RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Disse spillene lærer deg verdenshistorien

Utvilsomt den morsomste måten å lære på.

Spill er først og fremst ment som underholdning, men noen ganger kan de ha ganske hyggelige bieffekter også. Noen kan for eksempel være svært lærerike, og i denne kategorien finner vi en rekke flotte strategispill.

Det mest kjente av disse er utvilsomt «Civilization», spillet som lar deg lede ditt eget rike fra jordbruksrevolusjonen og inn i fremtiden. Du får kontroll over en liten stamme som dropper det nomadiske livet som jegere og sankere, og slår seg ned et sted hvor de kan dyrke marken rundt seg og skape et permanent hjem.

Gradvis vokser befolkningen, og i løpet av de neste tusenårene vil du kolonisere og forbedre landområdene rundt den opprinnelige byen din, drive forskning på ulike vitenskapelige konsepter og drive både diplomati og krigføring mot andre sivilisasjoner. Underveis utvikles sivilisasjonen din og verden rundt den, og det hele ender opp med et kappløp om å sende en romrakett til solsystemet Alpha Centauri.

Les også: Slik velger du spill til barn

Civilization-spillene er ikke historiske i den forstand at de gir oss en nøyaktig og realistisk beskrivelse av hvordan verdenshistorien har utspilt seg. Når et spill starter er det opp til deg og de andre (data- eller menneskestyrte) spillerne å bestemme hvordan nettopp dette spillet skal utvikle seg, og man kan for eksempel godt ende opp med et spill hvor amerikanerne skaper en stormakt i antikken, men blir knust av sine greske og japanske naboer, med det resultat at Mongolia blir den dominerende sivilisasjonen i moderne tid. Hvert spill er unikt, og leverer sin fiktive og dynamiske verdenshistorie.

Men det betyr ikke at man ikke kan lære noe av disse spillene. Etter å ha spilt «Civilization» noen ganger bygger man seg for eksempel opp en viss følelse av hvordan den teknologiske utviklingen har foregått – hvordan vi faktisk utviklet oss fra å leve av det omgivelsene til en hver tid hadde å by på til å bo i moderne byer og surfe på nettet på fritiden. Dessuten er spillene fulle av historisk informasjon i Civilopedia-seksjonen, et interaktivt oppslagsverk som du når som helst kan slå opp i når du lurer på noe.

Historie er moro

Det viktigste spill som «Civilization» kan gi er imidlertid en følelse av at historie er moro og interessant. Spillet inneholder massevis av historiske referanser, fra store ledere til historiske bynavn, og jo mer man spiller det jo større grunnlag har man for å gjenkjenne ting når de dukker opp i den virkelige verden, enten det er i undervisningen på skolen eller i dokumentarer på TV. Når man har lystbetonte erfaringer med disse tingene er det mye mer fristende å lære mer.

«Civilization»-serien er imidlertid langt fra de eneste historiske spillene som kan være lærerike. Mange andre strategispill fokuserer for eksempel i mye større grad på historisk nøyaktighet enn det «Civilization»-spillene gjør. Ta Europa Universalis-serien fra svenske Paradox Interactive for eksempel. Disse spillene er nesten som virtuelle oppslagsverk å regne, med så mange historiske detaljer at det nesten er skremmende.

Her foregår handlingen i langt mer begrensede tidsrom (fra 1400-tallet til 1700-tallet), men til gjengjeld er detaljnivået og graden av kompleksitet mye høyere. Utviklerne har delt Europa-kartet inn i 1700 historisk korrekte provinser, lagt inn over 5000 historiske personligheter og tonnevis av ekte historiske hendelser som spillerne må forholde seg til. Disse spillene er omtrent som en interaktiv versjon av Europas historie, sånn bortsett fra at du får mulighet til å påvirke den selv.

Medaljens bakside er selvsagt at disse spillene er langt vanskeligere å spille, fordi de er så kompliserte. Men hvis man først kommer inn i systemene har Paradox en rekke ulike spill å by på, fra «Hearts of Iron»-serien som tar for seg første og andre verdenskrig, til Victoria-spillene, som foregår i imperialismens tidsalder. Om spilleren har mestret et av spillene, er det ikke så vanskelig å lære de andre, fordi de følger samme mal.

Krigersk historietime

Man kommer heller ikke utenom «Total War»-serien. Disse spillene deler Paradox-spillenes fokus på individuelle tidsepoker og begrensede landområder, men de er langt fra like kompliserte. I stedet fokuserer de i større grad på kamp, etter som spillerne selv får lede soldatene sine på slagmarken. I «Empire: Total War» foregår handlingen i imperialismens tidsalder, mens i det kommende «Shogun II: Total War» får vi en interaktiv historieleksjon om noe så eksotisk (for oss nordmenn) som 1500-tallets Japan.

Les også: Derfor bør barn spille dataspill

En helt annen type eksempel på historiske og lærerike spill er «The Patrician»-serien, som er handelsspill satt til hansatidens Europa. Her spiller du ingen mektig leder eller konge, men en hanseatisk handelsmann som må prøve å tjene penger på skipsfart. Spillene i denne serien forsøker i utgangspunktet ikke å lære deg noe som helst, men som i de andre spillene i denne artikkelen er det vanskelig å unngå å plukke opp ting underveis.

Når man gradvis erfarer hvordan man kan gjøre gode penger på å seile til Bergen fullastet med korn, for så å kjøpe billig fisk og skinn/pelsvarer der som man igjen kan selge på kontinentet, kommer det ikke som noen stor overraskelse at det var nettopp det de hanseatiske handelsmennene også gjorde. Og vips har man lært et lite stykke norsk og europeisk historie, uten å ha prøvd på noe annet enn å bli god i spillet.

Flinkere før?

Selv om det finnes massevis av lærerike spill skulle jeg ønske at spillindustrien hadde vært litt flinkere til å gjøre vanlige underholdningsspill lærerike. Interessant nok var de flinkere før; da «Civilization» kom i 1990 hadde manualen i spillboksen en omfattende seksjon om verdens virkelige historie, og da det første «The Patrician»-spillet kom i 1992 inneholdt manualen et stort kapittel om virkelighetens hansaforbund. Dagens utgaver av disse spillene har knapt manualer i det hele tatt, og det lille vi får er kun dedikert selve spillmekanikken.

Jeg synes også det første «Civilization»-spillet var flinkere til å presentere historiske fakta under selve spillingen. I det nyeste må man grave etter informasjon som dukket opp automatisk i originalen.

Det er uansett mye å lære av både nye og gamle strategispill, og selv om sjangeren kanskje ikke er like populær som skytespill, bilspill og sportsspill hos de yngre spillerne, er den heldigvis fortsatt svært relevant. Så hvis sønnen bruker mer tid på «Civilization» eller «Total War» enn du egentlig er komfortabel med, kan du i det minste trøste deg over at det glir inn litt historiekunnskap sammen med all moroa.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere