RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

RØTTER: Hun er oppvokst på Frogner i Oslo, er født inn i en familie av norske jøder med røtter her i landet tilbake til 1880-tallet. Møt journalist og forfatter Mona Levin i Det store intervjuet.
RØTTER: Hun er oppvokst på Frogner i Oslo, er født inn i en familie av norske jøder med røtter her i landet tilbake til 1880-tallet. Møt journalist og forfatter Mona Levin i Det store intervjuet. Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

- Jeg har vært mye sinna i mitt liv

Sist oppdatert:
Hun er ikke redd for å synge ut. Nå har hun gjort det til sitt prosjekt å forsvare jødene i Norge. Møt Mona Levin i Det store intervjuet.

OSLO (Nettavisen): Hun er aktuell med bok om Wenche Myhre, foredrag om faren Robert Levin og – 70 år etter jødedeportasjonen fra Norge – en som roper høyt varsku om at antisemittismen lever i beste velgående. Selv ble hun som treåring berget unna rett foran nesa på nazistene.

Måtte stå skolerett
Nå sitter Mona Levin (73) og ler godt ved kafébordet av noe helt annet, et minne fra hennes lange journalistkarriere, om et reportasjeoppdrag som ikke gikk helt etter planen. Så setter hun opp en alvorlig mine:

- Jeg måtte stå skolerett for redaktøren. Han var rasende. Men hva skulle jeg ha gjort, alle disse pressekollegene som sto der dryppende våte og slukkøret og hadde ventet på intervjuet med Diana Ross og Arne Næss?

OPPVASK HOS SUNDAR: - Jeg måtte stå skolerett for redaktøren.

Stor ståhei for ingenting
Episoden som ledet til at Aftenpostens utsendte fikk en overhøvling av sjefredaktør Egil Sundar skjedde på Rjukan i 1989. Jeg var selv en av de slukkørede journalistene, så dette minnet har vi felles. Anledningen var at det lille industristedet skulle satse stort på vinterturisme ved Gaustatoppen. Denne dagen var det ventet storfint besøk av souldivaen og hennes norske ektemann, eventyreren Arne Næss. Lokale krefter håpet at de to skulle kaste litt glans over satsingen, kanskje la seg friste til å kjøpe en hyttetomt. Mona Levin og fotograf Knut Snare kom ens ærend fra Oslo til Telemark i helikopter for å dekke saken, og det lokale pressekorpset var fulltallig på plass. Kjendisparet kom, men noen var åpenbart ikke forberedt på all viraken. Det ble stor ståhei for ingenting. Da et kobbel håpefulle journalister hadde ventet hele dagen på intervjuet og bildene mens superkjendisene ble traktert med middag av kommune og næringsliv, kom det kontrabeskjed: Det blir ikke noe intervju, og det blir ikke noe fotografering – med ett unntak, paret kunne stille opp for Aftenposten. Det var da Mona Levin ga sitt svar: Det fikk bli alle eller ingen! Dermed ble det ingen. Hun fikk altså gjennomgå da hun vendte tilbake til Oslo, men blant oss lokale journalister var hun med sin kollegiale opptreden dagens helt.

SAMLING HOS MOR: Hjemme hos Mona Levins mor står rakefisk på menyen når hele familien samles i desember.

Mot til å sette foten ned
Dette er ett eksempel på at damen har en utpreget rettferdighetssans og et mot til å sette foten ned og synge ut selv om det blir et lurveleven. Og noen ganger blir det bråk i full offentlighet. Spør for eksempel Kåre Willoch, som fikk merke hennes vrede etter at han i forbindelse med at Barack Obama inntok Det hvite hus sa det var mørke utsikter for en ny Midtøsten-politikk. En av grunnene, ifølge Willoch, var at Obama hadde innsatt jødiske Rahm Emanuel som stabssjef. Det var en uttalelse Mona Levin oppfattet som både rasistisk og antisemittisk, og det sang hun ut om for åpen mikrofon. Noen mente at hun gikk over streken, men Levin holdt på sitt.

- Jeg har vært mye sinna i mitt liv, for jeg synes det har vært mye urett, sier hun om denne og andre utblåsninger.

JOURNALIST: - Jeg har vært privilegert som har fått holde på så lenge som journalist.

Neste år er det 40 år siden hun begynte i Aftenposten, i dag jobber hun der på frilanskontrakt og har lyst til å fortsette, men har sagt til kollegene at de må stoppe henne hvis hun blir patetisk. Hennes byline er ofte å se og borger for velskrevne og kunnskapsrike kritikker av teater, musikk og dans.

- Jeg har vært privilegert som har fått holde på så lenge som journalist, sier hun.

Jøder med solide norske røtter
Hun er oppvokst på Frogner i Oslo, er født inn i en familie av norske jøder med røtter her i landet tilbake til 1880-tallet. Og nettopp de norske jødenes historie og kultur har vært tema for mange foredrag hun har holdt de siste årene. Foreldrene er Solveig og Robert Levin. Han en berømt pianist, komponist og senere den første rektor ved Norges musikkhøgskole. I år er det 100 år siden han ble født, og i den anledning har Mona Levin og professor Einar Steen-Nøkleberg ved musikkhøyskolen satt sammen en forestilling om ham i ord og toner. Moren er snart 98 år og fortsatt oppegående og aktiv.

- Men i år har mor takket nei til å bli med på kunstforeningens juleball, der hun har deltatt i alle år. Hun sier: «Når jeg er 98 år behøver jeg ikke å gå på ball lenger».

Mona Levin kan takke sin mor for livet på mer enn én måte. Vi skal komme tilbake til det.

Feirer med mor
Mona Levin er i dag bosatt i Sandefjord med samboer Fredrik Rütter. Fra sitt første ekteskap har hun sønnen André Jerman, og hun har en lillesøster, Sidsel, som har barn og barnebarn. Mona er en høyt skattet grandtante. Men når store og små samles til det tradisjonelle familieselskapet i desember, er det moren som er vertinne og det naturlige midtpunktet.

- Hun er familiens «grand old lady»?

- Ja, og hun gleder seg. Nå har hun allerede tatt julebaksten, forteller datteren.

Lysfest med rakefisk
Denne sammenkomsten før jul har lange tradisjoner i Levin-familien, og den foregår samtidig med den jødiske høytiden Hanukka, lysfesten. En åttearmet lysestake kommer på bordet, lysene som i jødisk tradisjon skal minne om rensingen av tempelet i Jerusalem. Men det er samværet med familien samt god mat og drikke som er det viktigste i selskapet hjemme hos matriarken, der rakefisk fra Valdres står på menyen med øl og akevitt attåt og fruktsalat til dessert.

- Og under flygelet til far ligger det én million gaver. Det er mest for barna, da, men det er forferdelig morsomt.

Skogtroll i fuskepels
Mona Levin ler igjen og kaster på lokkene der hun sitter i sofaen på kafeen Lille B i Bygdøy allé på Frogner. Hun er en flott dame, men koketterer overfor fotografen og sier hun ligner på et skogtroll mens han knipser i vei. Møtestedet har hun selv valgt. Barndomshjemmet ligger ikke langt unna.

Pelskåpen – av fuskepels, påpeker hun - ligger ved siden av henne, og utenfor vinduet har et knippe solstråler klart å komme seg fram mellom trær og over hustak og titter inn på kafégjestene. Det demper inntrykket av streng kulde utenfor.

VAR FLYKTNING: Mona Levin husker ikke selv flukten til Sverige, men har hele historien fra sin mor.

Reddet av mor
Det var på en slik vinterdag i 1942 med barfrost og 18 minusgrader at moren med den da tre år gamle datteren flyktet fra Oslo og Norge og over grensen til Sverige. Hadde det vært opp til nazistene og deres medløpere i Norge skulle ingen av dem ha vært i live i dag. Men i farens stund hadde Solveig Levin, 28 år den gangen, den nødvendige årvåkenheten og styrken som reddet dem. En god porsjon flaks og gode hjelpere som grenselosen Iver Skogstad fra Ørje spilte en avgjørende rolle i dramaet.

Flukten skjedde praktisk talt foran nesa på nazistene da jakten på jødene i Norge var på sitt mest intense. Mona Levin var for liten til å huske, men moren og andre har fortalt, og i dag kjenner hun alle detaljene. Men det var først i godt voksen alder hun fikk hele historien.

- Vi hadde ikke snakket så mye om disse tingene hjemme. Det var mye jeg ikke visste.

Da Mona Levins mor tok med seg datteren og flyktet, hadde faren allerede kommet seg til Sverige.

«Nå må du hjelpe oss!»
- Det var en musikerkollega og god venn av far, Ove Hald, som fortalte henne at faren nå hadde kommet seg trygt over grensen. «Nå må du hjelpe oss!», sa mor. Ja, hun fikk beskjed om å møte på et avtalt sted klokka åtte neste dag.

Neste dag var 26. november, dagen da det fryktede statspolitiet med hjelp fra 300 vanlige politimenn gjennomførte en nøye planlagt massearrestasjon og deportasjon av norske jøder. 532 norske jøder – menn, kvinner og barn - ble stuet om bord i «Donau» ved Amerikalinjens kai i Oslo. Ferden endte i Auschwitz, og bare åtte menn kom tilbake.

- Det som reddet oss var at myndighetene ikke hadde full oversikt. Vi hadde blitt tvangsflyttet inn hos en dame i Professor Dahls gate mens tyskerne hadde rekvirert vår leilighet i Gabels gate. Så da de kom på døra for å hente oss den morgenen, var ikke vi der. På den tiden hadde alle jøder fått en rød «J» i passet, og hver dag måtte mor troppe opp på politistasjonen og melde seg. Det gjorde hun også denne dagen. Da politimannen som satt der så henne, kastet han et blikk inn i rommet ved siden av og så at døren var halvlukket, og så gjorde han sånn til henne, sier Levin og gestikulerer en advarsel med hendene, et taust, men tydelig «kom deg vekk!».

VAR FLYKTNING: Mona Levin husker ikke selv flukten til Sverige, men har hele historien fra sin mor.

Desperat jakt på datteren
Moren rygget ut og forsto at nå måtte hun raskt komme seg i skjul. Nå gjaldt det å finne datteren som befant seg i en barnepark på Vestkanttorget. Men barnehagetanten fant hun ikke og i første omgang heller ikke datteren. Det var en desperat mor som løp rundt i gatene på Frogner denne novemberdagen og lette etter treåringen. Til slutt fant hun jenta sittende i sin egen dukkevogn utenfor en butikk. Hun tok med seg datteren gjennom bakgatene til bestevenninnen på Olav Kyrres plass. «Takk for at du kom til meg», sa venninnen og satte henne i forbindelse med de rette folkene. De ble i første omgang lagt i dekning på søsterhjemmet på Aker sykehus, og siden ble de satt på toget til Askim. Fra stasjonen der ble de kjørt i lastebil til Rødenesvannet, der de ble rodd over i to prammer til Skogstad gård, der grenselosen ventet.

Gråtende over grensen
- Klokka syv neste morgen begynte vi å gå mot grensen. Det var en tre timer lang marsj, og jeg skrek og skrek til mors og de andre i gruppens store fortvilelse, forteller hun. Treåringen ble trøstet og fikk sovemedisin for å roe seg, men gråten fortsatte. En i gruppen sa desperat at han ville kvele den lille ungen, og grenselosen måtte be ham roe seg.

Det kunne fort ha gått galt for de i alt elleve flyktningene og grenselosen. Tyskerne var ute for å jakte på to desertører.

- De kom etter dere?

- Ja, de var i hælene på oss. Det var hundeglam, og det var skudd. Vi kom over grensen i aller siste liten.

Nedkjølt og bevisstløs
Dramaet var likevel ikke over, for på svensk side var lille Mona bevisstløs og så nedkjølt at de trodde jenta var død. Men så våknet hun opp tolv timer senere med å brekke seg da legen undersøkte henne. Medisinene hun hadde fått for å falle til ro under flukten kom opp igjen.

- Medmennesker
I dag er Mona Levin Skogstad-familien evig takknemlig. Hun kjenner dem og holder kontakten. Iver Skogstad førte over 500 norske flyktninger over grensen på denne måten, jøder og ikke-jøder. Datteren, 16 år gammel den gangen, hjalp også til. Selv ble Skogstad senere pågrepet og torturert av tyskerne, men kom levende fra det. Sønnen, som var ni år, ble senere ordfører i Marker kommune og dro i gang Flyktningemarsjen som går fra gården og inn over grensa.

- Dette var folk som ikke tvilte et sekund på hva de hadde å gjøre. De var medmennesker, sier Levin.

Mistet mange familiemedlemmer
Sommeren 1945 kom Robert og Solveig Levin med døtrene Mona (5) og Sidsel på et halvt år tilbake til Norge. De var blant de heldige. Av 772 som ble deportert fra Norge, kom 34 tilbake i live. I dag er det 1400 jøder i Norge. Det er færre enn det var før krigen.

- Ingen i vår familie kom tilbake av dem som ble sendt til utryddelsesleirene. En av dem som var om bord i «Donau» var min mors bror, Sigmund. Han var 19 år. Mor og far mistet besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner og tremenninger.

MISTET MANGE: - Ingen i vår familie kom tilbake av dem som ble sendt til utryddelsesleirene.

På bar bakke
De norske jødenes skjebne etter krigen vekker fortsatt et glødende engasjement hos Mona Levin. I tillegg til tapene av menneskeliv og lidelsene de var påført, ventet nye påkjenninger i hjemlandet.

- Etter krigen, det jødene kom hjem til, det er veldig lite vakkert, sier hun.

- Eiendeler, hus og hjem var tapt. Det var mye glede i landet etter frigjøringen, men for jødene var det en glede blandet med sorg. De jødene som overlevde fikk for eksempel ikke utbetalt noen forsikring. De hadde ikke betalt forsikringspremie etter at de rømte eller ble sendt til konsentrasjonsleirene. De som kom tilbake til Trondheim opplevde å bli skjønnslignet. De hadde jo ikke sendt inn noen selvangivelse mens de satt i Auschwitz. Og han som hadde organisert jødedeportasjonen, politiinspektør Knut Rød, ble frifunnet og kunne fortsette i sin gamle stilling i Oslo-politiet etter krigen. De som hadde overlevd utryddelsesleirene kunne risikere å møte ham på gaten. Jøder var mindre verdt også i etterkrigstiden.

- Hvordan kom man seg videre?

- Hvis man skulle ta innover seg alt sammen, ville man ikke ha overlevd. Man var nødt til å heve hodet og gå videre. Jeg tror det handlet mye om å skaffe mat på bordet og et liv for barna.

Og lille Mona kom tilbake til et Norge der hun i det daglige ble minnet på at hun var jøde. Men livet skulle gå videre, uansett hva man hadde vært utsatt for eller hadde drevet med under krigen.

- Jeg husker noe far sa til meg. «Nå skal du gå ut og leke med de norske barna. Noen av dem er barn av nazister, men husk dette: Ingen barn er nazister. Barn har ikke skylden for noe de voksne har gjort».

Drømte seg bort i kinosalen
Når det buttet imot i hverdagen, fant hun trøst i kinomørket på Frogner kino. En favoritt var musikalen «An American in Paris» med Gershwins musikk og Gene Kelly i en av rollene. Den så hun 18 ganger.

DRØMTE SEG BORT: Under oppveksten i etterkrigstidens Oslo var Frogner kino et kjærkomment sted å drømme seg bort. Musikalen «An American in Paris» så hun 18 ganger.

- For å ha råd, gikk jeg og stjal penger i fars jakkelomme. Der fant jeg alltid noen mynter. Mange år senere fortalte jeg ham hva jeg hadde gjort. «Jeg vet det», svarte han. «Det var derfor det alltid lå en krone i jakkelommen».

I 1999, over 50 år etter krigen, fastsatte Stortinget et oppgjør, kollektivt og individuelt, for den økonomiske uretten de norske jødene ble utsatt for. Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut, hadde 980 personer blitt tildelt 200.000 kroner hver. I år, 70 år etter jødedeportasjonen, kom statsministeren, kirken og politiet med unnskyldninger i tur og orden. «Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge», sa Jens Stoltenberg da han under minnemarkeringen på Holocaustdagen 27. januar uttrykte statens dypeste beklagelse.

Det var i realiteten en erkjennelse av at staten Norge hadde medvirket til drap på 738 norske jøder.

- Uvitenhet og likegyldighet
- Det er stor uvitenhet i Norge om jøder, om jødisk historie, jødisk kultur og jødedom. Det er også en tilsvarende stor likegyldighet. Det er grunnen til at det kan blusse opp igjen, og at gamle myter og fordommer dukker opp. Man hører ikke så mye lenger at Holocaust ikke har hendt. Men med den nye innvandringen kommer det mange fra land som har med seg gammelt hat og fordommer som de sprer her. Jeg mener at her må skolene komme sterkere inn, sier hun.

RASTE MOT WILLOCH: - Jeg har ikke noe å snakke med Kåre Willoch om.

- Det våknet noe i meg
- Det var da jeg hørte og leste om reaksjonene på restitusjonsoppgjøret i 1999 at det våknet noe i meg. «Skulle disse jødene aldri slutte å mase? Skal jødene ha penger også?». Det var den type reaksjoner. «Skal det aldri holde opp?», tenkte jeg. Så var det disse svære debattene jeg var oppe i med Jostein Gaarder og Kåre Willoch ...

- Er du på talefot med Kåre Willoch nå?

- Neiii ... hun vrir seg på setet.

- Jeg har ikke noe å snakke med ham om.

Utblåsningen mot Willoch var et uttrykk for en lenge oppdemmet frustrasjon over det hun oppfattet som en stadig sammenblanding i debatten av dette med jødisk og israelsk, jøde og sionist.

Jøde som skjellsord
- Det er en uheldig allianse mellom antisemittene, antisionistene og antiisraelerne. De sauser dette sammen, sier hun og minner om at jødiske barn igjen opplever at jøde er blitt et skjellsord og at Det mosaiske trossamfunn i Oslo har opplevd trusler og skudd mot synagogen.

- Hvordan er man skrudd sammen i hodet om man tror det kan bli fred i Midtøsten ved å skyte på synagogen i Oslo? spør hun.

En undersøkelse som Holocaust-senteret på Bygdøy la fram tidligere i år bekrefter at fordommer mot jøder fortsatt gjør seg gjeldende i befolkningen. For eksempel svarte 58 prosent av de spurte i undersøkelsen at de mente norske jøder er mer lojale mot Israel enn mot Norge.

- Det er igjen denne sammenblandingen av jødisk og israelsk. I år fyller det jødiske samfunnet i Oslo 120 år. Det er 700 medlemmer som sogner dit. De fleste har bodd her i landet i tre til fire generasjoner.

Nå er Mona Levin dannet sint. Hun har senket stemmevolumet litt, og setningene kommer med tydelig trykk på enkelte ord.

- Det verste, synes jeg, er at barn med lange røtter i dette landet skal få skylden for noe som skjer i Gaza. Det er absurd.

DET VERSTE: - Det verste, synes jeg, er at barn med lange røtter i dette landet skal få skylden for noe som skjer i Gaza.

Hun mener å se en unnfallenhet på skolene, Hvite busser og andre tiltak til tross:

- Det var en lærer som sa til en jødisk jente på en barneskole – hun bar et smykke med Davidsstjernen – «du må skjønne at dette er provoserende». Hun får altså høre at hun ikke kan gå med Davidsstjerne, mens halve skolen går med hijab. Det må være noen kjøreregler for folk som vil bo her i landet og bli norske borgere. Vi må lære å te oss mot hverandre. Det burde ikke være så vanskelig.

Mona Levins søster Sidsel er daglig leder ved Jødisk Museum i Oslo, der de formidler jødenes historie i Norge. Museet ligger i Calmeyers gate 15B i Oslo i et strøk der mange av jødene som innvandret til Norge fra midten av 1800-tallet bodde.

Det skapte overskrifter da to lærere for noen år siden betakket seg for å ta med klassen til dette museet. Den ene begrunnet dette med at han skulle ta med barna dit når Palestina var fritt.

- Utstillingen i jødisk museum handler kun om jødisk historie i Norge. Hvordan har det seg at høyt utdannede personer i Norge ikke forstår det? Mange muslimske barn får ikke lov til å gå i det jødiske museet av sine foreldre. Nå er det mange som går likevel, og det synes jeg er løfterikt. For nå er det de som er de nye innvandrerne, slik jødene det var fra 1851, sier hun.

- Vi er ikke hemmelige agenter
Hun vil gjerne at folk skal forstå at en norsk jøde er norsk, ikke en hemmelig agent for staten Israel eller noe i den duren, selv om den norske konvertitten Trond Ali Lindstad «og disse gærningene», som hun uttrykker det, snakker om en jødisk verdenskonspirasjon. Den nevnte undersøkelsen fra Holocaust-senteret viste også at 19 prosent av de spurte sa seg enig i påstanden om at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

- Vi er ikke femtekolonister. Vi har ikke dobbelt statsborgerskap. Jeg er norsk. Jeg har vært i Israel som turist, men jeg har vært mange flere ganger i Spania og hvor som helst, sier hun.

Hun sier hun håper skolene nå tar skikkelig fatt i dette med jødedeportasjonene. Da hun gikk på skolen var Holocaust omtalt på fire linjer.

PÅ FROGNER: Nettavisens Trond Lepperød møtte Mona Levin til Det store intervjuet på kafe på Frogner, ikke langt unna barndomshjemmet.

- Jeg bruker allel anledninger til å si: «Herregud, vi er 1400 mennesker. Kan vi være så snille og få fred nå? Er det mulig? Vi er ikke til fare for noen. Vi har ikke tenkt å overta verken Norge eller verdensherredømmet. Vi har nok med å holde oss i live, sier hun tilgjort forurettet i stemmen og bryter ut i en klukkende latter. Galgenhumoren kommer godt med når familiehistorien rommer så mørke kapitler.

Et tidsvitne
- Samuel Steinmann er nå den eneste gjenlevende av dem som ble sendt med «Donau» og kom levende tilbake, men du er også et tidsvitne om jødenes skjebne i Norge med din families historie?

- Ja, nå er det min generasjon som er tidsvitnene. Med årene har jeg nok følt, først et raseri, og så en sterk forpliktelse, og med erkjennelsen av min jødiske identitet, kom det også en ro. Før ville jeg ikke at det skulle være et poeng i mitt liv. Jeg skulle gjøre jobben min, arbeide, prøve å oppføre meg ordentlig. Men det skulle ikke ha noe å si at jeg var jøde. Det var bare noe jeg var. Jeg er ikke religiøs, ikke sant. Men jeg ble mer interessert i jødisk historie, tradisjon og kultur. Så holdt jeg et foredrag, og så ble det flere, og nå har jeg holdt på med det i tolv-tretten år.

Ser opp til Shabana Rehman
Levin forteller at hun har latt seg inspirere blant andre av unge muslimske kvinner som Shabana Rehman, Yusuf Khadra og Sarah Azmeh Rasmussen.

- Disse unge muslimske jentene som er i en sånn skvis mellom det patriarkalske muslimske samfunnet og det norske samfunnet, men tør å snakke ut. De har vært veldig inspirerende for meg, og det er jeg stolt av.

- Det jeg ikke gjør er å diskutere Israel. Det får noen andre gjøre. Mitt prosjekt er å opplyse i et forsøk på å bekjempe antisemittisme i Norge. Jeg trodde ikke det skulle bli nødvendig, men det er det altså, sukker hun.

VIL OPPLYSE: - Mitt prosjekt er å opplyse i et forsøk på å bekjempe antisemittisme i Norge.

Besøket i Wannsee
I april i år tok Mona Levin turen til Wannsee i Tyskland, stedet der nazistene planla «den endelige løsningen på jødespørsmålet». Den skjebnesvangre konferansen fant sted 20. januar 1942, ti måneder før den da tre år gamle Levin ble brakt i sikkerhet til Sverige av moren.

Levin var på en sosial tur med gamle Aftenposten-kolleger til Berlin. De hygget seg, men etterpå skulle hun videre til Østerrike for å møte Wenche Myhre i forbindelse med biografien hun nå har skrevet om artisten. Hun hadde en dag for seg selv og satte seg på hurtigtoget til villaen Wannsee, som nå er museum.

- Det er ikke noe overflødig på det museet. Referater fra møtene henger som faksimile på veggene. Der er all dokumentasjonen. Hvordan de planla jødeutryddelsen i detalj, for eksempel hvordan de diskuterte hva som skulle skje med dem som overlevde. Det skal de ha, tyskerne, de har tatt dette oppgjøret med krigen på alvor, sier hun.

Opplevelsen av å være på stedet der Adolf Eichmann og de andre klekket ut sin Endlösung, planen som førte til at seks millioner jøder ble drept, sitter ennå i. Hun beskriver det som en kontrastfylt opplevelse.

- Det er så kjølig og så sjokkerende. Det var mange varmegrader den dagen, og Wannsee er så vakkert, litt som på Bygdøy med flotte villaer og dyre båter. Det var barn som spiste is, mens jeg tilbrakte fire timer der og så gikk rett på bar. Jeg var «shaken and stirred», sier hun.

DRO TIL WANNSEE: I våres tok Mona Levin turen til Wannsee i Tyskland, stedet der nazistene planla jødeutryddelsen i detalj.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere