Nettavisen.no

Tips oss 468 30 050

Året da det arabiske folk reiste seg

Det var en enkelt manns skjebne som utløste hendelsesforløpet som senere ble døpt den arabiske vår.

Tunis/Oslo: Voldsomme folkeopprør har tvunget fire herskere i kne i den arabiske verden dette året. Nå frykter liberale krefter at revolusjonene skal bane vei for religiøs undertrykkelse.

Det var en enkelt manns skjebne som utløste hendelsesforløpet som senere ble døpt den arabiske vår.

Mohamed Bouazizi hadde universitetsutdannelse, men måtte selge grønnsaker på gata i byen Sidi Bouzid i Tunisia for å tjene til livets opphold. Der ble den 26 år gamle selgeren jevnlig trakassert av korrupt politi, og 17. desember i fjor toppet det seg da utstyret hans ble beslaglagt og grønnsaksvogna revet over ende.

I dyp fortvilelse gikk Bouazizi til guvernøren med krav om å få sine eiendeler tilbake. Han møtte ingen forståelse.

Den unge mannen gikk da og kjøpte ei kanne bensin. Så stilte han seg midt i trafikken utenfor guvernørens kontor og satte fyr på seg selv.

Fra land til land
Bouazizi døde på sykehus 4. januar. Hans protestaksjon hadde da allerede båret frukter i form av massive demonstrasjoner i Tunisia, og for landets president Zine al-Abidine Ben Ali var det for sent. Folket nektet å bøye seg, og 14. januar valgte Ben Ali å flykte.

Tunisias såkalte sjasminrevolusjon tente håp i nabolandene. I Egypt samlet enorme folkemengder seg på Tahrir-plassen i sentrum av Kairo med krav om at president Hosni Mubarak måtte gå av, og 11. februar ble han tvunget fra makten etter voldsom uro hvor nærmere 850 sivile egyptere mistet livet.

Også i Jemen, Libya og Syria reiste folket seg mot makthaverne. Kravene var de samme overalt: frihet, rettferdighet og demokrati i stedet for tyranni, korrupsjon og undertrykkelse. Og akkurat som i Egypt og Tunisia bidro høy arbeidsløshet og stor fattigdom også i disse tre landene til å nøre opp under folkets misnøye.

Men i Jemen, Libya og Syria var motreaksjonene også langt sterkere. Dermed tok opprørene en vending mot det voldelige.

Borgerkrig
Krig har vært de arabiske opprørernes annet ansikt. På sitt beste har revolusjonene brakt med seg et tidligere usett folkelig samhold, den nyvunnede frihetens rus og oppriktig håp om demokrati. Men på sitt verste har de gitt opphav til grufulle overgrep, også fra opprørernes side.

Størst har blodsutgytelsen vært i Libya. Uroen der startet i Benghazi øst i landet i februar, og konflikten utviklet seg raskt til borgerkrig. I flere måneder bølget kampene fram og tilbake, og først i oktober seiret opprørsstyrkene, godt hjulpet på vei av luftangrep utført av en koalisjon hvor også Norge i en periode var med.

Libyas leder Muammar Gaddafi endte sine dager i en umerket grav. Han ble drept under uklare omstendigheter av rasende opprørere som tok ham til fange idet han forsøkte å flykte fra sin fødeby Sirte. Liket lå flere dager til offentlig skue.

I Syria er situasjonen i skrivende stund borgerkrigslignende. Ifølge FN er mer enn 5.000 mennesker drept i konflikten.

Også i Jemen har det vært harde kamper, men president Ali Abdullah Saleh er gått av, og en samlingsregjering er kommet på plass. Saleh har imidlertid beholdt presidenttittelen, selv om den nå skal være mer symbolsk.

Usikker demokratisering
Det er fortsatt usikkert hvor Syria og Jemen vil gå. Egypt, Libya og Tunisia har på sin side tatt de første forsiktige skrittene på veien mot demokrati.

I alle de tre nordafrikanske landene ligger det an til at islamske partier vil få stor innflytelse. Etter lang tid med sekulært styre finner moderate islamister i disse landene inspirasjon blant annet i Tyrkia, hvor forfatningen er sekulær, men hvor regjeringsmakten ligger hos et islamsk parti.

Mer ytterliggående islamister ønsker derimot et styresett av samme art som det man finner i det dypt konservative Saudi-Arabia. Liberale politikere frykter derfor at Nord-Afrika kan gå ei mørk framtid med religiøs undertrykkelse i møte.

Det avgjørende spørsmålet, mener analytikere, er om de islamske partiene vil være villige til å gi fra seg makten dersom de taper framtidige valg.

Frihetsmartyr

I Tunisia tar Mohamed Bouazizis mor Manoubia fortsatt til tårene når hun snakker om sin sønn.

Han ga alt for friheten og verdigheten, fastslår hun.

– Han er ikke lenger bare Tunisias sønn, men hele verdens sønn, sier Manoubia Bouazizi til nyhetsbyrået Reuters.

Selv vil hun støtte opp om sekulære partier i tida framover.

– Jeg håper de er verdt det tapet jeg har lidd.

(©NTB)

Fakta om den arabiske våren
* Tunisia: 17. desember 2010 satte grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i protest mot måten han ble behandlet på av myndighetene. Hendelsen utløste en bølge av uro, og 14. januar gikk president Zine al-Abidine Ben Ali av og dro i eksil. Det ble valgt representanter til en ny grunnlovsforsamling 23. oktober.

* Egypt: 25. januar spredde folkeopprøret seg til Egypt. 11. februar overlot president Hosni Mubarak makten til et militærråd. Opposisjonen mener militærregimet er en ren fortsettelse av Mubaraks regime, og hæren anklages for å tviholde på den reelle makten. Tross nye demonstrasjoner er valget på ny nasjonalforsamling i gang. To av tre valgrunder er holdt, og de islamistiske partiene har fått flest stemmers.

* Jemen: Flere hundre personer er drept siden opprøret mot president Ali Abdullah Saleh startet 27. januar. 23. november godtok Saleh en avtale om å overlate makten til visepresidenten.

* Libya: Et opprør mot Muammar Gaddafi brøt ut 17. februar. 19. mars fikk opprørerne støtte av en internasjonal militæroperasjon i NATO-regi. Opprørerne inntok Tripoli i august, og 20. oktober ble Gaddafi tatt til fange og drept.

* Syria: Demonstrasjoner mot regimet til Bashar al-Assad siden 15. mars. Tross internasjonale sanksjoner har regimet fortsatt å slå hardt ned på demonstrantene, og rundt 5.000 mennesker skal være drept av regjeringssoldatene.

* Også i en rekke andre arabiske stater har det vært demonstrasjoner med krav om politiske og økonomiske reformer. I Bahrain har regimet fått hjelp av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater til å slå ned uroen blant sjiamuslimene som utgjør flertallet av befolkningen.

(Kilde: NTB, AFP)

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull!
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus