RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Megafon-selger Rune Bratland (53) mener at det viktigste man kan gjøre for å hjelpe mennesker med rusproblemer eller psykiske problemer tilbake til samfunnet, er å behandle dem med verdighet og respekt. Han ønsker seg at samfunnet skal betrakte hans jobb på lik linje med andre jobber.
Megafon-selger Rune Bratland (53) mener at det viktigste man kan gjøre for å hjelpe mennesker med rusproblemer eller psykiske problemer tilbake til samfunnet, er å behandle dem med verdighet og respekt. Han ønsker seg at samfunnet skal betrakte hans jobb på lik linje med andre jobber. Foto: Vidar Langeland (Bergensavisen)

– Mitt ønske er at folk ikke ser ned på jobben min

Sist oppdatert:
Fire menneskers ønsker for året som kommer.

Respekt for jobben han gjør. Verdighet og oppfølging for LAR-pasienter. Et A4-liv med egen bolig. Mer omtanke og varme for andre mennesker. Dette er fire menneskers ønsker for året som kommer, skriver Bergensavisen.

– Det jeg ønsker aller mest for 2015 er at både selgerne og andre i Bergen ser på det å selge Megafon som en jobb på lik linje med andre jobber. Jeg jobbet som bokselger tidligere, dette er ikke noe annerledes.

Rune Bratland (53) selger Megafon-blader, og vil at også samfunnet opplever det som akkurat det det er: En jobb på lik linje med andre jobber.

– Mennesker som har rusproblemer eller psykiske lidelser havner på siden av samfunnet, utenfor det sosiale fellesskapet. For å havne innenfor igjen må man få den selvtilliten som det å være selvstendig, tjene penger, betale regninger og ha et sted å bo innebærer. Megafon er et flott sted å begynne på.

BA møter ham på Megafon sine lokaler, der han er innom for å kjøpe neste bunke blader for dagen. Det er førjulsstemning i Bergen, folk er gavmilde, salget går bra.

– Det er mange gode mennesker, som er respektfulle og full av gode ord. Men enkelte ser ned på oss som selger. Det gjør en vanskelig situasjon enda vanskeligere.

– Integrering er viktigst

Bratland mener at når en gruppe mennesker holdes utenfor samfunnet, slik enkelte med rusproblemer og psykiske lidelser gjør, vokser det frem et sinne i dem mot det samme samfunnet.

– Når jeg finner en sprøytespiss i en sandkasse tenker jeg at dette er noen som hater samfunnet, og som ikke føler noe tilhørighet. De ønsker kanskje å skade seg selv, men de bryr seg ikke om de skader andre i samme slengen.

Bratland trekker frem politiets bortvisningsvedtak, som de har brukt som virkemiddel for å hindre kriminelle handlinger spesielt i Vågsbunnen i høst, som et eksempel på handlinger som støter denne gruppen vekk fra samfunnet.

– Jeg ønsker og håper at folk kan åpne øynene og se disse menneskene, se at de også er likeverdige borgere med ressurser, som kan bidra hvis de får sjansen.

Ifølge Bratland er all behandling, enten det er for ruslidelser eller psykiske lidelser, bortkastet hvis personen ikke også hjelpes tilbake til samfunnet.

– Rehabilitering er integrering tilbake til samfunnet. Det krever at folk får gjøre nytte for seg, blir selvstendige og klare seg økonomisk. Å kunne se noen inn i øynene og svare på spørsmål om hva man gjør på. Det er rehabilitering, sier han.

Han mener Megafon er et veldig godt eksempel på et første skritt i en slik prosess.

– Det skulle funnes flere lignende tiltak. Men det må være noe der man faktisk tjener penger. Å gi noen 200 kroner for å plukke boss kan kanskje fungere for noen, men ikke som tiltak for å få folk tilbake i samfunnet. Da er det bare utnytting, sier han.

Bratland mener at også de som jobber med å selge Megafon må tenke på at jobben de gjør er som hvilken som helst annen jobb.

– Det handler om hvordan man henvender seg til folk. og at man ser stelt ut. Men det er ikke lett når du føler at andre mennesker ser ned på deg på grunn av den jobben du gjør, sier han.

– Vi trenger ingen til å synes synd på oss.

Vil jobbe innen rusomsorg

Bratland har nylig fått innpass i et forskningsprosjektet med medisinen Naloksone, som gir «immunitet» mot opiater som for eksempel heroin.

Han skal først gå tre måneder på Suboxone, før han kan begynne å få injeksjoner med det som kan kalles «motgift», som gjør kroppen immun mot heroinets virkning.

– Jeg håper at dette prosjektet kan hjelpe meg til å få snudd om i hjernen min, slik at jeg ikke lenger er avhengig av stimuli. Jeg vil gjennomføre dette, og så vil jeg begynne å jobbe innen rusomsorgen igjen.

Han forteller at han har ti år bak seg som ansatt i rusomsorgen i Oslo kommune, der han flyttet etter at oppveksten og ungdomstiden hadde bestått av kriminalitet og rus.

– Jeg begynte på ny frisk, og sluttet med alt sånn. Det gikk bra veldig lenge. Men en livskatastrofe, som jeg ikke hadde de riktige verktøyene til å håndtere, sendte meg inn i rusen, igjen, forteller han.

Hans mål er å bli helt rusfri, og hjelpe den gruppen mennesker som hans hjerte brenner så sterkt for.

– Nesten alle som ruser seg har begynt på grunn av psykiske lidelser, som selvmedisinering. Å gi disse menneskene mer verdighet, behandle dem som likestilte borgere, er noe av det viktigste man kan gjøre for å hjelpe dem inn igjen i samfunnet, sier han.

– Husk, et menneske er aldri bare det du ser.

Frykter for r'en

– Jeg er veldig bekymret for hva som skjer med LAR-pasientene i tiden som kommer.

BA treffer Trond Hovland (53) på Møtestedet, et dagsenter i regi av Kirkens Bymisjon. Her kan de som ønsker få seg et måltid mat, lage seg nistepakke, og samles for sosialt samvær.

LAR-pasient Trond Hovland er bekymret for oppfølgingen av LAR-pasienter i tiden fremover. Han håper også de som har vært i systemet en stund kan ivaretas bedre. Det, og at Brann rykker opp i eliteserien igjen.


Hovland forteller at han har vært i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) i elleve år. Nylig ble LAR-systemet omorganisert, og Bergen kommune, som tidligere har hatt ansvaret for utdelingen av LAR-medisin, har overført dette til Helse Bergen.

– Min frykt er at Helse Bergen, som jeg har innrykk av at ikke har penger nok til oppfølging av pasientene, kommer til å stramme inn på både rutiner og regler med det nye systemet.

Pasienter i LAR får legemidler for å dempe suget etter illegale opioider, som heroin. Substitusjonsbehandling, kalles det. Formålet med behandlingen er å øke livskvaliteten, samt bidra til at den enkelte får bistand til å endre sin livssituasjon gradvis.

R-en i LAR står for rehabilitering, og er en viktig del for å bedre situasjonen for pasienten. Det er denne delen Hovland frykter vil bli enda mindre vektlagt enn det han føler den er i dag.

– Jeg frykter at det vil bli enda mindre oppfølging av de pasientene som omtales som eks-LAR, på bekostning av nye pasienter. Jeg har ikke fått noe oppfølging på syv år, minst, sier han.

– Jeg avla urinprøve i går. Før det var det over ett år siden sist.

Håper på Brann

For hans egen del fungerer det ifølge Hovland fint at rutinene ikke er mer rigide.

– Jeg henter medisinen tre ganger i uken. Jeg kunne hentet bare én gang i uken, men det vil jeg ikke. Da vet jeg ikke hvor jeg ville vært når fredagen kommer.

Når BA er innom Møtestedet har en mann i hjørnet funnet frem gitaren, og spiller og synger noen låter. Folk sitter rundt bordene og drikker kaffe og spiser skiver. Det står skåler med smågodt på bordene.

– Jeg kommer inn her tre ganger i uken cirka, forteller Hovland.

Blir det slik sosialbyråd Eiler Macody Lund vil, skal Møtestedet flytte fra lokalene i Hollendergaten til Møllendalsveien, der lavterskel LAR-senteret M31 åpnet i begynnelsen av november.

Hovland sier det er en katastrofe hvis Møtestedet legges ned.

– Det er det verste de kan gjøre. Her kommer folk for å få frokost, lunsj og smøre nistepakke. Det er ikke alle som bor i nærheten av et MO-senter der man kan få et måltid mat, sier han, som ikke tror folk vil flytte etter.

En god nyhet byr imidlertid året som kommer på for 53-åringen. Bergen kommune utreder om det fjerde MO-senteret skal komme i lokalene til kommunehuset i Eidsvåg.

Hovland, som bor i Lønborg, henter allerede LAR-medisinen sin der.

– Det blir veldig bra hvis det blir noe av, sier han.

Hovland har også et annet ønske for året som kommer: Brann må rykke opp igjen i eliteserien.

– Men det regner jeg faktisk med at de gjør. Det positive er jo at de kanskje kan begynne å vinne noen kamper igjen, i stedet for å tape hele tiden. Hahaha.

Mindre kjøpepress

– Jeg ønsker at det blir mindre av det enorme kjøpepresset vi opplever nå for tiden. At det i stedet for det meningsløse jaget etter ting, blir mer fokus på å ta vare på hverandre, og å være et godt medmenneske.

BA treffer Ellen Sørvåg (48) på Robin Hood-huset i Magnus Barfots gate. Her har hun vært husvenn, som det kalles, i mer enn syv år.

Ellen Sørvåg (48) ønsker at verdier som omtanke og medmenneskelighet skal få større plass enn materielle verdier. Og at det vanvittige kjøpepresset ikke overtar fullstendig for julens betydning.


– Jeg begynte å gå her fordi jeg ikke klarte å spise alene, sier hun.

– Det begynte da jeg ble syk, og alle vennene mine var på jobb. I tillegg begynte ungene å være annenhver uke hos faren. Da oppdaget jeg at jeg har skikkelig problemer med å få i meg mat alene, utdyper hun.

– Som et lunsjrom

Gjennom en venn ble hun introdusert for Robin Hood-huset, som da lå i Hollendergaten. Her har hun vært et fast ansikt å se siden, både som gjest og som frivillig.

– Jeg trivdes her umiddelbart, det var både stemningen og folkene og praten rundt bordet. Jeg trengte bare å gå her én gang, så var jeg en del av gjengen. Den beste sammenligningen jeg kan komme på er et lunsjrom eller en kantine. Det fellesskapet de som jobber opplever med kollegaene, det opplever jeg her.

Hun forteller at det ikke tok lang tid før hun begynte å «blande seg».

– Jeg liker å lage mat til mange mennesker, så det ble ganske naturlig at jeg begynte som frivillig, sier hun.

48-åringen, som er uføretrygdet, sier at hun får stort utbytte av jobben.

– Det er deilig å jobbe, å ha noe å gå til og føle at jeg gjør noe nyttig, sier hun.

– Det gir meg også fleksibilitet. De dagene jeg er pigg kommer jeg og hjelper til. Andre dager orker jeg ikke.

Det er mellom 500 og 600 som benytter seg av Robin Hood-huset fast. Rundt 25 prosent av brukerne er norske, de andre er stort sett arbeidsinnvandrere fra ulike land.

– Det går litt i bølger. I den tiden jeg har vært her har det variert hvilken nasjonalitet som har vært mest representert. Mange av de utenlandske kommer hit den første tiden de er i Norge, før de blir integrert og får jobb, og erstattes av en ny gruppe.

«Ikke fattig nok»

Ellen forteller at mange oppsøker huset fordi de søker det sosiale fellesskapet. Noen gjør det fordi de har vansker med å få økonomien til å gå rundt, og dermed setter pris på gratis måltider. Noen ønsker å delta på språkkurs eller andre kurs, få råd og veiledning eller låne en PC.

– Det er ingen som spør folk hvorfor de kommer hit, så derfor er det ikke lett å si hvilken gruppe som er størst, sier hun.

– Her er alle velkommen, uten å måtte forklare seg. Det er bare å hilse pent og si navnet sitt, så møter folk deg med romslighet og raushet uansett hvor du kommer fra.

Hun tror flere enn de som bruker Robin Hood-huset fast kunne hatt stort utbytte av å komme her, men at det er en del som tror det bare er for dem som har veldig lite penger.

– Jeg hører av og til det når jeg forteller folk om huset, og foreslår at de går hit. Da sier de gjerne «Nei, jeg er ikke fattig nok til det.»

I tillegg tror Ellen at det er et visst sosialt stigma med å fremstå som fattig, noe som paradoksalt nok kan være enda vanskeligere i et land hvor veldig mange har det så bra.

– Men da vil jeg spør: Hva er det å være fattig? Så lenge man har mat på bordet, tak over hodet og varme, er man ikke nødvendigvis fattig fordi man har lite penger. Man kan være rik på så mange andre ting. Jeg kan for eksempel lage middag av et tomt kjøleskap. Det er en viktig egenskap som de med mye penger ikke har. Jeg har ikke i overflod, men får jeg noe, deler jeg det med andre. Man kan være rik på raushet og romslighet, og på fellesskap, sier hun.

– Jeg sier ikke at dette ikke er egenskaper også rike mennesker har, men har man lite penger synes kanskje de indre verdiene mer.

– Ta vare på julen

Og der ligger hennes ønske, ikke bare for det nye året, men også for fremtidige år: At indre verdier skal spille mer rolle enn de materielle.

– Slik det er nå, med mas om dyre gaver og et helt vanvittig kjøpesirkus, føler jeg at betydningen av julen forsvinner. Det å finne roen, omgås med familien, spille spill og slappe av, det er det som er viktig, sier hun.

– De som har lite penger resten av året har hvert fall lite penger til jul. Men jeg syns ikke det trenger å være begrunnelsen for ikke å gjøre julen til en kjøpefest. Det går an å formidle andre verdier og andre tradisjoner til barna.

Ellen feirer selv tradisjonell jul med barna sine annethvert år. De andre årene feirer hun en litt alternativ jul, med julekvelden i Korskirken og de andre helligdagene som frivillig på Robin Hood-huset.

Slik tror hun det kommer til å være også i årene fremover.

– Målet med alle hjelpetiltak, også Robin Hood-huset, er selvsagt å bli overflødig. Men det tror jeg ikke kommer til å skje. Så god er ikke verden.

Ønsker seg egen bolig

– Jeg drømmer om et A4 liv. Det er det jeg ønsker meg aller mest for det nye året.

Tom Rune Michelsen (53) har vært Megafon-selger i en måneds tid når BA treffer ham.

Tom Rune Michelsen (53) ønsker muligheten til å leve et normalt liv, med en egen leilighet der han kan ha besøk av barna sine uten at de risikerer å møte narkolangere i gangene.


Han forteller at han måtte overstige en personlig sperre før han begynte å selge bladene.

– Fra tidligere er jeg vant til å jobbe fysisk for å tjene penger, gjøre noe aktivt. Det føltes feil å skulle stå rett opp og ned og be om penger, å blottlegge meg slik, sier han.

– Det er jo en jobb?

– Jo da, og jeg gikk noen runder med meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke måtte ta meg selv så høytidelig, og at dette var noe jeg kunne stå inne for. Jeg leser bladet hver gang det kommer ut, for å vite hva jeg selger. Jeg vet at jeg selger noe som er bra, sier han.

Michelsen forteller at han har flere barn fra tidligere forhold. Han blir varm i blikket når han snakker om barna sine, som han ikke har så mye kontakt med.

– Jeg vet at de klarer seg bra. De tar utdanning, de er ressurssterke. Det er en voldsom trøst for meg å tenke på, sier han.

Men det er sårt ikke å se dem oftere. Michelsen drømmer om å se mer til dem, men det er spesielt én ting som må på plass for at det skal skje.

– Jeg må få meg en ordentlig leilighet. Der jeg bor nå kan jeg ikke ha besøk. Det selges dop over en lav sko, det er ikke et bra sted å være.

Han bor i en kommunal leilighet i Bjørnsons gate, i et boligkompleks for vanskeligstilte. Der ønsker han seg vekk fra.

– Det er ikke et blivende sted. Fristelsene er store for en tidligere rusmisbruker. Jeg har ingenting å tilby ungene mine så lenge jeg bor der.

– Holdt på å ødelegge meg

Michelsen forteller om et broket liv som har ført ham dit han er i dag.

Han forteller om en vanskelig oppvekst, der han endte han opp med å omgås folk som viste ham hvor lett man kan tjene penger på ulovlig vis. Han eksperimenterte litt med rus, og fikk etter hvert en fengselsdom. Da bestemte han seg for at livet måtte ta en ny vending.

– Jeg satt fem år i fengsel, og var bare 18 da jeg ble dømt. Jeg kjente at dette livet holdt på å ødelegge meg fullstendig, og at noe måtte gjøres.

Han begynte å studere, og fullførte sosialhøyskolen. Fikk seg yrke der han jobbet med vanskeligstilt ungdom, flyttet fra Bergen, giftet seg.

Flere år var han med i et kristent miljø, forteller han, og lenge gikk livet på skinner.

Michelsen forteller om en rekke omstendigheter som førte ham tilbake til Bergen; sykdom, konflikter med det kristne miljøet, brudd med familien og etter hvert et gjensyn med rus og det miljøet det fører med seg.

– De første årene i Bergen bodde jeg i Bakkegaten, og ventet på å få en egen bolig. Jeg trodde jeg skulle få en mulighet til å komme i gang med livet mitt da jeg flyttet inn der jeg bor nå, men det ble en skuffelse. Hvis du ikke har vært borti heroin før, begynner du garantert med det under slike forhold.

– Sammen er vi sterke

Michelsen er nå LAR-pasient, og forsøker å få livet sitt under kontroll.

– Jeg holde på å få styr på økonomien nå, det er et viktig første steg. Jeg har hatt mye gjeld, sier han.

– Det er viktig for meg, for jeg vil ikke snylte på noen. Jeg vil være økonomisk selvstendig.

Der kommer også Megafon-jobben inn, et tilbud han er glad for at finnes.

– Det gir oss som ikke er interessert i å gjøre kriminelle handlinger en mulighet til å gjøre en jobb og tjene våre penger. Vi ønsker bare å bli respektert som alle andre for jobben vi gjør. Muligheten til et normalt liv, det er alt jeg drømmer om.

I tillegg har 53-åringen et nyttårsønske om at flere kunne innse at et velfungerende samfunn er avhengig av samarbeid.

– Det er for mange som spiller solo, som tenker mest på seg selv. Men det er ikke slik det fungerer. Det er sammen vi er sterke.

Les flere saker i Bergensavisen

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!



Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere