RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
SAMTALER: Mari Heins (66) beste råd, er å snakke - med ektefelle, familie og venner.
SAMTALER: Mari Heins (66) beste råd, er å snakke - med ektefelle, familie og venner. (Martin Lundsvoll/rb.no)

- Hodet var som popcorn - det var pillene eller livet

Mari Heni gikk fire år på «lykkepiller».

GJERDRUM/Romerikes Blad: På midten av 1990-tallet kom «lykkepillene». Forbruket av antide-pressiva eksploderte. Marit var blant de mange som ble satt på medisin. Fire år gikk det, før hun selv sa stopp. Men det skulle gå mange år i samtaleterapi før hun følte seg fri.

Fjorten år etter pillestopp holder bondekona og bestemora fra Gjerdrum foredrag for helsepersonell om sin vei inn i feilmedisinering – og veien ut av det.

- Mitt råd er «snakk om det». Det rådet går like mye til helsevesenet som til den enkelte som sliter. Samtaler med riktige behandlere er det som har gjort meg fri fra angst og depresjon, sier Marit Heni til Romerikes Blad.

Hun opplevde at medisineringen ble et hinder og ikke hjelp til å rydde opp i problemene sine.

- Min historie handler om mange års fortrengning av van-skelige barndom som eneste barn av en psykisk syk mor. Far døde tidlig etter mange års sykdom, dermed ble tryggheten i livet mitt borte, forteller Marit Heni.

- Rollene ble byttet om. Jeg måtte beskytte mor, mens hun hakket og hakket på meg. I tillegg ble jeg som barn utsatt for et overgrep fra et familiemedlem. Det minnet var helt borte for meg i 40 år. I dag ser jeg at jeg har gått ved siden av meg selv i store deler av livet mitt, på flukt fra meg selv, sier Marit Heni.

Fysioterapeut forsto
Det var i overgangsalderen, for 18 år siden, at smellen kom. Kroppen var bare smerter. Hun fikk rekvisisjon til fysioterapeut. Etter kort tid sa fysioterapeuten at det ikke var kroppen, men psyken som var syk.

- Jeg var uenig, var irritert over spørsmålene han stilte. Jeg mente selv jeg hadde det bra, bortsett fra de sterke smertene. Han ba meg gå til fastlegen og si at jeg var deprimert. Som sagt så gjort.

Som en forgiftning
Hos fastlegen fikk hun «lykkepillen» Seroxat og henvisning til psykiater.

- Jeg klandrer ikke fastlegen min. Jeg var syk og nedbrutt, jeg trengte hjelp. Men da jeg etter fire måneder kom til psykiater, var det ingen annen hjelp der enn å fortsette med piller. Den ene «lykkepillen» avløste den andre – det samme med legene. Etter fire år hadde jeg fått min tredje psykiater. Hjernen min var som en popcorn-maskin, jeg manglet konsentrasjon og fokus. Jeg var tungt deprimert, helt «flat» i følelsene mine. Det var som en forgiftning.Det var snart jul, da jeg sa til meg selv: «Skal det bli jul på meg i år, må jeg slutte med pillene.»

Kastet ut av psykiater
Marit Heni vil ikke anbefale andre å kutte ut medisin over natta.

- Det funket for meg å slutte brått, men jeg hadde en fastlege som forsto meg, og som støttet meg, sier hun, og fortsetter:

- Etter få dager fikk jeg en sterk opplevelse: Jeg kunne tenke igjen!

Etter jul hadde Marit ny time hos psykiater ved Jessheim DPS.

- Da jeg fortalte at jeg hadde sluttet med pillene, ble jeg kastet ut av psykiateren. Hvis jeg ikke ville gå på piller, hadde jeg ikke noe å gjøre hos henne, sa hun.

Men Marit var ikke frisk:

- Jeg kunne tenke igjen, men jeg var suicidal. Jeg kunne ikke snakke med noen, bare bikkja – for den sa ikke «jammen». Jeg forsto at jeg var syk, men jeg var også helt sikker på at jeg var den eneste i hele verden som var gal.

Redning
Redningen ble kommunens psykiatriske team.

- Jeg hadde en time en gang i uka, men den psykiatriske syke-pleieren ringte meg hver eneste dag.

I mai samme år, i 2000 fikk Marit psykolog. Kjemien var god. Da psykologen flyttet til Østfold, reiste Marit etter hver annen uke. I seks år.

- Timene i bilen og turene med bikkja ble en del av terapien min, det også. Jeg lærte å bruke mitt eget apparat for å bearbeide det vanskelige forholdet til mor, og overgrepet, som jeg hadde fortrengt.

- Hva er ditt råd?

- Snakk med ektefelle, barn, venner. I alle år brukte jeg all energi på å late som jeg var et normalt menneske. Ingen måtte se at jeg var gal. Da jeg etter hvert fortalte barna og mannen min om det vanskelige livet mitt, fortalte barna mine hvor engstelige de hadde vært for meg i oppveksten. Jeg trodde jeg hjalp dem, men den «hjelpen» ble i stedet en belastning for dem jeg ville verne,sier Marit Heni til Romerikes Blad.

Mer fra Romerikes Blad finner du her!

Snakker ut
Til helsepersonell sier hun dette:

- Glem aldri samtalen. I mine fire år på medisin var det aldri tid til samtale. Jeg opplever mange leger som bakstreverske og autoritære. Når jeg ikke har klaget saken min til Helsetilsynet, er det fordi jeg ikke har orket den kampen også. For jeg har levd et liv med mye kamp.

I dag er Marit Heni aktiv i Mental Helse som foredragsholder for helsepersonell. Hun er kone og bestemor. Og hun har en god dialog med barna sine. Hun takker psykiatriprosjektet «Åpen dialog» for at hun har fått grep om sitt eget liv. Hun beskriver det slik:

- Nå vet jeg at ikke alt er min skyld. Endelig lever jeg i kontakt med følelsene mine. Men utover akuttfasen, var medisinene et feilspor for meg. Jeg ble fratatt evnen til å håndtere meg selv. Det er samtaleterapien som har vært mitt verktøy til å bli trygg på min egen verdi. Jeg føler meg som et helt og fritt menneske, et men-neske som tør å tenke tankene sine helt ut.

LES OGSÅ:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere