RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Pandemic/EA)

Anmeldelse: «The Saboteur»

Sist oppdatert:
Dødsdømte «The Saboteur» er absolutt ikke perfekt, men byr likevel på mye moro.

Hvis det er en type spill som sjelden pleier å være særlig bra, er det de fra utviklerstudioer som er i ferd med å bli lagt ned eller akkurat har blitt det. Actionspillet «The Saboteur» markerer slutten for halvkjente Pandemic og utgiveren EA har ikke virket særlig interessert.

Vanligvis pleier et fravær av blest rett før lansering å bety at spillet er skikkelig elendig, men her er heldigvis ikke det tilfelle. «The Saboteur» har noen svakheter og bærer litt preg av å skulle ut døra før pengene tok slutt, men alt i alt byr det på god og actionfylt underholdning.

Engasjerende historie

Spillet foregår under andre verdenskrig og handler for det meste om iren Seans samarbeid med den franske motstadsbevegelsen. Brorparten av «The Saboteur» foregår i et okkupert Paris og fortellingen har skikkelig driv og er engasjerende, spennende og overraskende. Jeg skal ikke avsløre noe, men kan si så mye som at Sean har en interessant bakgrunn.

Pandemic serverer utelukkende spenstige figurer som du ender opp med å føle et eller annet for, har en vellykket flørt med mer voksne temaer som sex og fyll og byr ofte på noe nytt. Jeg satt hele tiden og gledet meg til å finne ut av hva som ventet rundt neste sving, og det var sjelden at «The Saboteur» skuffet.

Se gameplay fra «The Saboteur»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

HTML EMBED

2. verdenskrig møter «GTA»

Spillet er bygd opp på samme måte som for eksempel «Grand Theft Auto», og går ut på at du farter tilnærmet fritt rundt i Paris og utfører ulike varierte oppdrag når du føler for det. Blant annet får du beskjed om å sprenge luftskip, drive med helsprø bilkjøring og plaffe ned nazister som beskytter viktige mål.

Sjansen er stor for at du har gjort lignende ting i andre spill, men rammen rundt gjør så oppdragene likevel føles friske og er underholdende. I tillegg er resultatet uten unntak tilfredsstillende, som vist i for eksempel «Mercenaries 2» kan Pandemic kunsten å lage store eksplosjoner og stilige, brutale og underholdende skuddvekslinger.

Som i «Assassins Creed 2» er hovedpersonen i «The Saboteur» en djevel til å klatre.
Som i «Assassins Creed 2» er hovedpersonen i «The Saboteur» en djevel til å klatre.

Opprører på taket

Et annet pluss er at oppdragene som foregår til fots er mer omfattende enn i de fleste andre lignende spill. Akkurat som for eksempel Ezio i «Assassin’s Creed 2» er Sean en djevel til å klatre og utviklerne har utnyttet dette til det fulle, du kommer til å tilbringe mye tid på Paris’ tak.

For eksempel er det ofte lettere å angripe en godt beskyttet base ovenfra, og takene har en tendens til å huse kjapt irriterende vaktposter som du vil bli kvitt før du går inn. «The Sabotour» byr for øvrig på obligatoriske og underholdende flukter høyt over gateplan, gjerne med kjekt plasserte tau som du kan skli ned på.

Hovedpersonen i «The Saboteur» er basert på den virkelige spionen og racerkjøreren William Grover-Williams.
Hovedpersonen i «The Saboteur» er basert på den virkelige spionen og racerkjøreren William Grover-Williams.

Mye å gjøre

Dessverre er det ikke så altfor mange hovedoppdrag og du spiller deg relativt kjapt gjennom historien, men da går du glipp av mye av moroa. Akkurat som konkurrentene byr «The Saboteur» på mengder av underholdende sideoppdrag og ting du kan lete etter, hvis du går inn for det kommer spillet til å vare og rekke.

Du vil for øvrig utforske så mye du kan av spillets Paris. Byen er detaljert, innholdsrik og våkner mer og mer til liv. Før du har frigjort et område er alt bokstavlig talt grått og trist, men etter at nazistene er ryddet av veien kommer lysene på og fargene tilbake.

Stilig grafikk

Sorthvitgrafikken har også en annen funksjon og det er at den fremhever hvor blodig og brutalt spillet er. Naziflaggene og blodet er nemlig bestandig røde og du legger godt merke til de, noe som av og til gjorde så jeg satt med en litt uggen følelse i magen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I «The Saboteur» er Paris en detaljert og innholdsrik. Før du har frigjort et område er alt bokstavlig talt grått og trist, men etter at nazistene er ryddet av veien kommer lysene på og fargene tilbake.
I «The Saboteur» er Paris en detaljert og innholdsrik. Før du har frigjort et område er alt bokstavlig talt grått og trist, men etter at nazistene er ryddet av veien kommer lysene på og fargene tilbake.

Musikken er fra 40-tallet og passer godt, mens de fleste skuespillerne gjør en god jobb. Den godt forfattede dialogen hjelper også til, figurene serverer alt fra frekkheter, grove gloser og ekstremt tørre vitser og til dypere ting.

Kranglete kamera

Grove gloser er også noe som kommer til å komme ut av munnen din, «The Saboteur» har dessverre et par utilgivelige feil. Den største er at kameraet av og til er helt håpløst når du beveger deg til fots.

I «The Saboteur» møter du på den sexy kvinnen Skylar, som etter hvert blir en sentral figur i spillet.
I «The Saboteur» møter du på den sexy kvinnen Skylar, som etter hvert blir en sentral figur i spillet.

For eksempel har det en stygg uvane for å skjule hvor du skal hoppe og vise alt annet enn fiendene som skyter deg. Resultatet er at du enten faller ned og dør eller blir skutt i hjel, noe som ikke er særlig artig.

Et annet problem er at Sean av og til sliter med å gjemme seg bak ting, og spillet har en del slurvefeil. For eksempel er det enkelte lyskilder som ikke fungerer skikkelig, fysikkmotoren får noen ganger hikke og et par teksturer vises ikke riktig.

Underholdende actionopplevelse

Summa summarum trekker det, sammen med den for korte historien, ned karakteren og gjør så «The Saboteur» havner på fireren. Hvis du tror du kan leve med feilene og er sulten på et spennende, litt annerledes og underholdende actionspill fra 2. verdenskrig, er dette vel verdt en titt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere