RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Ikke bruk som illustrasjon!
Ikke bruk som illustrasjon! Foto: Linn de Lange

- Jeg ble utsatt for incest - av to kvinner

Sist oppdatert:
Bård Hexeberg (44) var knapt fire år gammel da han først opplevde det mest tabubelagte av overgrep. - Brutalt, sier han om egen barndom.

De har ikke tomme blikk. De gråter ikke. De er verken fargeløse eller tungsindige. Derimot er de åpne, lattermilde – vanlige. Jeg visste ikke at jeg var forutinntatt, ikke før jeg ble bevisst mine egne fordommer i det øyeblikket jeg møtte tre incestutsatte for en intervjuavtale. Utsatte, ikke ofre. Den merkelappen vil de ikke bære.

Det mest tabu
Jeg prater med den eneste mannen som har stilt til intervju. Bård Hexeberg, 44 år, jobber som heismontør. Brenner for å synliggjøre incest. Synliggjøre det han selv har vært ekspert på å skjule et halvt liv. Bård har vært utsatt for incest av en mann og – det som kanskje er det verste, og enda mer tabu – av to kvinner.

- Jeg står frem fordi jeg ikke orker tanken på at andre små barn i fremtiden kan måtte risikere ikke å bli sett fordi samfunnet synes det er for vanskelig. Slik som tilfellet er med meg, sier han og lar det henge litt i luften.

Les også:

- Barn blir ikke sett
Og der er det likevel. Latteren stilner, og blikket blir litt fjernere når det skal snakkes om. Men det er ikke noe svakhetssymptom, det er bare alvorspreget. Og det er en i aller høyeste grad sterk person som har ordet:

- Det tabu som omgir incest, bidrar til at barn ikke blir sett. Det er en sannhet jeg ikke klarer å godta. Så selv om det er veldig vanskelig å måtte vise meg frem - med den såre og vanskelige historien jeg har - så ser jeg egentlig ikke noe alternativ.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Knapt noen år gammel
En fersk undersøkelse utført blant overgrepsutsatte viser at en stor andel av respondentene har vært mellom fire til seks år gammel ved første overgrep. Dette er også tilfellet for Bård:

- De første overgrepene jeg husker er fra da jeg var rundt fire år gammel. Men den seksualiserte atferden til overgriperne var jo ikke noe som ble svitchet på da, så jeg er temmelig sikker på at den mannlige overgriperen startet da jeg bare var et par år gammel.

Han tenker høyt.

- Skjønte du at det som foregikk var galt?

- Det var fryktelig vondt å vokse opp. Og det var vondt å føle seg så ufattelig ensom. Et barn som ikke får kjærlighet, føler seg veldig ensom. Det vondeste å bearbeide var ikke de fysiske smertene som kom med voldtektene, det var det å ta innover seg at jeg aldri ble elsket. Det å våge å kjenne på denne sårheten, og å tørre å stole på andre mennesker i voksen alder er noe jeg kanskje må jobbe med resten av livet.

Har du tips til meg? Mail meg på linn.delange@nettavisen.no

Gikk aldri mer enn uker mellom overgrepene
Bård forteller at overgrepene aldri ble snakket om. Det var heller et slags stilltiende samtykke i en seksualisert barndom. Voksenseksualitet.

- Noen ganger skjedde overgrepene flere ganger om dagen, andre ganger ikke så hyppig. Men det gikk aldri mer enn noen uker mellom dem. Det var brutalt.

Bård puster dypt med magen. Som om han trenger ekstra oksygen for å sette ord på selve overgrepene:

- Den mannlige overgriperen kunne urinere på meg. Jeg har aldri følt meg mer som en ting som da han gjorde det. Den følelsen har forfulgt meg.

- Det verste var kvinnene som forførte.
Men det var faktisk andre ting han opplevde som verre:

- Mannen tok, men kvinnene forførte. Det var mye vanskeligere å bearbeide. Det var på en måte lettere å se seg selv i en offerrolle med en mann som bare tok, enn med kvinnene som skulle få meg med på leken og gjorde det de kunne for å forføre meg. Noe av det vanskeligste å forstå var hvordan jeg kunne føle lyst samtidig som jeg følte at noen tok livet av meg. Jeg følte at sjelen min brant. I voksen alder har det vært vanskelig å plassere ansvaret fordi jeg som barn tok på meg all skylden. Jeg regnet med at det var jeg som var monsteret og at det var meg som var gal, fordi jeg ikke forstod hva som skjedde. Nå forstår jeg det at å bli tatt på erogene soner kan gjøre noe med kroppen fysisk, og at det ikke var min skyld at jeg følte det som jeg gjorde, reflekterer han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Menn løper ikke rundt og griner
Bård opplever det at han er mann som ekstra vanskelig i bearbeidingen av overgrepene. Kjønnsrollemønstre trekkes frem:

- Jeg har opplevd det som spesielt vanskelig å snakke om dette som mann. Jeg vokste opp med en forståelse av at menn ikke blir seksuelt misbrukt. Menn er handlingskraftige, menn er tøffe. De løper ikke rundt og griner. Det rollemønsteret gjorde det vanskeligere for meg å prate om ting. Og jeg trodde ikke dette begrenser seg til meg, det er nok en utbredt oppfatning ellers i samfunnet også. Jeg sliter nok litt med å åpne meg for og å snakke om følelser til andre menn.

- Ingen ville se meg
Bård nevner flere ganger at han ikke ble sett som barn, sier at ingen ville se:

- Når jeg tenker tilbake ser jeg at det var veldig vanskelig å gå på skolen, iføre seg ransel og en påtatt maske, og se på hvordan alle andre lekte og hadde det bra. Det var nesten vondere enn selve overgrepene. Det var veldig vondt å måtte ta seg sammen hele tiden, for å orke. Orke å ha på den masken hele tiden. Den følelsesmessige opplevelsen jeg hadde av å være barn var at ingen ville se meg.

- Jeg har fortrengt mye, og de minnene som var ville jeg ikke forholde meg til. Jeg har aldri virkelig kjent på eller forholdt meg til det som hendte før i voksen alder. Og det tok tid å bearbeide alle overgrepene. Jeg innså at jeg måtte gjøre noe, og oppsøkte en psykiater for å få hjelp. Dette var første steg.

Bar hemmeligheten alene i 32 år
Ifølge LISA-undersøkelsen tar det i gjennomsnitt 17,5 år før incestutsatte forteller andre om overgrepene.

- Gjelder dette for deg?

- Fra overgrepene startet tok det 32 år før jeg fortalte noen om dem. Når jeg vokste opp så var ikke dette noe som hendte gutter. Som barn reflekterte jeg heller aldri logisk over det som hendte, det var min virkelighet., forteller Bård.

- Hva var det som fikk deg til å konfrontere fortiden din, og ta tak i det som skjedde? Hva skjedde 32 år etter?

- Jeg hadde fått meg kjæreste som jeg hadde vært sammen med i mange år, jeg hadde leilighet og jobb. Jeg tror det hadde mye å gjøre med at rammene rundt meg begynte å bli stabile. Når jeg ser tilbake på det nå tenker jeg at det kan ha vært lurt ikke å ta tak i det for tidlig, det tror jeg kunne blitt veldig kaotisk. Så det var mer stabilitet i livet mitt som gjorde det mulig å konfrontere det som har vært.

- Har du konfrontert overgriperne, og hvordan foregikk i tilfellet det?

- Det er bare en av dem jeg har konfrontert. Da ringte jeg. De to andre døde før jeg kom så langt. Vedkommende tok ikke ansvar for handlingene sine, det hadde jeg heller ikke regnet med.

Det møkkete, skitne og forferdelige
- Mine overgripere tok aldri ansvar for det de gjorde mot meg. Mens barn automatisk tar det ansvaret. Barnet ser inn i seg selv og tenker at hvis det ikke er den voksnes feil, så må det være noe med meg. Og da leter barnet i seg selv for svar, og alt det møkkete, skitne, og forferdelige er alt man ser. Og man opplever en veldig skam.

- Behandlet bare symptomer
Det er vanskelig å vise til forskning når det kommer til symptomnivåer hos de utsatte. Det er ikke noen spesifikke symptomer som karakteriserer overgrepsofre generelt, noe som gjerne gjør det vanskelig for utenforstående å fange det opp. Bård mener likevel det er kritikkverdig at ingen stilte spørsmål:

- Helsevesenet behandlet bare symptomer. Sengevæting, psykiske problemer, depresjoner, mareritt. Om det var noen som kom for nære sannheten, ble jeg dratt ut av systemet av den ene overgriperen.

- Forskning viser at mange som blir seksuelt misbrukt er sengevætere. Jeg har lagt av meg mye av skammen, men det er mye som fortsatt sitter fortsatt i. Spesielt dette med sengevæting i hele oppveksten og hvordan det var å skjule det for venner og familie.

- Samfunnet lukket øynene nok en gang
Da han skulle få behandling for dette i helsevesenet var det ved jevnlig fysioterapi. Det skulle oppleves som nok et overgrep:

- Terapeuten skulle behandle problemet, og det gjorde hun ved å masse meg rundt kjønnsorganet. Ikke akkurat en ideell behandling for en med min bakgrunn. Så jeg opplevde det som at samfunnet nok en gang lukket øynene for min historie, at ingen ville høre. Det var nok en traumatisering, konstaterer Bård.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Livet etter - og videre
Bård forteller at han som voksen fortsatt sliter med intimitet. Han bruker tid på å bli trygg i forhold til andre mennesker, spesielt i kjærlighetsforhold. Han sier at det tar tid å opparbeide følelsesmessig tillit. «Jeg har jo fortrengt følelsene mine et helt liv».

- Kan du noensinne legge dette bak deg?

- Det vanskeligste jeg opplevde med å ta tak i dette og innse alt jeg hadde fortrengt, var de følelsen jeg satt igjen med av å være identitetsløs. Om jeg har fortrengt følelsene min et helt liv, hva gjør det meg til da? Hvem er jeg, hva liker og hva misliker jeg? Når jeg ser tilbake så har jeg sørget for å ha de politisk korrekte meningene, ikke lage bråk. Når jeg i voksen alder ble tvunget til å bli kjent med meg selv, så opplevde jeg det samtidig som ganske spennende. Det var både spennende og utfordrende å finne ut av hvem jeg er og hva jeg står for, sier han.

Det glimter av håp i en smilende munnvik.

Vil synliggjøre incest og overgrep
Bård bekrefter at det ikke er til å komme utenom en motstand mot å synliggjøre incest.

- Det er noe møkkete ved det som folk ikke vil røre borti eller orker å forholde seg til, og bare det å gi noen en brosjyre vekker reaksjoner. Folk skvetter jo nesten. Men det er ikke så skummelt å prate om dette som folk kanskje tror.

- Drømmen ville vært å være åtte år gammel og noen tok tak i det. Det ble ikke sånn. Jeg måtte finne min egen vei når helsevesenet og andre voksne ikke ville se. Jeg måtte gripe det an selv, sier Bård.

Den skjebnen ønsker han ikke for andre barn.


Har du tips til meg? Mail meg på linn.delange@nettavisen.no

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere