RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Hva gjør man i byen, bestefar?

Sist oppdatert:
MITT VÅLERENGA - VIF01:Katrine Haug skriver om hvordan det var å flytte på landet som seksåring, lengselen til byen i hennes hjerte og om vise ord fra bestefaren på Sinsen.

Historien starter med denne lille jenta, som tok sine første steg i Iladalen. Sånn omtrent i 1969 og akkurat øst for elva. Det skulle vise seg at hun videre skulle tråkke litt rundt i et nabolag på Lørenskog i 4-5 års alder, før hun omsider skulle flytte nok en gang med sin familie. Overlykkelig over å skulle returnere til den larmende byen med det store hjertet, satt hun i baksetet på familiens stasjonsvogn og kikket forventningfullt ut bilvinduet.

Men etterhvert som bilen kjørte i en jevn dur, gikk det sakte opp for jenta, at det ble lenger og lenger mellom husene. Og i det samme øyeblikket som bilen passerte brua over Glomma, gikk det sakte opp for jenta at det bare var skogen igjen. Det var slutt på husene. Det var slutt på møtende trafikk. Det var slutt på kiosker og bensinstasjoner. Det var slutt på alt. Og tårene randt på jentas kinn, like stille som Glomma under brua, da bilen fortsatte innover i Romerikes skoger. Det var altså her hun skulle bo nå. Det kunne ikke være sant. Jenta var bare 6 år, men skjønte allerede dengang at noe var fryktelig fryktelig galt.

Og nå var gode råd dyre. Det var jo Oslo som var hennes by. Hennes sted. Hennes fremtid. Ja, hennes hjerte. Hun måtte skynde seg og finne noe fra byen som hun kunne beholde som sitt. Noe som kunne minne henne på at det var Oslo øst som var hennes. At de hørte sammen - de to.

I mellomtiden ruslet en klok og god bestefar rundt på Sinsen, og savnet barnebarnet som hadde flyttet så langt ut på landet. Og gleden var derfor stor da veslejenta endelig kom på besøk til bygården på toppen av Torshovdalen. Og bestefaren ville naturligvis vite hvordan jenta hadde fått det i det nye huset på landet. "Ikke så bra, bestefar" svarte jenta. "Å, det var da trist å høre. Hva er det som ikke er så bra, jenta mi?" "Jeg savner byen jeg, bestefar" svarte jenta. Det var et merkelig barn tenkte den gamle, og kunne ikke annet enn å undres over den lille ungen som aller helst ønsket å bytte ut grønn natur med asfalt og bygårder. "Hva ville du gjøre i byen, som du ikke kan gjøre på landet" spurte den gamle, og kikket på barnebarnet sitt. Vel, se det hadde ikke jenta noe umiddelbart svar på. Hun tenkte seg godt om, kikket opp på den kloke bestefaren og spurte tilbake: "Hva gjør man i byen da, bestefar?" Den gamle humret litt, og erindret sine gjøremål fra de siste dagene her på Oslos østkant. "Tja" svarte han, "man ser på fotball - og heier på Vålerenga"....

...og da skjønner du sikkert at jenta har hatt Vålerenga i sitt hjerte siden den dagen.

...og at den jenta er blitt voksen nå, og bor i Oslo, og som aldri vil flytte herifra, som er medlem i Klanen, har sesongkort på Ullevaal og som ville dele denne historien med dere.

Ære være!

Med hilsen - Katrine Haug

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere