RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Henning Gulbrandsen

Ane falt rett i asfalten fra tredje etasje

Sist oppdatert:
– Jeg har virkelig fått livet i gave på nytt.

I løpet av de knappe to sekundene det tok fra Ane Jonette Sterten satt i vinduet til hun traff bakken sju meter lenger nede, så hun ikke livet passere i revy. Hun rakk bare å tenke: Nå dør jeg, skriver oa.no.

Det var en fest slik fester ofte bruker å være i oktober. Ane Jonette Sterten gleder seg til å komme hjem til leiligheten der samboer Morten Struksnes venter. Gleder seg til å snakke med samboeren og slappe av etter en kveld med festing, dansing og moro. Den kvikke og lettlivede jenta gjør som så mange ganger før; spretter opp i vinduskarmen, ler, prater og gestikulerer. Den friske oktoberluften som siver gjennom det halvåpne vinduet gjør godt.

Blir borte
Plutselig er det som om noe blir borte rundt henne. Samboeren som så kjæresten sitte i vinduet det ene øyeblikket – ser bare et tomt, svart hull og blafrende gardiner i det neste. Det unge samboerparet bor i tredje etasje. Ane Jonette har falt sju meter rett ned på den høstkalde asfalten.

I løpet av tre minutter kommer ambulansen. Ane Jonette er klar og våken hele tida. Hun gråter ikke, kjenner ingen smerte, men hun kan heller ikke røre en muskel. Hun spør ambulansepersonalet om hun kommer til å bli lam. Først svarer de ikke, men hun slutter ikke å spørre. De svarer etter hvert nei. Senere skal hun få beskjed at hun neppe kommer til å løpe igjen.

Bare tre måneder siden
Det er ikke mer enn tre måneder siden det dramatiske fallet. Nå er den 21 år gamle studenten tilbake i hjembyen, blant annet for å trene litt på et av Gjøviks mange treningssentre. Hun har ingen problemer med å snakke om de to sekundene som kunne resultert i alt fra lammelse til døden.

– Det er så mange som spør så jeg synes det er greit å fortelle alt, sier hun i det hun reiser seg halvveis opp i rullestolen for å hilse. Håndtrykket er fastere og hardere enn det man skulle tro av ei jente på knapt 50 kilo.

«Nå er det slutt!»
Hun tar oss med til 14. oktober.

– I det jeg ramlet ut av vinduet tenkte jeg bare at «nå er det slutt!» Da jeg traff bakken kom det et gedigent smell og så ble det stille. Jeg falt ut av vinduet på siden men klarte å vri meg i lufta slik at jeg landet på beina. Det, og at jeg er relativt lett, gjorde at jeg ikke fikk mer skader enn jeg fikk, sier hun og ramser opp en skadeliste bokstavelig talt lang som et vondt år:

Knuste ankler og en knust hæl med alle de småbeina det innbefatter, i tillegg måtte kjeven tåle en real smell. I høyre foten er det i dag like mye skruer og metall som i en middels stor jernvare.

– Hadde jeg landet på ryggen eller magen tør jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd, sier hun.

Bryter sammen
Det tar en stund før familie og venner får høre hva som har skjedd med Ane Jonette. Moren, som jobber i helsevesenet, tar det hele med profesjonell fatning. Faren bryter sammen i telefonen. Venner som ikke får tak i henne på Facebook, blir bekymret. I sykesenga kommer smertene. Foten som står i vinkel eller fallet blir knekt på plass, operasjonsstua blir gjort klar for å prøve å redde det som er igjen av anklene. Hjemme i leiligheten blir samboeren rutinemessig avhørt av politiet.

– Før en operasjon må man faste, men jeg hadde drukket alkohol bare noen timer før så jeg var jo så tørst! Bare en svamp med litt væske på for å fukte leppene var alt jeg fikk, forteller hun som med det er inne på noe mange nå helt sikkert lurer på:

– Nei, jeg var ikke full. Litt brisen, men langt fra full.

I rullestol
Hun er sengeliggende i fem uker. Først i begynnelsen av desember kan hun for første gang etter fallet oppleve en dag uten morfin. De første, små meterne i rullestol er forferdelige. Smertene river i kroppen og hver minste bevegelse er en kamp.

– Alle musklene hadde sluttet å virke, det gjør de etter to uker. Jeg lå stille i senga i fem, sier hun og forteller om fire uker i konstante smerter. Natta var verst. Når det sto på som verst sov hun på det meste tre timer. Tida ble brukt til å telle hull i takplatene og skrive dagbok.

– Jeg er positiv som person og jeg klarte å holde gnisten oppe i to uker, så kom depresjonen.

Familie og venner
– Heldigvis hadde jeg mye støtte i familie, venner og kjæresten min. De var ofte på besøk og det var godt å vite jeg kunne ringe når som helst på døgnet, men det var fælt. Fem uker tapper alt. På grunn av den kraftige medisineringen mistet jeg matlysten og raste ned i vekt. Jeg gikk ned ti kilo på fem uker. Jeg tenkte at det var rart hvordan livet kan forandre seg. Den første halvdelen av 2012 reiste jeg jorda rundt og besøkte mange spennende land. Den andre halvdelen holdt jeg på å dø.

Hun skulle egentlig være på sykehuset i fem dager. Det ble fem uker. Drosjeturen i november hjem til leiligheten i Oslo ble avsluttet i tårer. Den forvirrede drosjesjåføren prøvde å trøste, men jenta i forsetet gråt ikke av sorg, det var gledestårer.

Flere brudd
Ane Jonette er av de som har klippekort på akutten. I løpet av et ungt, men særdeles aktivt liv har det blitt noen brudd. Dette var likevel noe annet. Etter sykehusoppholdet kom hun til CatoSenteret som er spesialister i å ta i mot hardt skadde personer fra sykehus. På senteret startet jobben med å komme tilbake til livet. I desember var hun der to uker i strekk og hun merket framgang hver dag.

– Bare det å kunne stå å dusje var helt fantastisk, sier hun og blir alvorlig.

Oppholdet satte sakte, men sikkert ting i perspektiv. Hun hadde vært heldig – tross alt.

Glemmer aldri
– Det slo meg at selv om pasientene hadde opplevd fæle ting, var det likevel glede og livslyst å se. En dag kom det en gutt bort til meg i frokostsalen. Jeg kjente ingen og satt derfor alene. Han spurte om jeg heller ville komme å sitte med resten av pasientene. Han hadde vært med i en motorsykkelulykke og var lam fra livet og ned. Han var 17 år. Likevel så han positivt på livet. «Det er viktig å fokusere på det du kan gjøre i en rullestol i stedet for det du ikke kan gjøre», sa han. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier Ane Jonette.

Hun sitter fortsatt i rullestol men hun klarer så smått å gå på egen hånd nå. Nyttårsaften fikk hun faktisk danset noen trinn også. Bruddene og knusningsskadene midt inne i ankelleddene hindrer imidlertid full beveglighet. For å unngå slitasjeskader må hun resten av livet være nøye med å trene og spise riktig, slik at beina hele tiden får næring.

Livet i gave
– Det er en klisjé, men jeg har virkelig fått livet i gave på nytt. Jeg har lært meg selv å kjenne bedre, men ikke minst har jeg fått mer lyst på livet. Jeg vil ikke gå gjennom det jeg har opplevd en gang til, men jeg ville ikke vært erfaringen foruten, sier hun.

Men nå er det vel slutt på å sitte i vinduer?

– Jeg verken var eller er redd for høyder – eller vinduer, smiler hun og triller sakte mot tredemølla.

Noen ganger kommer man lengst med å skynde seg langsomt.

Denne saken er levert av OA.NO.

LES FLERE SAKER:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere