RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Det er flere år sicen «Erik» sist var i Sandefjord. Traumene og de dårlige minnene fra barndommen og ungdomstiden er for store. Nå bor han et annet sted i landet og forsøker å leve et mest mulig normalt liv.
Det er flere år sicen «Erik» sist var i Sandefjord. Traumene og de dårlige minnene fra barndommen og ungdomstiden er for store. Nå bor han et annet sted i landet og forsøker å leve et mest mulig normalt liv. Foto: Jøran Kristensen (Sandefjords Blad)

Da vennene dro på skolen, dro «Erik» (13) i parken og ble der hele dagen

Sist oppdatert:
– Det er like kvalmt hver gang. Jeg er ikke noe glad i den byen her i det hele tatt.

(Sandefjords Blad) SANDEFJORD: «Med mine ord som artilleri. Ingen jobb, men har aldri fri. Har en økonomi som alltid svir, og er for samfunnet et svin. Jeg står med lua mi i hånda, med et ønske om å bli clean. Jeg trives godt med dårlige odds, men kan ikke love at jeg blir det.» «Eriks» tanker om tilværelsen.

«Erik» er tilbake i Badeparken – en plass han for alt i verden vil unngå å oppsøke. Her har han langet og solgt store mengder med dop. Det startet i en alder hvor de fleste fylte fritida med å spille kornett i skolekorpset, eller spiss på det lokale småguttelaget. Det kunne utvikle seg ufint. Miljøet tok ikke hensyn, sterkeste mann fikk sin rett. «Erik» forteller om vold på åpen gate, der folk kunne finne på å dra kniv. Selv påstår han å ha vært på begge sider av kniven.

Det er flere år siden «Erik» sist besøkte Sandefjord. Han vil helst unngå det, for traumene og de mange vonde minnene har en tendens til å tårne seg opp. Nå ser han seg godt om. Betrakter det mørklagte området, og viser oss benken der han ofte pleide å sitte. Øynene er trøtte og triste.

– Det er like kvalmt hver gang. Jeg er ikke noe glad i den byen her i det hele tatt, sier han med nedstemt toneleie til Sandefjords Blad.

I parken i skoletiden

«Erik» er nå i slutten av 20- årene. Som 10-åring startet en lang og tung rushistorie med sniffing av bensin. To år senere tok han sin første hasjrøyk, før det startet for alvor ett år senere. Amfetamin, rohypnol, ecstasy, piller – etter hvert også heroin. Han ble hektet på de rusmidlene som var å oppdrive.

Mens andre gikk på skole, gikk «Erik» i parken, og ble der hele dagen.

– Nesten ingen av vennene mine visste hvor jeg var. Det var min lille hemmelighet, forteller han.

«Jeg tror jeg dør når jeg lever, det pulserer når jeg strever, det gjør vondt når hjertet krever, så jeg lar tankene mine sveve.»

Han var overlatt til seg selv. Etter en oppvekst preget av vold og total mangel på omsorg og kjærlighet, fikk han som 13-åring beskjed om å forlate hjemmet. Mor og stefar ville ikke lenger ha ham hos seg. Faren var alkoholiker, og ikke i stand til å ta vare på verken «Erik» eller de andre søsknene. Han hadde ingen plass å gå. Fullstendig forlatt og overlatt til ensomheten, og med sterke traumer i bagasjen. Traumer som hjemsøker ham den i dag.

– Da vennene mine dro hjem for å spise middag, ble jeg sittende alene. Det var like trist og ensomt hver gang, beskriver han.

Bodde på gata

Byen ble hans eneste faste følgesvenn. På nettene sov han ofte på riller på skoler og industriområder, der det var litt varme å oppdrive. Noen ganger fikk han overnatte hos venner, stort sett ved å snike seg inn og ut av soveromsvinduer uten at vennenes foreldre visste om det. Men i flere år bodde han mer eller mindre på gata, før han som 14-åring flyttet inn sammen med storebroren og et par kompiser i et knøttlite kollektiv.

De røyka hasj sammen, tok ecstasy, amfetamin og rohypnol. Heroinsprøyta ble tatt fram oftere enn før. Det hendte også at han hang med en eldre narkoman – et bekjentskap fra Badeparken.

– Han brukte søppelposer som isolering og åpnet komfyren for å varme opp hybelen, forteller «Erik» til Sandefjords Blad.

Den unge gutten tjente etter hvert gode penger på å selge hasj, men ønsket seg en bi­geskjeft. Det mest naturlige ble å ty til vinningskriminalitet. Å bryte seg inn i biler ble etter hvert et varemerke. Han stjal med seg bilstereo og høyttalere i stor skala. Etter hvert fikk «Erik» også mange husinnbrudd på samvittigheten.

– På den måten fikk jeg bekreftelser av kompiser, som fikk meg til å føle meg verdifull. Det var den eneste kjærligheten jeg fikk, sier «Erik».

Mange dommer og bøter

Han slapp ikke unna hver gang. «Erik» er dømt seks ganger i retten siden 2002, og bøtelagt 10 ganger, senest i år. Men i realiteten kunne rullebladet vært mye lengre.

– Jeg har vært en ekstremt aktiv vinningskriminell, men har sneket meg unna det meste. Hadde jeg blitt tatt for alt, ville jeg sittet inne i mange, mange år, forsikrer han.

I Sandefjord finner han fortsatt bruddstykker av fortida si, blant annet en datter som er plassert i fosterhjem. Hun er grunnen til at «Erik» besøker byen på en kald desemberdag. Selv tok han et endelig farvel med Sandefjord for flere år siden. Som 24-åring ble han for første gang innlagt på rusklinikk. Etter å ha kommet hjem, holdt «Erik» seg nykter i godt og vel ett år. Men byen innhentet ham. Gammel gjeld og grums fra fortida gjorde at han havnet på kjøret igjen. Derfor forlot han Sandefjord for godt.

Tilbakefallene har vært mange siden den gang. Han har vært innlagt flere ganger, klart å holde seg rusfri en periode, før det bar tilbake til det samme kjøret.

Får hjelp for traumene

I dag får han hjelp, framfor alt med å takle de psykiske aspektene ved å ha vokst opp i et hjem preget av lite kjærlighet og omsorg. Traumeframkallende episoder fra barndommen har brent seg fast. Flere psykologer mener «Erik» lider av såkalt reaktivt tilknytningstraume. På grunn av overproduksjon av stresshormoner i hjernen, er det «reptilhjernen», eller instinktene, som har fått styre. Derfor var det først etter gjentatt traumeterapi at hjernen til «Erik» evnet å ressonnere på normalt vis. Da innhentet virkeligheten ham på brutalt vis.

– Jeg var så vant til å leve i galskapen. Det var normalen for meg. Nå prøver jeg å gjøre alt som skal til for å kunne leve et mest mulig normalt liv. Men det er vanskelig. I møtet med samfunnet hver eneste dag, blir jeg påmint at jeg ikke er tilstrekkelig. Å leve med en slik skam, er utfordrende. Men jeg vet at jeg er et bra menneske som har mye kjærlighet å gi. Særlig til mennesker som har levd slik som jeg har gjort. Jeg håper å kunne gi ubetinget kjærlighet til andre mennesker. Det skal jeg gjøre før jeg dør, sier «Erik» til Sandefjords Blad.

«Tankene mine går til alle dem som har nådd bånn, venta på tider som aldri kom, og lever livet sitt på lån. Når det ser ut til å lysne, så kommer det en flom. Så vær alltid beredt, for må man så må man.»

Mener kommunen må ta ansvar

Advokat Arve André Larsen mener det er åpenbart at Sandefjord kommune burde gjort mer for å hjelpe «Erik» ut av en hjemløs tilværelse. Men kommunen hevder de har gjort alt de kunne.

I september varslet Larsen at han vurderte rettslige skritt mot Sandefjord kommune for sin klient. Hovedgrunnen er at «Erik» i ung alder ble kastet ut av hjemmet sitt, og ble delvis boende på gata i flere år. Larsen mener oppveksten til «Erik» burde ha utløst mer omfattende tiltak enn hva barnevernet initierte – først og fremst en omsorgsovertakelse.

– Det er godt dokumentert at han har bodd på gata. Barnevernstjenesten var også klar over at han fløy fra sofa til sofa og sov utendørs. At noe slikt kan skje uten at det utløser omfattende tiltak for å få ham i fosterhjem, er ganske oppsiktsvekkende i seg selv. Det er en mangelfull inngripen, sier Larsen til Sandefjords Blad.

– Det finnes en grense

Kommunen har avvist påstandene fra advokaten til «Erik». Som svar på Larsens prosessvarsel viser man blant annet til at barnevernstjenesten fikk kjennskap til «Erik» på midten av 90-tallet. Det ble da satt i stand ulik oppfølging fram til han ble myndig.

«Den gjennomgåtte dokumentasjonen viser at både foreldre, skole og barneverns- tjenesten forsøkte å legge til rette for ham», skriver kommunen i sitt svar til Larsen.

Det pekes også på at «Erik» skal ha fått utlevert all dokumentasjon i saken i 2006. Av den grunn mener kommunen at foreldelsesfristen på tre år er oversittet.

– Kommunen tar ansvar innenfor de gitte rammer fastsatt i lov og i henhold til kommunens ressurser. Det vil være en grense for hvor langt kommunen har mulighet til å involvere seg i enkeltmenneskers skjebne, sier advokat og juridisk rådgiver Mette-Marit Juel Gulliksen i Sandefjord kommune til Sandefjords Blad.

– Sjofelt av kommunen

Hun underbygger samtidig kommunens argumentasjon rundt foreldelse med at det vil være vanskelig å dokumentere faktiske forhold etter så lang tid.

Kommunen vil følgelig ikke gå med på et erstatningsansvar i saken. Larsen vurderer nå, i samråd med sin klient, sitt neste trekk. Han karakteriserer det som «sjofelt» av Sandefjord kommune å «gjemme seg bak prosessuelle regler» i saken.

– Min klient ønsker at noen tar ansvar. Da må Sandefjord kommune i det minste innrømme at de kanskje ikke har gjort tilstrekkelig for ham, sier han.

Les flere saker hos Sandefjords Blad.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere