RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

DEEYAH KHAN: - Jeg tror på det i oss som vil leve, ha venner, være uredde, stå opp for våre rettigheter. Derfor er jeg optimistisk!
DEEYAH KHAN: - Jeg tror på det i oss som vil leve, ha venner, være uredde, stå opp for våre rettigheter. Derfor er jeg optimistisk! Foto: Paul Weaver

Deeyah Khan: - IS må ikke få ta barna våre

Emmy-vinner Deeyah Khan har fotfulgt ekstremistene - for å forstå dem.

PROFESSORBOLIGEN/UIO (Nettavisen): Emmy-vinner og søsteren til danse-Adil, Deeyah Khan (38), har i to år fulgt en gruppe briter som ble religiøse krigere.

Angrepene i Paris forrige fredag setter igjen temaet høyt på dagsordenen. I tillegg er Deeyah Khan, som bor i London, i Oslo for å motta en ny pris.

Hun ville finne ut hvorfor skoleungdom med innvandrerbakgrunn som henne selv, lar seg lokke av ekstremismen. En av dem hun følger tett er Abu Muntasir, som grunnla jihad i UK.

- Men hvorfor? - Og hva får Muntasir og andre jihadister til å se at dette er feil?

- Vi føler for å slå tilbake, men …

- Ditt hovedanliggende griper rett inn i Paris-terroren. Vi ser at responsen fra Vesten er hardere skyts mot Syria og IS. Hva synes du om den mer aggressive linjen som det nå legges opp til?

Fakta: Deeyah Khan (38):

Klikk for å åpne faktaboksen
 
  • Vokste opp på Lamberseter og Tåsen.
  • Måtte flykte fra Norge som 17-åring etter dødstrusler.
  • 2002: Endret fødenavnet «Depika» til «Deeyah».
  • 17. november 2015: Hedres med UiOs menneskerettighetspris.
  • Aktuell med dokumentarfilmen «Jihad», om britisk-muslimske unge menn som slutter seg til voldelig og ekstrem jihadisme.
  • 2015: Arrangerte konferansen «World Woman», om kvinner, kunst og ytringsfrihet. Nobelvinner Shirin Ebadi deltok.
  • 2013: Vant Emmy-pris for filmen «Banaz – a love story». Banaz ble drept av sin egen familie i et æresdrap.
  • 2007:  Stiftet «Sisterhood«, som bistår unge muslimske kvinnelige kunstnere.
  • 1990-tallet: Kjent artist, truet til taushet.

Kilde: UiO

- Min norsk er litt begrenset …, innleder hun – og så går resten av intervjuet på engelsk.

- Reaksjonene på Paris-terroren er forståelig, her er det mye sterke følelser i sving, og det er uendelig trist at så mange uskyldige sivile har mistet livet. Jeg tror vi alle føler for å slå tilbake.

Men – og det er et viktig men:

- All min erfaring, jeg har brukt de siste to årene på å snakke med ekstremister rekruttert i Vesten, tilsier at det ikke er så lurt, sier hun – og utdyper:

- Jeg tror ikke det vil hjelpe. En aggressiv reaksjon er nettopp det IS ønsker seg. Hvis vi opptrer voldelig nå, gir vi dem det de vil ha. Det de er ute etter. For min egen del: Jeg vil ikke gjøre som IS vil jeg skal gjøre. Hvis IS vil mane frem en voldelig reaksjon hos meg, vil jeg gi dem det motsatte.

- Khan ble truet til taushet

Vi møter Khan tirsdag, noen timer før hun skal motta Universitetets (UiO) menneskerettighetspris i en høytidelig mottakelse.

«Deeyah Khan jobber for kvinners rettigheter og ytringsfrihet, med sin egen historie som bakteppe. Som ung norsk-pakistansk musiker i Norge erfarte Khan å bli truet til taushet av konservative krefter i det pakistanske miljøet og måtte forlate Norge som 17-åring,» fremhever UiO.

All motgangen har gjort henne sterk:

- IS – og alle ekstremister – som svelger så mange av våre unge menn(esker) på veien, trives når vi hater hverandre. De vinner når det skapes misnøye, frykt og hat mellom oss, det gir grunnlag for deres rekruttering i Vesten.

Selvransakelse

Hun mener at her må det trås varsomt:

- Vi må aldri gi opp. Det er så mye kraft i håp.


- Vi må være veldig forsiktige. Vesten har utøvet vold i Midtøsten. Det har ikke hjulpet! Det er noe av grunnen til at vi er der vi er i dag. Jeg vet at av og til er militære aksjoner nødvendig, men i dette tilfellet, i møte med ekstremismen, mener jeg vi ikke har prøvd ut alle andre muligheter.

Enkel og elegant, med myk og varm stemme, tilhørende en eks-artist som la musikken på hyllen for å vie tiden til å lage film og være menneskerettighetsaktivist. Slående vakker.


Saudi-Arabia

- Hvilke grep bør tas, mener du?

- Vi må legge press på Saudi-Arabia. Det er så mange andre dynamikker som finner sted regionalt. I Syria ser vi en «stedfortrederkrig», sier Khan.

- Dermed blir det å slippe bomber for hevn og gjengjelde sterke følelser er ikke rette vei å gå.

- Hva er din løsning?

- Jeg bryr meg ikke om IS, lederskapet i IS. Men jeg bryr meg om de mange unge i Vesten som ender opp som deres våpendragere. Jeg vil ødelegge IS ved å redusere antallet av våre unge menn som er villig til å dø for dem.

Hun trekker pusten:

- For å få til det er det noen kortsiktige grep som må tas og noen mer langsiktige strukturelle endringer som går på styresett og hvordan vi behandler hverandre, sier hun.

- IS – nyeste ansiktet på monsteret

Khan snakker langsomt og ettertenksomt.

- IS er ikke et nytt fenomen, men det nyeste ansiktet på et monster vi har sett vokse frem de siste 35 årene. Det alle disse gruppene håper på, er identitetskriser.

- Selv jeg har slitt med det, skyter hun inn – og fortsetter:

- Jeg hater det så inderlig

- Mangelen på tilhørighet, mening med livet, ikke bli sett og hørt … Dette gir grobunn til IS. Vi har hjulpet med å gjøre dem store, gjennom å snakke så mye om dem. Vi har på mange måter gjort dem til en ustoppelig kraft. IS har brukt oss i sin PR, og jeg hater … Jeg hater det så inderlig!

- IS bruker hundrevis av timer på å rekruttere barna våre. Hva gjør de alle disse timene? De bruker masse tid på å finne ut hvem du er, hva du liker/misliker, hva som sårer deg, hva du vil med livet ditt, hvordan du hører hjemme … Alle disse spørsmålene og samtalene som vi – ikke IS – burde ha med våre barn.

- IS gir svar

- Det IS så gjør er å gi løsninger på disse spørsmålene. IS svarer: «Her er din identitet» – en islamsk identitet, ikke noe annet. «Her er din lojalitet» - til oss. «Her er meningen med livet ditt, brorskap, tilhørighet, noe du kan være en del av». Alt du trenger å gjøre er å være muslim. I begynnelsen er det tilstrekkelig. Så – etter å ha bygget opp lojalitet, får de deg til å utøve vold. Akkurat samme teknikk som vi ser hos flere sekter.

- Jeg har så mye fordommer mot menn med skjegg. Du aner ikke ...


Noen vil vel kalle dette hjernevasking.

- Hvorfor er ikke vi på banen for disse unge menneskene, spør Khan igjen.

- Hvorfor er ikke vi opptatt av alle disse spørsmålene og prøver å finne svar. Hvorfor gir ikke vi støtte underveis så de kan finne løsninger som ikke er destruktive. For dem – eller oss – underveis.

-  Vi kan slippe bomber til vi er blå i ansiktet …

- Det er tøft, men det er den eneste utveien. Vi kan slippe bomber til vi er blå i ansiktet, men det vil bare få IS til å vokse. Det vil gjøre at de forenes. De får en felles fiende. Vi må bli venner med barna våre. Selv om de hater oss i dag …

- Har du barn, spør hun. Jeg nikker.

- Hvis barnet ditt gjør noe som er skadelig, vil du ikke si «du er ikke lenger mitt barn». Du står der sammen med barnet ditt til det er kommet gjennom den vanskelige fasen. Som samfunn må vi også gjøre dette. Vi må ikke gi dem opp! Det er det IS vil. Det passer inn i historien «vi passer ikke inn her, mangler lojalitet, derfor kan vi drepe dere …» Vi må ikke bekrefte denne historien! Vi må behandle dem som om de er våre. Og – det er de. Det er våre unge kvinner og menn, som lever i Vesten, og rekrutteres av ekstremistene. Dette må de forstå.

- Vi må handle med kløkt så vi kommer ut av den vonde voldsspiralen.

- Ta i bruk alle redskaper

Khan beskriver dette som en del av løsningen for å bekjempe IS.

- Det er selvfølgelig ikke bare å skru av bryteren «avradikalisere», men dette er en del av løsningen. Vi må forandre vår tilnærming. Ta i bruk alle redskapene i verktøykassen. Ikke bare hammeren, bestandig.

Deeyah Khan sier alt dette ikke fritar for at dine handlinger får konsekvenser.

- Det betyr ikke at vi skal støtte blindt eller unngå straff. Men jeg mener vi bør endre hele innstillingen vår.

Teksten fortsetter under dette klippet fra 1995, mens hun fortsatt het Depika.


- De ga mye av seg selv

- Hva overrasket deg i møte med jihadistene gjennom to år?

- Det som overrasket meg, er hvor åpne og villige de var til å snakke etter hvert. De ga så mye av seg selv. Det andre som overrasket meg var at det som ledet dem inn i ekstremisme – og for noen ut av det – er grunnleggende menneskelige behov. Det er ikke noe fremmed, så stort og forvirrende, men grunnleggende menneskelig sårbarhet, følelser og behov som ikke blir møtt. Så de fyller det med noe annet. Mange av dem er unge idealister, jeg vet det høres skrudd ut. De vil engasjere seg, endre verden de lever i, de liker den ikke slik de ser den. Så kommer noen opp på sidelinjen og sier «se her, slik kan du gjøre det …»

- Tilgis ved å ofre seg

Khan er oppgitt over indoktrineringen:

- Hvorfor blir ikke de samme møtt med «ser her, bli politisk aktiv»; bruk dine evner som journalist eller ditt eller datt. Vi tror på deg: Du kan bli til noe. Det fins ikke-voldelige svar på dine spørsmål.

- Jeg har vært så mye redd, veldig redd. Men ikke nå lenger, Livet er for kort til det.


Noen av møtene har satt en støkk i Khan:

- En av ekstremistene jeg snakket med fortalte at «han ville bli tilgitt alle sine synder idet hans blod som hellig kriger traff bakken …» Han var 16. Jeg så på ham og tenkte hvilke synder føler denne unge gutten han måtte bøte med livet sitt for? Har han sett på en jente?

- Hva skjedde med denne gutten?

- Hans far klarte å snakke fornuft i ham, så han dro aldri. Men – dette var han villig til.

- Vi tror av og til «de hater oss og George Bush», men det underliggende er mye enklere. Men det vil de ikke at du skal vite, de vil fremstå langt tøffere.

- Livet mitt har blitt ødelagt

- Fikk du sympati med noen av de «hellige krigerne» du ble godt kjent med?

- Jeg forstår deres tankesett, men nei – jeg har ikke sympati med dem. Jeg er ikke enig med dem, jeg liker ikke det jeg hører – men jeg forstår dem bedre nå. Det var poenget, jeg laget filmen for å gi økt forståelse av hva og hvem dette dreier seg om. Slik at vi mer effektivt skal kunne stoppe dem.

Deeyah Khan har følt på kroppen ekstremismens påvirkning.

Like etter at hun ble født på Ullevål sykehus i 1977, fikk hun navnet Depika. I 2002 endret hun det til Deeyah.


- For meg personlig … Livet mitt har blitt ødelagt av ekstreme muslimer. Så det var svært vanskelig å skulle sitte der og snakke med dem. Men jeg klarte det. Og jeg klarte å se dem som «mennesker» mot slutten. Det er viktig. Jeg klarte å legge til side min egen bagasje og fordommer … Jeg har sterke fordommer mot menn med skjegg, det skal du bare vite. Det er sant! Som samfunn må vi gjøre dette.

- Dødstrusler hengende over meg det meste av livet

- På hvilken måte ble ditt liv ødelagt av ekstreme muslimer?

- Jeg måtte flytte fra Norge. Jeg måtte flytte fra Storbritannia. Jeg har hatt dødstrusler hengende over meg det meste av mitt liv, som følge av ortodokse, religiøse menn. Som jeg sa, IS er kun et nytt format, av noe gammelt, som har vært der veldig lenge. Men Vesten led ikke, men det gjorde vi som var på innsiden, kvinner, artister, liberale, dissidenter .. Vi har lidd lenge, uten at noen brydde seg. Nå bryr alle seg, derfor håper jeg vi skal gjøre de rette tingene, sammen.

- Dette handler ikke om «vi» og «dem». Dette handler om «oss». Vi må løse dette, hvis ikke vinner IS. De vinner … På noen måter, gjør de det. Men på den annen side, forleden så jeg eksempler på at IS nå får panikk. Flyktningsituasjonen har fått IS til å få panikk, bli hysteriske, komme tilbake, ikke flykte … «Ikke dra til de vantro …» For – idet de ser at flyktninger behandles pent, ryker forestillingene om rasisme i Vesten, at de er hatet her.

- Jo mer humane vi er, jo bedre. Jo greiere vi er med hverandre, jo vanskeligere blir det for IS å få fotfeste og rekrutteringsgrunnlag, som forutsetter misnøye, smerte og lidelse. IS spiller på disse følelsene. Vi kan ødelegge for dem slik.

- Jeg har så mye å gjøre og elsker jobben min. Jeg kommer til å fortsette å lage film, men må ro litt ned fremover. I år har jeg til sammen hatt fire dager fri.


- IS må ikke få ta barna våre

- Hva kan vi gjøre på kort sikt?

- Slutte å vare paranoide, hysteriske … IS snakker til det mest hevngjerrige i oss. De vil vi skal egges til strid og hevn. De vil at vi skal hate, være redde. Selv om vi er redde, må vi snakke annerledes. Vi skal ikke gi opp – vi må ikke la IS ta barna våre.

- Dette er ikke i tråd med det vi ser og hører etter Paris-terroren?

- Jeg vet det, men det er helt nødvendig. Hvis ikke kommer vi oss ikke ut av den onde sirkelen. Det IS frykter aller mest, er at vi står sammen, bryr oss og tar vare på hverandre. Det vil ødelegge dem i stor grad, mener Khan.

- På lang sikt må vi sørge for bedre samfunn HER, slik at de unge ikke søker kalifat. La oss skape gode inkluderende samfunn, sier hun.

38 år gammel. Hardtarbeidende.

- Hvordan er det for deg å leve med disse truslene?

- Det var veldig vanskelig, jeg var mye redd. Veldig, veldig redd. Jeg var bare 17 år da jeg forlot Norge, alene. Men nå er jeg ikke redd mer. Du må leve det livet du har. Livet er kort. Så bortkastet å skulle være redd. Dessuten – vi taper mer på å være tause, så vi må rope ut.

- Mennesker er mennesker, med fantastiske og grusomme sider. Det må vi være åpne og ærlige om. Alt vi ikke tør snakke om, gir vi opp. Det gjelder også æresdrap, som jeg også har laget film om.

Og ikke bare det – den ga henne en Emmy!

- Jeg har mange identiteter

- Hvordan beskriver du deg selv og din identitet?

- Det er lett å tenke at vi bare skal ha én identitet. Det mener jeg er feil. IS tenker slik. Jeg er … kvinne, artist, menneske først og fremst, søster, datter, filmskaper, aktivist, pakistansk, norsk, afghansk, britisk, amerikansk … Jeg er alt. Jeg er feminin, maskulin …

- Hvorfor er det IS som kommer med svar og løsninger til unge som er i villrede? Hvorfor snakker vi ikke ordentlig med dem? Vi må gjøre det! De er våre barn.


- Hva med ditt religiøse ståsted?

- Jeg har muslimsk bakgrunn, men jeg er ikke bundet av noen religion, selv om spiritualitet er viktig for meg.

- Hvilken støtte får du fra familien din i dag?

- De elsker det jeg holder på med, selv om min mor blir bekymret. Fordi de temaene jeg tar opp, kan være livsfarlige. Kun min bror visste om denne filmen om jihad.

«Hvordan kunne du sitte med slike menn?»

- Min mor ble veldig sint da hun fikk vite om filmen da den var ferdig. Hun så den og sa «hvordan kunne du gjøre dette mot meg?» «Hvordan kunne du sitte med slike menn?»

- Men hun elsker filmen, ler Deeyah Khan.

- Hun blir også forvirret av filmen, på en god måte, fordi den viser at terroristene er mennesker.

- Jeg jobber mer enn noen andre jeg kjenner

- Hva er det viktigste dine foreldre lært deg?

- Min mor var fryktløs, hun har alltid elsket og hjulpet mennesker. Det har jeg sett. Nå jobber hun som tolk, tidligere var hun lærer. Jeg husket hun kunne lage 20-25 matpakker. Jeg sa «jeg kan ikke spise alt det», men hun laget det til dem som ikke fikk med matpakke hjemmefra.

- Min far lærte meg disiplin. Mye disiplin. Han var veldig, veldig streng, og hadde store forventninger til min bror og meg. Jeg tror jeg jobber mer enn noen andre jeg kjenner.

Jeg sover og jobber

- Kan du beskrive hvor mye du jobber?

- Jeg sover og jeg jobber, og ikke så mye av det første. Og spiser.

- Og det er tilfredsstillende?

- Ja, veldig, men jeg skal ikke gjøre det til neste år. I forrige uke holdt jeg på å besvime, så nå må jeg lytte til kroppen. Men dette året har vært spesielt tøft, jeg har hatt så mye å gjøre. Jeg har ikke hatt fri om kveldene, i helgene, ikke hatt ferier. Jeg har vel til sammen hatt fire dager fri … Og hva skjedde? Jeg ble syk. Så det har vært non-stop, for mye, selv om jeg elsker det.

Men det må sies, verken fotografen eller jeg sporer et eneste tretthetstegn i den energiske kvinnen.

- Hvem passer på deg?

- Jeg passer på meg selv. Jeg må det. Jobben min er så viktig for meg. Men jeg har et fantastisk nettverk, over hele verden, noen vidunderlige venner.

- Tilbake til spørsmålet ditt: Min mor har lært meg mye om kjærlighet, min far om disiplin og arbeidsmoral.

- Min mor har lært meg mye om kjærlighet, min far om disiplin og arbeidsmoral, forteller Daayeh oss i en av stuene i Professorboligen, tilhørende Universitetet i Oslo (UiO).


Håper å få egne barn

- Ønsker du selv å bli mor en dag?

- Ja, hvis jeg rekker det, ler hun, lenge og vel.

- Jeg jobber med så mange unge mennesker, så jeg får fylt rollen som «støtte». Men det ville vært fint med egne barn … Selv om jobben sluker meg … Så jeg må ta en liten pause.

Vant Emmy-pris

- Arbeidet ditt har høstet mye frukter, også en Emmy i 2013 for din dokumentar om æresdrap. Hvordan føltes det?

Deeyah Khan med sin Emmy-statuett og bror Adil i New York.

- Fullstendig sjokkerende, uventet og forvirrende. Det var min første film … Da de sa mitt navn, bare måpte jeg. Min bror satt ved siden av meg og dyttet meg frem. Jeg satt litt i egne tanker, tenkte på hvor trist det var at filmens hovedperson, Banaz, var død … Så sa broren min «kom deg opp på scenen». Jeg husker jeg klemte i vei, aner ikke hvem, alle, og tårene rant. Det var så sterkt! Helt utrolig! Det betyr at Banaz' stemme blir hørt. Det er ubetalelig.

- Selve Emmy-statuen ligger i en koffert.

- Du vet ikke?

- Nei, jeg flytter så mye rundt … Selve statuen er ikke viktig, men det er historien om Banaz.

- Hvordan holder du humøret oppe når du graver deg ned i så mye tungt stoff?

- Mennesker. Jeg jobber med aktivister over hele verden, når jeg hører om deres hverdag og hvordan de er fylt med HÅP, får jeg det også. Det er så mye entusiasme og håp. Håp er en mektig kraft.

-Er du optimistisk med tanke på fremtiden?

- Ja!

- Hvorfor?

- Fordi folk er fantastiske. De er også forferdelige, men jeg tror på det gode! Jeg tror på det i oss som vil leve, ha venner, være uredde, stå opp for våre rettigheter. Derfor er jeg optimistisk! Det er så mange der ute som utretter enormt mye, uten vold, som vi ikke hører om. Det er min jobb å løfte disse frem. Hvem er heltene? Hvem bekjempet bin Laden? Vi hører ikke for dem.

- Jeg er ikke sinna eller bitter som person. Men å se urettferdighet gjør meg sint. Det er derfor jeg jobber med det jeg gjør.


Sinne

- Er du sinna?

- Nei, det er ikke noe poeng i å være det.

- Er det derfor du ikke er det?

- Jeg blir sint når jeg ser urettferdighet. Men jeg er ikke en sinna person, og sinne er heller ikke min drivkraft. Men jeg blir absolutt sint. Hvis ikke det hadde gjort meg så forarget, hadde jeg ikke holdt på med dette. Men – som jeg spurte ekstremistene – hvorfor veler dere gevær og jeg kamera? Det er ikke følelsene som er gale, men hvordan de kanaliseres. Livet vanskelig, det er det for de fleste av oss. Ikke rart 15-åringer opplever det, er på søken etter ja-nei-svar, enkle løsninger. Slik vi har sett skinheads, nazistene og IS gjøre. En ferdig liste med svar på de vanskelige spørsmålene. Derfor må vi være der med nyanserte svar, slik at gråtoner vises.

Khan mener ingen land i Europa gjør nok for en vellykket integrering:

- Det handler om å skape et inkluderende samfunn. Et fremtidsperspektiv må finne innpass til alle. Statsminister David Cameron snakker om «British values», det er så ekskluderende og bidrar bare til «oss» og «dem». Det må vi få bukt med, mener hun.

  • - Jeg har ingen sympati med hellige krigere, men jeg forstår dem. Der de velger et gevær, har jeg et kamera. Dette kan vi gjøre noe med.

ANNONSE







- Hva er din oppfordring til foreldre i Vesten?

- Vi må møte barna, ikke studere dem og lage rapporter. Snakke med dem, så får du svar. IS spør. Derfor laget jeg filmen, jeg vil høre «hvorfor gjør du dette?» og «hva kan få deg til å stoppe opp?»

Paris

Deeyah Khan var i Paris fredag og holdt foredrag om brobygging for UNESCO.

- Jeg forlot byen rett før angrepene, men ville ikke vært redd for å dra tilbake.

- Du ville ikke vært redd for det?

- Nei. Du bor fortsatt her, selv etter det Anders Behring Breivik gjorde i Norge. Vi må fortsette å leve, være glade, høre på musikk, puste, spise, gjøre alt de vil vi ikke skal gjøre ….

- Men området IS valgte som mål i Paris, er nettopp et bohemsk sted de misliker. Det er område som viser mangfold, og at folk trives med det.

- IS er livredde for at vi skal fungere i et mangfold av kulturer. Nå håper de at vi skal bli livredde og mislike muslimer, flyktninger … Det grepet må vi IKKE falle for, er hennes bønn:

- For da vinner IS.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere