RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
(Pandora film)

Dopet, voldtatt og solgt som sexslave

Sist oppdatert:
- Jeg er redd hele tiden, sier Sara til Side2.

(SIDE2): Hun var i slutten av tenårene da hun ble tilbudt ny jobb av en stamkunde på kafeen der hun jobbet. Mannen var hyggelig og spanderte lunsj på Sara.

Tre år i helvete
Det neste hun husker er at hun våkner opp og merker at hun var voldtatt. Hun hadde blitt dopet og tatt med fra hjemlandet i Afrika. I tre år levde hun i et land i Midtøsten der hun livnærte seg på prostitusjon - med en hallik som voktet over henne.

Sara ble utsatt for menneskehandel og trafficking. Hverdagen besto av å selge kroppen til menn som gjorde det de ville med henne.

Kvinner utsatt for menneskehandel lever ofte isolert, og bakmennene utnytter kvinnenes sterke mistro til politiet, for å sikre kontroll over dem. Det skjedde også med Sara.

- Jeg prøvde å rømme noen ganger, men hvis jeg snakket med politiet ble jeg bare sendt tilbake til dem som hadde tatt meg. Politiet samarbeidet med dem. Mannen som tok meg truet også med at de ville drepe familien min og å ta lillesøsteren min. De truet med å gjøre det samme mot henne som mot meg hvis jeg ikke samarbeidet, forteller Sara til Side2.

I NRK-serien «Det nye landet» handler tirsdagens episode om innvandrerkvinner i Norge og deres utfordringer. For Sara ble møtet med Norge svært tøft, men også et vendepunkt fra livet hun hadde levd. For her klarte hun å rømme.

Hun ble tatt med til Norge sammen med tre andre jenter, her skulle de jobbe med gateprostitusjon og selge sex på private fester. Det var på en av de private festene kort tid etter at Sara kom til landet, at hun så sitt snitt til å rømme.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Jeg så at døren ikke var låst, og løp ut. Jeg løp gjennom skogen midt på natten, til jeg kom til en bensinstasjon, forteller hun.

- Hvordan føltes det da du forsto at du ville få hjelp?

- Jeg trodde ikke jeg kom til å få hjelp. Selv om jeg ba dem ringe politiet, så var jeg så redd for å snakke med politiet at jeg ikke klarte å si noe skikkelig. Jeg trodde det norske politiet ville sende meg tilbake til igjen, jeg var sikker på at også de jobbet med bakmennene, sier hun.

Syk og skadet
Politiet tok henne med til politistasjonen, og deretter på sykehus. Sara blødde mye.

- Jeg var syk da jeg kom til Norge, men det var det ingen som brydde seg om. De fortsatte å misbruke meg. De gjør hva de vil med deg selv om en er syk. Derfor ble jeg tatt med til sykehus, og fikk hjelp der før jeg kom på krisesenter, forteller hun. Sara er i dag i midten av 20-årene.

På krisesenteret fikk Sara hjelp, men det var ikke alle som trodde det kom til å gå bra med henne.

- Hun var det reddeste menneske jeg har sett i hele mitt liv, og jeg trodde ikke det ville gå bra med henne. En kan vanskelig forstå at noen som opplever så mye som henne kan klare seg, og være en så nydelig person som hun er, sier en av de ansvarlige på krisesentere, Ezzat Sadegh, i TV-episoden.


- Redd hele tiden
Sara er fortsatt livredd. Da Side2 snakker med henne har hun oppholdt seg i Norge en stund, men fortvilelsen er til å ta og føle på. Hun gråter når hun tenker på familien sin og på fremtiden.

- Jeg savner familien min veldig. Jeg vet ikke noe om hvordan de har det eller om de lever. Jeg kan ikke spørre folk her i landet om familien min, fordi jeg er så redd det kan ha skjedd noe med dem på grunn av meg, eller at noe kan komme til å skje på grunn av meg, sier hun stille.

Sara lever med skyldfølelse - og er svært redd for at søsteren kan ha lidd samme skjebne fordi hun selv klarte å rømme.

- De truet med å drepe familien min, og det vet jeg ikke om de har gjort. Det er vondt å tenke på, og jeg lever i frykt hele tiden.

Skammen er også smertefull for Sara. Hun er skamfull på grunn av det som har skjedd med henne, og fordi hun har måttet leve av kroppen sin.

- Hvis jeg forteller om hva jeg har vært igjennom, så er jeg så redd for at noen skal utnytte det. Jeg skammer meg over historien min, sier hun med gråtkvalt stemme.

Mistet jobben
Hun får hjelp av samfunnet og på krisesenteret, men hverdagen er tøff. Jobben hun hadde har hun mistet på grunn av de økonomiske tidene. Nå er det bare norskopplæringen som preger hverdagen.

- Jeg må finne meg en jobb, jeg orker ikke sitte hjemme og tenke på alt som har skjedd. Det er viktig for meg at jeg er opptatt med noe ellers blir det for vanskelig, sier hun.

Sara håper at hun ved å stå fram med sin historie, kan være til støtte for andre kvinner i samme situasjon.

- Mitt ønske for fremtiden er at jeg kan støtte og hjelpe kvinner som har vært gjennom det samme som meg. Å være kvinne i en slik situasjon er vanskelig, fordi de aller fleste bare ser den prostituerte og ikke kvinnen bak, sier hun.

Sara har ikke vitnet mot bakmennene av frykt for hva de kan gjøre mot familien hennes. Men etter tre måneder på krisesenteret får Sara oppholdstillatelse i landet, men det er ikke uten vanskeligheter opphold gis.

Flere tar imot hjelp
Krisesentrene i Norge i dag skal hjelpe kvinner som er utsatt for vold, eller i konflikt med familien. På bakgrunn av menneskehandel ble ROSA-prosjektet (reetablering, oppholdssteder, sikkerhet og assistanse) opprettet i 2005 i forbindelse med Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn.

Fra 2005 til 2009 har ROSA mottatt 482 henvendelser, og av dem har 181 kvinner fått hjelp fra prosjektet. Kvinner i alderen 20 til 29 år er den desidert største aldersgruppen som tar imot hjelp, og prosentandelen som tar imot hjelp øker litt for hvert år.

- Hjelpen består av et trygt sted å bo, og hjelp til å bryte med bakmennene og prostitusjonen, sier daglig leder i Rosa-prosjektet, Mildrid Mikkelsen, til Side2.

Mikkelsen forteller at kvinnene tar kontakt, og blir deretter plassert i et akuttrom på et krisesenter et par dager. Der får de kontaktet advokat som ser på rettighetene deres, og de blir fulgt opp av lege. Norskopplæring, helsetilbud, psykologhjelp og treningstilbud er noe av det kvinnene får hjelp til.

- I et halvt år får kvinnene det som kalles refleksjonsperiode, der de skal komme til hektene og vurdere om de skal politianmelde bakmennene, sier Mikkelsen.

Dårlige norske ordninger
Men det er her problemene oppstår. Mikkelsen forteller at hvis man er kvinne fra et afrikansk land, og ikke kan politianmelde bakmennene på grunn av for lite informasjon, så sendes de tilbake til det europeiske landet de gjerne var i før de kom til Norge.

- For å få forlenget refleksjonsperioden, så må man bidra med informasjon, men det er i mange tilfeller umulig. På grunn av Dublin-konvensjonen sendes derfor kvinnene tilbake igjen til det landet de var i før de kom til Norge, og da hender det ofte at de blir offer for trafficking igjen. På dette området har vi i Norge ikke gode nok ordninger i dag, sier hun.

Det fortsatt er det svært mange kvinner som ikke vil ta imot hjelp - nettopp fordi de lever i frykt for bakmennene og trusler om hva som kan skje med dem og deres familie.

Trenger du hjelp eller kjenner noen som trenger hjelp? Ta kontakt (gjerne anonymt) med ROSA på telefon 22 33 11 60.

Mer om Saras historie og om innvandrerkvinners utfordringer i Norge ser du i serien «Det nye landet» på NRK1 tirsdag klokken 21.30.

(Saras identitet og opprinnelse holdes anonym for at bakmennene ikke skal finne ut hvor hun er).

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere