RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Tore Andre Lie (37) betaler en høy pris for et feilsteg han ikke husker. Han fikk 16.000 volt strøm gjennom kroppen, og er i dag lam og sitter i rullestol. Det hele skjedde under et utdrikkingslag. Nå forteller han sin historie for å stoppe stygge rykter.
Tore Andre Lie (37) betaler en høy pris for et feilsteg han ikke husker. Han fikk 16.000 volt strøm gjennom kroppen, og er i dag lam og sitter i rullestol. Det hele skjedde under et utdrikkingslag. Nå forteller han sin historie for å stoppe stygge rykter. Foto: Jan Erik Teigen/Privat (Fremover)

Ble lam i kameratens utdrikningslag - husker ikke hvorfor

Sist oppdatert:
Tor Andre Lie (37) fikk 16.000 volt strøm gjennom kroppen, er i dag lam og sitter i rullestol. Det hele skjedde under et utdrikkingslag.

Første mai i år «feiret» Tore Andre Lie (37) et tiårsjubileum han gjerne skulle ha sluppet, skriver Fremover.

1. mai 2004 var en lørdag for 3.696 dager siden. Den begynte som opptakten til et artig utdrikningslag for en kompisgjeng og endte i tragedie for narvikmannen.

Dette er historien om Tore Lie, om å få «black-out» i fylla, om noen timer han ikke husker noe av, og noen av ryktene om hva som egentlig skjedde. Men det er også historien om å ville kjempe seg tilbake, og en tynn drøm om et genetisk mirakel.

Tirsdag 3. juni 2014 i Björkliden

- Helt ærlig. Jeg husker ingenting av det som skjedde. Men det går ikke en eneste dag uten at jeg spør meg selv om hvorfor det skjedde med meg, sier Tore Lie.

Han sitter i rullestolen sin ved stolpe nummer 8. En av de som holder oppe høyspentledningene langs Malmbanen. I 2004 var spenningen i disse ledningene på 16.000 volt. Den aller siste gangen han gikk på egne ben passerte Tore Lie denne stolpen i retning Riksgränsen. Han kom bare til stolpe nummer 27.

Den aller siste gangen narvikmannen Tore Andre Lie gikk på sine egne bein var 1. mai 2004. Da gikk han nedover jernbanelinja fra Björkliden stasjon i retning mot Riksgränsen. - Det er gått 10 år siden ulykken skjedde, og jeg har ikke vært tilbake her på stasjonsområdet før nå. Det føles ikke så ille som jeg hadde fryktet før jeg kom hit. Men kanskje det skyldes at været er så godt, sier Tore Lie.


Polismyndigheten i Norrbotten

Utdrag av sak nr. 2564/04-49 fra,

datert 2. mai 2004:

«Den 1. maj kl. 19:15, ringer banverkets personal i Björkliden och uppger att en tågförare på norrgående tåg som står inne på Björklidens station, sett en man går efter spåret norrut. Mannen verkade berusad.. (?)

«med anledning av denna situationen kontaktades arbetsledare i Björkliden. Han begir sig efter spåret norrut för att kontollera om mannen fortfarande fanns på spåret. Efter ca. 1,5 km såg arbetsledaren at han låg på marken ca. 1,5 meter från en kontaktledningsstolpe»

Lørdag 1. mai 2004 i Narvik

Mens LO og arbeiderbevegelsen i Narvik forbereder seg på å markere sin høytidsdag, er en humørfylt kameratgjeng på 24 mannfolk klar for sin - et klassisk utdrikningslag. De har leid en egen minibuss. Målet for dagen er først afterski på hotellet i Björkliden, så en grillfest ved campingvogna som en i selskapet har stående i det populære skistedet. Kvelden skal avsluttes med nachspiel hjemme i byen.

De er 24 som reiser fra Narvik denne formiddagen. Bare 23 av dem er med bussen hjem igjen etter festen. Da den ankommer byen ligger Tore Andre Lie allerede på operasjonsbordet på Universitetssykehuset i Tromsø. Han han har fått 16.000 volt strøm gjennom kroppen og er lam fra brystet og ned.

Tirsdag 3. juni 2014 i Björkliden

- Det høres kanskje rart ut å si det etter alt som skjedde. Men jeg var tross alt heldig den kvelden. Først fordi jeg hadde på meg våte klær, noe som gjorde at høyspentstrømmen ble ledet ekstra raskt gjennom kroppen min. Jeg hadde også flaks fordi strømmen gikk inn i høyre arm og gikk ut i høyre lår og ikke traff venstresiden hvor hjertet er. Og så var jeg veldig heldig som havnet på sykehuset i Tromsø hvor et høykompetanseteam sto klar til å redde meg, forteller Tore Lie.

Vi sitter på perrongen og er bare en liten meter fra skinnegangen. Det er trygt, men han føler seg lang ifra vel.

- Dette er tredje gangen jeg er i Björkliden på 10 år. Men jeg har aldri vært så nær...

Lørdag 1. mai 2004:

Stemningen er høy i bussen. Deltakerne i utdrikningslaget har tatt seg noen øl underveis. Men ifølge det sjåføren sier i avhør til politiet etterpå, så kan han ikke registrere?. «at noen er overstadig beruset ved ankomst».

I baren i underetasjen på hotellet i Björkliden fortsetter festen. Deltakerne blir etter hvert ganske fulle. Det sendes små flasker med Jägermeister nedover langbordet de sitter ved.

Tore Lie treffer en av kameratene, så denne får et lite kutt ved siden av det ene øyet. Han får sydd kuttet med to-tre sting av en lege på hotellet. Ifølge den edru bussjåførens vitneforklaring utløser ikke det som skjedde noen form for bråk. Det blir ansett som et uhell, også av han som blir truffet.

- Men jeg følte meg ille og ville følge kompisen min inn til legen. Det fikk jeg ikke lov til, så jeg gikk ut på trappa for å ta meg en røyk. Det er det alle siste jeg husker», forteller Tore Lie.

Det er også det siste de øvrige i utdrikningslaget ser av Tore Lie. Det blir søkt etter han i hotellbygget og på toalettene før selskapet forlater hotellet for å dra å grille. Folk som holder til på campingplassen blir spurt, men ingen har sett han.

Ingen leter

Ingen leter etter Tore i terrenget. Han blir heller ikke meldt savnet eller på noen måte etterlyst da de andre reiser tilbake til Narvik noe senere på kvelden. Det gjøres forsøk på å nå han via mobiltelefon uten å lykkes. Den er avslått, eller «utenfor dekning».

En i selskapet som forsøker å ringe Tore noen ganger forteller i politiavhør at han tenkte at den avslåtte telefonen betyr at Tore ikke vil bli nådd. Det samme vitnet sier også at han har en teori om hva som kan ha skjedd:

At han har opplevd at Tore Lie har lyst til å dra hjem når han blir ganske beruset.

Utdrag av politiavhør i Narvik, 3. mai 2004:

«Vitnet tror at Tore har gått langs sporet i håp om å komme seg på et malmtog til Narvik... (?)

(...)... at han har klatret opp i en mast rundt en sving for ikke å bli sett. Vitnet tror at Tore hadde planer om å hoppe ned på en av malmvognene når toget passerte. Toget har på denne strekningen lav hastighet da det er i oppstartfasen?».

Hendelsesforløpet virker klart. Men heller ikke politirapporten som blir skrevet etter at politiet i Kiruna har etterforsket saken og foretatt åstedsundersøkelse slår noe fast med sikkerhet.

Og; et annet spørsmål blir stående ubesvart:

Hvor var det blitt av mobiltelefonen til Tore Lie? Hvor var det blitt av kameraet han hadde med seg? og hvorfor var han ikke iført den t-skjorta som alle i utdrikningslaget hadde på seg?

Da Tore Lie blir funnet ved stolpe nummer 27 mangler alle disse. Men han har simkortet til telefonen i lomma.

Ryktene går mens han ligger på sykehuset

Tore Lie blir liggende på sykehuset i Tromsø fra 1. mai til 25. juni. Etterpå blir han overflyttet til St. Olavs Hospital i Trondheim hvor han blir værende til 1. november.

I mellomtiden går ryktene hjemme i Narvik om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen. Til dels ondskapsfulle rykter som verken Tore Lie eller de andre som var med på utdrikningslaget kan forsvare seg mot.

«Jeg får vite om dem i etterkant. Noen av ryktene er verre og ondere enn andre. Som at han jeg var så uheldig å skade banker meg opp etterpå og slenger meg ned i jernbanesporet. Et annet rykte forteller at alle de andre banker meg opp, tar meg opp på taket til et tunneloverbygg og så kaster meg ned på høyspentledningen. Verken disse, eller noen av de andre ryktene har fnugg av sannhet i seg. Jeg synes synd på kompisene mine som ble utsatt for dem. Jeg har bare lyst til å si til de som satte ut slike rykter; vi var gode venner før ulykken - og vi er det fremdeles».

- Hvorfor vil du fortelle din historie nå?

- Fordi jeg vil at datteren min Helene som bare var seks år da det skjedde skal slippe å få høre slike - og andre rykter bli gjentatt. Når jeg forteller historien min gjennom Fremover, så får alle som vil det vite sannheten samtidig. Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg skylder ikke på noen andre.

Tore har alltid hatt et nært og sterkt forhold til datteren Helene Lie Akselsen (16). Hun bor hos faren annen hver uke. - Hun betyr utrolig myefor meg, og jeg er veldig stolt over at hun gjør det så bra på skolen og har planene klare for fremtiden. - Forholdet er gjensidig, forteller Helene.


Ti år i som "hjulbeint"
Tore Lie har levd 10 år på to hjul. Hadde det ikke vært for datteren Helene hadde han «punktert» for lenge siden.

- Ikke det at jeg har tenkt på å forlate denne verden for egenhånd. Men jeg har vært veldig langt nede i perioder.

Narvik 30. mai 2014:

Det er en av disse dagene. Folk koser seg på plena som dekker Parkhalltaket. En småbarnsmor sitter på et pledd i skyggen av buskene. Hun har nistekurv med. Ungene hennes tumler leende rundt. Det er en av disse dagene vi skal huske lenge.

Tore Lie er fast i grepet da han hilser. Det slår meg at du blir fast i grepet når armene er det du har å ta deg frem med. Han er åpen når han forteller om livet sitt, men jeg mer enn aner sårheten som ligger under.


Vi sitter og ser på leken. Jeg ber Tore Lie fortelle om hvordan det var å komme hjem i rullestol et halvt år etter at han egentlig skulle kommet hjem fra utdrikningslaget.

Han vil heller begynne med å fortelle om det første oppholdet på St. Olavs Hospital i Trondheim.

Alt tatt i betraktning...

- Jeg hadde det egentlig veldig bra under oppholdet i Trondheim. Jeg ble overført fra sykehuset i Tromsø til Avdeling for rygg- og benmargskadde på St. Olav. Der havnet jeg på rom sammen med Bjørn Wiseth, som kom til å bety veldig mye for meg. Han hadde pådratt seg samme skade som jeg i en motorsykkelulykke uka før 1. mai.

- Vi ble gode venner med en gang, og begynte å trene sammen. Det er kanskje mer korrekt å si at vi «pushet» hverandre fremover i treninga. Vi laget hele tiden konkurranser for hverandre, og i de lange korridorene i kjelleren under sykehuset passet det utmerket å trene seg i å kjøre rullestol. Vi brukte å kjøre om kapp der.

- Bortsett fra et besøk hjemme i september, så var jeg i Trondheim helt til 1. november I årene etterpå har vi holdt kontakten og vennskapet. Vi har besøkt hverandre, og snart skal jeg være gjest i bryllupet hans.

Tøft å komme hjem

Men tiden etter at Tore kommer hjem fra sykehuset i Trondheim blir tøff. Veldig tøff. På alle måter. Han som tidligere var aktiv og elsket fisketurer sammen med familien, som elsket å kjøre på ski, som drev med dykking, og som alltid fant på noe blir helt parkert i livet.

Han stenger seg inne i leiligheten på Ankenes, slår i perioder av telefonen, og holder seg i senga i stedet for å dra ut. Foreldrene er bekymret, og må flere ganger låse seg inn for å sjekke at alt er i orden.

Jobben viktig

Etter et års tid er han tilbake i jobben som bilmekaniker på Sentralverkstedet. Der har de lagt ting til rette for han. Jobben blir et viktig holdepunkt for Tore. Han må stille opp og dra på jobb.

- Det var veldig bra på det verkstedet. Jeg er 100 prosent ufør etter ulykken og kan ikke jobbe må mye før jeg taper penger. Men jeg ble værende på Sentralverkstedet til det ble solgt til nye eiere, forteller Tore Lie.

For tiden er han uten jobb, men håper å finne noe snart. Men det er ikke så enkelt. Narvik er en liten by, og arbeidsplassen må tilrettelegges.

Armen sydd med 288 sting

- Bruddet i ryggen var rett under brystet mitt, og for å holde ryggsøylen sammen ble det brukt 48 «mekaniske» deler. I tillegg var høyrearmen min sydd med 288 sting. Alle platene og skruene i ryggen min er fjernet nå. Det eneste som er igjen er ei plate på siden av halsen. Den ser ut som et slags patentbånd.

- Jeg husker ikke så nøyaktig, men jeg har vært gjennom 12-15 operasjoner løpet av de 10 årene som er gått. Tre-fire av dem er i ryggen, og jeg vet at det blir flere. Jeg har alltid smerter og fantomsmerter. På en skala som går til 10 er smertene konstant på nivå fire til seks. Det er verst på natta. Da kommer tankene i tillegg. Jeg har ikke sovet en hel natt på 10 år. Det er slitsomt.

Med signaler fra denne lille fjernkontrollen kan Tore dempe smertene i ryggen. Men helt borte blir de aldri.


- I begynnelsen brukte jeg mye smertestillende medisin. Jeg har trappet ned på dem, og i stedet fått operert inn et batteri som sender strøm til sensorer i ryggen. De igjen stimulerer nervene i ryggsøylen og tar bort en del smerter. Det er ikke det ultimate. Men det har hjulpet på nattesøvnen.

Galgenhumor viktig

Tore DeiLie, som han spøkefullt kaller seg, bruker galgenhumor aktivt.

- Jeg er helt avhengig av det. Som i DeiLie, en spøk med navnet mitt. Jeg kunne kanskje ha valgt VidunderLie i stedet.... Eller noe annet. I det hele tatt; Hvis ikke jeg klarer å se med et skjevt blikk på livssituasjonen min, hvem skal våge å gjøre det da- spør han.

Men det ligger alvor under. Som når han skriver på Facebook-siden sin:

«Min flax!!!! Nu har æ rulla rundt i snart 1-år med altfor mye extra polstring i nedre brystkasseregion og var blitt lova av UNN-Tromsø at æ sku dit på onsdagsmårran førr litt regulering av kroppsmasse..

Husk på at æ gleda mæ til å få magen bort! Æ e jo ikke vant til en sånn kropp! Åsså får æ melding om at kirurgtypen ikke kan gjøre det før etter sommeren!!! Jaja, Det var den bikini-kroppen:)) D e vel bare å hive en extra burger på grillen da..?...:))

Fra Facebook

- Saken er at jeg trente hardt to ganger i uka sammen med personlig trener Ann Merethe Rindstad for å bli sterkere. Samtidig spiste jeg kaloripulver. Men jeg fikk sittesår og måtte ta en pause i treningen. Virkningen av kaloripulveret samlet seg rundt magen, så nå er jeg avhengig av legehjelp for å flyttet noe av magefettet ned til rompa.

Andre ganger er humoren ment mer for «skoj»... Også denne fra Facebook-siden hans:

«Det burde vært en lov mot å sende Europe med The Final Countdown på radioen midt i rushtia!! Det e jo peise umulig å ikke dra på med en skikkelig luftgitarsolo. Å det e jo ikke sånn at æ kan juksestyre med knærne heller.»

Lyst å være aktiv

Før ulykken var Tore Lie en aktiv mann. En som likte friluftsliv og fisketurer spesielt godt.

- Jeg elsket å kjøre på ski og drive med dykking. Livet var topp hvis jeg fikk kjøre båt eller sneskuter i høy fart. Jeg drev med skyting, jeg var sosial og likte godt å ta meg en fest sammen med kamerater, forteller han ivrig.

Før. Før livet bråstoppet.

- Jeg har jo fortsatt lyst til å være aktiv, til å fortsette med alle disse aktivitetene. Men jeg skjønner jo at det ikke går. Kameratene mine har vært flinke til å ta meg med når det skjer noe. Så selv om jeg skulle ønske at jeg alltid ble invitert med på båttur for eksempel, så vet jeg jo at det må organiseres en del før det kan skje. At det må minst to stykker til for å klare å løfte meg ombord i båten. Jeg forstår jo også at livet for kameratene mine har forandret seg i løpet av de 10 årene som er gått. Noen har fått familie og unger. Men jeg er glad for at vi er en gjeng som møtes ofte for å drikke kaffe og prate skjit.

Tore og hans blå Caravelle er et velkjent syn i byen. - Den spesialtilpassede bilen gir meg frihet til å komme meg ut, sier han.


- Jeg savner fisketurene sammen med pappa. Men det er så problematisk å komme seg ut på slike i rullestol. Jeg har en firhjuling med motor, og nå skal jeg bli flinkere til å bruke den. Et sted jeg har blitt mer aktiv er i pistolklubben. Der er også datteren min Helene med. Jeg driver også med langskyting med gevær, så jeg har aktiviteter.

- Du prøvde deg på monoski...

- Ja, men første sesongen ble ikke særlig bra. Det var vanskelige forhold i Fagernesfjellet, og jeg var helt avhengig av hjelp. Det hater jeg å være. Men jeg kommer sterkt tilbake.

Hvordan ser du for deg fremtiden som hjulbeint...

Stamceller kan være fremtiden

- Mens jeg var på sykehuset i Trondheim informerte legene meg om det blir drevet forskning på stamceller både i Kina og i USA. Resultatene så langt er lovende. Hvis dette noen gang blir tillatt her i Norge, så har de samme legene lovet meg at jeg skal få være med i et prosjekt.

- For å si det enkelt så handler det om at mine egne stamceller skal brukes til å hjelpe meg. Kanskje «kurere» meg så mye at jeg får tilbake noe av følelsen i huden i de lamme delene av kroppen.

- Selvfølgelig er det en drøm en gang å kunne gå igjen. Jeg ærlig talt ikke det kommer til å skje, men det har skjedd mirakler før...

Les flere saker i Fremover



Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere