RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
ROLIG: Tilstandene i Zürich liknet på det vi ser i Oslo, med at de narkomane ble jaget fra plass til plass. Slik er det ikke lenger.
ROLIG: Tilstandene i Zürich liknet på det vi ser i Oslo, med at de narkomane ble jaget fra plass til plass. Slik er det ikke lenger. Foto: Sigurd Fandango (sigurd@erlikoslo.no) (=Oslo)

En sprøytepark mindre

Sist oppdatert:
Noe har forandret seg i Sveits etter at myndighetene begynte å dele ut heroin.

(=Oslo) Det er kaldt, tidlig morgen i Zürich. Klokka er snart halv åtte, trikkene er i ferd med å rulle byen i gang, i dag som i går, hver dag, forbi utallige klokkebutikker, kryssende over brua mot hovedstasjonen, under enorme reklameboards for blondeundertøy og sveitsisk sjokolade.

Inne på poliklinikken Zokl 2 skal det lavendelblå venterommet snart fylles opp med folk. For en del av de som møter opp her, gjelder det å få satt dagens første skudd med heroin, før arbeidsdagen starter.

Se bildekarusell nederst i saken.

På 1970- og 1980-tallet hadde Sveits en svært streng narkotikalovgivning, men det gjorde lite for å bedre landets omfattende narkotikarelaterte problemer. Ved slutten av 1980-tallet ble Zürich møtepunkt for tusenvis av brukere og selgere som hver dag strømmet til det lovløse området Platzspitz park, et område som ble verdenskjent som Needle Park. Det lille landet i alpene lå på europatoppen i antall heroinavhengige og hiv-smittede.

I dag er strategien en annen. Sveits har nå en av Europas mest liberale narkotikalovgivninger. Myndighetene fokuserer på skadereduksjon: med sprøyterom, lavterskelprogram for metadon, og utdeling av ren heroin. Det har forandret både livet til brukerne og gatebildet i byene.

Klokka har blitt halv åtte, og dørene åpnes inn til rommet der brukerne kan få dagens første dose med heroin. Vi står sammen med Adrian Kormann, overlege ved klinikken, bak skranken der heroinen deles ut. Rommet er lyst og hvitt, som på ethvert legekontor. En luke for sprøyter, en for piller. Klinikken deler også ut en rekke andre opiater: Buprenorphin, metadon, morfin. Kormann holder opp en glassflaske med blank, flytende, ren heroin.

– Ren heroin skader egentlig ikke kroppen, sier han.

Det er livsstilen til heroinister på gata som er skadelig, forklarer han. Skitne sprøyter, utblandet, dårlig stoff, sykdommer og smitte, påkjenningen av et liv i fattigdom, et liv på gata. Den kontrollerte bruken av ren heroin gir samme forventede levealder for brukerne som for alle andre mennesker.

Filosofien ved klinikken er at også rusavhengige kan ta et ansvar for seg selv.

– Vi spør brukerne hva de synes er best for seg selv, og de får det de vil ha, sier Kormann.

Det de vil ha, er gjerne heroin. I Zürich er det tre store institusjoner for opiatsubstitusjon. Zokl 2, som er spesialisert på heroin, er en av fire poliklinikker som ligger under ARUD - Association for risk reduction in use of drugs. Sveits har 30 000 kjente heroinbrukere – Kormann sier han antar det finnes enda 30 000 flere konsumenter. Det er et høyt tall for et så lite land. Likevel er det betraktelig færre enn før. Av de avhengige de kjenner til er 18 000 i substitusjonsprogrammer, 1400 av dem på heroin.

Klinikkens sprøyterom er malt i sterke farger, og består av små avlukker langs en benk, der hver bruker kan sette skuddet sitt. Etterpå rydder de etter seg, vasker plassen og kaster sprøyta i en spesiell beholder. Klinikken er åpen tre ganger om dagen, og det er jevn trafikk: Her utføres det rundt 300 injeksjoner hver dag, av 140 brukere.

Inne i rommet er det noen som ler og tøyser sammen. Andre sitter konsentrert, setter sprøyta med trent presisjon, forlater lokalet i stillhet. Ved Zokl 2 kan brukerne få utdelt maksimalt 200 mg heroin, mellom en og tre ganger daglig. Som Adrian Kormann påpeker, mange av dem har ikke tid til å komme mer enn en gang; de skal på jobb, skal ta seg av barn. Omkring 50 prosent av heroinistene som kommer til Zokl 2 er nemlig i jobb, halvparten i det frie arbeidsmarkedet.

Louis har arbeidet som kokk i mange år. På grunn av en vond rygg er han for tida ikke i arbeid, men bruker tida si på å hjelpe moren sin. Nå sitter på venterommet til Zokl 2, kledd i svart fra topp til tå; kraftige støvler, skinnbukser og skinnjakke. Han retter et par klare, rolige øyne mot oss, beklager engelsken sin, alt han kan, har han lært fra ordboka. Louis startet med dop i 1986, var 21 år første gang han prøvde heroin.

Han drev med kriminalitet før, forklarer han. Har sittet inne for ran.

– Ikke mer, sier han, gestikulerer for å vise hvor over den perioden av livet hans er.

Tall fra det statlige helsekontoret i Sveits viser at mens 70 prosent av brukerne var involvert i kriminalitet da de startet i heroinprogrammet, falt dette tallet til ti prosent etter 18 måneder.

– Jeg har lært mye av å være her, sier Louis.

I tillegg til å dele ut ulike opiater, har klinikken sosialarbeidere på plass for å hjelpe med problemer tilknyttet bosted, arbeid, juridisk og sosial sikkerhet. De gir medisinsk hjelp for blant annet hiv, schizofreni, depresjoner.

Den første åpne narkotikascenen i Sveits etablerte seg på 1980-tallet. Ledelsen i sosialdepartementet trodde det ville være fornuftig å samle alle de narkomane på ett sted, forteller Kormann, med en tone i stemmen som understreker akkurat hvor lurt han synes det var. Fra 1986 ble tidligere nevnte Platzspitz park – eller Needle Park – et sentrum for rusavhengige og langere.

Den lille parken ligger ikke langt fra Zokl 2. Like ved ruver det ærverdige sveitsiske nasjonalmuseet, en kraftig borg med tårn. Parken ble et lovløst område. Politiet gikk ikke engang inn dit.

– I Needle Park kjøpte flere tusen mennesker heroin hver dag. Politiet sto rundt parken, sier Kormann.

Han forteller at han på det tidspunktet jobbet i USA, og leste overskriftene om Needle Park i New York Times.

– Det var den største narkotikascenen i verden.

På det verste døde 400 mennesker i året av heroin i Sveits. Parken ble til slutt stengt av politiet i februar 1992, men aksjonen var dårlig planlagt, og en ny, men mindre scene åpnet snart ved jernbanestasjonen Letten. Det var mafia, skytinger.

– Politiet begynte å jage de narkomane rundt, sier Kormann. – Fra den ene plassen til den andre.

Det minner unektelig om tilstanden i dagens Oslo. Om bortvisningen av de narkomane fra tilholdsstedet deres på Plata. Om utkastelser fra portrom, bannlysning fra kjøpesentre.

Tilstandene i Needle Park gjorde det åpenbart for befolkningen at noe måtte gjøres. Sveitserne er, som Kormann påpeker, pragmatiske folk. Dersom det er et problem, dersom noen trenger hjelp, forsøker man å finne en løsning som fungerer.

Det er kanskje ikke for ingenting at det nasjonale mottoet er En for alle, alle for en. Holdningen reflekteres i en ektefølt hjelpsomhet folk møter hverandre med til daglig: En folkevognboble stanser med flatt batteri midt i sentrum, og både forbipasserende og bygningsarbeidere like ved strømmer til for å hjelpe. Folk går av veien for å hjelpe deg å finne retningen hvis du står der med et kart.

Så da det ble åpenbart at en lovløs park ikke var noen løsning på narkotikaproblemet, verken for brukerne eller for byen, ble det satt i gang andre tiltak. Vitenskapelige og rådgivende organer ble opprettet for å utrede om de ulike mulighetene. Satsing på sprøyterom og metadonbehandling var en ting, heroinassistert behandling noe annet.

Det internasjonale narkotikakontrollrådet måtte overbevises om at det sveitsiske heroinprogrammet var et eksperiment, og at det ikke reflekterte et politisk skifte. Som Ethan Nadelmann fra amerikanske Drug Policy Alliance skrev i National Review i 1995: «Argumentet som overbeviste folk flest var bemerkelsesverdig enkelt: Bare et kontrollert vitenskapelig eksperiment kunne bevise hvorvidt heroinpreskripsjon til avhengige var gjennomførbart og fordelaktig.»

Slik ble hele Sveits til en stor eksperimentsone.

Zokl 2 åpnet i november 1991, som verdens første poliklinikk av sitt slag. Utover 1990-tallet ble flere klinikker etablert. Mellom 1992 og 2002 falt narkotikarelaterte dødsfall i Sveits, i de fleste tilfeller overdoser, med 50 prosent, skriver nettsiden Swissinfo. Aidsrelaterte dødsfall blant de narkomane ble redusert med en tredel fra 1994.

En rapport presentert i medisintidsskriftet The Lancet i 2001, viser at andelen hjemløse blant deltakerne i den heroinassisterte behandlingen falt fra 18 til én prosent i løpet av 18 måneder, andelen arbeidsløse falt fra 73 til 45 prosent. Å ha heroinister i programmet koster fire ganger mindre enn en hjemløs person på gata.

Overdoser, dødsfall, hjemløshet og kriminalitet kan tallfestes. Men den nye sveitsiske strategien har også gjort noe for den sosiale integreringen av de rusavhengige. For muligheten til å holde på en vennekrets og en familie utenfor dopmiljøet, for verdigheten til brukeren, og for det øvrige samfunnets syn på de avhengige.

– Det er en løgn å si at vi kan få et samfunn uten et narkotikaproblem, sier Kormann.

– Alle samfunn har hatt det, i tusenvis av år. Det vi kan gjøre, er å gi brukerne et godt liv, og å redusere skadene på det øvrige samfunnet.

Psykiater og forsker Rudolf Stohler tar imot oss på kontoret sitt i bygningen som tilhører Zürichs klinikk for sosialpsykiatri, en av de andre institusjonene for opiatsubstitusjon. Han ber fotografen være forsiktig med å ta bilder av folk her inne: det er ikke lett å se hvem som er rusavhengig, forklarer han, og de er som regel ikke så glade i å bli tatt bilde av. De har et liv utenfor dette, et liv de kanskje forsøker å holde atskilt fra avhengigheten.

Kontoret til Stohler er preget av arbeid i prosess, på møtebordet står tre flasker vann, en åpnet pakke skinkepålegg, en pakke Kent sigaretter; Stohler beklager rotet. I fjor publiserte Stohler og hans kollega Carlos Nordt en rapport i The Lancet, der de tar for seg data fra Zürichs register over deltakere i substitusjonsbehandling mellom 1991 og 2005.

Rapporten tiltrakk seg bred internasjonal oppmerksomhet. Bruken av heroin i Zürich har gått i en økende og så drastisk fallende kurve: fra 80 nye brukere i 1975, til 850 nye brukere i 1990, og så ned til 150 i 2002. Det vil si en nedgang på 82 prosent. Antall heroinavhengige i byen har gått ned med fire prosent hvert år siden oppstarten av programmet.

– Kritikere mener at heroinprogrammet vil tiltrekke nye brukere og at insentivet til å slutte vil gå tapt, sier Stohler. – Men nesten ingen greier å slutte med heroin, hva du enn gjør kommer de alltid tilbake.

Det er én ting det sveitsiske forsøket ikke har klart bedre enn andre land: Å få flere brukere til å slutte med heroin for godt.

– Hvis noen velger å forlate programmet, spør vi hvorfor. Så venter vi på at de kommer tilbake. 80 prosent kommer tilbake. I tillegg er det noen som dør, noen som blir alkoholikere, noen som flytter. Det vil si at nesten alle kommer tilbake.

Konklusjonen kan virke nedslående. Men i Sveits har de tatt konsekvensene av det. Et liv uten heroin vil kanskje være umulig for de fleste av programmets deltakere.

– Men brukerne som er med i programmet kan få seg jobb, familie og venner, til og med barn, sier Stohler.

Han anslår at en tredel av brukerne i programmet lever et normalt liv, foruten avhengigheten. Avhengigheten som har blitt en sykdom, en sykdom de må ta hensyn hver dag, som på Zokl 2: De står opp om morgenen, drar til klinikken for et skudd heroin, og deretter på jobb. Eller hjem til mor.

Selv er ikke Stohler i tvil om heroinprogrammets positive funksjon.

– Ordningen gir en følelse av å integrere de narkomane i stedet for å ekskludere dem, sier han. – De vil ha heroin, og vi respekterer valget deres. Heroin er mer attraktivt for brukerne. Metadon har et dårlig rykte, og mange liker ikke å fortelle på gata at de går på det, sier Stohler, og forteller at de hadde ventet å få med flere brukere i programmet.

I The Lancet skriver Stohler og Nordt om hvordan Sveits parallelt med fallet i heroinbruk startet en firedelt strategi i møte med heroinproblemet: Forebygging, terapi og rehabilitering, bekjemping og kontroll, og ikke minst: skadereduksjon.

– Folks syn på narkomane begynte å forandre seg med denne medisineringsstrategien, sier Stohler.

Fokuset på heroinmisbruk som en skadelig uvane har bidratt til å gjøre dopet uattraktivt for ungdommen. Den liberale politikken ble drevet fram av en bred politisk allianse, av folkeavstemninger. Sveits er kjent for sin bruk av direktedemokrati: Landet er delt inn i 26 kantoner med stor grad av selvstyre, og viktige lover vedtas ved folkeavstemninger. En stor majoritet av befolkningen støtter i dag heroinprogrammet. Sveits er ikke et veldig konservativt land, forteller Stohler.

Han ser ikke noen grunn til at et liknende program ikke kunne fungere i Norge.

Marianne sitter på en kafé og drikker kaffe over et bord i rød marmorimitasjon. Hun er rundt førti, har langt, brunt hår samla i en hestehale, skinnjakke, jeans. Vi møtte henne først på Zokl 2, med en bok i armene, et hjertelig smil, en engelsk preget av den skotske bakgrunnen hennes.

Marianne har gått på heroin i mange år, selv om det ikke ser sånn ut. Hun har brukt tabletter, drevet med sniffing, men aldri sprøyter. Hun smiler mye, blir entusiastisk når vi begynner å snakke om bøker.

– Jeg kan lese fire-fem romaner i uka, sier hun.

Marianne har fungert, tross heroinmisbruket. Hun har skjult avhengigheten for de fleste. Hun var aldri en av de som satt i Needle park på 1990-tallet, men som heroinist i Zürich var det umulig å holde seg helt unna. Marianne pleide å stoppe innom parken med bil, for å kjøpe det hun trengte.

– Det var forferdelig. Helt ekstremt, minnes hun. – Situasjonen i Sveits har forandret seg mye siden Needle Park, på grunn av heroinprogrammet. Det er en god hjelp.

Men for Marianne fungerer ikke programmet som en hvilepute. Tvert imot har det gitt henne et ønske om å slutte. Hun er lei av å skjule avhengigheten, og ønsker å ta over bedriften til faren sin. Har planer om å reise bort, det vil gjøre det enklere, sier hun. Er på det rene med at det ikke blir enkelt uansett.

– Jeg ville alltid tatt dop hvis jeg kunne. Jeg husker ikke hvordan det er å ikke gjøre det. Men jeg har endret holdning etter at jeg ble med i programmet, jeg har fått tid til å tenke.

Utafor er det lett overskyet, lufta er frisk. Marianne skal av gårde. Hun har ting å gjøre. Er litt oppgitt over å måtte løpe til klinikken etter heroin hele tiden. Selv om hun er glad for programmet: Avhengighet er det samme uansett, sier hun.

– Dette er ikke det virkelige livet.

Tilbake på Zokl 2 strømmer det på med folk. Utdelingen foregår i ro og mak, stemningen i lokalet er avslappet. Det er en morgen som enhver annen, å stille seg i køen her er en del av morgenritualet til Louis, før han drar for å hjelpe moren sin med innkjøp. Det er en del av morgenritualet til fyren med det lange håret, til den lille mannen med den fargerike capen.

Og hun er umulig å ikke legge merke til, den elegante kvinnen i svart. Den stilige bekledningen kompletteres av en nett veske. Hun setter veska fra seg for å sette morgenens skudd. Det går kjapt. Snart kan hun plukke opp veska igjen, forsvinner ut.

– Mange er overrasket over hvor bra brukerne ser ut. De politisk konservative kan knapt tro sine egne øyne, sier Adrian Kormann.

Han viser oss rundt i resten av bygget. Zokl 2 er den mest liberale klinikken i Zürich, her kan brukerne ta med herointabletter hjem for to-tre dager.

– Reglene er litt ulike på de forskjellige klinikkene. Men vi ønsker å gi brukerne ansvar, sier Kormann.

Vi går gjennom hvitmalte, nøkternt innredede rom. Kormann forteller at de ønsker å renovere neste år, sier de vil gjøre det litt koseligere. I et rom står Kleenexen klar på et bord fra Ikea. Klinikken tilbyr samtaler og gruppeterapi. Monet henger på veggen. På 15 år har de aldri hatt problemer med vold mot de som arbeider ved klinikken.

Om de er redde for at brukerne skal selge videre stoffet de får utdelt her? Nei.

– Disse brukerne er godt integrerte i samfunnet, sier Kormann, de trenger ikke selge heroinen de får her på gata.

Kormann forteller at for de som har jobb i det private, er det sjelden sjefen vet om avhengigheten.

– Det er en sykepleier som kommer hit. Hun har en god jobb, det fungerer, hun ville aldri brukt jobben til å stjele til seg medisiner. Men både hun og sjefen ville fått problemer dersom hun innrømmet at hun gikk på heroin.

Det kommer også folk hit som har høye posisjoner i arbeidslivet.

– Det er for eksempel en som jobber i sosialdepartementet, sier Kormann.

– Ingen vet.

Han skulle gjerne sett at ordningen ble ytterligere liberalisert. Men helseministeriet er ambivalente. Heroin er et stigmatisert stoff, det er siste skanse, det kommer ingenting etter heroin.

– For regjeringa er heroin den siste sjansen. Her synes vi heroin burde anses som bare en type opiat blant flere, sier Kormann.

Det finnes til sammen 23 klinikker i Sveits. Vanlige familieleger har ikke lov til å gi heroin til pasientene sine. Det finnes sikkerhetsgrunner til det. Heroinen fraktes til klinikkene av bevæpnede sikkerhetsvakter.

– Det er litt Vill Vest, kommenterer Kormann tørt.

– Hvor får dere heroinen fra?

Han smiler en smule resignert. En interessant historie, sier han. Men det er en man ikke nødvendigvis bør snakke så veldig høyt om. Legal heroin produseres i enkelte vestlige land, blant annet Australia, der det finnes enorme plantasjer som patruljeres av den australske hæren. Stoffet er innom flere ledd før det når sin endelige form.

– Selskapet som lagde det ferdige stoffet før, fikk problemer fordi USA truet med å stanse importen av alle de ulike produktene deres, dersom de fortsatte å produsere heroin, sier Kormann.

– Derfor foretrekker dette selskapet å være diskret.

Det er ikke tvil om at det sveitsiske eksperimentet kan oppfattes som kontroversielt. Men de positive forskningsresultatene, den internasjonale oppmerksomheten, samt liknende forsøk i en rekke andre europeiske land, tyder på at heroinassistert behandling kan komme til å bli langt mer akseptert i framtida.

Situasjonen i Zürich er forbedret, både for brukerne og for befolkningen i helhet, skriver Stohler og Nordt i The Lancet. Krimraten har falt. Antallet døde som følge av heroinmisbruk har minsket, det samme har antallet nye hiv-smittede. En utfordring for framtida, som Zürich har begynt å se på nå, er hva som skal gjøres med brukerne som etter hvert blir så gamle at de trenger aldershjem. Flere brukere er nemlig i ferd med å passere 65 år, og et av spørsmålene som melder seg, er hvorvidt de skal plasseres i vanlige aldershjem, eller om de bør ha sine egne.

Heroin er fremdeles mulig å få på gata. I Zürichs mange sprøyterom skytes den illegale heroinen. Det finnes mange rusavhengige som ikke er med i det heroinassisterte programmet. Zürich er ikke kvitt narkotikaproblemet sitt. Men de har tatt tak i det.

På vandring gjennom gatene i Zürich finner vi ikke gjenger av heroinister på gatehjørnene, hovedgata er ikke, slik den er i Oslo, preget av narkotikamisbruket. Needle Park har fått tilbake det gamle navnet sitt. Ifølge en gutt vi møter ble en meter av det øverste jordsmonnet byttet ut etter 1992, det var fullt av sprøytespisser og annet avfall.

I dag er parken en stille oase med rosebusker, ruvende trær, en art deco-paviljong. Det høye smijernsgjerdet ved sydspissen er det eneste som sender assosiasjonene til den gangen parken ble erklært som frisone for narkotika.

Den gangen heroinistene sto på den ene siden av gjerdet, og resten av verden på den andre siden.

1259

Artikkelen er produsert av =Oslo og er publisert IOslo med tillatelse fra bladet.

Denne saken er tidligere publisert i =Oslo.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere