RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Battlefield: Bad Company 2»

Sist oppdatert:
La det være sagt med en gang: Dette er ikke dårlig selskap!

Det er ikke mulig å omtale det nye «Battlefield»-spillet «Bad Company 2» til PC uten å snakke om «Modern Warfare 2», for det er liten tvil om spillene verken kommer veldig langt fra hverandre i tid, i viktighet, sjanger eller det meste annet.

LES OGSÅ: Slik er «Bad Company 2» på konsoll (anmeldelse).

De enorme problemene med juksing i «Modern Warfare 2», i kombinasjon med et helt skandaløst dårlig system for kampoppsett (fremfor dedikerte servere) der du verken har mulighet til å bestemme hvilke kart du skal spille på, hvem du skal spille mot - og ikke minst noen som helst mulighet for å kaste ut idioter, har ført til at mange har skreket ut at «MW2»-installasjonen går rett ut av vinduet i det øyeblikket «Bad Company 2» kommer.

Nå har vi spilt spillet både i enspiller og flerspiller, og vi sitter med en del meget klare konklusjoner.

Enspillertullball

For det første: Enspillerdelen av spillet er i grunn bortkastet tidsbruk. Grafikken er riktignok svært god, men utover det er det en selsom affære.

Se traileren for den mindre gode enspilleren i «Bad Company 2»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det er ekstremt lineært, og spillingen føles litt slik: «Hør på at historien fortelles. Gå et stykke. Få en mellomsekvens som avbryter flyten. Fortsett, skyt noen fiender, og få en ny mellomsekvens. Så går du et stykke til. Ny mellomsekvens. Så kommer det en actionsekvens, som gjerne er litt lang, og så er det en mellomsekvens. Forutsatt at du ikke døde, og du må gjennom den lange sekvensen, som egentlig ikke var så moro likevel, en gang til.»

Historien er i tillegg er mildt sagt tåpelig, med et obskurt supervåpen som strengt tatt ikke hører hjemme i de relativt seriøse «Battlefield»-spillene. La meg si det på denne måten: Har du ikke planer om å spille flerspiller, da har du kjøpt feil spill. Ikke er enspilleren særlig lang heller.

Flerspillerdelen derimot har vi ikke i nærheten av samme feelingen for.

Nydelig grafikk

Grafikken er nydelig, og i motsetning til «Modern Warfare 2», så er det faktisk mulig å ødelegge omgivelsene. Om du skyter granater fra stridsvognen, så ramler betongbygningene sammen. Å gjemme seg bak en vegg er ikke ensbetydende med å overleve. Og tømmer du maskingeværene dine på skogen, så bedriver du skogshogst på høyt nivå.

(Artikkelen fotsetter under bildet)

Men fysikken bommer på ett nivå: Det å kaste granater føles som om det skjer i sakte film. Gudene vet hvorfor. At du må tømme 4-5 skudd i hodene på folk på kloss for at de skal dø er også litt snodig, men det finnes heldigvis hardcoreservere.

Kartene er store (det skal jo være plass til hele 32 spillere!) og i det store og hele er også kartene meget godt designede.

Leverer til de grader

For å være så rett på sak som mulig: Er du en tidligere «Battlefield»-spiller, så leverer «Bad Company 2» så til de grader varene. Det er ikke revolusjonerende i forhold til tidligere utgaver, men du får de modusene du kjenner, du får de massive kampene, du får muligheten til å styre alt fra vannskutere til ubemannede droner - og du får et spill som legger opp til lagspill fremfor soloprestasjoner.

Det er like viktig å ha medic-spillere som det er å ha gode snikskyttere.

Se gameplay fra flerspilleren i «Bad Company 2»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

En har også implementert det samme rankingsystemet som vi kjenner fra «Modern Warfare», der du låser opp nye funksjoner og egenskaper etter hvert som du spiller - en funksjon som virkelig får deg lyst til å bare ta én runde til. Herre min hatt så vanedannende!

Men så kommer det store aberet: En del av spillets største styrker, er også litt av spillets svakheter - i alle fall for «gamere flest».

Stupbratt læringskurve

For der «Modern Warfare 2» er enkelt og greit for nybegynnere å komme seg inn i, har «Bad Company 2» en ekstremt bratt læringskurve. Spillet er langt på vei laget for klaner, og det å hoppe rett inn i et spill er ikke bare-bare.

Du bør i utgangspunktet ha konstant kommunikasjon med dine lagkamerater om du ønsker å spille skikkelig. Det er ikke så enkelt å høre personer som kommer luskende, og har man ikke personer strategisk plassert rundt omkring, så er sjansen stor for å bli skutt i bakhodet.

(Artikkelen fotsetter under bildet)

Det er heller ikke spesielt moro å komme inn i en stridsvognduell med en person som har fått oppgradert sine våpen til anti-stridsvogn-raketter. Det blir rått parti.

Ellers har vi kommet over en del litt lite heldige ting i spillet. For det første sliter spillet med at det utrolig nok er for mange dedikerte servere, noe som gjør brukergrensesnittet for servere du kan spille på ekstremt tregt. Det er også rundt lansering problemer med at Punkbuster kaster ut folk helt uten grunn.

Undertegnede har også havnet inne på servere der problemet med spawnkilling er så omfattende at jeg aldri overlevde i mer enn 3-6 sekunder.

Kandidat til «årets spill»

Men vi tar det en gang til: «Bad Company 2» leverer nøyaktig det fansen er ute etter, og at spillet kommer til å konkurrere om tittelen årets beste PC-spill er det ingen tvil om. De svenske utviklerne viser at de virkelig kan dette med å lage massive skytespill.

Samtidig tviler jeg på at spillet kommer til å stjele veldig mange av spillerne til «Modern Warfare 2». Ikke fordi spillet skuffer, men fordi de to spillene er så grunnleggende forskjellige i spillbarhet at de ikke konkurrerer om så mange av de samme spillerne.

Det blir som å sammenligne «Gran Turismo» med «Need For Speed». Begge er flotte bilspill, men de er svært forskjellige.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere