RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Prøv­de å få dem ut: Ellen Beck øns­ker ikke å ha an­sik­tet sitt i avi­sen, men for­tel­ler den dra­ma­tis­ke his­to­ri­en om hvordan hun opp­da­get bran­nen, vars­let brann­ve­se­net og prøv­de å vek­ke na­bo­ene.
Prøv­de å få dem ut: Ellen Beck øns­ker ikke å ha an­sik­tet sitt i avi­sen, men for­tel­ler den dra­ma­tis­ke his­to­ri­en om hvordan hun opp­da­get bran­nen, vars­let brann­ve­se­net og prøv­de å vek­ke na­bo­ene. Foto: Lisa Selin (Drammens Tidende)

- Jeg venter bare på å våkne fra dette marerittet

Mens hun ser at flammene sluker alt hun eier, spør Ellen Beck seg om hun kunne gjort mer for å redde sin nærmeste nabo.

NEDRE EIKER (Drammens Tidende): Alt gikk så fort. Alt er så uvir­ke­lig. Men vi spo­ler likevel tilbake til da det var en helt van­lig søn­dag i det lyse rek­ke­hu­set i Gam­le riksvei på Solbergmoen.

Klok­ka er nes­ten kvart på seks og Ellen Beck snak­ker i te­le­fo­nen. Så hø­rer hun plut­se­lig en pi­pe­lyd. Sam­ti­dig kjen­ner den 17 år gam­le søn­nen røyk­lukt, skriver Drammens Tidende.

Ellen skyn­der seg ut i gan­gen og skjøn­ner at pi­pin­gen kom­mer fra brann­alar­men til den mann­li­ge na­bo­en, som bor vegg i vegg.

Hun ser at dø­ren til na­bo­en be­gyn­ner å bli svart av sot, og at det kom­mer røyk ut av dør­sprek­ken. Da hand­ler Ellen på in­stinkt.

Helt stil­le

- Jeg ham­rer, slår og spar­ker på dø­ren. Skri­ker så høyt jeg kan. Men det kom­mer ikke en enes­te lyd fra lei­lig­he­ten. Det er bare stil­le. Helt stil­le, gjen­tar hun til Drammens Tidende, og ris­ter taust på ho­det.

Hun lø­per tilbake i egen bo­lig og sør­ger for at søn­nen og hun­den kom­mer seg ut. Så sjek­ker hun at alt av vin­du­er og dø­rer er luk­ket.

Den 17 år gam­le søn­nen lø­per til den andre opp­gan­gen og vars­ler alle de andre na­bo­ene, som kom­mer seg ut.

Ifølge Ellen bor det to­talt 11 be­bo­e­re i de åtte rek­ke­hus­lei­lig­he­te­ne.

Vil ikke gå fra dem

Ellen re­gist­re­rer blå­ly­se­ne og at ster­ke brannmannsarmer ber henne gå ut av hu­set. Men hun vil ikke for­la­te na­bo­ene, som fort­satt ikke har åp­net dø­ren til den bren­nen­de lei­lig­he­ten.

- Jeg lø­per rundt meg selv. Jeg har ikke lyst til å gå ut før jeg får med na­bo­ene. Men til slutt kom­mer det så mye røyk, at jeg bare må kom­me meg ut, for­tel­ler hun.

Utenfor blir hun, som alle de andre na­bo­ene, tul­let inn i hvi­te tep­per. Na­bo­ene sam­les bak hu­set. Hol­der rundt hverandre. Grå­ter. Sjek­kes av am­bu­lan­se­med­ar­bei­der­ne.

Hu­set er over­tent. Gjennom vin­du­et til endeleiligheten det be­gyn­te å bren­ne i, ses bare flam­me­hav.

Brann­ve­se­net job­ber på spreng for å få kon­troll, og sort røyk vel­ter opp av det ned­bren­te ta­ket når van­net pø­ses på.

- Det gjør så vondt

Røyk­dyk­ke­re går inn i lei­lig­he­ten og fin­ner tre om­kom­ne per­so­ner. Ellen står og føl­ger med ka­oset på av­stand, og knek­ker sammen da hun får høre at det hun fryk­tet aller mest, ikke bare er ryk­ter.

Hun har vært redd for brann si­den hun flyt­tet inn i lei­lig­he­ten.

- Det er så ufat­te­lig tra­gisk. En kjempetragedie. Det gjør så vondt, at jeg kla­rer ikke fin­ne or­de­ne. Jeg ven­ter fort­satt bare på å våk­ne fra det­te ma­re­rit­tet, hul­ker hun.

Kri­se­team og kir­ke

Etter tre ti­mer, klok­ken 20.35 mel­der brann­ve­se­net at de har kon­troll på bran­nen.

Den mann­li­ge be­bo­e­ren som om­kom, had­de to gjes­ter på be­søk. Én av dem en kvin­ne. Den tredje om­kom­ne kjen­te ikke po­li­ti­et iden­ti­te­ten til.

Kom­mu­nens kri­se­team har opp­ret­tet base på råd­hu­set i Mjøndalen. Nedre Eiker kir­ke har åp­net dø­re­ne for alle som vil kom­me og sam­les.

Reddet seg ut i tøflene

Johny Nyheim (66) er en av naboene som ble fraktet til rådhuset i Mjøndalen. Han slappet av i leiligheten sin, da han kjente den sterke røyklukten bre seg.

- Brannalarmen ulte intenst, så jeg sprang ut i gangen. Der så jeg det brant kraftig. Det brant også i terrassen rett over meg, det var skremmende, sier Nyheim og kikker ned på tøflene sine.

De blå, slitte tøflene og en tynn jakke var alt han klarte å rive med seg, før han sprang ut.

- Jeg var i sjokk. Hadde jeg tenkt klart, ville jeg jo klart å fått med meg en tykkere jakke i det minste. Men der er ikke viktig nå. Dette er bare helt forferdelig, sier han stille.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere