RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Ikke bruk!
Ikke bruk! Foto: Linn de Lange

- Han var kjent for å være glad i småjenter

Sist oppdatert:
Likevel var det ingen som visste at mannen utsatte Kristine Johansen (38) for incest bak låste dører.

Forskning viser at de aller fleste seksuelle overgrep begås av menn, mot kvinner. Men de utsatte er ikke en statistisk, homogen masse. Bak tallene gjemmer det seg unike historier, individuelle erfaringer med et av samfunnets vanskeligste temaer. Incest.

Kristine Johansen er en av dem som har gjemt seg i statistikken, lenge. Hun var voksen før det for alvor gikk opp for henne hva hun hadde blitt utsatt for i barndommen: Overgrep i nære relasjoner. Tre personer har tatt fra Kristine noe hun aldri kan få tilbake, men hun ønsker bare å snakke om den ene nå. De to andre er fortsatt delvis begravd i bruddstykker av minner og overveldende skam.

- Overgrepene begynte etter at pappa døde
Nå er Kristine 38 år og jobber i barnehage. Da overgrepene begynte var hun seks år gammel og hadde akkurat mistet pappa:

- Hovedovergriper forgrep seg første gang på meg da jeg var seks år gammel da pappaen min døde, sier hun, og forteller:

- Første gang det skjedde var jeg syk og satt på fanget hans. Jeg sovnet og våknet av at han tok på meg eller tuklet med meg, alt etter hvilket ord man skal bruke. Jeg så på ham og lurte på hva han gjorde på, og han svarte at «dette er veldig godt, du bare vet det ikke ennå». Barn er lojale, så de sier ingenting. Så jeg tenkte vel at det var slik man gjorde. Etterpå sa han til meg at jeg aldri måtte si det til noen for da kom han til å bli satt i fengsel. Han var den som faktisk tok meg på fanget, og jeg ville naturligvis ikke at han skulle komme i fengsel. Så jeg fortalte det aldri.

- Jeg var jo klar over hva som skjedde, men samtidig visste jeg ikke hva det innebar. Jeg trodde det var normalt, man vet jo ikke at det ikke skjer hos andre.

Har du tips til meg? Mail meg på linn.delange@nettavisen.no

Denne episoden var bare begynnelsen. Overgrepene skulle pågå i mange år:

- Overgrepene skjedde hjemme hos oss, hjemme hos ham, med andre i nærheten. Jeg husker jeg reagerte på at han låste døren. Om det vi gjorde ikke var galt, hvorfor skulle vi da låse døren? Jeg husker spesielt en gang han forgrep seg på meg, da var moren min i etasjen under og lagde middag. Tausheten rundt middagsbordet nesten var like ille som «episoden» på loftet. Det å atter en gang tie fordi jeg skammet meg, minnes Kristine.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Kjent for å være glad i småjenter
- Jeg vet ikke om noen andre i familien min visste om hva som foregikk. Men jeg husker moren min sa en gang at «dere må aldri la han få ta på dere». Akkurat hva hun la i det vet jeg ikke. Men overgriper var en velkledt mann, gift, men ingen barn. Han var kjent for å være glad i småjenter.

- Burde noen snappet opp hva som foregikk om de visste hvordan han var?

- Ja, men det er jo dette med å ikke bli involvert. Folk er redd for å sladre, stille spørsmål. Men overgrepene skjedde rimelig åpenlyst, slik at jeg nesten lurer på hvordan det var mulig å gjennomføre uten at noen oppdaget det, sier hun.

Straffet og dømt – for andre overgrep
Kristines hovedovergriper ble med tiden dømt for overgrep, begått mot to nabojenter. Han ble imidlertid aldri straffet for dem han utsatte Kristine for.

- Jeg ble aldri spurt om jeg hadde blitt utsatt for noe. Jeg visste at jeg ikke hadde fortalt om overgrepene mot meg til noen, så jeg synes det var ekstra ille at han ble fengslet likevel. Jeg fikk aldri fortalt ham at jeg ikke hadde sladret. Jeg gikk for å besøke ham i fengselet, men de lot meg ikke komme inn til ham. I etterkant skjønte jeg jo hvorfor, forteller hun.

- Vet ikke hva jeg gråt mest for
Da Kristine var 15-16 år gammel, døde overgriper.

- I begravelsen var det sterkt å stå og se på at kisten ble senket ned i jorden. Jeg vet ikke hva jeg gråt mest for; at jeg kom til å savne ham eller for at jeg plutselig var fri. I ettertid ser jeg at det ble en trygghet å vite at han aldri kunne komme å ta meg igjen, jeg så at han bokstavelig talt var under meg og det har nok hatt en litt terapeutisk virkning.

- Hadde fortrengt alt
Kristine husker ikke nøyaktig hvor gammel hun var da hun første gang fortalte noen om overgrepene. Hun tror hun kom til Støttesenteret for Incest i 2003, og minnene kom opp igjen i forbindelse med noe helt annet.

- Det var både deilig og grusomt å fortelle. Det var ikke lenger min hemmelighet på godt og vondt.

- Har det vært verdt å ta tak i fortiden og stå fram med det du har opplevd?

- Både og. Hadde jeg visst hvor lange veien skulle være å gå, så vet jeg ikke om jeg hadde valgt å begynne på den. Man møter så mange hindringer på veien som man ikke forventer å komme borti. Og det er så mange minner som skal erindres og det tar tid, konstaterer Kristine.

Sliter fortsatt
Ringvirkningene av en frastjålet barndom har fulgt med i voksenlivet, og gir kanskje aldri slipp.

- Som voksen har jeg slitt med intimitet, tillit, det å være sikker på om man er elsket eller ikke, at man ikke skal bli sviktet, det å ha lite klær på, ikke like noe ved kroppen sin, ingen selvtillit, søvnproblemer, mat, angst. Og fremdeles skam. Nærhet er vanskelig. Jeg har også slitt med å vite hvem jeg er, hvilken identitet jeg egentlig har etter å ha undertrykket egne følelser i så mange år.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Overgrep vises ikke utenpå
Kristine ler mye, er ikledt fargerike klær og fremstår som en åpen og ærlig person. Det er umulig å vite hva hun har opplevd bare ved å se på henne. Men når hun snakker om fortiden, er ikke tårene langt unna.

- Jeg merker det at folk kanskje ikke klarer å forstå at jeg har vært utsatt for dette når det ikke finnes noen bevis. Jeg er sosial, utadvendt, jobber. Det har vært en utfordring også i møte med helsevesenet. Jeg har ikke fått noen hjelp derfra. I åttende klasse hadde jeg 90 dagers fravær. Likevel var det ingen som spurte om det var noe galt hjemme. Jeg ble ekspert på å lure alle. Jeg sto opp om morgenen og lot som om jeg gikk på skolen. Egentlig gjemte jeg meg før jeg gikk hjem igjen.

- Ingen vei tilbake
Møtet med Støttesenteret mot Incest ble et vendepunkt for Kristine. Endelig var det noen som virkelig ville høre, som trodde på henne:

- Det var først da jeg kom i kontakt med støttesenteret at jeg følte jeg ble hørt. Jeg trengte ikke å ha noen beviser, jeg trengte ikke å se syk ut for å bli trodd. Det var noen som ville høre på meg, som trodde på meg. Og det var i møte med støttesenteret jeg innså at det ikke var noen vei tilbake, da kom alt opp igjen litt etter litt.

- Skammen er det verste
- For meg er det skammen som har vært det verste. Det å hele tiden gå og skamme seg, føle seg skamfull. Det å snakke om det har lettet denne skammen en del. Det hjelper, sier Kristine.

Har du tips til meg? Mail meg på linn.delange@nettavisen.no

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere