RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Darksiders»

«Darksiders» leverer ei solid underholdningspakke, men mangler det unike.
Sist oppdatert:

Før jeg går i dybden av «Darksiders» vil jeg bare understreke en viktig ting. JA, det har fått terningkast fire. Men Spillmagasinet definerer spill med denne karakteren som et godt spill med mange gode kvaliteter. Likevel med noen mangler. Ha det i minne.

Derfor påpeker undertegnede allerede nå at «Darksiders» ER et morsomt og underholdende spill, men totalt sett ble det for mange enkeltelementer som trakk ned helhetsinntrykket.

Vi tar det fra starten

Du går inn i rollen som «WAR», en av fire såkalte «Hestemenn». En stereotypisk kraftplugg på personlig hevntokt. Himmel og helvete balanserer på felles lover, og når menneskehetens skjebnebestemte tid har kommet vil apokalypsen falle over menneskets verden og eliminere alle dens beboere.

Det er de fire «Hestemenn» som skal straffe alle som befinner seg på jorden når tiden er inne. «WAR» blir lurt av ukjente makter til å starte verdens ende før det bestemte tidspunktet, og for å redde sin ære har han nå fått én sjanse til finne de skyldige og straffe dem.

Skuffende i åpningstimene

Fra første stund er det historiedelen av «Darksider» som vekker den nysgjerrige hjernehalvdelen og fungerer som selve drivkraften. Hva har skjedd? Hvorfor? Hvem har gjort hva? Historien fungerer utmerket den første timen av spillet, og bygger seg opp til å bli et essensielt bakteppe.

Og godt er det, åpningen var nemlig ikke av det eksplosive slaget. De raserte bygatene så grafisk middelmådig ut, selve spillbarheten imponerte ikke nevneverdig og områdene virket åpne, dog lineære. Mine første tanker ba en stille bønn om at «Darksiders» skulle ta seg opp. En sjelden gang ble mine bønner hørt. Dessverre på bekostning av noe annet.

Se gameplay fra «Darksiders»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Historien svekkes

I det øyeblikket spillbarheten hever innsatsen går det utover historien. Den tidligere velskrevne fortellingen forvandles til det forutsigbare, utilfredsstillende, ja på grensen til det absurde. Når samlede inntrykket skal forenes oppleves den mangelfull. Eurogamer.net skrev følgende i sin omtale av «Darksiders»:

«One of the best twists in the story is the absence of a twist when you most expect it».

Undertegnede stiller seg bak denne vurderingen. Plottet tar sjelden overraskende vendinger, kanskje unntatt helt på slutten. De politiske innspillene «Darksiders» forsøker å presentere hadde vi også klart oss uten. For der «Bayonetta» er litt småkult (og tilgitt) på grunn av dets opplagte selvironiske innpakning, blir «Darksiders» et selvhøytidelig motstykke. Det funker ikke helt.

Spillbarheten blir bedre

På den andre siden skjer det noe positivt med spillbarheten. Det er morsomt å svinge «WARs» massive sverd mot horder av djevelskap (og engelskap), før man avslutter drapet ved å trykke sirkel (PS3) eller B-knappen (360). Da initieres et úberfett, brutalt avslutningsangrep som eksempelvis kan rive ut innvollene til fienden, kutte av vingene eller vri av hodet. Alt etter som.

De første femti gangene er dette tøft. Nei, forresten... Det er rått de første hundre utførelsene. De første tusen. Når sant skal sies avsluttet jeg nesten ALLE drapene mine med denne bevegelsen. Til tross for at det bare finnes én unik avslutning til hver respektiv fiende er det noe spesielt fascinerende når blod og gørr tyter i saktefilm.

Låner fra mange storheter

Du legger veldig fort merke til «Darksiders» tendens til å låne uhemmet fra andre spill i relaterte sjangre. «God of War», «Zelda: Ocarina of time» og «Devil May Cry» er alle sterkt representert. Til tider blir det overdose, da spillet overhodet ikke forsøker skjule dette. Det pakkes ikke engang inn i fornyet drakt. Da «Dead Space» ble lansert var det tydelig «Resident Evil»-inspirert. Likevel føltes det bra ut fordi settingen og pakken var nykonstruert i nye omgivelser. For en «GOW»- og «DMC»-entusiast som meg, er dette smått irriterende.

På den lyse siden. Objektivt sett får «Darksiders» disse elementene til å flyte godt i spillet. Så hvis de forannevnte seriene er totalt ukjent for deg, eller du rett og slett gir litt blanke, vil du ikke sitte igjen med samme inntrykk som undertegnede.

Nevnte jeg forresten at du kommer til å fly på en drage og ri på en hest? Ikke. Vel. Flyvingen er egentlig litt småkjedelig og keitete. Ridningen derimot (som du vil gjøre en del) er gøy! Kontrollen er også fint tilpasset den nye situasjonen.

Actionspekket og løsningsorientert

La oss nå ta for oss hva som gjør at «Darksiders» funker. Og funker bra! Når du omsider har kommet deg litt ut i spillet begynner action og oppgaveløsning å avløse hverandre. Det er nå det begynner å bli underholdende å styre «WAR» med konsollstikka.

Oppgavene du må løse varierer i vanskelighetsgrad og kan til tider være både kreative og utfordrende. Det er virkelige givende å se at den siste døren endelig åpner seg etter utallige forsøk på å løse en problemstilling. Hvordan komme seg over dit? Hvordan få sprengt en udetonert bombe? Spørsmålene er mange, og svarene gir en deilig mestringsfølelse.

Når det gjelder slåssedelen er den omfattende. Den er tyngden i spillet. Du skal drepe fiender med sverd, og du skal drepe MANGE før du har fullført spillet etter omtrent 15-20 timer. Som andre beslektede «hack and slash»-spill kommer fiendene som en gjeng med eneggede tvillinger. Det plager meg ikke noe særlig. Her skal alle slaktes, lik eller ei. Kontrollsystemet funker forholdsvis greit, men kan oppleves noe tregt. Bevegelsene er ikke like kjappe som i nevnte «Bayonetta», dog like effektive. Fra tid til annen fusker det litt også. Plutselig hopper ikke «WAR» når du ber han om det, som kan føre til at du faller mange etasjer ned.

Men igjen, på den lyse siden av livet. Stort sett er responsen på trykkene god. Det er også meget enkelt å veksle mellom to slagvåpen midt i et angrep. Dette gir plusspoeng.

Kjøp større våpenarsenal

Sverd, bumeranger og øks, ja alle våpen, kan kjøpes og vil oppgraderes. Det er moro å kaste seg rundt med et nyskinnende våpen i hånda, men ikke alle er nødvendige. Noen våpen MÅ du ha for å komme videre til neste nivå eller bekjempe en boss. Men om vi ser på selve gjennomgangen av HELE spillet kan du stort sett slakte deg fra a til å med startsverdet og effektiv trykking på X-knappen.

Nye angrep kan kjøpes. Det er kult å se på, men ikke noe du MÅ ha for å nedkjempe ulike fiender eller komme deg videre. Likevel måtte jeg svi av noen kroner for å denge trynet til ondskapen på helt nye måter. Det er jo litt moro da? Er det ikke? Jo da!

Næmmen! Det er «The Joker» jo!

Er det noe jeg vil trekke fram som fremragende, er det innsatsen til stemmeskuespillerne. Dette er virkelig et godt stykke arbeid. Spesielt demonene har en nydelig tilstedeværelse. «WAR» har en vaktdemon kalt «The Watcher». Sistnevnte overrasket meg litt da han åpnet kjeften. Jaggu var det ikke «The Joker» fra «Batman: Arkham Asylum», tolket av Mark Hamill. Nok en gang viser Mr. Skywalker seg å være en formidabel stemmeskuespiller.

Litt enkelt

For den erfarne spilleren innenfor denne sjangeren anbefales det å sette vanskelighetsgraden på maks. Normal gjennomspilling ble litt enkelt. Vanligvis skulle man tro at «bosser» øker i styrke og vanskelighetsgrad utover i spillet, men dette er ikke tilfellet. Noen ganger snarere tvert imot. Akkurat det savner jeg litt, da det skaper en større lettelse når man ENDELIG klarer «bossen» etter fire-fem forsøk. Kall meg gæren, men jeg liker det slik.

Til gjengjeld er «bossene» store og spektakulære. Den middelmådige grafikken jeg nevnte tidligere er også fraværende nå. Utover i spillet blir «Darksiders» lekent og elegant. Den tegneseriepregede verdenen oppleves som stor og nydelig. Stor nok til å utforske fritt, men sperret nok til at du ikke sliter deg i hjel med å finne veien. Derfor biter jeg meg i tungen og trekker lite på grafikkdelen. En angrende synder søker tilgivelse.

Velvalgte, konkluderende ord

Jaja, så endte Spillmagasinet på terningkast fire. Undertegnede har hatt en vanskelig jobb med akkurat dette spillet. Det har vippet lenge mellom fire og fem, men valget falt altså til slutt på det laveste alternativ. Jeg hadde det moro med «Darksiders», og det ga meg mye god underholdning.

Likevel er det (i mine øyne) for mange irritasjonsmomenter og små problemstillinger som gjør at jeg ikke synes det fortjener en plass helt i toppsjiktet. Jeg kan være selvkritisk nok til å si at det kanskje er litt strengt, men jeg står for avgjørelsen.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere