Nettavisen.no

Kontakt oss 468 30 050
Foto: Lina Livsdatter (Nordlys)

Tora og Vilde overlevde mot alle odds

Legene ga tvillingene10-15 prosent sjanse til å overleve. Snart fyller de 2 år.

(Nordlys): - De beste stundene har de etter at de har lagt seg. Da hører vi dem skravle og flire sammen lenge før det blir stille, sier Siren Jensen (28), til Nordlys.

Det er gått nesten to år siden Tora og Vilde fikk livet i gave. Det skal de feire med storebrødrene Kasper (snart 8) og Sivert (snart 5), mamma Siren og pappa Vegard. Det har vært en lang vei dit.

Det første sjokket
En maidag i 2010 var fauskejenta på den ordinære ultralydkontrollen som alle gravide får tilbud om.

- Vi hadde ingen mistanker om at det var er svangerskap utenom det vanlige da. Så ble verden snudd på hodet. Vi fikk to overraskelser. Vi visste ikke at det var tvillinger, det var sjokk nok i seg selv. I tillegg så jordmora med én gang at den ene tvillingen var mye mindre enn den andre, forteller Siren Jensen.

Legene ved UNN i Tromsø ble med ett bekymret. De var sikre på at tvillingene hadde det som kalles tvilling til tvilling transfusjonssyndrom (TTTS), en sjelden og livstruende svangerskapskomplikasjon, der sammenvokste blodårer i morkaka gjør at det ene fosteret får næring fra det andre.

- Vi fikk beskjed av legen om å gå hjem og lese om TTTS på nettet, og komme tilbake på kontroll dagen etter. Vi fant ingen gladhistorier, forteller Jensen.

(Saken fortsetter under bildet)

Hun ble sendt videre til spesialistleger ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs Hospital i Trondheim. De støttet UNNs vurdering. Samtidig fortalte de om muligheten for en operasjon ved Universitetsklinikken i Hamburg. Det hele skjedde veldig fort. Før de satte seg på flyet til Tyskland hadde de fått en alvorlig beskjed fra legene:

- De sa at hvis vi ikke opererte, var det liten sjanse for at det ville gå bra. De snakket både om hjertefeil, hjerneskade, og at en eller begge kunne dø. Enten i løpet av svangerskapet eller etter fødselen.

Ville ikke operere
Den tyske legen ville ikke utføre en kikkhullsoperasjon med laser som delte forbindelsene mellom tvillingene. Han sa at om vi opererte, ville den minste tvillingen helt sikkert dø. Den tyske romvenninnen valgte operasjon. Bare én av tvillingene overlevde. Etter hektiske dager i Trondheim og Hamburg hadde de bare ett valg igjen: vente, og håpe på det beste.

- Vi fikk ikke så forferdelig gode odds. «Det kan jo gå bra. Det kan jo skje et mirakel», var det en lege som sa. De ga oss hele tiden prosenter i sjanse. 10 prosent. 15 prosent, minnes Jensen.

De var på ukentlige kontroller der de blant annet målte blodgjennomstrømmingen i navlestrengen. Så, den 20. august, i uke 32 av svangerskapet fikk hun klar beskjed.

- «Nå må vi ta dem», sa de. Gjennomstrømningene i navlestrengen til den minste tvillingen var blitt dårligere siden forrige kontroll. Vilde var for liten til å overleve en vanlig fødsel, så jentene skulle tas med keisersnitt.

Respirator
Det første døgnet var kritisk. Tvillingene måtte ha hjelp til å puste og ble lagt i respirator. Tora kom først. Hun var 1.783 gram, og 41 centimeter. Minuttet etter kom Vilde. Hun var bare 919 gram og 34,5 centimeter. Vilde hadde så lite underhudsfett og var så skjør at de ikke kunne stryke henne

- Hun var så liten... Det tok flere dager før jeg turte å røre henne med mer enn en finger, sier mamma.

Den første lille oppturen kom etter tre-fire dager.

- Da fikk vi jentene ut av kuvøsene på fang-kos. Det var veldig koselig å endelig få holde babyene sine, husker Jensen.

- Den første tiden på nyfødtintensiven var bra, selv om vi levde i en boble. Det var et stabilt personale rundt jentene, og vi følte at både vi og jentene ble ivaretatt på en god måte. Dessverre vedvarte ikke det.

- Fra første ultralyd og til vi kom hjem med begge jentene, har vi opplevd både de beste og de verste sidene ved helse-Norge, sier Jensen.

Vendepunktet
Med to små gutter hjemme og tvillinger på UNN var det en vanskelig kabal for to unge foreldre.

- Vi visste jo allerede mens jeg var gravid, at selv om det gikk bra med tvillingene, måtte vi regne med å tilbringe tid på sykehuset etterpå. Utfordringen ble å opprettholde et noenlunde normalt hverdagsliv for guttene hjemme, samtidig som vi måtte være på sykehuset. Det ble mye pendling, men det gikk på en måte, sier Jensen.

Vel én måned etter fødselen fikk Tora bli med hjem. Hun begynte tidlig å ta til seg næring på egen hånd og puste uten hjelp, mens Vilde måtte bli igjen på sykehuset i enda to måneder fordi hun trengte enda hjelp av en såkalt CPAP-maskin for å blåse opp lungene tilstrekkelig når hun pustet, og hadde ikke overskudd til å ta til seg den næringen hun trengte.

- Vi skrev ned hvor mange milliliter hun klarte å ta til seg selv under et måltid. Jeg husker at de gangene hun drakk 30 milliliter på et måltid, var vi strålende fornøyde.

God hjelp
I slutten av november fikk Vilde også komme hjem. Fremdeles var hun nesten fullernært gjennom nesesonde.

- Vi fikk en adresse der vi kunne hente et sondestativ, og ei kjapp opplæring av en sykepleier på nyfødten, før vi ble sendt hjem. Vi var overlykkelige over å ha hele familien samlet under ett tak, men i ettertid har jeg tenkt mye på at den manglende oppfølgingen fra sykehuset kunne fått katastrofale følger hvis vi ikke hadde turt å stole på magefølelsen vår, sier Jensen.

- Vi er evig takknemlig til legestanden for at jentene våre er i live, men det meste av utfordringer vi har møtt i ettertid har vi måttet finne ut av selv.

Hun roser hjelpen de har fått fra Tromsø kommune og Home Start Familiekontakten, som Bymisjonen koordinerer. Sammen bidro de med støtte til 12 timer avlastning. Hver uke kom venninnen Hanne i 8 timer og Rønnaug fra Home Start i 4 timer.

- Det hjalp oss veldig og fikk oss raskt på beina igjen etter sykehusperioden.

Barnehagejenter
Etter hvert kunne Siren og samboer Vegard bekymre seg litt mindre for de to minste. I januar begynte Tora i Gimle studentbarnehage og i februar fulgte Vilde etter. Storebror Sivert går også der.

- Vi er kjempefornøyde med barnehagen, som har passa godt på jentene og tatt våre små og store formaninger på alvor.

Storjentene på Siverts avdeling er begeistra for Vilde, som er akkurat passe størrelse til å bære rundt, men det er ikke Vilde så glad i. Hun er nemlig den tøffe tvillingen som liker å være høyt og lavt. Tora er roligere. Hun liker å pynte seg med hårspenner, og kommer bærende på et rosa belte når vi er på besøk.

- Jeg har vært litt skuffet over at de ikke har vært så opptatt av hverandre, ler mamma, før hun fortsetter:

- Men spesielt de siste par månedene har de blitt mer interessert i hverandre. Alle kontroller viser at de følger normal utvikling. Og legenes bekymringer om eventuelle framtidige problemer er ikke et tema.

- Alt som føles slitsomt, er likevel ikke så slitsomt med disse to. Jeg tenkte aldri på det da jeg fikk de to første, men det er et mirakel hver gang det skjer, at man får friske barn.

Denne saken er levert av Nordlys.

BIDRA I DISKUSJONEN

Gunnar Stavrum Her vil vi gjerne vite hva du mener om denne saken. Vi ønsker at du er registrert, fordi det gjør argumentene og synspunktene mer interessante. Dersom du har spesielle grunner til å kommentere uregistrert, kan du sende innlegget hit og begrunne hvorfor. I unntaktstilfeller vil vi publisere innlegg fra uregistrerte debattdeltakere etter redaksjonell redigering. Vær saklig og respektfull! Send en mail til moderering@nettavisen.no hvis du har innspill til moderatorene.
Gunnar Stavrum, sjefredaktør

comments powered by Disqus
Våre bloggere

Pål Anders Ullevålseter

Vant Merzouga Rally.

Svein Harald Røine

Erna og Sivs mareritt

Baard Fiksdal

Den brune brønnen