RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Heidi Schei Lilleås (Nettavisen)

- Jeg ble utstøtt etter skilsmissen

Sist oppdatert:
- Jeg marinerte min elendighet i noen måneder – så tok jeg grep. Møt Loveleen Rihel Brenna i Det Store Intervjuet.

- Alle vendte meg ryggen, jeg marinerte min elendighet i noen måneder – så tok jeg grep. Utdannelse og jobb er aller viktigst for oss jenter. Uten det er det vanskelig å få kontroll over sitt eget liv, sier hun.

Loveleen Rihel Brenna har gjort seg bemerket i norsk samfunnsliv – som leder av Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), Kvinnepanelet og flere regjeringsoppnevnte utvalg.

I april i år kom boken om hennes egen reise, som starter med foreldrenes oppbrudd i India, tar oss med inn i det første ekteskapet som pur ung - vel arrangert - og videre som skilt kvinne, som stadig fyller opp kunnskapssekken og møter kjærligheten på nytt.

Hun ble født i India i 1967, og kom til Kristiansand i 1972.

- Selvmedlidenhet er gift!
- Selvmedlidenhet er gift, kommer det fra talerstolen – hvor Loveleen foretrekker å snakke uten mikrofon – med lavmælt, mild stemme – på velklingende Kristiansands-dialekt.

Stedet er institutt for journalistikk (IJ) i Fredrikstad. Loveleen Brenna deltar på Medienettverkets bransjetreff, med 30 lydhøre kvinner i alderen 35-55 år.

Elegant, ikledd diskré grått, med mild stemme og et klart budskap, forteller hun om sin «reise» gjennom sitt 45 år lange liv.

- Ta kontroll over det du kan kontrollere – og slipp alt annet, er rådet.

Og hun vet hva hun snakker om.

Det har ikke vært enkelt å vokse opp i en familie, som kom til Norge initiert av foreldre som ønsket å sikre en utdannelse for barna. Men hvor røttene og tradisjonene fra hjemlandet fikk stadig større betydning i det nye landet – i småbyen Kristiansand, hvor familien slo seg ned.

18 år gammel visste Loveleen Brenna at hun snart skulle gifte seg, og hun forteller i boken at hun forelsket seg i mannen, som var valgt ut for henne. Men når hun gikk ut av ekteskapet, 11 år senere, var hun også sikker på at det var det rette.

- Jeg anbefaler ikke skilsmisse, det er et individuelt valg. Og alle valg har sin pris. Men for meg var det det eneste riktige. Dermed var andres mening om mitt valg, mindre viktig. De andre lever ikke mitt liv, presiserer hun.

- Grunnmuren forsvant
- Skilsmissen skjer ofte lenge før en tar steget ut av et forhold eller et ekteskap. Når avstanden blir stå stor at det blir bare «kulde» igjen, kan det ikke være godt for noen, mener hun.

«I hjertet og tankene brøt jeg alle bånd med ham. Jeg fortalte ham at jeg kom til å ta ut skilsmisse. Men jeg hadde verken mot eller mulighet til å forlate ham da,» leser vi i boken.

I denne fasen fikk materielle verdier stadig større betydning.

«Huset vårt var en av de materielle investeringene jeg trodde kunne erstatte den manglende kjærligheten. En pen fasade skjulte de indre ødeleggelsene, og det indiske miljøet var lett å lure. Det som ble lagt merke til, var våre mange turer til India, et flott hus, fin bil og glitter og gull. Det var ikke vanskelig å vise samhold i ekteskapet, når samholdet handlet om materielle anskaffelser,» skriver hun videre.

- Ekteskaplig liv er det eneste som gir deg status som ærbar
- At det blir «kaldt og mørkt» i en relasjon er ikke kulturelt betinget. Det som er kulturelt betinget er når ekteskaplig liv er det eneste som gir deg status som ærbar og dydig kvinne. En annen ting som også er kulturelt betinget, er utstøtingsmekanismene, utdyper Loveleen Brenna overfor Nettavisen.

Men fire år etter at hun hadde bestemt seg for å ta ut skilsmisse, var hun klar til å flytte ut:

«Med valget fulgte en rekke konsekvenser. I tillegg til min egen sorg, måtte jeg håndtere sladder, utstøting og ensomhet.»

Beslutningen førte likevel til at mange tok avstand fra henne. I boken er et eget kapittel viet «utstøting», og her er et lite utdrag:

«Lojaliteten til tradisjonen var lettere å håndtere enn å være lojal mot sin datter i en slik kritisk fase. Faren for å bli utstøtt av slekten og avvist av venner og bekjente som ville mene at de truet kulturen, var større dersom de ble stående ved min side. Det var tryggere å velge taushet og avvisning. For de fleste indere ville denne formen for reaksjon var naturlig og riktig. Men hvorfor skal en holde i hevd noe som påfører foreldre så mye smerte,» spør Loveleen i boken.

«Den «tause skammen»»
- Jeg har valgt å skrive om denne utstøtingen og sladderet, fordi jeg har intervjuet mange jenter og kvinner som har blir utsatt for det samme, på grunn av skilsmisse. Noen av jentene har giftet seg på nytt og startet nye liv, enten med menn fra samme land som sine foreldre eller med etnisk norske menn. Men dessverre så er det også jenter som har blitt skilt to ganger, og deres situasjon er mye verre. De lever i ensomhet. Det er kvinner folk har mange meninger om, det er kvinner som blir sett på, men ikke sett, sier hun.

Det er også hennes motivasjon for å være åpen i boken:

- Jeg visste at ved å fortelle deler av min historie, ville jeg gi stemme til mange tause skrik. Det som er likt mellom meg og disse kvinnene er at vi blir rammet av den «tause skammen». Det betyr at folk vender deg ryggen, sladrer, sjikanerer og kommer med små spydigheter, men de truer deg ikke med fysisk vold eller drap. Jentene blir ikke utsatt for det «brutale uttrykket for skam». Derfor er deres smerte og ensomhet mindre synlig for mange.

«For norsk»
Da Loveleen Brenna forlot huset hun og ektemannen hadde delt for godt, ble hun «for norsk» – en tematikk hun mener det er viktig at vi diskuterer.

«Det stempelet var det mest salgbare argumentet i det indiske og pakistanske miljøet, dette var trumfkortet som ble spilt når man ikke ville ta ansvar eller diskutere verdikonflikter. Det handlet om sympati og forståelse, støtte og samhold. Det var en betongmur jeg ikke ville prøve å rokke ved. Jeg ville ikke bruke energi på å prøve å forklare at det ikke handlet om å bli norsk.»

I denne fasen hadde hun kun kontakt med sine sønner og bror.

- Hva slags forhold har du til dine foreldre i dag?

- Jeg har et veldig godt forhold til dem, de støtter meg og er stolt av det jeg får til. De har selv betalt en høy pris for sin reise, sier hun.

- Boken handler om arven etter min far - viljen og motet til å følge sin drøm og sine verdier. Men min skilsmisse, var ingen drøm som foreldre drømmer om. Mitt opprør ble vanskelig å forstå. For de fleste ble det oppfattet som et ønske om «å bli norsk».

Utdannelse:
Pedagogikk, psykologi, sosialpedagogikk med videreutdanning i migrasjon og flerkulturell forståelse.

Verv:
Rådsmedlem i Verdikommisjonen, landsstyremedlem i Norges Røde kors (2002-2008), Ole Vig-prisen for brobyggersinnsats (1997) og landets integreringspris (2000), i august 2011 ble hun Fakultetsstyreleder for Fakultetet for Lærerutdanning og internasjonale studier for Høgskolen i Oslo-Akershus (HiOA).

Leder for Foreldreutvalget (FUG) (2004-2011), leder for Brennautvalget, for å utrede «et systematisk pedagogisk tilbud til alle førskolebarn» (2009), leder i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets Kvinnepanelet (2010).

- Det er en ansvarsfraskrivelse, man slipper å ta stilling til sine holdninger – både i landet der man kommer fra og til. Da blir du utstøtt. Gjennom mitt arbeid i barnevernet, har jeg hørt både ungdom og foreldre bruke uttrykket «hun er blitt for norsk» som noe negativt.

- Norsk, indisk - men først og fremst Loveleen
Sin egen identitet i dag, beskriver hun slik i boken:

«Hvis det å ha min egen identitet, være selvstendig, ha ambisjoner og leve ut drømmene mine betyr å være norsk, er jeg stolt over at jeg er norsk. Hvis det betyr å være en sterk indisk kvinne med verdiplattform, er jeg stolt over å være en indisk kvinne. Men det aller viktigste for meg er å få være Loveleen.»

Loveleen Brenna sier hun ikke har tid til å kaste bort tiden på uvesentligheter:

- Hvis de som tilhørte mitt miljø vil hetse meg og kan klare seg uten meg, skal jeg klare meg uten dem, sier Loveleen til kvinnene i salen.

- Uskyldsren - umulig
Loveleen Brenna sier den viktige personlige oppdagelsen var å ta et oppgjør med sine egne holdninger.

- Det ville jeg også. Etter hvert skjønte jeg at det å fremstå som uskyldsren uten en skamplett, var umulig. Og – at det var noen andre som «eide» flekkene. Jeg må stå for mine valg – og det gjør jeg. Husk – det er i DIN drøm din energi, styrke og fremtid ligger, sier hun.

Og like viktig:

- Hvis du ikke har en plan selv, kommer andre til å ha det for deg. Når andre legger planer for deg, vil ikke det samsvare med dine drømmer, sier hun.

- Slå deg løs – slå rot
Loveleen Brenna sier det karakteriserer mange 1. generasjonsinnvandrere å drømme om å reise «hjem» igjen. Om ikke de reiser for godt, er de sterkt preget av at at de ikke har godt nok fotfeste her og de har heller ikke funnet sin plass i Norge.

- Da havner du en transittfase, hvor det nye landet ikke får den sjansen det og dens innbyggere fortjener, mener hun. De som kommer seg ut av transittfasen, har også mindre fokus på det store skille mellom «oss» og «dem». Måten folk finner sin plass i det norske samfunnet på, varierer fra person til person.

Sjikane og trusler
- Har du opplevd at noen har forsøkt å skade eller true deg, slik at det har gått utover din sikkerhet?

- Ja, men det var mens jeg jobbet med tvangsekteskap eller da jeg var tolk i en mordsak, da opplevde jeg trusler og sjikane og at folk kom hjem til meg privat, da jeg bodde alene. Som leder for kvinnepanelet opplevde jeg kvinnefiendtlighet, og når jeg uttaler meg om diskriminering, hetses jeg blant annet på nett.

- Hva gjør du for å beskytte deg mot alt dette?

- Jeg leser ikke noen av kommentarene selv, det gjør min mann, så det slipper jeg. Hvis det ser suspekt ut, loggfører han det.

Så den belastningen slipper hun – og sikter til ektemannen Johnny Brenna.

- Men jeg ser at de som hetset meg før, gjør det fortsatt. Og jeg har lært at ingen frihet er fri, ikke ytringsfrihet engang, alt har en pris. Skal du ta oppgjør med vedtatte sannheter og gjøre nye valg i ditt liv, har det også en pris. Det koster å brenne gamle kart, og tråkke nye stier. Det hodet har glemt, husker kroppen, reflekterer Loveleen Brenna.

Boken
Brenna ønsker først og fremst å hjelpe jenter med minoritetsbakgrunn.

- Intensjonen med boken var å vise jenter at det går an å ta noen grep i livet for å nå dine drømmer og dine mål, jeg tenker på å bygge nettverk, hvor viktig utdanning er, ta kontroll over dine tanker. Det er en bok om selvledelse og om hvordan jeg fikk de posisjoner jeg fikk i samfunnet

- Hvem ønsker du å nå med boken din?

- Boken er egengtlig ment for alle. Men hovedmålgruppene er jentene med flerkulturell bakgrunn og deres foreldre, men også de som jobber med barn og unge som vokser opp med to kulturer

- Hva var aller vanskeligst å skrive om?

- Det vanskeligste var å velge hvilke «stoppunkt» jeg skulle snakke om, hvilke situasjoner som førte til store endringer på sikt, var verdt å nevne, samt valg jeg har tatt som førte til store endringer i mitt liv. Det jeg tok utgangspunkt i var min kunnskap gjennom utdannelse, arbeid i barnevernet, kvinnepanelet, møte med skilte kvinner og gjennom mine møter med ungdom, foreldre og spesielt jenter og kvinner som har snakket om sine historier. Jeg fant historier og stoppunkt som hadde relevans for mange. Mens det som var «for spesielt» med min historie og menneskene jeg skriver om, de har jeg ikke skrevet om. Dette er ikke selvbiografi – men en bok om selvledelse og min styrke ved å være annerledes. Jeg har valgt å være nokså åpen om min egen reise, hvordan jeg kom til topps – men også om dilemmaer jeg sto overfor.

- Mitt eget oppgjør
- Hvilke avveininger var vanskeligst å ta?

- Det viktigste valget var å ta et oppgjør med meg selv, min indre stemme, mine holdninger – om meg selv, norske kvinner og det norske samfunnet. Jeg kan ikke undertrykkes hvis jeg ikke vil det.

- Jeg tror ikke jeg hadde kommet dit jeg er uten å ta dette ansvaret selv. Det er det som koster mest, det krever mot.

- Jeg er ikke bitter
- De valgene jeg tok som ikke var så kloke valg, var valg ut fra de omstendighetene jeg var i, som et «arrangert ekteskap». Det var både riktig å gi inn i det ekteskapet og ut av det. Jeg ville vært bitter hvis jeg gjorde noe mot min vilje – og hvis jeg lot det få feste i mitt sinn. Det har jeg ikke tid til

- Hvem er dine støttespillere?

- De aller viktigste støtte spillerne mine i dag, er min familie. Mine foreldres støtte gir meg mot til å fortsette å fokusere på det jeg tror på, «menneskets likeverd». På den listen befinner både Camilla Collett, Sigrid Undset, Henrik Ibsen, Indira Gandhi, Gro Harlem Brundtland og gode venninner som Aina og Vibeke seg. De har satt spor etter seg og satt i gang prosesser hos meg som har vært avgjørende i livet.

- Hva har de sagt som har vært så viktig?

- De står for noe, brenner for noe, er lojale i forhold til det de står for. Det trenger ikke være belærende bøker, men en setning som er forløsende.

Æreskam – løsrivelse?
- Hva tenker du rundt æresbegrepet som du har vokst opp med? Er du fri fra det nå?

- Det fins ikke noe samfunn som er løsrevet fra skam, det tror jeg ikke vi skal, heller, vi snakker om anseelse og omdømme. Men det jeg vil vi skal fjerne oss fra, er utstøtelsesmekanismene. Det er viktig med den indre moralske stemmen vi har inni oss.

I boken har hun viet et helt kapittel til «utstøting».

Misunnelse
- Av og til virker det som om det er folk som er ute etter å finne «feil», hva kan vi ta meg og andre jenter som står for noe. Det er vanskelig å vite om det er misunnelse, eller om det er noe annet. Det som er det viktigste for meg er å heie på de som har et «engasjement, som står opp for andre og som også står opp for urett». Det kan hende jeg er uenig med noe av det de står for, men det vil alltid være noe jeg kan støtte dem på. De trenger denne støtten, hvorfor, det ser man ved å lese kommentarene i nettavisene og jeg ser også noe av det hatet som spres på sosiale medier.

Men Loveleen Brenna sløser ikke med tiden sin:

- Jeg kan ikke bruke så mye energi på mennesker som ikke er en del av mitt liv. Det er synd de bruker så mye energi på mitt liv, hvor mye hat de skal dyrke og bringe videre til neste generasjon. Det vil jeg ikke at mine barn skal være en del av.

- Hva synes de eldste barna dine om valgene du har tatt og tar?

- Mine barn har vært med på prosessene underveis, si sin mening, reflektere selv. De er nok preget av mine verdier og menneskesyn, enn indisk eller norsk kultur. Barna får hele tiden muligheten til å velge selv, så da blir det ikke så spesielt, svarer hun.

Loveleen Brenna har en datter på tre år og to sønner på 19 og 23 år.

- Lykkes de, lykkes jeg!
- Hva er den beste tilbakemeldingen du kan få som mamma?

- Det er at jeg har to barn som kan følge sin drøm uten at de skal føle at de må tilfredsstille meg. Lykkes de, lykkes jeg.

- Hva slags respons har du fått på boken?

- Jentene, foreldre eller voksne som har lest boken, kjenner seg igjen i mye. Mange av de jentene sier de skulle ønske boken aldri tok slutt. Det gjelder også gutter og etnisk norske kvinner. Slik jeg skriver om skilsmissen gir den gjenkjennbare assosiasjoner til alle som går gjennom et brudd. Uansett om det er ditt valg – er tomrommet der når du kommer hjem; oppvasken står urørt, er du sliten, er det ingen som henter et glass vann til deg. Og ingen barn kan erstatte den voksnes plass på dette punktet. Slike kjedelige mellomfaser er nokså like for alle, sier hun. Og det jeg har fått mest tilbakemeldinger på er mitt oppgjør og refleksjoner rundt uttrykket «hun er blitt for norsk» og «selvledelsesaspektet».

Stolt over Seema
- Hva kan storsamfunnet gjøre for å lette situasjonen for kvinner med minoritetsbakgrunn?

- Jeg har startet en bedrift som heter Seema – basert på min egen yrkeserfaring, utdannelse og reise – for å åpne dører for kvinner med minoritetsbakgrunn. Jeg trygler og ber næringslivet om å slippe dem inn, slik at de med mastergrad i Nav-køen får jobb. Dette har også en viktig symboleffekt.

Hun håper at disse jentene kan bli arkitekter i sine egne liv:

- Jeg vil jobbe med unge jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn, som gjør aktive valg som ubevisst fører dem inn i en fattigdomsfelle. Betydningen av økonomisk frihet gjennom lønnet arbeid er sentralt i vårt arbeid. Jeg vil også støtte og hjelpe jenter til å satse på lederverv og lederstillinger. Jeg har en drøm om gi støtte, verktøy og kunnskap som kan gjøre dem til «arkitekter» i sine egne liv, forklarer hun.

Lillesøster
- Hvorfor har du valgt det navnet?

- Seema er oppkalt etter min lillesøster Sima som gikk bort for tre år siden. For meg er det veldig personlig. Jeg ser en Seema i enhver jente. Så hvis jeg kan bygge en Sima, bygger jeg min søster på en måte. Seema står for «selvstendighet», «empowerment», «endring», «mestring» og «ambisjon».

- Det kan bli kaos
Loveleen er tett på mange jenter som vokser opp med flere kulturer.

- Jeg ser potensialet, energien, drømmene og da vil jeg ikke at noen der ute skal være årsaken til at det blir mye kaos hos disse jentene, ved å støte dem ut.

- Hvordan er det for deg å være en offentlig, kjent person?

- Jeg blir lyttet til, tatt på alvor, får gjennomslag, blir sett både blant politikere, fagmiljøer og blant andre – noe som gjør at Seema har fått med seg tunge aktører i styret og i fagrådet - hvilket er nyttig når man skal frem med et budskap.

Men det er ikke bare positivt:

- Ulempen er at jeg må passe på hva jeg sier og skriver – det er så mange som har sterke meninger om deg, uten å kjenne deg, også er det vanskelig å være anonym og fleipe, for eksempel på sosiale medier. Men så kjent er jeg ikke, så det går greit, smiler hun.

Fødelandet India
Loveleen Brenna har et godt forhold til India.

- Jeg har bakgrunn fra India, og er en del av min identitet – men det er i Norge jeg har utviklet den største delen av min identitet, min røtter har fått rotfeste i ny jord. Mine føtter jobber hele tiden med å finne balansen mellom ulike rollene jeg har i livet.

- Hva er dine fremtidsvisjoner?

- Om fem år håper jeg vi sluser 100 jenter gjennom systemet vårt i Seema (mot ti i dag) – og at vi er etablert i Norges fem største byer, og om ti år er Seema for alle jenter og kvinner i Norge, ikke bare de med flerkulturell bakgrunn, svarer hun energisk.

- Ta imot dem!
Til næringslivet har hun et klart budskap:

- Hjelp dere selv ved å ta imot disse fantastiske jentene – som igjen kan gjøre en forskjell for en hel familie!

For hver og en av jentene gjelder:

- Din suksess er vår seier!

- Med dette slagordet, løfter vi jenter og kvinner med flerkulturell bakgrunns potensiale, kompetanser og ressurser inn og opp i arbeids- og næringsliv. Med dette slagordet, løfter vi bedriftenes kompetanse, innovasjonsevne, lønnsomhet og konkurransefortrinn. Seema AS skal arbeide for økt mangfold på det norske arbeidsmarkedet. Gjennom kompetanseprogrammer, mentorskap og nettverksbygging skal vi åpne dørene for jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn, og dermed også gi arbeidsmarkedet og næringslivet tilgang til ressurssterke og motiverte arbeidstakere, avslutter Loveleen Brenna.

MEST LEST PÅ NETTAVISEN NÅ:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere