RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Foto: Thinkstock)

- De fleste dager skulle jeg ønske han ikke var født

Sist oppdatert:
En mor innrømmer at hun ikke elsker sin utagerende sønn, som lider av ADHD.

(SIDE2): - Jeg vet at dette høres grusomt ut, men jeg forakter Carl for livet jeg har fått, og for måten han behandler meg på. Om jeg hadde visst, da jeg var gravid, hvordan det ville ha bli så hadde jeg ha vurdert abort, sier en trebarnsmoren Amanda (36) fra Surrey i England, som ønsker å forbli anonym, til avisen Mirror.

Frykter for egen sikkerhet
Hun forteller at de fleste dager så våkner hun opp gråtende av at hennes 17 år gamle sønn, som i artikkelen går under navnet Carl, krangler med sine yngre søsken. Hun rekker ikke en gang å få laget frokost, før 17-åringen har fysisk angrepet sine brødre, noe som igjen får naboene på å klage på braket.

Hun forteller at hun frykter for sikkerheten til sine to yngste satt i lys av eldstemanns ødeleggende og voldelige oppførsel, som blant annet inkluderer slåssing med både henne og søsknene, og brannpåsetting.

Og dette får Amanda til å uttale at hun sliter med å elske sin sønn.

Men livet med Carl har ikke alltid vært vanskelig. Da han var en baby skal han ha vært både rolig og snill.

- Han gråt aldri, og sov hele natten. Men da han var 15 måneder ble hans bror født, og den rolige Carl forsvant. Han nektet å sove, han gråt og skrek hele natten. Nervene mine var frynsete, men legene kunne ikke finne noe galt med ham. Så kom «den forferdelige toårsalderen», og han hadde raserianfall som varte i flere timer. Stort sett gikk raseriet utover lillebroren hans, sier hun

Mest lest på Nettavisen nå:

- Ikke normal
Amanda ble forferdet da hun oppdaget skraper og bitemerker på den yngste sønnen, Tom, sin kropp. Hun visste instinktivt at det var Carl som sto bak.

- Hvis jeg ga Tom oppmerksomhet, ville Carl oppføre seg ondskapsfullt. Jeg måtte passe på de to som en hauk, det var utrolig slitsomt. Tom vokste til å bli en kjærlig liten gutt, men Carl verken klemte eller kysset meg. Faktisk, så hatet han å bli tatt på. Oppførselen hans var bare ikke normal.

Ifølge 36-åringen skal situasjonen med sønnen ha lagt så mye stress på forholdet til henne og hans far at de i 1998 flyttet hva hverandre.

- Jeg var knust, men også sinna fordi jeg nå måtte ta hånd om Carl alene.

Amanda hadde et håp om at Carl skulle vokse seg ut av oppførselen. Men da han begynte på skolen fikk hun stadig vekk tilbakemeldinger fra skolen om at Carl heller ikke der klarte å oppføre seg. Hun ble fortalt at han både skulle ha fornærmet flere av de andre elevene. 36-åringen sier at hun forsøkte å disiplinere Carl, men at det ikke gikk som hun ønsket da han bare ble stående og se på henne med et lite smil om leppene.

- Det var som om han var den som hadde kontrollen. Jeg ble deprimert og klarte ikke å takle noe. Bare jeg tenker på den tiden så blir jeg opprørt. Familien min kunne ikke hjelpe oss, fordi han var så rampete. Så jeg hadde ingen jeg kunne be om hjelp.

Da sønnen ble ni år tok hun ham til legen nok en gang, etter en lege hadde tipset henne om at det var mye som tydet på at Carl hadde ADHD.

- Doktoren avviste meg, og spurte heller om oppførselen hans kunne skyldes en situasjon hjemme. Så jeg tok ham til en annen lege, og der ble han henvist til en ekspert ved det lokale sykehuset.

I 2004 fikk Carl endelig diagnosen ADHD.

ADHD
ADHD er en samlebetegnelse på en gruppe tilstander. Her er signalene du skal se etter:

Felles for alle disse tilstandene er tre kjernesymptomer:
kroppslig uro
konsentrasjonsproblemer
impulsivitet

Fenomenene må vise seg før seks års alder og følge personen på flere av livets arenaer (hjemme, på fritiden og på skolen eller i barnehagen). Tilstanden kalles ofte ADD hvis den kroppslige uroen mangler.

Ca. halvparten av de som har ADHD har atferdsproblemer. Atferdsproblemene består i at de nekter å adlyde eller følge regler og/eller er sinte. Noen kan ha svære raserianfall.

ADHD og autisme
- Jeg var så lettet. Det betydde at han ikke var ond, og at jeg ikke var en dårlig mor. Det finnes ingen kur for ADHD, men det kan i alle fall behandles.

Sønnen begynte å ta Ritalin, og i starten så det ut til at medisinen fungerte. Men medisinen hadde bivirkninger som blant annet gjorde at Carl ikke fikk sove om nettene.

- Han våknet opp flere ganger om natten og skrek, det eneste som roet ham ned var TV-en.

Hun tok ham derfor med til en ny lege, hvor hun ble fortalt at sønnen mest sannsynlig hadde Aspergers syndrom, som er en type autisme. Vanlige symptomer på autisme er dårlige sosiale og kommunikative evner, ofte kombinert med monoman atferd og snevre interesser. Autisme er en samlebetegnelse for ulike undergrupper av såkalte «gjennomgripende utviklingsforstyrrelser». Ulike autismeformer er: Aspergers syndrom, Retts syndrom, infantil autisme og atypisk autisme.

- Jeg forsøkte å forstå at hjernen hans ikke var «koblet opp» riktig, men noen dager begynte jeg å gråte med det samme jeg våknet, fordi Carl skrek, kjeftet og slåss med sin bror. Han nektet å ta medisinen sin. Jo eldre han ble, jo sterkere ble han, og angrepene hans ble farligere.

Ifølge Amanda var Carls søsken redde for ham.

- Han viste aldri noen følelser, bortsett fra når det gjaldt hans egne ting. Om noen tok borti noe som var hans, hevnet han seg. Men tingene i resten av huset hadde han ingen problemer med å ødelegge. Han kunne gjerne brenne eller skrive på ting som jeg hadde kjøpt. En gang ble jeg så sint at jeg skrek til ham at jeg skulle ønske han aldri hadde blitt født. Jeg hadde så dårlig samvittighet etterpå, men til og med da var han følelsesløs.

Gitt opp
Nå er Carl blitt 17 år, og moren har gitt opp forsøkene på å skaffe ham hjelp.

- Sosialarbeiderne var bortkastet tid. De hjalp oss ikke. Jeg tror egentlig ikke noen kan det. Kanskje om han bare hadde hatt ADHD, og ikke Aspergers, da hadde kanskje sosialarbeideren skjønt at han hadde et problem - men han synes Carl er helt normal. Men det han gjorde var ikke normalt for en 7-åring, og i i hvert fall ikke for en 17-åring.

- Han går på skolen to dager i uka, om han gidder, og han vil ikke ta seg en deltidsjobb. Om han vil ha penger så skriker han til meg, og om jeg ikke gir det til ham så ødelegger han tingene mine. Han har stjålet penger fra meg tidligere, og jeg synes synd på mine andre barn. Jeg hater ham ikke, men jeg kan ikke si at jeg elsker ham heller. Noen dager skulle jeg ønske jeg aldri hadde fått ham. Både jeg og søskene hans er redd for ham. Han kommer til å måtte flytte ut, og helt ærlig er jeg bekymret for fremtiden hans. Men jeg vet at han ikke bryr seg om meg, og for å være helt ærlig har jeg fått nok.

Amanda håper at de som leser historien hennes vil tenke annerledes neste gang de ser en forelder som sliter med å få kontroll på et utagerende barn.

- Det kan godt hende barna ikke bare er rampete, men at de har en sykdom.

Hos Mirror er det lagt ut bilder av familien.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere