RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Lina Livsdatter (Nordlys)

Hun blogger om sitt livs kamp

Sist oppdatert:
Trebarnsmor Marit Ulriksen ble rådet til å fortelle barna at hun kanskje ikke hadde lenge igjen.

Noen dager før jul fikk hun sjokkbudskapet. All behandling stoppes.

- Siden denne beskjeden har jeg vært i en sorgprosess. Der andre vil sørge etter at jeg er død, må jeg sørge nå. Over alt jeg kommer til å miste. Ungene. Det livet jeg hadde. Det føles som en aksept av situasjonen slik den er, men samtidig er det som en sorgprosess, sier Marit til Nordlys.

Blogger
Hun tar imot Nordlys i familiens hjem på Storelva på Kvaløya, noen kilometer fra Tromsø sentrum. Kalenderen viser onsdag 19. desember. Hun forteller om sin situasjon, om det som har vært god mental medisin for henne gjennom det siste tøffe året. Bloggingen. Marits helseblogg, «i det syke hjørnet, om å leve det ulevelige».

Hun har valgt en åpen kamp mot kreftsykdommen. Utrolig mange følger henne på nettet.

- Totalt antall sidevisninger pr. i dag, er 263.767, sier hun til Nordlys.

Marit ser ikke kritisk syk ut. Smilet sitter løst. Norsklæreren ved Kvaløya videregående skole argumenterer velformulert. Med et energisk intellekt

Men vi kan jo ikke se kreftsvulstene som herjer i kroppen hennes. I mageregionen. I lungene.

Smertepumpe
I en veske henger smertepumpen med morfin som hun er helt avhengig av nå. Et dren strekker seg fra ene lungen, ned langs kroppen, til en pose festet til låret. For å sikre at lungen konstant tømmes for væske.

- Det er jo en fortvilt situasjon. Man ser at kroppen ikke vil mer, mens hodet vil så gjerne. Livsviljen vil så gjerne.

I sin blogg er hun svært åpen. Hun slipper verden inn i sin tankeverden, sin fortvilelse, sitt sjokk. Som da hun den 15. desember skrev om legenes endelige dom. Et blogginnlegg ulikt de andre hun har skrevet. Som ikke markerer en begynnelse, et håp, en helomvending eller en lege som har ikledd seg supermanndrakt:

Den mørke dagen
«Fredag var den dagen beskjeden kom. En helt vanlig fredag. Var himmelen rødere? Fuglene tystere? Legens blikk mørkere? Jeg aner ikke. Konsentrerte meg om en flik av dynetrekket, ventet på hva CT-røntgen hadde avslørt, hvorfor magen vokste. En gigantisk kul innvendig. En eksplosjonsartet vekst. Fra 17 cm ved siste måling til noe og ... Jeg vet ikke. Jeg datt ut. Gjennom alt det sorte, alt det som klebet seg til.»

«Ingenting å gjøre. Vi stopper all behandling. Vi kan ikke tilby deg noe. Du må fortelle barna om at du aldri blir frisk og at det kanskje ikke er lenge igjen.»

Hun fikk diagnosen for over ett år siden. I august 2011. Hun hadde vært syk lenge, men det tok tid før legene konstaterte kreft. Altfor lenge. Diagnosen var leiomyosarkom. En svært sjelden kreftform, som hos henne begynte i livmoren. Den hadde allerede spredt seg til lungene. Utsiktene for helbredelse var ikke lyse.

Noen måneder senere begynte hun å blogge. Først for å tilfredsstille et informasjonsbehov i hennes omgivelser. Hennes kolleger. Andre hun kjente.

- Det var et enormt informasjonspress i begynnelsen da jeg ble syk. Hva er det som feiler deg? Hva skjer? Jeg klarte ikke å ta unna.

MEST LEST AKKURAT NÅ (saken fortsetter under):

Skriveterapi
En blogg ble svaret på det. Etter hvert fikk bloggen en annen betydning for henne.

- Ja, det gikk over til et terapeutisk behov. Jeg kjente et behov for å skrive for å kunne overleve mentalt. Det har gitt meg masse å få heiarop, gjennom fantastiske kommentarer fra kjente og ukjente. Å bli løftet opp av folk.

- Jeg har skrevet av meg frykt og stress. Skrevet av meg frustrasjon i forhold til leger som ikke hørte meg og nesten ikke så meg.

Marit Ulriksen sier rett ut at bloggingen har vært helsebringende for henne gjennom hele dette svært tøffe året. Det vil hun gjerne ha fokus på.

- Jeg vet nesten ikke hvor jeg ville vært rent psykisk, uten bloggen. Du får svar, du blir hørt, du blir sett.

Teodor
En snute kommer fram under stuebordet. To bedårende øyne. Teodor titter fram. En pelskledd sjarmør, en Jack Russel-terrier. Marit kaller den vesle hunden for en lykkepille. For henne og familien. Mannen Erik Boye, og de tre barna på 7, 11 og 14.

- Du er så fin, sier hun, og stryker Teodor. Han liker det. Men han kan ikke høre det hun sier. Det viste seg nemlig etter hvert at tassen er nesten døv. Svært tunghørt.

Bloggen har hjulpet Marit Ulriksen. Berget henne fra «det store svarte hullet».

- Ja, det har hjulpet meg med å ikke forsvinne i det store svarte hullet. Som for eksempel ville være å legge seg ned i sengen, trekke dyna over hodet, og si at jeg skal dø. Men hva ville det være for slags liv?

Det er bloggingen, skriveriene, hun vil ha oppmerksomhet på. Det er derfor hun vil snakke med Nordlys. Om helse/sykdomblogg, som er blitt et fenomen hos våre naboer i Sverige, men som ikke helt har slått til her hjemme ennå.

- Mine barns minner
- Jeg ønsker å sette fokus på det helsebringende ved å skrive og å uttrykke seg. Det har hjulpet meg til å tenke over hvem jeg ønsker å være i mine barns minner, hvordan jeg ønsker at de skal huske meg, hvilke spor jeg ønsker å sette, sier hun.

Hun gleder seg over responsen hun får på bloggen. Kommentarene. Mange kommer fra mennesker hun ikke kjenner, men som har fulgt hennes blogg gjennom dette siste året.

- Her er en som kom nå nettopp, sier Marit og leser litt fra den. Fra en anonym:

«Tusen takk for at du tok deg tid til å dele din visdom med oss. Jeg kjenner deg ikke, men vil likevel aldri glemme deg. Takk for at du har endret min måte å tenke på, jeg er mer takknemlig, jeg elsker sterkere, og jeg puster dypere enn før. Takk, Marit.......»

Tidligere elever
Eller en kommentar som kom til henne på Facebook. Fra en av hennes tidligere elever:

«Jeg utdannet meg etter hvert til å bli sykepleier, og har jobbet på UNN i flere år. På det huset som du har opplevd så mye vondt ifra. Det er nettopp dette som gjør at du med din blogg har grepet meg så mye. Måten du skriver på treffer meg, og jeg tenker ofte på deg. Det har fått meg til å strekke meg litt lenger for å se pasientene, for å prøve og forstå pasienten bedre, for å hjelpe pasienten bedre, for å gi en ekstra klem.......Jeg skulle ønske alle sykepleiere og leger leste bloggen din, slik at vi kunne forstå litt bedre hvordan det er å være syk.....»

- Jeg synes dette er en helt fantastisk tilbakemelding. Og slike har det vært en del av, sykepleiere som sier at de leser bloggen, sier Marit Ulriksen.

- Hva gjør slike tilbakemeldinger med deg?

- Viktig budskap
- Jeg tenker at det må være et viktig budskap jeg kommer med. Jeg har skrevet mye om kommunikasjon mellom pasient og lege, som jeg synes fungerer for dårlig. Det budskapet har jo nådd sykepleiere, og noen har spredt bloggen på sykepleierutdanningen. Det synes jeg er veldig viktig. Men vel så viktig er tilbakemeldingene jeg har fått fra vanlige folk. Om at det jeg skriver faktisk har betydd noe.

Men ingen leger har nevnt for Marit at de leser bloggen hennes.

- Jeg tror de er redde for autoriteten sin, rett og slett. Redd for at bloggen er en slags uthenging av dem. Men det er det jo absolutt ikke. Bloggen har aldri vært ment til å henge ut noen, eller skape noen slags splid.

For henne har bloggen også vært en nøkkel for å kunne bevare sin identitet, midt i krigen mot den aggressive og uforutsigbare kreftsykdommen.

- Mister identiteten
- Når du blir pasient, mister du den identiteten du hadde. Jeg gikk fra å være lærer, vanlig mor, travelt opptatt, til å bli en pasient som satt på et rom med en forferdelig kreftsykdom. Jeg tror jeg gjennom bloggen har prøvd å finne tilbake til hvem jeg er. At jeg fortsatt er meg sjøl.

Noe av det verste når en blir syk, er at man faller ut av alle sosiale sammenhenger. Jobb. Sosialt liv.

- Du blir plutselig en pasient i et system. Du går over til å bli en bruker. En NAV-bruker, en sykehus-bruker. Det har vært veldig tøft og tungt. Slikt sett har bloggen gitt meg en slags identitet og funksjon. Men jeg mener ikke at alle som blir syke skal sette seg ned å blogge om det. Andre kan finne en identitet gjennom helt andre ting. For meg har det vært å skrive.

Er personlig
Marit Ulriksen betrakter seg som en åpen person. Det gjenspeiler seg i bloggen hennes. Som er bunn ærlig. Mens andre slike sykdomsblogger ofte er fokusert på detaljer i sykdomsforløpet, hvor mye cellegift man har fått fra dag til dag, vil hun være personlig.

Som i sitt innlegg den 21. desember, der hun skriver at hun venter på den store roen, som heter aksept:

«Jeg føler ingen ro eller aksept, ingen frydefull venten på julen eller det som skriker forventningsfullt bak ungenes ansikter. Det jeg føler kan sammenlignes med en sorg, og ikke bare en sorg over at jeg ikke skal leve lenge, for det står selvsagt skrevet med blodrød skrift over meg daglig. Jeg ser på ungene og vil hyle. Jeg ser på min mann og vil gråte. Jeg ser på himmelen som bader i gull om dagen og vil gråte. Jeg kjenner morfinen sløve meg ned og klarer kun et stille klynk. Jeg ser på Teodor og snufser et «hundesnufs» om det er mulig.»

«Daglig påminnes jeg alt jeg ikke skal få oppleve, disse hverdagsligheter som vi alle tar for gitt og ikke engang stopper opp for å observere nærmere. I tillegg opplever jeg en sorg. Jeg har begynt et sorgarbeide. Jeg har påbegynt det som mine nærmeste vil påbegynne etter at jeg er borte, forhåpentligvis. Sorgen. »

- Vet hva jeg tenker
Denne nærheten i bloggen, og den personlige tonen, gir helt konkrete effekter i hennes møter med mennesker hun kjenner. De som følger bloggen hennes vet hva hun tenker. De vet hvordan hun har det og hva som har skjedd siden sist.

- Da slipper du å bruke tid på å gjenfortelle alt som har skjedd i forhold til sykdommen. Du kan raskere snakke om de essensielle tingene. Dermed har også møtene med menneskene jeg kjenner vært preget av fest. Mye latter, god vin og god mat. Og ikke preget av å snakke så mye om sykdommen, forteller hun.

- Jeg opplever at folk som kan være litt perifere i forhold til oss, kommer og gir meg en klem på butikken, sier mannen Erik Boye.

- Ja, fordi de vet. Jeg tror bloggen har gjort det lettere for folk å møte meg. Og du tar også litt brodden av sladder, som kan oppstå i disse situasjonene, mener hun.

- Litterært
Ektemannen Erik mener at konas blogging har litterær kvalitet over seg.

- Det ser jeg jo, sier han som også er lektor i norsk på videregående skole.

Marit avslører at hun har hatt litterær skrivekløe, også før hun tok steget ut i blogguniverset. I skrivebordsskuffene ligger fire romanmanus. Ett er til vurdering hos en forlegger. Men noe mer om det vil hun ikke røpe.

Hennes poeng har aldri vært å bare skrive en renheklet helseblogg. Bloggen skal speile hele hennes person, hennes interesser.

- Derfor har jeg prøvd å flette inn ting jeg synes er interessante. Om samfunn, kultur, musikk, kunst. Jeg synes det er artig at folk sier at de lærer av det.

- Så synes jeg responsen fra mine tidligere elever er fantastisk. Som sier at de husker meg, og som faktisk har kommet på døren her med blomster og gaver. Det hadde de nok ikke gjort, hvis det ikke hadde eksistert en blogg.

Positiv fortrengning
Hun har tvunget seg til å tenke positivt. For å klare seg mentalt. Hun kaller det positiv fortrengning.

et innebærer rett og slett å fortrenge det som er negativt, og fokusere på det positive. Jeg kunne jo for eksempel ha stått opp om morgenen og tenkt; fy fan, dette livet er så jævlig at jeg bare kan gå å legge meg igjen. Men jeg har heller tenkt; yes!, nå skal jeg spise en god frokost, gå tur med hunden, prøve å gjøre noen trimøvelser på gulvet, lage en god middag fra grunnen av.

- Folk har sagt til meg; herregud du ser jo akkurat ut som før og oppfører deg som før. Flirer og har det artig. Ja, nettopp!

I huset på Storelva er det hektisk aktivitet. Et helseteam fra UNN og hjemmesykepleiere fra kommunen legger tingene til rette, slik at Marit Ulriksen kan flytte hjem.

Kreften tok grep
Etter sommeren og utover høsten har kreftsykdommen nemlig tatt et fastere grep om henne. Noen uker før jul måtte hun legges inn på UNN. Etter hvert kunne hun reise hjem på dagtid, men måtte tilbake for å overnatte på sykehuset. Nå er målet at hun skal være hjemme hele døgnet.

Hun fortsetter å blogge på nettet, selv om hun er svært syk. Fordi det er terapi i hvert eneste ord.

Utdrag fra Marits blogg 2. juledag, den 26. desember 2012:

«Julaften, nisser, gaver og sang ble det uansett. Glade ungefjes. Uanstrengt humor og litt alvor innimellom. Jeg klarte både vin og ribbe trass i helsa, og jeg og Erik ruslet til og med en tur rundt i Dukvegen på kvelden, om så bare 10 min., så var det første gang på nesten fire uker utenfor sykehusets vegger. De små skritt, de store overvinnelser. Besteforeldre som pusler om en, sammen med hjemmesykepleiere med omsorg både på medisinglass og i varme hender. De er der når du vrir deg i smerte, når du skal hjelpes både innvortes og utvortes, når du kun trenger plasterskift. I tillegg er vi så heldige med de uprofesjonelle hjelperne; besteforeldrene, de som tar husstell og barnepass, de som henter en kopp eller henger opp klær. Takknemligheten mot dem kan aldri prissettes. Og ligger der som et dryppende dren av uuttalt glede...»

Her finner du Marits blogg:
http://idetsykehjrnet.blogspot.no/

LES OGSÅ:Kreften ble avvist av alle legene

Les flere saker i Nordlys.

MEST LEST AKKURAT NÅ:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere