RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Prøv­de å få dem ut: Ellen Beck øns­ker ikke å ha an­sik­tet sitt i avi­sen, men for­tel­ler den dra­ma­tis­ke his­to­ri­en om hvordan hun opp­da­get bran­nen, vars­let brann­ve­se­net og prøv­de å vek­ke na­bo­ene.
Prøv­de å få dem ut: Ellen Beck øns­ker ikke å ha an­sik­tet sitt i avi­sen, men for­tel­ler den dra­ma­tis­ke his­to­ri­en om hvordan hun opp­da­get bran­nen, vars­let brann­ve­se­net og prøv­de å vek­ke na­bo­ene. Foto: Lisa Selin (Drammens Tidende)

- Jeg venter bare på å våkne fra dette marerittet

Mens hun ser at flammene sluker alt hun eier, spør Ellen Beck seg om hun kunne gjort mer for å redde sin nærmeste nabo.

NEDRE EIKER (Drammens Tidende): Alt gikk så fort. Alt er så uvir­ke­lig. Men vi spo­ler likevel tilbake til da det var en helt van­lig søn­dag i det lyse rek­ke­hu­set i Gam­le riksvei på Solbergmoen.

Klok­ka er nes­ten kvart på seks og Ellen Beck snak­ker i te­le­fo­nen. Så hø­rer hun plut­se­lig en pi­pe­lyd. Sam­ti­dig kjen­ner den 17 år gam­le søn­nen røyk­lukt, skriver Drammens Tidende.

Ellen skyn­der seg ut i gan­gen og skjøn­ner at pi­pin­gen kom­mer fra brann­alar­men til den mann­li­ge na­bo­en, som bor vegg i vegg.

Hun ser at dø­ren til na­bo­en be­gyn­ner å bli svart av sot, og at det kom­mer røyk ut av dør­sprek­ken. Da hand­ler Ellen på in­stinkt.

Helt stil­le

- Jeg ham­rer, slår og spar­ker på dø­ren. Skri­ker så høyt jeg kan. Men det kom­mer ikke en enes­te lyd fra lei­lig­he­ten. Det er bare stil­le. Helt stil­le, gjen­tar hun til Drammens Tidende, og ris­ter taust på ho­det.

Hun lø­per tilbake i egen bo­lig og sør­ger for at søn­nen og hun­den kom­mer seg ut. Så sjek­ker hun at alt av vin­du­er og dø­rer er luk­ket.

Den 17 år gam­le søn­nen lø­per til den andre opp­gan­gen og vars­ler alle de andre na­bo­ene, som kom­mer seg ut.

Ifølge Ellen bor det to­talt 11 be­bo­e­re i de åtte rek­ke­hus­lei­lig­he­te­ne.

Vil ikke gå fra dem

Ellen re­gist­re­rer blå­ly­se­ne og at ster­ke brannmannsarmer ber henne gå ut av hu­set. Men hun vil ikke for­la­te na­bo­ene, som fort­satt ikke har åp­net dø­ren til den bren­nen­de lei­lig­he­ten.

- Jeg lø­per rundt meg selv. Jeg har ikke lyst til å gå ut før jeg får med na­bo­ene. Men til slutt kom­mer det så mye røyk, at jeg bare må kom­me meg ut, for­tel­ler hun.

Utenfor blir hun, som alle de andre na­bo­ene, tul­let inn i hvi­te tep­per. Na­bo­ene sam­les bak hu­set. Hol­der rundt hverandre. Grå­ter. Sjek­kes av am­bu­lan­se­med­ar­bei­der­ne.

Hu­set er over­tent. Gjennom vin­du­et til endeleiligheten det be­gyn­te å bren­ne i, ses bare flam­me­hav.

Brann­ve­se­net job­ber på spreng for å få kon­troll, og sort røyk vel­ter opp av det ned­bren­te ta­ket når van­net pø­ses på.

- Det gjør så vondt

Røyk­dyk­ke­re går inn i lei­lig­he­ten og fin­ner tre om­kom­ne per­so­ner. Ellen står og føl­ger med ka­oset på av­stand, og knek­ker sammen da hun får høre at det hun fryk­tet aller mest, ikke bare er ryk­ter.

Hun har vært redd for brann si­den hun flyt­tet inn i lei­lig­he­ten.

- Det er så ufat­te­lig tra­gisk. En kjempetragedie. Det gjør så vondt, at jeg kla­rer ikke fin­ne or­de­ne. Jeg ven­ter fort­satt bare på å våk­ne fra det­te ma­re­rit­tet, hul­ker hun.

Kri­se­team og kir­ke

Etter tre ti­mer, klok­ken 20.35 mel­der brann­ve­se­net at de har kon­troll på bran­nen.

Den mann­li­ge be­bo­e­ren som om­kom, had­de to gjes­ter på be­søk. Én av dem en kvin­ne. Den tredje om­kom­ne kjen­te ikke po­li­ti­et iden­ti­te­ten til.

Kom­mu­nens kri­se­team har opp­ret­tet base på råd­hu­set i Mjøndalen. Nedre Eiker kir­ke har åp­net dø­re­ne for alle som vil kom­me og sam­les.

Reddet seg ut i tøflene

Johny Nyheim (66) er en av naboene som ble fraktet til rådhuset i Mjøndalen. Han slappet av i leiligheten sin, da han kjente den sterke røyklukten bre seg.

- Brannalarmen ulte intenst, så jeg sprang ut i gangen. Der så jeg det brant kraftig. Det brant også i terrassen rett over meg, det var skremmende, sier Nyheim og kikker ned på tøflene sine.

De blå, slitte tøflene og en tynn jakke var alt han klarte å rive med seg, før han sprang ut.

- Jeg var i sjokk. Hadde jeg tenkt klart, ville jeg jo klart å fått med meg en tykkere jakke i det minste. Men der er ikke viktig nå. Dette er bare helt forferdelig, sier han stille.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere