RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Microsoft/Ruffian Games)

Anmeldelse: «Crackdown 2»

Sist oppdatert:
Har du spilt «Crackdown», har du allerede sett det meste «Crackdown 2» har å by på.

Actionspillet «Crackdown» blir av mange sett på som det ultimate sandkassespillet, du ble plassert i en fullstendig åpen spillverden og fikk selv velge veien gjennom spillet. Nå er toeren her, uten at jeg helt skjønner hvorfor Microsoft har brukt penger på den.

Hvorfor?

For utviklerne hos Ruffian Games gir inntrykk av å ha kopiert originalen, endret på grafikken og litt på Pacific City, gjort noen merkelige designvalg og sagt seg fornøyde med det. «Crackdown 2» er ingen katastrofe, men i hvert fall for de som har spilt originalen fremstår det som unødvendig.

Du trer igjen inn i skoene til en anonym agent og skal redde Pacific City, denne gangen fra både zombier og opprørere. Noen bakgrunnshistorie finnes ikke, annet enn korte lydopptak du kan lete deg fram til. Som før, bestemmer du selv hvordan du vil spille spillet og hvilke av de mange oppdragene du takler når.

Ensformige oppdrag

Dessverre blir oppdragene i «Crackdown 2» enda kjappere ensformige enn de i originalen, etter at du har vært gjennom de første par timene har ikke spillet noe nytt å by på. Du skal enten utrydde zombier eller opprørere, tette igjen zombiehull eller ta over opprørerbaser.

Se bilder fra «Crackdown 2»

(Artikkelen fortsetter under bildekarusellen)

3535

Enkelte oppdrag og kamper er riktignok både heftige og underholdende, men som oftest ligner feidene veldig på hverandre, og blir kjedelige. En litt strammere regi og mer definerte og varierte oppdrag hadde med andre ord gjort seg.

Artig å utforske

Ting blir ikke bedre av at fiendene ofte er mange, at enkelte kan billige triks som de liker å bruke og at siktesystemet stinker. I «Crackdown 2» har siktet en tendens til å låse seg fast til alt annet enn for eksempel fyren som står og skyter på deg, blant annet har systemet sansen for fiender som er hundre meter borte eller eksplosiver langt unna der hvor ting skjer.

Heldigvis er «Crackdown 2» mer enn bare hovedoppdragene og det er her spillet våkner til liv, i hvert fall tilnærmet. Forutsatt at du har fått oppgradert figuren din litt og ryddet en del opp i byen, er det artig å hoppe fra bygning til bygning, leter etter oppgraderinger, prøve seg på bil- og akrobatikkløp og bare leke seg. Jakten på «Orbs» er for øvrig like avhengighetsdannende nå som forrige gang.

Gøy med flere

Likevel, utviklerne har klart å gjøre også denne delen mindre underholdende enn i originalen. Av en eller annen grunn har folka bak gjort kontrollen mer fiklete, så bilene og figuren din er litt vanskeligere å styre. Ikke mye, men nok til at det tidvis er irriterende.

Se gameplay fra «Crackdown 2»

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Samarbeidsmodusen løser ikke kontrollproblemet, men gjør selve spillet morsommere. I tillegg til at det enkelt og greit er artigere å spille med flere, åpner det for en rekke taktikker og de ensformige oppdragene kan plutselig løses på ulike måter.

Ruffian har uheldigvis også gjort noe rart her. Av en eller annen grunn er det bare spillet til hovedspilleren som lagres, alle andre må gjennom det dere har gjort på nytt.

Skuffende middelmådig

Alt lå til rette for at «Crackdown 2» skulle bli kjempebra, originalen hadde masse potensial. Dessverre valgte utviklerne stort sett bare å kopiere «Crackdown» og endre litt på grafikken, og har endt opp med å servere en skikkelig middelmådighet.

«Crackdown 2» skinner av og til, det er artig å spille sammen med flere og gøy å utforske Pacific City, men store deler av tiden er det ensformig og kjedelig. Kjøp heller originalen, med mindre du finner dette til en billig penge.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere