RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Bayonetta»

Får vi med «Bayonetta» servert årets beste spill allerede i januar?
Sist oppdatert:

PS3- og Xbox 360-spillet «Bayonetta» er et av de få spillene som imponerer fra første sekund. Den helsprø introduksjonsfilmen får deg i godt humør og derifra og ut spår vi at du kommer til å vekselvis glise og måpe deg gjennom spillet.

Kopier, forbedre, lim

Akkurat som for eksempel «God of War» er ikke «Bayonetta» veldig originalt, utviklerne har i stede valgt å se på hva som gjør konkurrentene bra og så forfinet det. De to største inspirasjonskildene har uten tvil vært klassikerne «Devil May Cry» og «Ninja Gaiden», noe som vil si at heftige kamper og utrolige angrepskombinasjoner spiller hovedrollene.

Og for noen kamper utviklerne hos Platinum Games serverer. I hvert fall Xbox 360-utgaven, som vi har testet, gir inntrykk av å kjøre maskinvaren hardt og grafikken er fantastisk. De kreative fiendene og fabelaktige bossene er noen av de vakreste beistene vi har sett, fantasiomgivelsene er detaljerte og varierte og alt kjører som en drøm. Musikken fortjener for øvrig også skryt, du kommer titt og ofte til å ta deg selv i å nynne på låtene.

Passer for alle

Hovedpersonen Bayonetta er en av de mest imponerende spillskapningene på lang tid. Der hun slenger rundt på den overdrevent proporsjonerte kroppen sin minner hun mest om en ballettdanser eller turner, og hennes mange angrep er en fest for øyet.

I motsetning til de fleste konkurrentene kommer de aller, aller fleste til å få til stilige angrepskombinasjoner. Kontrollen er intuitiv, det finnes vanskelighetsgrader for tilnærmet alle ferdighetsnivåer og spillet trener deg opp på elegante måter.

Se gameplay fra «Bayonetta»:
(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kamper som flyter

Heldigvis har kampsystemet mer enn nok dybde og du oppdager hele tiden nye angrepskombinasjoner og teknikker for å drepe fiendene.

Samtlige angrep passer sammen og resultatet er feider som flyter utrolig godt der du veksler mellom enkle angrep, heftigere saker og å på elegante måter hoppe unna fiendenes forsøk på å drepe deg. Hvis du timer sistnevnte riktig gir spillet deg forresten et par sekunder på å utføre stilige spesialangrep.

En annen positiv ting med «Bayonetta» er at det bare gir og gir. Du vil spille gjennom spillet flere ganger for å oppgradere Bayonetta, slåss mot de mer krevende fiendene og gjenoppleve de mange mektige øyeblikkene. Jeg har ikke tenkt å avsløre noen, men kan si så mye som at både Kratos og Nero har møtt sin overmann (eller overkvinne).

Tynn historie

Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke har snakket noe særlig om historien, er det fordi den knapt har nådd opp til statistrollen. «Bayonetta» forgår i byen med det tvilsomme navnet Vigrid, og hovedpersonen Bayonetta er en heks med to oppdrag. Det ene er å drepe engler, det andre kommer frem etter hvert som du spiller.

Historien er omtrent nøyaktig så tynn som den høres ut, men mellomsekvensene er likevel verdt å se. Utviklerne har klart å klemme inn store mengder galskap, blant annet en hel del ting som er såpass langt ute og ville at de bare må oppleves.

Fantastisk opplevelse

Den tynne historien legger ingen nevneverdig demper på opplevelsen, «Bayonetta» er et strålende actionspill som hører hjemme i alle spillsamlinger. Det er lekkert, variert, stort, sprøtt, huser en rekke imponerende fiender og ikke minst bosser, har et fantastisk kampsystem med masser av dybde, passer for alle og er rett og slett kjempemorsomt. Løp og kjøp.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere