RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Alexander Winger (Mediehuset Nettavisen)

- Slik ble jeg kvitt marerittene

Sist oppdatert:
Etter å ha blitt skutt og livstruende skadet på Utøya, mobiliserte hun de siste kreftene for å komme seg unna. Nå kjemper Marte for å ta hverdagen tilbake.

NESODDEN (Nettavisen): Marte Ødegården lå sammenkrøket på en fjellhylle på Utøya da hun hørte gjerningsmannen nærme seg. Hun så ham ikke, men hun hørte smellet da han fyrte av våpenet. Han skjøt henne i ryggen der hun lå og gjemte seg. Inne i kroppen eksploderte kulene og gjorde stor skade. Den 17 år gamle Kongsberg-jenta var sikker på at hun skulle dø.

Nettavisen har møtt Marte Ødegården til «Det store intervjuet»

Drømmen om et godt liv
Åtte måneder senere ligger den nå 18 år gamle jenta i en seng på Sunnaas sykehus og forteller om russerevyen, om politiske møter hun skal delta i, hva hun tror om Strømsgodsets muligheter i serien, drømmen om å se Manchester United og drømmen om å få seg en utdanning og et godt liv. Skadene har satt sine spor. En grop stor nok til en tommel viser hvor den ene kula gikk inn i ryggen. Smertene er blitt en del av hverdagen, men denne jenta har bein i nesa.

SKAL VITNE: Marte Ødegården er en av dem som skal vitne når rettssaken mot Anders Behring Breivik begynner 16. april.

Blogger fra sykesenga
Skritt for skritt tar hun hverdagen tilbake etter udåden som tok livet av 69 av hennes AUF-venner, to av dem fra Buskerud-delegasjonen som hun ledet. Siden august i fjor har hun brukt sosiale medier aktivt og fortalt åpent og ærlig om oppturer og nedturer underveis. På Twitter har hun over 5000 som følger henne. På bloggen sin har hun skrevet om hva hun opplevde på Utøya og om den lange veien ut av sykesenga. I tiltalen mot Anders Behring Breivik lister påtalemyndigheten opp de døde, men også 33 av de som ble påført alvorlige skader på Utøya. Marte er en av dem. Når rettssaken begynner 16. april, er hun også en av dem som skal vitne.

- Jeg ser fram til å få det overstått, sier hun. Mer vil hun ikke si om rettssaken.

- Hva er forskjellen på Marte før og nå?

- Jeg føler meg mer voksen. Jeg har fått en del livserfaring. Samtidig er jeg kanskje litt mer redd og engstelig for ting. Forestillingen om det trygge Norge fikk noen sprekker. Det å føle på en sånn utrygghet gjør noe med deg, sier hun.

SKRITT FOR SKRITT: Det har blitt mange besøk på Sunnaas for behandling og opptrening, og det går framover. Først kunne rullestolen byttes med krykker, og nå kan hun også parkere krykkene for en gåtur.

- Hvordan har du det nå?

- Jeg har det mye bedre nå. Når det gjelder det psykiske, så har jeg det veldig bra, men det fysiske gjør meg rastløs. Jeg trenger hjelp til å komme meg steder. Bare det å ha med seg bagasje når du går på krykker. Jeg begynner å bli ganske lei av krykker, medisiner og det å ha vondt. Men det hører med, og det er mye bedre enn det var. Og totalt sett så føler jeg at jeg har det veldig bra.

Fikk tidlig psykologhjelp
- Du har fått god hjelp med fysisk opptrening, men også det psykiske?

- Ja, jeg tror jeg startet med psykolog tirsdag 26. juli. Da var jeg helt neddopa og orket kanskje fem minutter, men da hadde jeg hatt mareritt alle nettene. Jeg snakket med psykologen om det og hvordan jeg kunne få det bort, mareritt og bilder som brenner seg fast på netthinna. Jeg lærte noen teknikker, og det ble sånn at jeg kunne styre det. Det viser vel hvor bra det er å få inn den hjelpa man trenger med en gang, i stedet for å vente.

- Du har ikke mareritt lenger?

- Nei, det har jeg ikke hatt siden jeg lå på Ullevål. Det ble tatt med en gang, med psykologens hjelp.

- Når du tenker tilbake på Utøya og 22. juli, hvilke bilder får du opp i hodet ditt eller hvilke sanseinntrykk husker du?

- Jeg husker veldig godt det som skjedde med meg og hvordan jeg opplevde det, og jeg husker dødsangsten da jeg var skutt. Videre husker jeg hvordan det var å se venner dø foran øynene mine uten å kunne gjøre noe med det. Jeg husker også følelsen jeg hadde like før jeg fikk narkosen. Det var en følelse av at nå er du trygg, nå kan du slappe av. Den rareste følelsen jeg hadde hele den dagen var da jeg lå på operasjonsbordet og kjente det som om noen boret i foten min. Jeg spurte sykepleieren. Hun var veldig rolig og tok hendene sine rundt mine og svarte, «Ja, du er så kald at vi må finne et sted å legge en veneflon». Da hadde de stukket over alt for å finne en blodåre.

INTERVJUES: Nettavisen møtte Marte Ødegården på Sunnaas sykehus der hun hadde et ukelangt opphold for opptrening og behandling.

Hadde kroppstemperatur på 33,8 grader
Hun var sterkt nedkjølt og hadde en kroppstemperatur på 33,8 grader da hun ankom sykehuset. Hun hadde store indre blødninger og hadde kastet opp mye blod. Likevel var hun ved bevissthet og klar nok til å irritere seg over en fotograf som sto og tok bilder på helikopterplattformen og til å opplyse sykehusteamet om hvem som var hennes nærmeste pårørende.

- Jeg oppga navnet og telefonnummeret til pappa. Det er den eneste gangen jeg har husket det nummeret.

Ødela muskler, vev og indre organer
Marte ble skutt med pistolen eller riflen i ryggen. Jakka hun bar fikk hun tilbake, og den viser to kulehull. Skuddene med ekspanderende ammunisjon gikk inn i venstre del av ryggen og gjorde stor skade på muskler og vev og indre organer. Hun ødela blant annet venstre nyre og skadet bukspyttkjertelen, tykktarmen og milten. Hun ble først sendt til Drammen sykehus. Her ble venstre nyre fjernet og tykktarmen reparert. To dager etter angrepet ble hun overført til Oslo universitetssykehus for nye operasjoner. I tillegg til skadene i buken, fikk hun omfattende skader av nerverøtter i lenderyggen med lammelser av muskulaturen særlig i venstre lår. Da hun ble skrevet ut fra sykehuset 18. august, ble hun overført til spesialsykehuset Sunnaas på Nesoddtangen for videre behandling.

HJERNEN TOK OVER: - Jeg var helt sikker på at dersom han kom tilbake ville han se at jeg pustet. Så tok hjernen min over og sa at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å overleve.

- Hvordan ble du oppmerksom på at angrepet på Utøya hadde startet?

- Jeg var på vei til storsalen etter delegasjonsmøtet vårt. Jeg så på telefonen før jeg gikk fra Buskerud-leiren. Klokka var 17.26. Så gikk jeg ned i sanitærbygget for å gå på toalettet før jeg skulle til storsalen. Når jeg åpner døra og kommer ut, så kommer det to jeg kjente løpende inn. Han ene roper. «Det er en mann som skyter! Det er en mann som skyter!» Og hun andre løper bort til meg og klamrer seg til armen min. Så tar jeg et skritt utenfor sanitærbygget og hører et smell. Deretter løper jeg på instinkt rett opp i skogen. Der står det masse mennesker.

- Hva tenkte du om skuddene og hva dette var?

- At det var noen som hadde ventet på et signal i forhold til det som skjedde i Oslo. Jeg trodde et øyeblikk at det var noen som allerede var på øya som hadde startet med dette. Samtidig var ikke det logisk heller. Når jeg lå der og gjemte meg fikk jeg vite at det var en som var utkledd som politimann, eller; at han var utkledd fikk vi først vite senere. Men jeg så ham aldri.

Flyktet på Kjærlighetsstien
Marte flyktet langs Kjærlighetsstien og kom seg sammen med mange andre ned på en fjellhylle under et stup på vestsiden av øya. Det var flere fra Buskerud-delegasjonen som gjemte seg der.

Mens de lå der og gjemte seg, kom Breivik.

- Han skjøt i bakken mot beinet mitt først. Jeg er ganske sikker på at han ikke så oss akkurat da. Jeg fikk noen fragmenter i låret. Jenta jeg lå ved siden av spurte om jeg var skutt, og jeg hvisket ja. Så ble det helt stille. Jeg hørte to skritt og så skjøt han meg.

- Det kjentes som om kroppen min eksploderte eller este ut, men der og da var det ikke noe smerte.

RUSS I ÅR: Russeklær og et par krykker langs veggen på sykehuset forteller litt om Martes hverdag. Livet går videre, tross de psykiske og fysiske sårene.

- Jeg bare lå der og hyperventilerte
- Når kjente du for alvor på dødsangsten?

- Med en gang jeg var skutt. Da tenkte jeg at dette er slutten. Nå dør jeg. Så lå jeg der helt stille. Jeg blei jo kastet ut fra gjemmestedet på grunn av energien fra skuddet. Så ble jeg bare liggende og var midlertidig lam fra livet og ned. Jeg bare lå der og hyperventilerte. Jeg var helt sikker på at dersom han kom tilbake ville han se at jeg pustet. Så tok hjernen min over og sa at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å overleve.

- Så ikke hvor langt ned det var
- Du kom deg ned stupet og til vannkanten?

- Jeg brukte armene mine og dro meg til kanten på stupet. Jeg hadde tatt beina mine over kanten på stupet. Jeg var så fjern at jeg så ikke hvor langt ned det var. Det er mellom seks og åtte meter rett ned på fjell og steiner i vannet. Men jeg tenkte at jeg kunne holde i tornebusken og fire meg ned. Det var et søkk i fjellet akkurat der. Så holdt jeg i de tornebuskene og satte utfor, men beina satte seg fast. Jeg klarte ikke å styre de, så jeg måtte slippe tornebuskene for å få beina løs. Så falt jeg ned, landet på hofta eller bekkenbeinet og trillet ut i vannet. Det øyeblikket fra jeg fikk løs beina til jeg falt husker jeg ikke. Så la jeg hodet på en stein og lot som jeg var død.

Denne uka var hun igjen på Sunnaas for behandling og trening.

- Jeg begynner å bli ganske lei av krykkene nå, sier hun.

Deltok på russerevyen
Marte får undervisning tilpasset sin situasjon. Hun får hjemmeundervisning og har tre fag. Selv om hun må bruke lenger tid på å fullføre videregående, har hun ikke villet gi slipp på kullet sitt og russefeiringen. Da Kongsberg-russen hadde premiere på sin revy forrige fredag, sto også Marte på scenen. Men etterpå måtte hun betale prisen.

- Premieren gikk veldig bra, men så sa ryggen stopp. Jeg måtte bare legge meg ned, og jeg kunne ikke delta på den andre forestillingen.

- Du har sagt at du alltid har vondt?

- Jeg kommer ikke unna det, det bare er sånn

- Hvordan takler du det?

- De moderate smertene er jeg vant til. Det at det kjennes ut som om beinet mitt sover eller at jeg får vondt hvis jeg klør meg på venstrebeinet. Det er mange sånne rare ting. Men de ekstreme smertene blir man aldri vant til. Nervesmertene er helt jævlige.

- På bloggen din og på Twitter deler du tanker med andre om veien tilbake. Hvordan skal du ta hverdagen tilbake?

- Først og fremst må jeg ta vare på meg selv. Punkt to er å sette av tid til bare hvile, si at nå skal du slappe av eller at nå skal du gjøre ting du synes er gøy, gjøre noe man liker å gjøre. Etter at jeg flyttet hjem, er jeg mye hjemme i huset. Men jeg passer på å være mest mulig sosial, ha kontakt med venner, men også være en del av det sosiale miljøet på skolen. Det er viktig å leve et liv med de nye utfordringene jeg har fått i kontakt med mennesker, også de jeg ikke kjenner så godt. Så handler det om at jeg må snakke om ting og være åpen om ting, og der hjelper det å dele ting på sosiale medier. Hvis jeg ikke er åpen om det, så går det utover meg selv. Ting blir verre enn de trenger å være. Det å skrive blogg og bruke Twitter gir meg også en ekstra boost i form av støtte fra folk. Det er nyttig blant annet i forhold til en tøff treningshverdag.

Har gått glipp av begravelsene
Marte sier at bakdelen med alle månedene på sykehus, er at hun har gått glipp av begravelser, minnehøytideligheter og samholdsmarkeringer, som hun gjerne skulle ha fått med seg.

- Det har vært vondt ikke å få være med på de tinga, delta i det fellesskapet. Det er noe annet å se det på TV enn å oppleve det.

- Du fikk med deg en minnehøytidelighet i Kongsberg kirke i september, og det ble en sterk opplevelse for deg. Du skrev om det på bloggen din, om hvordan du begynte å gråte ukontrollert?

- Den kvelden var det først og fremst tankene på de som ikke var der mer. Det handlet ikke om meg og at det var kjipt å sitte i rullestol, men det var alle de som ikke var der. Det var første gang jeg kjente ordentlig på sorgen. Jeg klarte ikke å stoppe heller. Når det først kom, kom det så voldsomt.

- Og etterpå?

- Da var det som en bør hadde lettet fra skuldrene mine.

- Hva har familie og venner betydd for deg?

- De har betydd mest. De har vært der gjennom hele prosessen. De har vært der for meg helt siden jeg lå i koma, så har de fortsatt å være der for meg hele veien. Det er godt å vite at det er noen der som ikke går noe sted. Jeg setter også stor pris på støtten fra ukjente, men det å ha noen gjennom hele prosessen. Det er kjempeviktig, sier hun.

Martes familie er mor og far og en lillebror på 14 år og stefamilie på begge sider med brødre og søstre.

Kommentarer som sårer
- Du har opplevd å få mye positiv støtte. Mange har takket deg for at du har delt tanker og erfaringer på nettet. Men noen av de som er berørt av terrorangrepene forteller også om reaksjoner av helt motsatt karakter. Noen av de pårørende opplevde å få et brev der døde og overlevende ble kalt «landssvikere». Har du fått slike negative reaksjoner?

- De kan jeg telle på en hånd. Noen har ment at jeg har vært for åpen. Jeg fikk også noen reaksjoner da jeg skrev blogginnlegget om hat. Da kom det spørsmål om hvorfor jeg ikke hater en som har drept vennene mine. Så har jeg fra engelske Twitter-kontoer fått slike ting som at «Breivik er en helt». Da jeg ble valgt inn i kommunestyret i Kongsberg i høst kom det også en del dritt i form av kommentarer på lokalavisas nettsider. En mente jeg hadde kommet inn på grunn av sympatistemmer, at det dreide seg om Utøya-effekten.

- Hva føler du når du ser sånne kommentarer?

- Først blir jeg lei meg. Så kan jeg irritere meg over det en stund. Så snur jeg det, og blir motivert til å gjøre det bra og til å motbevise at jeg ikke har noe der å gjøre. Jeg forsøker å vende det til en motivasjonsfaktor.

Marte Ødegården var en engasjert ungdom før 22. juli med verv i Europeisk ungdom og AUF. Etter terrorangrepene føler hun enda sterkere at hun må engasjere seg.

- Jeg føler at engasjementet mitt er større enn noen gang, og jeg føler at jeg må gjøre litt ekstra for å holde på det engasjementet som flere av de døde hadde. Jeg som er frisk nok til det, skal gjøre det.

Jente med jernvilje
De som kjenner henne best sier hun er en snill og engasjert jente, men også en person med jernvilje.

- Jeg er sta som et esel, sier hun selv med et smil og legger til:

- Det er en egenskap som har kommet godt med etter 22. juli.

JERNVILJE: De som kjenner henne beskriver Marte Ødegården som en snill og engasjert person, og en jente med jernvilje.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere