfor kun papiraviser?
Han trakk også fram at nettavisene leverte det samme produktet som papiravisene, men at nett er papiret overlegent.

Den økte konkurransen og markedsretningen har bidratt til å viske ut grensene mellom avisene og andre medier. Dette ses tydelig på den underholdningsprofilen som flere aviser har satset på i de senere årene. Samtidig er det ikke lenger bare avisene som har redaksjonelt innhold av tradisjonell aviskarakter. Det sterkeste eksemplet på dette er utviklingen av nettaviser. Innholdsmessig er det lite som skiller disse fra papiravisene, men deres distribusjon via nettet gjør i teorien nettavisene mer landsdekkende enn noen papiravis kan ha ambisjoner om. Dette gir grunn til å spørre om hvorfor formidlingsformen av det redaksjonelle stoffet skal være avgjørende for adgang til pressestøtte.

Heyerdahl så også at leservanene i befolkningen var i endring og at medietilbudet var i eksplosiv vekst, noe som ville øke mangfoldet. Når han sendte brevet var det nedgang i såkalte nummer 2. aviser, aviser som har konkurrenter i sitt område med høyere opplag.

Det å fortsette å spytte skattebetalernes penger inn i disse avisene karakteriserte han slik:

«En vedvarende prioritering av nr.2-avisene kan dermed få mer og mer karakter av kunstig åndedrett. Dette er en politikk som selv de mest standhaftige støttetilhengerne vil få problemer med».

Konklusjonene til Heyerdahl var:
* Det ideologiske og mediemessige grunnlag for pressestøtteordningen fra 1969, har forvitret på slutten av 1990-tallet.
* Dagens pressestøtte bidrar ikke til sitt hovedformål om å sikre politisk mangfold og være et særlig sikkerhetsnett for nr. 2-aviser.
* Momsfritak for aviser er mest reelle og beste offentlige virkemiddel for å stimulere til mangfold og variasjon i norsk presse.

Det var i 1998.

Her kan du lese brevet og korrespondansen mellom Heyerdahl og Kulturdepartementet. (NB PDF)

Nå som kalenderen viser 2013 befinner Jens P. Heyerdahl d.y. seg i en posisjon der han selv kan få en gedigen gavepakke i form av den samme pressestøtten.

Storeier i Dagbladet
Heyerdahl er nemlig storeier i hardt prøvede Dagbladet. Heyerdahls familieselskaper har 21,4 prosent i Dagbladet-eier Berner Gruppen. Hamang, som også står Heyerdahl nær, eier 21 prosent.

Dagbladet fremmet et forslag om å endre reglene for tildeling, slik at også løssalgsaviser som Dagbladet og VG kan få tilgang på pressestøtte. Ettersom Dagbladet er mindre enn VG mener de at avisen kan få støtte som en nummer 2-avis.

Kulturdepartementet sendte ut et forslag på høring, som gikk ut på onsdag. Her åpnes det opp for statlige subsidier også til løssalgsaviser:

«Når løssalgsaviser hittil har vært holdt utenfor ordningen, skyldes dette utelukkende at slike publikasjoner hittil ikke har hatt behov for støtte. I de siste årene har imidlertid opplaget til papiravisene falt markant. Dette har særlig rammet løssalgsavisene. Abonnementsavisenes opplag har falt med 10 % fra 2003 til 2011. I samme periode har løssalgsavisenes opplag (Dagbladet og VG) falt med 43 %. Opplagsutviklingen innebærer at en ikke kan se bort fra at også løssalgsaviser vil kunne få behov for støtte.»

Departementet åpner også opp for å fjerne kravet om at det må være abonnementer knyttet til støtten, noe som vil si at de spesialtilpasser støtten til Dagbladet.

«Dette vil innebære at alle aviser som tilbys mot betaling, uavhengig av om det er løssalg eller abonnement, vil kunne motta tilskudd dersom de oppfyller de øvrige vilkår for tilskudd.»

Her kan du lese høringsnotatet

Milliardgave
Dersom Dagbladet ender opp med å få støtten kan det føre til at kulturminister Hadia Tajik bruker opptil 40 millioner av skattebetalernes penger årlig på å holde liv i avisen.

Forutsetter man at Dagbladet får 40 millioner kroner til evig tid, og regner med fire prosent rente, er verdien av gaven utrolige 1,0 milliarder kroner.

Les Gunnar Stavrums kommentar: Milliardgave til Dagbladet

Kan slippe begrensninger
Med pressestøtten følger det imidlertid regler om begrensninger på utbytte og overskudd, som videreføres.

For en investor er det ikke særlig lukrativt å eie noe som ikke gir avkastning, men også dette kan Heyerdahl og andre Dagbladet-eiere som Torstein Tvenge slippe unna.

Årsaken er at mediehuset er organisert i selskapene Dagbladet og DB Medialab, som er mediehusets satsing på nye medier som nettavisen. Det betyr at pressestøtten går inn i Dagbladet, som ikke kan gi utbytte.

Men som en konsekvens av dette kan papiravisen gå 40 millioner kroner i minus på statens regning, mens nettdelen kan gi utbytte.

Det medfører dermed at risikoen øker for ulovlig kryssubsidiering. Altså at uforholdsmessig store deler av kostnadene blir lagt til papirdelen, slik at nettdelen får et høyere overskudd. Eksempler på slike felleskostnader er lønn til ansatte, husleie og teknisk utstyr.

Siden Heyerdahl styrte Orkla har Orkla Media byttet eiere flere ganger. Siste kjøper var A-pressen som i fjor solgte TV 2 og brukte pengene på det som da het Edda Media.

Det har ikke lykkes Nettavisen NA24 å få en kommentar fra Jens P. Heyerdahl.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere