RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Montasje/Nettavisen/Privat

- Drukning ser ikke ut som du tror

Sist oppdatert:
Sigurd Fylling Mæles innlegg eksploderer på Facebook.

(SIDE2:) - For rundt femten timer siden stakk jeg venstrearmen under vann og fisket opp en guttunge i begynnelsen av tenåra. Umiddelbart etterpå følte jeg egentlig ikke stort. «Jammen godt at det gikk bra», tenkte jeg. Så ble jeg sint på foreldrene som ikke var til stede. Jeg fikk utløp for det ved å kjefte litt på noen tyske campingturister i utkanten av stranda, men det var jo ikke deres unger, og dessuten snakket de ikke engelsk. Så badet jeg en stund, spiste og jobbet litt, før det slo meg. I dag reddet jeg kanskje et liv.

Eksploderte på nett
Slik starter Sigurd Mæle Fylling sitt Facebook-innlegg fra Spania. Under et døgn er det delt over 9000 ganger. Det er helt tydelig at lærerens innlegg har truffet en nerve. Å være til stede, men ikke skjønne at et menneske trenger livsnødvendig hjelp, må være en av de verste følelsene å sitte igjen med når tragedien er et faktum.

- Jeg er sikker på at akkurat denne statusen kan redde mange barns liv, skriver en Facebook-bruker.

- Det var godt å lese dette. Greit å få en smekk i bakhodet, for oss med unger i den alderen. Ha en fin sommer! skriver en annen

Selv ønsker Sigurd Mæle Fylling svært liten oppmerksomhet rundt seg som person når vi tar kontakt med ham på telefon. Han har ikke lyst til å la seg intervjue, men sier vi kan få refere fra teksten.

Lot nesten være
Hendelsen fant sted på en stranden La Mora i Tarragona i Spania der han for tiden er på ferie. Og Mæle Fyllings beskjed til omverdenen er at drukning ikke nødvendigvis er slik du ser på «Baywatch» og på film.

- Nå vet jeg at det ikke er særlig edelt å fortelle andre at man kanskje har reddet noens liv... Men jeg skriver ikke dette for å skryte av at jeg var den eneste som gjorde noe. Jeg skriver dette fordi jeg var i ferd med å la være, skriver han.

- Det var sikkert et tredvetalls personer i nærheten, både på stranda og i vannet, men ingen av dem leet på så mye som et øyelokk, skriver han.

Ved første øyekast var det nemlig ingenting som tydet på at gutten han reddet var i vanskeligheter.

- Han var på relativt grunt vann og vennene hans lekte i vannkanten, bare noen meter unna; ansiktet hans var tilsynelatende hele tiden over vannflaten; han verken ropte eller skrek og han veivet ikke febrilsk med armene, slik «Baywatch» lærte oss at mennesker alltid gjør om de er i ferd med å drukne. Jeg har sett unger leke i bølgene hundrevis av ganger før, og det så omtrent slik ut. Som et rolig barn i litt urolig vann. Den eneste grunnen til at jeg snudde meg en andre gang og stoppet opp, i stedet for å fortsette ut gjennom bølgeskummet, var at synet av hodet som lå og duppet akkurat over vannskorpa fikk meg til å tenke på noe jeg leste for rundt ett år siden. En artikkel om hvordan drukning ikke nødvendigvis ser ut slik man kanskje skulle tro, skriver han.

I artikkelen leste han at svært mange ikke makter å rope etter hjelp fordi man har mer enn nok med å få i seg luft. Om hvordan man kan drukne på grunt vann, med lykkelig uvitende mennesker lekende og badende på alle kanter.

Årsaken til at flere ikke får ropt om hjelp, er fordi man får krampe på stemmebåndene.

Her kan du lese artikkelen om drukning.

- Er du ok?
- Nå ropte jeg på gutten og spurte om det gikk bra. Han så på meg, men svarte ikke, så jeg begynte å bevege meg raskt mot ham. Tre meter unna ble jeg igjen usikker på om gutten egentlig hadde kontroll eller ikke, så jeg spurte nok en gang om han var ok. Det er nesten det som er mest skremmende å tenke på. At det selv ikke på knappe tre meters hold var tydelig hva som var i ferd med på å skje. Omtrent i det jeg spurte, forsvant gutten under en forholdsvis liten bølge. Det var først når jeg strakk ut venstrearmen og dro ham til overflaten igjen at jeg oppdaget hvor panikkslagen han egentlig var. Han grep tak i hånden min med begge hendene og kneip til som om det sto om livet, skriver han.

Først sa gutten ingenting, han bare stønnet.

- I løpet av de neste ti meterne inn til land stotret han frem et gebrokkent og gråtkvalt «thank you» omtrent mellom hvert eneste gisp etter luft. I det vi var ute av vannet kom noen av vennene hans løpende, så jeg forsøkte å slippe hånden hans, men han nektet og slapp ikke taket før vi var flere meter inne på stranda. Jeg ba en av de andre ungene om å hente noen voksne og fortelle hva som hadde skjedd, skriver Sigurd Fylling Mæle.

- I ettertid angrer jeg på at jeg ikke fulgte ham opp til foreldrene for å fortelle dem at de måtte følge med på ham utover kvelden. At de var nødt til ta ham med til lege om han følte seg uvel. At man kan drukne, kanskje i senga, flere timer etter en slik hendelse. Den tanken traff meg som en kampestein for noen timer siden. Samtidig vet jeg at det kunne ha vært verre. Hva om jeg ikke hadde lest den artikkelen?.

Noe helt annet enn basseng
60 personer druknet i 2012 i Norge. Det er 9 færre enn året før. Samtidig har det blitt fokusert mye på barn som ikke kan svømme og som derfor drukner hver sommer. Foreldre bør også være oppmerksomme på at barn som har lært seg å svømme i basseng nødvendigvis ikke er så dyktige svømmere når de kommer utendørs. Bølger og andre naturelementer er noe helt annet enn kontrollerte bassengformer.

Selv vil Sigurd Fylling Mæle bare rope et varsku foran sommersesongen.

- Jeg gjorde jo egentlig ingen verdens ting. Jeg gikk litt, jeg rakk ut en arm, så gikk jeg litt til. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg sannsynligvis ha fortsatt ut mot bølgene, i motsatt retning. Kanskje hadde gutten klart å komme seg til land på egenhånd. Kanskje hadde den neste bølgen skylt ham inn på grunna. Kanskje hadde noen andre kommet løpende til. Men kanskje ikke. Og det er «kanskje ikke» som har holdt meg våken, og som omsider fikk meg til å stå opp klokka fire for å skrive ned dette.Sommerferien står for døren og strender og innsjøer vil igjen fylles med plaskende lek og høylytt skrik og skrål. Om tre måneder vil en håndfull pulter stå tomme på første skoledag. Det kan være fordi ingen hørte disse barna da de ropte etter hjelp. Det kan også være fordi ingen så dem da de ikke gjorde det.

Mer fra Nettavisen:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere