RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Fahrad Bigdely fikk livet sitt snudd på hodet etter at datteren ble drept på vei til skolen.
Fahrad Bigdely fikk livet sitt snudd på hodet etter at datteren ble drept på vei til skolen. Foto: Magnus Blaker / Privat (Mediehuset Nettavisen)

- Første gangen min datter (13) gikk alene til bussen, ble den siste. Hun ble slått ned, voldtatt og drept

Sist oppdatert:
Nettavisen har møtt mannen som har levd et liv litt utenom det vanlige.

Ti bursdager senere.

2. april 2004 er norske Shila Bigdely - datter av to flykninger som kom til Norge 13 år tidligere - på vei til skolebussen alene for første gang.

Familien er ferdig med den første måneden av et planlagt seks måneder langt opphold i Playa Flamenca på den spanske sørøstkysten. De er i landet etter anbefaling fra en norsk lege, som mener at sol og varme kan være måten for to av barne å bli kvitt plagsom eksem.

Shila (13) har startet på en spansk skole, men har vært litt flau over at faren har kjørt henne til bussholdeplassen.

- Hver dag kjørte jeg henne de 300 meterne, men hun sa hun ble flau overfor de andre barna, og ville gå alene samme med de andre. Klokken 07.10 på morgen gikk hun ut, hun var litt sent ute og hun løp til bussen, sier Bigdely til Nettavisen.

Det som så skjer er omtvistet.

Voldtatt og drept

Men da Shila ikke var hjemme ti minutter etter at hun normalt burde vært hjemme, kjørte faren til skoen.

- Jeg tenkte hun kanskje hadde sovnet i et klasserom eller noe slik, men hun var ikke der. Jeg reiste videre til politiet, men de visste ingenting. Da vi kom hjem igjen var det masse politi og ambulanse rett ved huset vårt.

Shila hadde blitt funnet av en venn av familien bak en vegg. Hun var avkledd på underkroppen og hadde et tøystykke rundt halsen. Hun var seksuelt misbrukt og drept.

Stedet hvor datteren ble funnet drept et par dager etter hendelsen.


Spansk politi legger fullstendig lokk på etterforskningen. 

Noen måneder senere faller en dom som sjokkerer familien. Det skal være med på å endre en families allerede ganske utrolige historie.

Et spesielt liv

På slutten av 70-tallet var en ung Farhad Bigdely blitt litt politisk aktiv i det som den gangen var et relativt liberalt monarki i Teheran. Men så skjedde det noe som skulle snu livet til mange iranere på hodet.

- Da jeg var 17 var det revolusjon. Jeg hadde vært politisk aktivt i et års tid, og studerte nærme hva som skjedde. Jeg ble mot de som tok makten. Jeg visste at nå religion tar makten, så blir det nye diktatorer, sier han.

Men umiddelbart var ikke dette noe stort problem. Tiden gikk og han startet på universitet.

- Men seks måneder senere ble jeg plutselig tatt til fange sammen med flere tusen andre. De samlet opp alle som var aktive mot systemet. Ayatollah Khomeini ville kontrollere landet alene, og alle som hadde andre tanker skulle tas. Det begynte med de øverst, og så gikk en nedover i systemet. I 1981 var det flere hundre tusen som ble tatt.

- Jeg ble satt i et fengsel, eller det de kalte et venterom. Rommet var veldig lite, men det var over hundre mennesker der. Det var ikke plass til å sitte, ikke plass til å ligge, og vi satt der i flere uker.

Massehenrettelser hver dag

- Hver dag kom det inn en person som pekte ut forskjellige fanger som ble tatt ut. Det kunne bety en av tre ting: Enten skulle de bytte fengsel, bare bli slått - eller drept på stedet. Det var en konstant frykt. Det var henrettelser hver dag, og en dag telte vi et sted mellom 130 og 140 mennesker som ble drept. De ble stilt opp mot en vegg, og vi kunne telle skuddene mot hodene, og vi visste aldri hvem som kunne bli nestemann, sier Bigdely.

Etter noen uker blir han overført til et spesialfengsel.

- Jeg tror ikke på islam, så jeg ble sendt på en «kommunistavdeling». Alle som ikke var religiøse ble stemplet som kommunister. Men etter seks måneder slapp jeg ut, fordi jeg ikke var medlem av et politisk parti. Var du det, så ble du enten sittende lenger eller drept, sier han.

Ga seg ikke

Da han slapp ut hadde han mistet plassen sin på universitetet. Han valgte å fortsette å jobbe politisk mot regime.

- Jeg ga ikke opp, og fortsatte å jobbe politisk. Når du er i fengsel så har du to valg: Du går oppover eller nedover, sier han.

Sammen med noen venner reiste de rundt i Iran og arrangerte demonstrasjoner.

- Et drøyt år senere ble vi tatt i en bil i Nord-Iran - uflaks! Vi ble sirklet inn av politiet, fikk bind foran øynene og ble tatt til fengsel. Vi fikk høre at det var en lokal Ayatollah som var blitt drept. Vi var overbevist om at vi var ferdige, vi hadde bakgrunn fra politisk arbeid og fengsel, så vi regnet med at vi nå skulle henges.

- Men etter neste fire måneder lot de oss bare gå - og vi sto der helt uten penger. Vi bestemte oss derfor for å rømme landet.

Ønsket å komme seg ut

- Problemet er at i Iran kunne du bare forlate landet på to måter: Enten ved å ha fullført militærtjeneste, eller ved å komme ulovlig over grensen. Vi ville ikke i militæret, for Iran var i krig med Irak, så vi bestemte oss for å krysse grensen i nærheten av grenseområdet mot Pakistan og Afghanistan.

- Men etter et par uker ved en grenseby ble vi redde - det skjedde mye rart - og vi ombestemte oss. I stedet valgte vi  å gå inn i militæret samtidig, vi vervet oss sammen og ville holde sammen. Men vi ble splittet med en gang, og den ene er nå død.

Farhad var en røslig kar som hadde judo-erfaring, og han ble plukket ut til å være kommandosoldat fremfor å være en vanlig soldat.

Friendly fire

- Etter to måneders hard trening, ble vi sendt rett i krigen. Som kommandosoldat ble man gjerne kastet ut av helikopter midt på natta, for å holde et område. Det var mørkt, og vi var livredde. Så eller hørte man noe, så skjøt man på det, og det haglet kuler fra egne soldater.

- Mange ble skutt av egne kamerater. Hører man en lyd, så skyter man rundt. En tenker bare på sitt eget liv. En skyter og treffer kamerater, sier han.

Han var i krigen i 14 måneder, hvor han ble forfremmet til å være en form for sekretær for kompaniet.

Han forteller at livet som kommandosoldat var ytterst vanskelig.

- Som kommandosoldat så trodde fienden at vi var leiesoldater, og de var spesielt ute etter oss - det er vel litt av grunnen til så mange døde. Og når det var angrep, så var det ikke drap, men de kuttet hodene av dem, sier han, og viser tegn for å vise strupekutting.

- Av de 149 soldatene vi var første gang, var det bare ni igjen av de opprinnelige da jeg forsvant. Når man sitter som sekretær, så får man en skremmende oversikt over det som skjer.

Skjøt sin egen overordnede

Men det var ikke bare fienden og redde medsoldater som var en utfordring. En hendelse fikk ham nesten henrettet.

- Lederen for spesialkommandoen var gal. På et tidspunkt forsøkte han å misbruke ei jente seksuelt. Vi var flere som ville stoppe ham, men han hørte ikke på noen. Så da løftet jeg mitt G3-gevær, et våpen hvor du kan velge mellom enkeltskudd og full auto. Jeg tenkte at et skudd i veggen ville få ham til å stoppe, og så skjøt jeg. Men jeg hadde satt på feil, og den sto på automatisk, og jeg traff offiseren i beinet.

Resultatet ble et skuddsår, men skudd mot overordnede kunne få ham henrettet. Fremfor å stikke av, melder han seg militærledelsen og hevder det var et uhell. For tredje gang på relativt kort tid blir han sendt i fengsel på en militærbase, men blir sluppet tilbake i krigen etter et par måneder.

Resten av tiden i krigen må han se seg over skuldrene for represalier.

Moderne opphavsrettspirat

Etter militæret tar han passet sitt og reiser et par år som omreisende handelsmann.

- Jeg lagde en liten forretning og reiste rundt og solgte klær, sigaretter og drikke fra en sekk. Jeg handlet i Tyrkia, og prisforskjellene gjorde at jeg kunne selge det for mange ganger prisen i omkringliggende land. I løpet av åtte måneder var jeg innom 30 land.

Reisingen gjorde at familien fikk tak i blant annet tøfler fra Europa, som de startet med piratkopiering av i Iran. Han forteller at de tjente til dels gode penger, men etter at faren døde i fengsel under uklare omstendigheter, turte han ikke lenger være i Iran.

- Moren min var ikke enig, og mente jeg skulle ta ansvaret og passe på mine søstre og bror. Men en dag sa min mor til meg at jeg var fri, for mitt liv var i fare i Iran.

Mislykket flukt til Australia

Med greit med penger, var planen å reise til enten Tyskland eller Australia. Valget falt på Australia, selv om de har vanskelige visumregler.

- Vi reiste til Singapore for å få tak i falske pass, men vi ble lurt og de stakk av med pengene vår - rundt 10.000 dollar. Vi reiste videre til Malaysia, der jeg møtte min kone, og hvor vi kom i kontakt med iranere som hjalp folk med å komme til nye land. Vi betalte 15000 dollar for pass det skulle ta et par måneder å fikse.

- En dag satt vi ute på gata, og jeg så vår kontakten vår komme mot oss med passene. Men 50 meter unna oss, ble han omringet av politi, og da forsvant pass og penger, forteller han.

- Da kontaktet jeg FN i Malaysia, og de aksepterte meg, fordi de innså at situasjonen min i Iran var farlig. Jeg fikk beskjed om å vente på at det første landet skulle akseptere oss som kvoteflykning.

Til Norges som FN-flykning

Året var 1989, landet var Norge, og stedet ble Ulefoss i Telemark.

- Etter kort tid begynte jeg å jobbe som språkstøtte på skolen, og jeg lærte meg språket på et halvt år, og jeg fikk fast jobb.

I 1991 kom moren på besøk.

- Hun ville ikke sove, så vi ble sittende oppe og snakke hele natta. I løpet av et døgn ble hun veldig syk, hun havnet på sykehus, og innen 48 timer døde hun.

Å få moren tilbake til Iran skulle vise seg å være heller vanskelig som politisk flykning. De hadde en uke på seg til å få henne tilbake til Iran uten at hun måtte begraves i Norge. Utenfor alt av offisielle kanaler klarte de det på aller siste drist.

- Etter dette fikk vi litt sjokk, kona ble syk, og vi ville flytte vekk fra landsbygda. Jeg fikk meg jobb i Oslo, og vi flyttet hit.

Her begynte han først i butikk, før han åpnet restaurant på Aker Brygge, som gikk dundrende konkurs. Bedre suksess hadde han som pins-selger på Lillehammer.

- Jeg solgte pins for en halv million kroner på fire uker, sier han og smiler.

Årene gikk, og han fikk to nye barn. Og i 2004 reiste familien på turen til Spania som igjen skulle snu livet på hodet.

- Voldtatt, drept og voldtatt

Nøyaktig hva som skjedde den aprildagen er altså omtvistet.

En 14-åring ble noen dager etter drapet pågrepet, og tilsto å ha vært med på drapet. I avhør skal han ha fortalt om to andre menn som tvang han til å være med på ugjerningen, og at det var en av disse som faktisk drepte henne.

Etter en stund trakk han tilbake denne forklaringen, og han ble dømt for å ha begått misbruket og drapet alene.

2004: Farahad Bigdely viser frem bilde av sin datter etter drapet.

Straffen: Fire års ungdomsanstalt. Som mindreårig var det det lengste han kunne sone.

Tror flere er involvert

Familien var i motsetning til politiet på ingen måte overbevist om at gutten var alene. De skaffet advokat, privatetterforskere og beordret ny obduksjon. Denne viste at datteren ble voldtatt både før og etter at hun ble drept, noe de mener viser at andre var involvert.

Vitneutsagn mener han også indikerer at gutten og to menn egentlig var ute etter å «ta» ei annen jente i nabolaget, men tok feil person på morgenkvisten i halvmørket.

Farhad blir en blanding av lei seg og utrolig frustrert når han forteller om detaljene av det han vet - og det han tror han vet.

Han er frustrert på spansk politi, og han er frustrert på det han mener er manglende støtte fra Norge.

- Jeg solgte huset for å skaffe privatdetektiv, betale advokat og obduksjon. Vi hadde bevis, men spansk politi ville ikke ta tak i saken. Jeg møtte politisjefen som sa han ikke kunne gjøre noe. Jeg spurte ham om hva han ville gjort om noen hadde drept hans barn, og han sa at han trolig hadde drept den gutten. Men en kan jo ikke gjøre det.

- Vi fikk ikke noe hjelp, utover henvisning til en advokat vi måtte betale for. Vi brukte alle pengene våre på rettssaken. Hvorfor fikk vi ikke en psykolog en gang? Jeg tenker ikke på økonomi, men på hjelp. I dag hører jeg om Kongo-saken, der de får masse hjelp. Hvorfor fikk ikke vi?

- Vi har tapt alt. Jeg er 52 år gammel og eier ingenting. Er dette virkelig måten andre kan risikere å møte systemet på? Det eneste jeg gjør nå er å kjempe

Kampen mot loven

14-åringen som ble dømt for drapet, fikk i utgangspunktet en 12 års fengselsstraff, men fordi han var mindreårig ble den reelle straffen fire år.

Fremfor å anke dommen, startet Farhad derfor kampen mot å endre lovene i Spania. Den kampen fikk han mange med seg på - og det hele endte med at maksimalstraffene mot unge lovbrytere i Spania til slutt ble endret.

- Vi hadde over 15 demonstrasjoner de første tre månendene. Vi ba om tillatelse til demonstrasjoner, men fikk aldri det, så vi bare holdt demo

- Loven var veldig urettferdig. Kampen tok tre år, men vi vant frem, sier han.

Den samme kampen mener han at vi må ta i Norge.

- En må slutte å snakke om rettighetene til lovbryterne, og heller se på rettighetene til de som blir utsatt for kriminalitet.

Vil være brobygger

Han er frustrert over at norske myndigheter ikke har gjort mer for å legge press på spanske myndigheter for å følge opp sporene etter mulige medskyldige i drapet på datteren. Han tror saken er litt underprioritert fordi han er flykning/utlending, og han leker med tankene om å gå til sak mot norske myndigheter for å sørge for at andre i fremtiden skal få bedre hjelp enn det han mener å ha fått.

Farhad Bigdely tror kanskje norske myndigheter underprioriterte hans sak fordi han er flykning. Samtidig kjenner han til saken Odd Petter Magnussen kjemper.

Samtidig kunne han godt tenke seg å møte en annen far som kjemper for rettferdighet for sitt barn som ble drept i utlandet, nemlig Odd Petter Magnussen, faren til Martine Magnussen.

Men for tiden har han i stedet et langt større behov for å skape et bedre forhold mellom innvandrer og «nordmenn».

- Jeg ønsker å skape et bedre samfunn mellom nordmenn og utlendinger. Vi må bli bedre kjent, komme nærmere hverandre. Når jeg nå kjører drosje, så valgte jeg det fordi jeg kan del dele av iransk kultur. Mange nordmenn har aldri møtt iranere og hører bare hva som sies på radio og TV. Det er diktatur, og mange tenker at «de er dårlige»

- I dag er det bedre for iranere i Norge enn det var før, for mange er høyt utdannet og nordmenn vet at de ikke har de samme tankene som det iranske regimet, og en ser at vi er åpne mennesker. Men en del nordmenn har feil oppfattelse. Skal vi bo her, så må noen prøve å åpne noen dører, sier han.

Hva er en nordmann?

- Jeg mener at mine barn ikke er utlendinger, de er norske. Politikere sier at innvandrere lager så mange barn, og sier at det i løpet av de neste 50 årene bli flere utlendinger enn nordmenn. Men hvordan kan man si at de er utlendinger? De er 3. generasjon, de er født i Norge og foreldrene er født i Norge. De er ikke utlendinger, og snakker man om farge, så er det en rasisttankegang.

- Pakistanere i dag er jo i dag 3. generasjon. De tenker som nordmenn, de prater som nordmenn og de bor som nordmenn. En kan ikke si at de er pakistanere, men hver gang jeg treffer en 3. generasjons pakistaner og spør hvor de er fra, så sier de Pakistan. Det er vondt, de sier aldri at de er nordmenn, men de er født i Norge. De føler seg ikke akseptert, sier han.

- Hvordan skal man endre på det?

- Nordmenn i dag er bedre enn for 20 år siden, for de unge reiser ut i verden. Når du reiser, så lærer du mer. Men de reiser til Hellas, Tyrkia eller Spania på pakkereiser til «norske» områder, og så drikker de på «Viking Bar». Dermed er de der, men de åpner ikke øynene for andre kulturer. Derfor har vi som bor her en jobb å gjøre med å åpne vår kultur, og bli bedre kjent med den norske kulturen.

- Dette er ikke ensidig, mange utlendinger gjør feil her i Norge. De vil ikke bli kjent med den norske kulturen. Det er tre ting som er viktig når en reiser til et annet land: Lære seg språket, respektere kulturen og begynne å jobbe. Gjør du de tre tingene, så kan du flytte og bo hvor som helst i hele verden. Ingen vil nekte deg å være der da, sier han.

- Du er en gjest helt til du klarer å blande deg inn i samfunnet, slår han fast, og påpeker at det samme gjelder nordmenn som bosetter seg i Spania og Thailand.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere