RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Asbjørn Risbakken/OA (Oppland Arbeiderblad)

Ett døgn på asylmottak. Det kan da ikke være så ille? Men det var det

OAs journalist tilbragte et døgn på Etnedal asylmottak.
Sist oppdatert:

På Etnedal asylmottak bor 152 menn, kvinner og barn fra Somalia, Eritrea, Iran, Sudan og Afghanistan. Når jeg kjører til Bruflat en kjølig desemberdag med en latterlig åleglatt versjon av Musevisa summende på radioen, vet jeg overhodet ikke hva som venter meg. Når folk sier «asylmottak» tenker jeg bare på afrikanere som sitter stille. Jeg ser for meg en stor hall, nesten som en anonym militærbase, hvor folk spiser, sover og? ja, hva driver de med?

- Jeg får vel ta introduksjonsmøtet jeg da, smiler tiltakskonsulent Mato Grubisic fra Skjetten. Han legger fram en tynn perm, og jeg fisker ut en penn og ei tom notisblokk, skriver Oppland Arbeiderblad.

- Dette er vanlig prosedyre når vi får nye beboere, fortsetter han, og går gjennom reglene. Ikke røyke, drikke, ta narkotika. Alt skal vaskes og ryddes. Stille fra 23 til 08. Ikke ring nødnummeret med mindre det er snakk om vold eller brann.

- Og du skal bo med Mortiza. Han er fra Iran og har fått endelig avslag på asylsøknaden sin. Han er en stor fyr; større enn deg. Ja, og her er nødnummeret, i tilfelle noe skulle skje, legger han blidt til.

God stemning
I den svette Etnedalhallen løper 14 karer med lilla og gule vester om kapp med en ball. Plutselig spretter den rett på en målvakt som slenger seg i feil retning. Han treffer lærkula med foten og scorer i praksis sjølmål. «Blir det folkemord nå da?» tenker jeg, og glaner ut over somalierne og eritreerne som har sett opptrinnet. Men alle bare flirer og rister på hodet.

- Her er det ikke noe annet enn god stemning, sier Mato, og kjører en stappfull van tilbake til Bruflat sentrum.

- Det gjelder å få én bra ting inn i hodet på dem. Så de har noe å fokusere på og ikke bare sitter der med tankene sine.

Hjemmelagd: - Dette er Somalisk ludo! sier Omar, Hassan, Farah, Barre og Jaahweyn, mens terningen bankes i bordet på Nystølen.
Hjemmelagd: - Dette er Somalisk ludo! sier Omar, Hassan, Farah, Barre og Jaahweyn, mens terningen bankes i bordet på Nystølen.

Blant pulverkaffe og dryssetørr fyrstekake i andre etasje på Hero flyktningmottak, troner Geir Bjørnødegård – smørblid teknisk ansvarlig altmuligmann.

- Det er ingen tvil om at dette har vært positivt for bygda, sier han til Oppland Arbeiderblad.

- Det var nok mange som var skeptiske da vi først satte i gang, men det har endret seg voldsomt. Ja, det er klart det er noen som aldri endrer seg, men slik er det bare, sier han og heiser skuldrene.

- Men det drar med seg mye penger å ha et asylmottak her. Det betyr flere arbeidsplasser, og det betyr penger til butikk, taxi og kommune. Og nå har vi åpnet for 16 nye plasser.

Slutter
På Matkroken dagligvare danner det seg kø ute og kø inne. Engelske nøkkelord blir ispedd skarpe r-er, energidrikk, snus og høy latter, før Mato forteller at han slutter i jobben om ei uke.

- I’m moving back to Skjetten! roper han.

- Why!? Spør alle rundt mens de rister på hodet, oppgitt.

Jeg tar turen inn i butikken og går meg bort blant melk, brød, garnnøster, tv, pasta, og bøker om ysting i Valdres. Ystebøkene virker ikke som de har fått slitsomt lange bein å gå på, men pasta er det nesten tomt for.

- De får bare losji, forklarer Mato når vi er tilbake i bilen.

Tungen: Mustafa er talerør for afghanske Kazim (68) en av de eldste beboerne på Os. ? Han snakker en lokal dialekt, og uten meg her har han ingen å kommunisere med, forklarer han på engelsk.
Tungen: Mustafa er talerør for afghanske Kazim (68) en av de eldste beboerne på Os. ? Han snakker en lokal dialekt, og uten meg her har han ingen å kommunisere med, forklarer han på engelsk.

- Mat og alt annet må de kjøpe sjøl, og de får mellom 980 og 1610 kroner annenhver uke, avhengig av søknadsstatus, legger han til.

- Så i måneden får de noe mellom 2000 og 3200 kroner å leve for? spør jeg.

- Ja. Det blir ikke mange Oslo-turer da, sier han med et matt smil.

Så legger vi i vei med overfylt van opp en bråbratt bakke.

Spredt
Etnedal asylmottak er spredt over seks bygninger med noen kilometers mellomrom. I ene enden ligger Os, med omkring 50 innbyggere fordelt på en hovedbygning for menn og et anneks for kvinner.

I andre enden ligger Nystølen, med vel 70 beboere, hvorav ti er kvinner i et anneks. I tillegg har de «Berghuset», hvor tre familier bor over to etasjer, og så er det Tonsåsen, en stille tolvmannsbolig med eritreere.

Hos sistnevnte synger pene, amerikanske ungdommer slitsomt perfekt om samhold og forståelse i tv-serien Glee mens fire blasse, rosa stoler og en tom sofa hører på.

- Har vi eritreiske kanaler? Spør en ny beboer høflig, og Mato svarer at de bare har det i de store bygningene på Os og Nystølen.

- Ja vel, smiler mannen, og spør om utdanningstilbud og om han kan være med på fotballtrening.

- Vil du ha? Spør plutselig en kar i 20-åra. Han holder fram en asjett frukt, og vil helst være anonym.

- Nei, det går bra, svarer jeg litt nølende.

- Ta en banan, da! Insisterer Mato, og jeg har liksom ikke så mye jeg skal ha sagt.

- De har jo ikke så mye her, men mange av beboerne syns det er innmari ålreit å kunne dele, forklarer han på vei ut.

- Jeg blir bedt på middag titt og ofte, og hvis de lager samosa? Da bare? åhhhhh, stønner han nostalgisk. – Da kommer jeg hjem til kona mett. Han peker på bananen jeg fikk. – Det er en viss stolthet i å ha nok til å kunne gi bort noe, ikke sant!

Rettsløs: Soniel (17) har ikke rett på skolegang, men får lov å komme likevel. - Og jeg får låne PC av klassekamerater, forklarer han.
Rettsløs: Soniel (17) har ikke rett på skolegang, men får lov å komme likevel. - Og jeg får låne PC av klassekamerater, forklarer han.

Formaliteter
Vi kjører forbi tolvmannsboligens nærmeste nabo på vei ut.

- Er det en del av asylmottaket? Spør jeg.

- Nei, det er Tonsåsen rehabiliteringshjem for folk med livsstilssykdommer og sånn, svarer han. Jeg må smake litt ekstra på det ordet nå.

Livsstilssykdom.
En mann med skistaver, topplue i rett og pondus i bredt, går forbi og ser lenge etter oss.

Eller bananen i hånda mi.

Dyreliv: Sahel, Gita, Muhamid og Soniel Daqiq bor i Berghuset. - Vi bare spiser og sover, sier pappa Muhamid. - Det er ikke noe å gjøre her, ingen å sosialisere med. Ingen andre familier med barn, bare skog og berg, bjørn og ulv, flirer han.
Dyreliv: Sahel, Gita, Muhamid og Soniel Daqiq bor i Berghuset. - Vi bare spiser og sover, sier pappa Muhamid. - Det er ikke noe å gjøre her, ingen å sosialisere med. Ingen andre familier med barn, bare skog og berg, bjørn og ulv, flirer han.

På Os er tilstandene mindre introvert.

- Dette er Carl, og han er journalist, sier Mato.

- De som vil, kan snakke med ham. De som ikke vil snakke – det er også helt greit! Forresten så forlater jeg jobben her om en uke, legger han til.

- Why!? lyder småsjokkerte protester nok en gang, mens jeg viser fram papirer og forklarer at de som vil stille opp må skrive under på at det er i orden at jeg skriver om dem eller tar bilde. Noen lurer på hvorfor jeg skal ha underskriften deres.

- Det er bare en formalitet, forklarer jeg halvnervøst.

- For å beskytte dere, og beskytte meg. Norsk byråkrati, smiler jeg så avvæpnende jeg kan.

Noen velger ikke å ta sjansen, nervøse for at jeg ikke er hva jeg utgir meg for, eller at det skal ha en negativ effekt på søknaden.

Ventetid
I andre etasje viser Aden fra Somalia meg rommet sitt, og ei grå køyeseng minner meg om ei brakke på Maukstadmoen fra 1999.

Aden, som ikke er helt sikker på hvor gammel han er fordi han aldri har feiret bursdag, forklarer at han har fått oppholdstillatelse og at han bare venter på å få tildelt kommune. Så langt har han ventet et år. Han viser fram de fem dusjene på to rom for førti mann, og soveplassen sin.

Han sier at de får lus i sengene stadig vekk, og så sprøytes rommene, og noen måneder senere får de lus igjen, og så sprøytes rommene?

- Etter hvert blir det slik at man bare børster dem vekk, for man blir så lei, sier han og illustrerer ved å tørke ansiktet med hånda.

- Sist gang fanget jeg en og la den i en pose for å vise at vi hadde lus igjen.

«Fanget en??» tenker jeg, og lurer på akkurat hvor stor lusa blir i Etnedal, og om man bokstavelig talt kan kjenne den på gangen. Her må noe ha blitt borte i oversettelsen. «Kanskje han mente mus?» grubler jeg, og den gnålete, glatte versjonen av Musevisa sniker seg inn i underbevisstheten min igjen. Aden holder opp en pappkartong han har bevart under senga.

- Her er kjøkkenet mitt, sier han.

Os: Jimale (fra venstre), Aden, Gure og Saïd deler erfaringer om livet på Os. ? Hvorfor bor vi utenfor byene? spør de. - Vi får ikke tilgang til noe å gjøre, og vi får ikke snakket med nordmenn. Vi går bare rundt og tråkker i våre egne greier.
Os: Jimale (fra venstre), Aden, Gure og Saïd deler erfaringer om livet på Os. ? Hvorfor bor vi utenfor byene? spør de. - Vi får ikke tilgang til noe å gjøre, og vi får ikke snakket med nordmenn. Vi går bare rundt og tråkker i våre egne greier.

Først hos politiet
Asylsøkerne som ankommer Norge havner først hos politiet. Derfra blir de sendt til et transittmottak, hvor de kan tilbringe opp til tre måneder før de blir de plassert i et asylmottak et sted i landet, alt ettersom hvor det er plass. Og «plass» er subjektivt.

- Vi bor 2–3 voksne menn på ett lite rom, sier Aden.

- I tillegg til kjøkkenutstyret får vi dyne, pute og noen klær.

Speilet på veggen har skallet delvis av. Skapene står av ren og skjær godvilje. Doen lukter og lekker.

Jeg merker meg at nyankomne er frustrerte og sinte, mens de som har vært her lenger har en resignert holdning; som om det ikke nytter. Gure er 22 år gammel. Han er en blid kar med store øyne og en forsiktig og elskverdig natur.

- Jeg kom hit for å redde livet mitt, og jeg har vært her i tre år, nesten hvisker han og ser ut vinduet.

- Hver nyttårsrakett jeg ser bringer mindre lys med seg. Kona mi ble igjen i Somalia, og jeg visste det ikke da, men hun var gravid.

Kameraten Saïd oversetter.

- Så jeg har ei datter på snart tre år som jeg aldri har møtt, kremter han, og begynner å gråte, helt stille. Han ser bort, ned, og vet ikke helt hvor han skal flytte de store øynene. Saïd er også litt usikker på hva han skal oversette, og ser ned. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for jeg har aldri møtt en 22 år gammel far på flukt som ikke har sett datteren sin. Jeg blir bare stående og se på tårene som renner i tynne, raske strømmer.

Fem år på mottak
På en sengekant i første etasje sitter Jimale iført Crocs, Umbro-jakke og fotsid kjortel. Det ser ut som han bærer hele Os på skuldrene sine, han ser så alvorlig ut. Han har vært på asylmottak i fem år.

- Alle som har bodd på rom med meg har flyttet ut igjen, sier han, og jeg tror jeg vet hva som kommer. Men Jimale vil bare takke.

- Jeg fikk en god velkomst, sier han.

- Norge er et sikkert og trygt samfunn, og myndighetene er bra. Jeg vil ikke kritisere noen som jobber her på mottaket. Det er fine folk.

SAMLINGSPUNKT: Kjøkkenet på Nystølen lukter krydder. Kiya freser kyllingen, Mortiza kommanderer og lager salat, og Aryan vasker opp. - Jeg kunne tenkt meg å åpne restaurant, smiler han, og heller i hva jeg anser som dobbel dose anbefalt daglig saltinntak.
SAMLINGSPUNKT: Kjøkkenet på Nystølen lukter krydder. Kiya freser kyllingen, Mortiza kommanderer og lager salat, og Aryan vasker opp. - Jeg kunne tenkt meg å åpne restaurant, smiler han, og heller i hva jeg anser som dobbel dose anbefalt daglig saltinntak.

Han snakker stille, klart, høflig og avmålt, og vil bare at jeg skal skjønne at han gjerne vil at ting skal komme i gang igjen. Han håper jeg kan få en slags fortgang i saksbehandlingen. Starte livet hans. Jimale måtte flykte fra Somalia da faren hans ble drept, og samtidig flyktet kona for ikke å bli tvangsgiftet bort til en ny mann. I dag er hun i Addis Abeba, og han håper å få henne til Norge med de to døtrene deres. Halvparten av alt Jimale får i støtte sendes til kona og barna. De har søkt om familiegjenforening.

- Jeg sover seks timer hver natt, de resterende atten timene bare venter jeg. Det er ikke lett, sier han.

- Barna lurer på hvorfor jeg ikke er sammen med dem. De tror jeg ikke er glad i dem.

På passet hans står fødselsdatoen.

- Jeg ble født tre dager før deg?! utbryter jeg, overrasket over at vi nesten har noe til felles. Jimale gjør store øyne, flirer og gir meg en high-five så det smeller. Han er minst like overrasket.

Et vanskelig liv
I annekset treffer jeg ni somaliske jenter, tre norske tv-kanaler og en ovn som slår seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Nasteho (24) har vært der i ett år, og forklarer via tolken Saïd at det er et vanskelig liv. De har små rom, en dusj uten dør som går rett ut i gangen og det vesle kjøkkenet som også er tv-rom. Nasteho venter også på å få tildelt kommune, og det har hun gjort i et år.

- Jeg var sykepleier i Somalia og har lyst til å bli jordmor her, sier hun.

- Men jeg vet jo ikke om det er mulig, jeg må lære meg språket først, smiler hun, før hun beveger seg utpå med et forsiktig «ha det bra!»

Så dras jeg med i en flom av folk som vil viser meg hvordan de lever og har levd; noen i flere år. På ei slags kaserne. Med dagpenger. Som et barnehjem for voksne, hvor de bare sitter og venter på at noen skal komme og hente dem: Kommunen, UDI, Politiet. Men ingen kommer, bortsett fra Mato. Og snart forsvinner han også for godt. Når klokka runder fire har jeg vært innom alle husene, og guiden min sier adjø. Han er ferdig på jobb for dagen, har klemt, high-fivet og hilst på alle han har møtt, og skal hjem til kona.

- We love Mato, sier alle og gir tommelen opp når jeg spør dem hva som er bra med mottaket.

- Han tar seg tid til å sitte og snakke med oss. Han bryr seg.

PÅ NETT: Nasteho (24) venter på å få tildelt kommune. - Jeg har ventet i et år, sier hun, og forteller at hun vil bli jordmor. - Men jeg må lære meg språket først.
PÅ NETT: Nasteho (24) venter på å få tildelt kommune. - Jeg har ventet i et år, sier hun, og forteller at hun vil bli jordmor. - Men jeg må lære meg språket først.

Men Mato har en egen familie å ta seg av, og etter fem år i Valdres med pilking, fisking og fotballsparking, må han vende nesen sørover. Dette er liksom den perfekte dagen å besøke mottaket, skjønner jeg. Lyspunktet i tunnelen er ei hodelykt som går i motsatt retning, til Skjetten.

- Etter klokka fire styrer de seg sjøl, sier Mato. Klokka er over fire.

- Vi sees i morgen tidlig! Husk nødnummeret, gliser han.

- Jada, smiler jeg svakt tappert, og setter meg inn i bilen.

Vandrende klagemur
Der blir jeg sittende. Jeg sier til meg selv at jeg venter på fotografen, men jeg gjør jo egentlig ikke det.

Jeg prøver bare å få samlet meg etter å ha vært en vandrende klagemur for voksne karer som gråter og bekymrede familier som forteller at de må hjem til land de frykter.

Jeg har vært på et asylmottak i snaue seks timer, og syns allerede det er mer enn nok. Jeg skrur på radioen igjen, men skrur den av for å unngå flere infernalsk joviale julesanger. Mørket senker seg både inne og ute, og det knyter seg i mage og hals. Jeg blir sittende der i nesten to timer mens jeg stirrer på den halvfulle blokka mi med knotete håndskrift om knotete liv i firkantede system.

Klokka seks kommer fotografen, og det passer bra, for da får jeg første bekymringstelefon fra mottaksleder Monica Acatrinei.

- Hei! kvitrer hun blidt – og muligens et hint lettet.

- Mortiza lurer på hvor det blir av deg! Han skal lage middag!

- Å ja. Iraneren som har fått endelig avslag og som skal ha meg som romkamerat i natt, mumler jeg.

- Stemmer det. Jeg er på vei.

Tacotid
Jeg kjører til Nystølen med fotograf på slep. Det forventede kobbelet med tragiske skjebner møter meg ikke denne gangen.

På storstua klinker biljardkuler mens Crystal Palace spiller kamp mot West Ham. Et par yngre gutter hilser fraværende når jeg kommer inn, men jeg fortsetter opp i annen etasje og banker på døra til romkameraten min.

- Kom inn, kom inn! Sier en blid 30-åring med så godt som feilfri engelsk, et rom på åtte kvadratmeter, og et par centimeter mer enn meg i høyden.

- Do you like taco? I’m thinking of making taco, undrer Mortiza mens The Big Bang Theory summer og går på dataskjermen i bakgrunnen og kameraten Kiya sender tekstmeldinger.

- Jo da, I like taco, sier jeg, vel vitende om at jeg er i ferd med å spise maten til en mann som lever på 1960 kroner måneden mens han venter på at politiet en mørk ettermiddag skal banke på døra.

- Okay, I’ll make taco, sier Mortiza, og drar fram kylling, stekepanne og krydder fra bokser i skap, under seng og under vasken. Et slags provisorisk Ikea-liv.

Flyktet fra Iran
Mortiza flyktet fra det han liker å kalle «the fucking islamic republic of Iran» for over tre år siden, og har vært i Norge siden.

- Jeg tok meg over grensen til Tyrkia, og derfra til Hellas. Det var 25 av oss på en båt egnet for ti. Fra der ble vi lastet opp i trailere og kjørt til Italia. Du må være helt stille på den stappfulle traileren, forklarer han.

- Du kan ikke sitte, du kan ikke prate. Tjue timer senere ble vi satt på en ny trailer og kjørt nordover i Europa. Jeg skulle egentlig til England, men plutselig åpnet lasteplanet seg, og der sto jeg. I Norge. Blakk. Alt jeg eide hadde gått til menneskesmuglere. Du legger livet i henda til andre helt uten garantier, og mange dør. Men jeg flyktet ikke for å få noe gratis! presiserer han.

- Jeg flyktet fordi man ikke kan leve i Iran. Du kan ikke lengre tenke som du vil eller gjøre som du vil der. En dag ble jeg beordret inn på intervju hos arbeidsgiveren min? Da ble jeg spurt om jeg ber hver dag. «Ber til hvem?» spurte jeg. Dagen etter kom jeg på jobb og fikk beskjed av dørvakta at jeg hadde fått sparken.

PÅ FLYTTEFOT: Tiltakskonsulent Mato Grubisic er et lys i en ellers mørk hverdag for mange. Nå flytter han tilbake til Skjetten.
PÅ FLYTTEFOT: Tiltakskonsulent Mato Grubisic er et lys i en ellers mørk hverdag for mange. Nå flytter han tilbake til Skjetten.

Han ser seg om i det lille rommet, og skifter plutselig samtaleemne.

- Do you like it spicy? I can make the taco very spicy.

Brettspill og trening
Det store kjøkkenet har blasse, fiolette vegger, og noen ødelagte bord. Mens noen gutter spiller ludo på hjemmelagd brett går jeg ned i kjelleren for å inspisere treningsrommet.

Vekter som ser ut som de har blitt støpt for salg på svartebørs fyller et gulv vegg i vegg med «frisørsalongen», et bøttekott bestående av en stol og en industriell støvsuger. Det minner meg om fraflyttede bygninger jeg ville rotet meg inn i med kamerater i femte klasse, for å pirke i døde fugler med kvister; knuse vinduer; leke krig.

Sahel (14) og Soniel (17) fra Afghanistan går på Etnedal ungdomsskole. Begge trives.

- Vi er venner med alle, sier Sahel, og forteller at han hadde matematikktentamen i dag.

- Det gikk greit, men det er ikke favorittfaget mitt. Vi skal ha tentamen i engelsk fredag, legger han til.

Fikk avslag
Mest av alt gleder han seg til juleballet. Tenåringene bor sammen med mamma og pappa Muhamid og Gita på Berghuset. Når vi kommer innom for å hilse på, settes det fram kaker, nøtter, kanelboller, rosiner, kaffe, potetgull og sjokolade.

Familien smiler hele tiden, men Sahel prøver å dekke over at han har vondt i hodet.

- Fredag besvimte han, og vi vet ikke hvorfor, forklarer Muhamid.

- Så vi skal til lege i Gjøvik i morgen. Han husker ikke noe av det selv. Men han er deprimert, sier pappaen trist.

SMALHANS: Beboerne får kun losji og har mellom 2000 og 3200 kroner å leve for i måneden. Når bussen kommer blir det kø både ute og inne på Matkroken.
SMALHANS: Beboerne får kun losji og har mellom 2000 og 3200 kroner å leve for i måneden. Når bussen kommer blir det kø både ute og inne på Matkroken.

Familien fikk avslag på opphold for halvannet år siden.

- Jeg kunne ikke gå på skole her lenger, sa de, forteller Soniel.

- Det syns jeg var urettferdig. At jeg ikke kunne få lære noe. Men så var det noen som sa at jeg kunne jo bare komme likevel, så da gjør jeg det. Jeg får ikke egen PC, da, smiler han litt blekt.

- Jeg har jo ikke personnummer. Men jeg får låne av andre.

Tre år i Norge
Familien har vært i Norge siden 18. desember 2010. De kom hit samme vei som Mortiza.

- Det kostet 10.000 euro for meg, kona og barna, og jeg var atskilt fra dem i åtte måneder, sier pappa Muhamid.

Han er major med ingeniørbakgrunn, og forteller at han måtte flykte fordi Taliban ville ha tak i ham.

- De ville at jeg skulle lage bomber for dem, sier han.

- Slike som? du vet. Du skrur på tv-en og den eksploderer.

Han rister på hodet. - Vi måtte vekk.

- Hva ville du gjort hvis du ble bosatt i Norge, da? Spør jeg, og tenker på landminer.

- Møbelsnekker! ler familien i kor. Muhamid nikker og smiler.

- Og gutta er unge ennå, men jeg tror de vil bli tannleger og IT-konsulenter. Noe som er bra for Norge! Sier han og poserer med et bilde av seg selv og Jens Stoltenberg i Oslo. Bilderamma er omkranset av roser.

- Var jeg flink i norsk? Spør Sahel sjenert når jeg er på vei ut døra.

- Du står nok lett i tentamen, svarer jeg, og han smiler til gulvet.

Samtaler utover natta
Jeg blir sittende og snakke med Mortiza utover natta.

- Systemet er det samme overalt, sukker han, når klokka kryper mot 01:30.

- Det er politikk som styrer. Hvorfor anser UDI Iran som trygt? Fordi Norge har interesser i Iran, og fordi de ikke kan innrømme at det er utrygt, for da går det ut over samarbeidet. Iran har tepper, safran, olje? Gode relasjoner med Iran is bad news for Mortiza? Vi er på verdenstoppen i offentlige hengninger, legger han megetsigende til.

- Er du sint på Norge? spør jeg.

- Nei! Det er ikke folkets feil. Det er politikkens feil, svarer han kontant, og legger til et ordtak: – Politikk er en lausunge, den har ingen mor eller far. Derfor kan man ikke skylde på noen.

AVVEKSLING: I Etnedalhallen kan man få noe annet å tanke på for ei stund
AVVEKSLING: I Etnedalhallen kan man få noe annet å tanke på for ei stund

- Hvordan er livet her?

- Life? It’s not life, sier han, og snur seg mot dataen.

- Hva vil du se? Game of Thrones? Person of Interest? Også har jeg over 150 filmer jeg ikke har sett ennå...

Jeg svarer at jeg er trøtt og må legge meg. Jeg tar andre etasje i køyesenga og blir liggende og lytte til lydene på asylmottaket mens Mortiza pusser tennene i vasken ved kjøleskapet: Biljardkuler treffer vant, noen roper, noen ler. Også blir jeg liggende og vente på at jeg kan sovne, våkne og reise hjem. Jeg vil bare hjem.

Mange historier
Før søvnen tar meg tenker jeg på sistemann som kom borttil meg på Os.

- Jeg vil gjerne fortelle deg om livet mitt, sa han. Jeg kjente at jeg var helt utslitt, og ante ikke hvordan jeg skulle forklare det uten å fornærme ham. Så jeg kikket på blokka mi og konstaterte at den var helt full fra perm til perm.

-Jeg er lei for det, sa jeg, som sant var.

- Men jeg har ikke igjen plass.

Han så på meg og sukket nesten lydløst.

- Det er greit, sa han og tok meg i hånda.

- Det er jo mye den samme historien om og om igjen, ikke sant? Så smilte han trøtt og gikk og satte seg i sofaen, alene.

Og den strofen kom snikende igjen; når nettene blir lange. Og kulda setter inn.

Les flere saker fra Oppland Arbeiderblad.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere