RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Ole Åsheim.

Harald mistet broren på havet: Svømte åtte timer i orkan for å berge eget liv

Sist oppdatert:
Les den utrolige overlevelseshistorien.

Det er Nordlys som forteller den dramatiske historien lørdag.

Kjempebølgen slo dem ned i havet med brutal kraft. Broren forsvant. Harald Figenschou lå alene i den frådende sjøen.

De siste par årene har han kastet opp i fjæra, før han går om bord. Dramaet sitter ennå dypt i kroppen.

– Det har ikke blitt lettere med årene, konstaterer kystfisker Harald Figenschou (48). Han nipper til kaffen, hjemme på kjøkkenet i Dåfjord. De første vage strimene av januarlys maler en trolsk stemning over den stille bygda på Ringvassøya.

Nede ved en sliten trekai ligger den 35 fot store sjarken «Varg» og venter. Om noen dager slippes tampen for en ny fiskesesong, den første i 2013.

Fiskeflåten har i mange år vært av Norges mest ulykkesutsatte arbeidsplasser. I løpet av de siste 22 årene har 124 sjark- og kystfiskere omkommet på havet. Men antall dødsulykker er på vei ned i hele flåten, ifølge en rapport fra SINTEF.

– Hodet vet at det jeg holder på med er trygt og sikkert. Men kroppen krangler og nekter. Det går over når jeg er kommet ut på havet, forteller Harald til Nordlys på sin brede øydialekt.

I Dåfjord ligger havet rolig. Nesten som torsdagen for 11 år siden. Harald glemmer det aldri. Den siste oktoberdagen i 2001:

Brått dundret trollværet inn
Han og storebroren Iwan satte kursen ut mot fiskefeltene utenfor Nordkvaløya. Været var godt. Litt vind fra sydøst. Værmeldingen var god. Brødrene rodde med lina, med «Varg». Sjarken de hadde kjøpt fra Finnmark et par år tidligere.

De satte ut linebruket på yttersiden av Nordkvaløya. Her er det støvelhav med mange grunner og fall. Bakom ligger det evige storhavet. De ventet noen timer. Så begynte de å dra opp bruket. Vinden frisknet på. Noe var i gjære ute i havet.

Brått dundret trollværet inn over dem. Et polart lavtrykk, som kan komme plutselig og med voldsom kraft. Grytidlig fredag morgen måtte de bare avbryte halingen av bruket. Det var ikke vær til å fortsette. De måtte inn til land.

Havet kokte. Vinden var brutal i sin styrke. Trolig orkan, i alle fall i kastene. Bølgehøyde på 5-6 meter. De største bølgene var enda større.

– Det var djevelsk. Meteorologen har opplyst at det var full storm eller mer. Jeg skal love deg; det var heller mer. Jeg har rodd fiske i mange år og vært på tråler ute i Barentshavet både sommer og vinter. Jeg kan ikke huske å ha hørt vinden så fæl.

– Det var en voldsom larm i luften. Et brøl.

- Regnet med vi var ferdige
Noe var ugreit med maskineriet om bord. De fikk ikke god styrefart på «Varg». Broren Iwan gikk ned i maskinen for å sjekke. Harald stod i styrhuset.

– Da smalt det. Båten ble slått rundt over mot venstre. Helt rundt. Jeg lå i vannet og så styrhuset dreie rundt meg. Så ble alt mørkt. Jeg var sikkert borte et øyeblikk.

– Jeg regnet med at vi var ferdige. Det var jeg ganske sikker på.

Da Harald kom til seg selv, lå han på gulvet i styrhuset. Bølgene hadde knust den ene styrhusveggen og knust vinduene på babord side. Men båten lå faktisk på rett kjøl igjen. Den hadde utrolig nok gått helt rundt i sjøen, 360 grader.

Men den lå dypt i sjøen. De drev inn mot Storburet, en bergformasjon på Nordkvaløya. De tok på seg overlevingsdraktene. Gjorde redningsflåten klar.

Sjarken fortsatte sin farlige drift inn mot bergveggen. De ville ikke overleve dersom sjarken ble knust mot land. Til slutt måtte de forlate sjarken, og gå i flåten.

I redningsflåten satt Harald oppe i åpningen, og fulgte med. For også flåten drev i det vanvittige uværet og i den brutale sjøen. Inn mot bergveggen.

– Plutselig hørte jeg et brøl bak meg. Jeg så opp på en stor forbainna bølge som kom rett ned mot oss.

Bølgen brøt ned i flåten. Blåste ut veggene. Rev den nærmest i fillebiter. Hev flåten rundt i det opprørte havet, slik at den ble liggende med bunnen opp. Harald og broren klamret seg fast oppe på flåtebunnen. Tok tak der de kunne finne tak. Men det bar videre inn mot bergveggen. Flåtebunnen var slett intet trygt sted å være.

– Vi måtte forlate flåten, og legge på svøm. Det vil si, i overlevingsdraktene går det ikke an å svømme normalt. Man må ligge på rygg og padle med armene.

Ingen lyd fra broren
De padlet i rundt 5-10 minutters tid. Så kom en ny, trolltamp av en kjempebølge over dem. De to brødrene, som lå 5- 10 meter fra hverandre, ble slått ned i havet.

– Det var det siste jeg så til brodern.

Harald ropte på broren sin. Men det var ikke en lyd å høre, bortsett fra den brølende vinden.

Broren var borte. Harald lå alene med bare overlevingsdrakten mellom seg og de voldsomme polare naturkreftene. Oddsene var særdeles dårlige.

Han måtte konsentrere seg om å overleve. Padle eller svømme seg bort fra det farlige Storburet, bergveggen. Han måtte inn til land et annet sted. Tryggere sted.

– Du blir søkke liten der du ligger. Hele tiden ble han overskylt av sjøvann. Vannet kom også inn i overlevingsdrakten, hans livsforsikring. På grunn av en detalj: Han hadde 3-4 dagers gammelt skjegg. Sjøvann piplet inn gjennom skjeggstubbene, selv om drakten satt tett rundt ansiktet.

Plutselig dukket en sel opp i den opprørte sjøen. Bare noen meter fra Harald Figenschou. En mulig trussel. Hva hvis den nappet hull i overlevingsdrakten hans? Da ville han være fint ferdig.

Derfor gjorde Harald en avtale med selen.

– Hodet mitt var helt i overlevelsesmodus. Derfor sa jeg til kobben; «Du kommer faen ikke og biter hull i drakten min.

- Rauk av sjøen
Hvis du ikke gjør det, skal jeg love å ikke skyte kobbe på ti år». Harald nipper til kaffen ved kjøkkenbordet hjemme i Dåfjord, og smiler litt av denne detaljen i dag. Han har holdt sitt løfte. Men der og da var det blodig alvor. I november 2001.

Han dels padlet, dels svømte seg inn mot Rekvika. Sjøen var voldsom i den rasende vinden.

– Det rauk av sjøen. I slike polare lavtrykk blir bølgene ofte også krappere og mer brutale i sin kraft. Han lå i havet utenfor Rekvika en god stund. Bølgene brøt inn mot land. Skulle han ta sjansen på å la seg skylle i land der? Ville han overleve det? Han var usikker.

– Jeg hadde vært i land i Rekvika før, men der og da kunne jeg ikke huske om det var stein- eller sandbunn innover. Da ble det for farlig, mente han. Han måtte bare svømme eller padle seg videre. – Det var en tung beslutning. Men muligheten var jo at jeg kunne bli skadet hvis jeg ble kastet på land. Jeg måtte jo prøve å gardere meg slik at jeg kom i land hel.

Overlevelsesinstinktet drev ham videre. I underbevisstheten lå også tanken på kona og de fire barna som ventet hjemme.

Strømmen var for sterk
Timer senere ble han brutt inn mot Sørskagvågen. En grunn våg, der sjøen bryter inn med villskap. Men Harald klarte å tenke logisk.

– Jeg lå lenge for å vurdere hvor det var best å komme seg inn. Østsiden var svaret. Jeg forberedte meg på å bli kastet på land. Snurret alt av løse liner på drakten rundt armen. Ble jeg brutt ned i sjøen, ville jeg ikke bli hengende fast i stein, tang og tare.

Men strømmen var for sterk. Han kom seg ikke inn på østsiden av vågen. Harald ble liggende. Han var helt nedkjørt.

– Jeg hadde det søkkandes behagelig der, tenkte jeg. Jeg hadde det kjempefint der jeg lå. Men så var det ett eller annet som slo meg; «at du skal faen ikke ha det behagelig nå, din djevel».

Han svømte mot andre siden av vågen. Der var det mer havsjø, men han måtte på land.

– Da jeg kom opp mot land, padlet jeg meg fram med beina først. Da jeg kjente at havsjøen begynte å ta meg, snudde jeg meg på magen for å få en surfeeffekt.

Slik ble han kastet inn på land. Etappevis. Da den første sjøen kom, klamret han seg fast i noe nært land, og lå og ventet på den neste bølgen. Slik kom han seg helt inn. Han ble liggende lenge i sjøkanten.

– Man har jo sett på filmer som Cast Away at folk skylles i land og ligger der lenge. Hvorfor går de ikke opp med engang, tenker man. Men der og da skjønte jeg hvorfor. Jeg hadde rett og slett ikke krefter til å gå i land.

7-8 kilometers svømming
Så begynte han å gå. I en overlevingsdrakt som ikke er beregnet for det. Tynne såler over sleipe fjæresteiner. Men Harald var på fast grunn. Han visste at det var ei hytte i Sørskagvågen. Gikk mot den. Utkjørt, mørbanket, nedkjølt.

Han mener selv at han lå i havet i rundt 8 timer. At han må ha svømt en strekning på 7-8 kilometer.

– Jeg begynte å se syner. På andre siden av Sørskarvågen så jeg et fint skipperhus, og ei kai. Så ei hytte som jeg stimet rett mot. Men da jeg kom nært nok så var «hytta» en stor forbaska stein. Til slutt fant han hytta. Tok seg inn. Tente opp i gasskomfyren. Fant en pose rett-i-koppen kakao. En pose bamsemums, med noen livgivende godteri.

Først da han hadde fått varme i hytta, turde han å ta av seg overlevingsdrakten. Han tente stearinlys og satte i vinduene, slik at letemannskapene skulle se at det var folk der.

Så, utpå ettermiddagen fredag, kom redningshelikopteret.

– De spurte meg om vi begge to var her. Da skjønte jeg jo at de ikke hadde funnet brodern.

Selv slapp Harald fra det uten store skader. Bortsett fra at han var forslått i ryggen. Han minnes at han selv gikk inn på akutten på UNN, full av adrenalin i kroppen.

– Men da jeg våknet i sykesengen dagen etterpå, kom en sykepleier inn og skulle ta en blodprøve. Jeg måtte snu meg i sengen. Det kjentes ut som jeg hadde fått juling over hele kroppen. Hadde vondt overalt. Ja, det gjorde vondt nesten bare å åpne øynene.

Overlevingsdrakten var nøkkelen til overlevelse for Harald Figenschou. Men han gjorde også selv mye riktig i de dramatiske timene ute i et opprørt hav.

Gilbert: - Utrolig historie
Overlege Mads Gilbert, som var en av de som tok imot ham da han kom til sykehuset, har sagt om dette:

– Hans historie er utrolig. Han svømte flere kilometer i en arktisk orkan og slåss for å overleve. Der sier litt om hvilken overlevelsesevne man har. Det var dette som reddet ham, samt klokskap, god lokalkunnskap, en god redningsdrakt og at han var trent i livredning, sier Gilbert i en artikkel på universitetets nettsider.

Harald klarte seg, men han var merket av dramaet. Av tapet av broren. Det gikk en god stund før han fant ut at han ville fortsette i fiskaryrket.

– Jeg hadde egentlig fått nok. Sjarken «Varg» ble berget. Harald kjøpte den fra forsikringsselskapet, og begynte på et stort prosjekt. Å bygge båten opp igjen.

Han gjorde det meste av arbeidet selv. Våren 2003 var han på havet igjen. Med «Varg». Han er mer forsiktig. Tar sine forholdsregler. Legger vekt på sikkerhet.

– Men samtidig kan man ikke bli så forsiktig at man ikke tør å ro på havet. Han har gjort seg tanker om sikkerhetsopplæringen for fiskere. At den burde tilpasses bedre til kystfiskerne.

– I havfiskeflåten har du en ting å gjøre hvis uhellet er ute; du går i overlevingsdrakten og i redningsflåten. I kystflåten kan vi risikere å drive på land, da bør du ha kunnskap om hvor det er mest fornuftig å komme i land i den naturen vi har. Det er ikke alltid du blir plukket opp av helikopter eller båt.

Skal ut på havet igjen
Vintersesongen er i gang nå. Harald Figenschou driver garn og linefiske, og leverer fangstene til Løksfjord på Rebbenesøya. Nå på nyåret har han med seg eldstesønnen ut med sjarken «Varg».

En ny sesong krever mental forberedelse. Harald kjenner det på kroppen. At han skal ut på havet igjen.

– I fjor og forleden år stod jeg nede i fjæra og spydde før jeg skulle om bord. Da nektet kroppen helt. Men jeg har ikke opplevd akkurat det i det siste.

Likevel er kroppen kranglevoren når en ny fiskerisesong nærmer seg.

– Jeg er slapp. Motløs. Som en kraftig influensa uten snørr og sånn. Det er slik til jeg er kommet i gang.

Denne saken er levert av Nordlys.

LES FLERE SAKER:

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere