RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Foto: Privat)

- Jeg hadde tusen spørsmål

Sist oppdatert:
Wenche Eriksen (48) mistet sønnen i selvmord. Nå jobber hun for åpenhet.

(SIDE2): - Jeg har valgt å være åpen. Det er mye stigma og skyldfølelse forbundet med selvmord.

Mer fra Side2.no: Besøk forsiden

Wenche Eriksen (48) mistet sin sønn i selvmord for åtte år siden. Da var sønnen Birger Andreas 20 år.

- Det kom som lyn fra klar himmel. Kvelden før han tok livet sitt så hadde vi en fin kveld hjemme hvor vi pratet godt sammen, sier Wenche.

Hun beskriver sønnen som en blid, utadvendt og glad person som det gikk bra for her i livet.

Endret atferd
- Han jobbet som lærling, hadde kjøpt bil og livet gikk på skinner. Han hadde akkurat meldt seg på et klatrekurs hos DNT, minnes hun.

Det var bare to måneder før Birger begynte å endre atferd. Da kontaktet Wenche lege med en gang og de fikk en akuttime på Follo-klinikken. Han var med frivillig, men så skulle det gå lang tid før de fikk komme tilbake.

- Da vi endelig fikk en oppfølgingstime var det nok for sent. Han ville ikke være med, og kort tid etter tok han livet sitt.

Det var Wenche selv som fant sønnen, og det bildet har ennå ikke sluppet netthinnen hennes.

- Den videoen som spinner i hodet mitt fra da jeg finner ham har jeg sett mange ganger. Hadde jeg fått raskere hjelp med min egen traume kunne jeg kanskje vært spart for mange tårer og mye smerte, sier hun.

Fikk ikke krisepsykolog
Wenche Eriksen fikk nemlig ikke tilbud om noe slags hjelp den samme dagen hun fant sønnen død.

- Jeg fikk verken tilbud om en samtale eller krisepsykologi den dagen. Det gikk hele ti måneder før hun fikk den hjelpen hun trengte. Før det ble hennes søknader om hjelp utrolig nok avvist.

- Det ble vist liten velvillighet fra det offentlige. For både Birger og meg gikk det altfor lang tid fra vi søkte hjelp til hjelpen kom. For hans del så hadde det kanskje hjulpet om vi hadde fått en tidligere oppfølgingstime hvor vi kunne skapt en slags allianse og begynt en form for terapi eller behandling.

Fredag 10. september arrangerte Verdens helseorganisasjon den internasjonale dagen for selvmordsforebygging. På verdensbasis tar et menneske livet sitt hvert 40. sekund, men en god nyhet er at 200 færre nordmenn tar livet sitt nå enn for 20 år siden, ifølge De regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)

Les saken: Spør direkte om selvmord

- Det betydde alt
For Wenches del var det organisasjonen LEVE som reddet henne da hun ikke fikk hjelp fra det offentlige. Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Selv sitter hun nå i sentralstyret der.

- Det betydde alt for meg å få kontakt med LEVE. Der fikk jeg prate med en annen etterlatt og jeg fikk være med i en sørgegruppe etter noen måneder. Men hjelpen fra det offentlige lot vente på seg for Wenche.

- Det opplevdes forferdelig å ikke få hjelp. Jeg følte meg veldig alene og trodde jeg skulle få hjelp fra helsevesenet, fra fagfolk. det var jo jeg som fant ham og bare det var en så traumatisk opplevelse. Det føltes som jeg ikke var verdig noe hjelp og jeg lurte på hva som egentlig kvalifiserer for å få hjelp. Jeg skjønte ikke hvordan de kunne gi meg avslag når de ikke engang visste hvilken forfatning jeg var i. Etterlatte er i en risikogruppe selv så det er rart at det skal være så tilfeldig hvem som får hjelp, avhengig av bosted, sier hun.

Wenche er bosatt i Ski og søkte hjelp på Follo-klinikken.

Skyld, sjokk, skam
Hun har valgt å være åpen om sorgen hun opplevde og fortsatt opplever, og har fått mye støtte fra venner rundt seg.

- Sorgen er alt, i tiden rett etterpå følte jeg skyld, sjokk, skam og jeg satt igjen med tusen spørsmål. Jeg følte meg rett og slett hudløs. Det fins ingen rundt som har opplevd det samme og den psykiske smerten gikk over til en fysisk smerte i form av frostrier, kramper og søvnløshet. Nå har jeg lært å leve med sorgen og de i min nærmeste sirkel forstår at sorgen enda kan gjøre seg gjeldende i form av irrasjonelle reaksjoner en dag eller et behov for å være alene en annen dag. Det er lettere å få rom når folk vet hva du har vært igjennom, forteller hun.

De mer perifere bekjente er det på den annen side ikke alltid like lett å forholde seg til.

-De vet ikke alltid hvordan de skal reagere og det å ta hensyn til andres utilstrekkelighet er ikke så lett. Jeg har fått en del rare reaksjoner og opplevd at folk ikke vil møte meg ved å gjemme seg eller går en annen vei når de ser meg.

- Åpenhet er viktig
Wenche holder av og til foredrag om sorgen. Både for medisinstudenter som kommer til å møte døden i sitt yrke på ulike plan og på videregående skoler. Hennes tips og råd til andre etterlatte er å søke hjelp, fordi det er hjelp å få.

- Åpenhet er viktig, slik at det ikke blir så skummelt å snakke om selvmord og at de som er etterlatte, som meg selv, tør å prate om sorgen og hva vi har opplevd for å hjelpe andre, sier hun.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere