RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Tore var 17 år da han dro til sjøs. Foreldrene så ham aldri igjen. Men etter 65 år er de gjenforent - på kirkegården.
Tore var 17 år da han dro til sjøs. Foreldrene så ham aldri igjen. Men etter 65 år er de gjenforent - på kirkegården. Foto: Bjørn Tore Ness (Namdalsavisa)

Da Tore var 17 år, dro han til sjøs. Først 65 år senere kom han heim igjen, i ei urne

Sist oppdatert:
«Jeg kommer snart hjem.»

NAMSOS (Namdalsavisa): Den andre junidagen er mild og varm på Gullholmstranda. Likevel er Klara Thorsen tankefull, der hun kikker ut av kjøkkenvinduet – ut mot skipsleia.

– I dag hadde han blitt 82 år!

På kjøkkenøya har Klaras sønn Terje lagt fram seks fotoalbum

– Her er han, sier Terje, og peker på et svart-hvitt bilde, beskyttet av plast, på forsida av den ene permen.

Av Tore Thorsen. Onkelen som reiste til sjøs i 1951 – 17 1/2 år gammel.

Som mange andre gutter gjorde i årene etter krigen.

Drevet av utferdstrang, eventyrlyst og drømmen om å se verden.

– Men der andre sjøfolk kom heim etter ett år eller to, ble Tore en evig sjømann, beskriver Terje.

«Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge».

FØRSTEREISGUTT: Tore Thorsen avbildet på dekk av kompisen.

Elsket havet

Allerede fra barnsben av følte Tore Thorsen en tiltrekning mot sjøen. Som liten elsket han å leke med båten sin i fjæra, mens han fulgte skipstrafikken i Namsenfjorden.

– At han ble sjømann skjønner jeg. Det er som om det var forutbestemt. Han satt nede i fjæresteinene, så båtene som gikk forbi...

– Hvor er bildet tatt?

– Aner ikke, svarer Terje, mens han studerer det falmede fotografiet.

Mens vinden rufser i den brune luggen, står førstereisgutten alene på dekk, med hendene i de svarte bukselommene.

– Tenk at det har gått 65 år, sier Klara – og skrur tida tilbake til 14. desember 1950.

Klara går høygravid. Mens ektemannen Henry kjører lastebil, får Tore beskjed om å passe på svigerinna. Med en bunke Donald Duck-blader benker han seg ned i brakka, mens han humrer over tegneseriestripene fra Andeby.

– Jeg visste ikke at det var siste gang jeg kom til å se ham, sier Klara stille.

FOTOALBUM: Klara og Terje Thorsen kikker på gamle bilder av svogeren/onkelen.


For sammen med de jevngamle kompisene Oddvar Olsen og Torodd Hoddø har han lagt planer om å mønstre på båt. I ett år.

– Det var sånn på den tida, etter krigen, at unguttene skulle prøve seg til sjøs, se verden, komme tilbake og fortelle, forteller Klara.

Men helt fram til avreisedag er den nest yngste av de åtte barna til Meier og Ida Marie Thorsen usikker på om han virkelig vil reise fra Namsos. Fast jobb har han hos baker Svendsen i Vika, som attpåtil har kjøpt ny moped til budet med korg – slik at leveringa av brød blir enklere. Men det blir så han reiser.

28. desember tar Tores pappa, Meier, med seg sykkelen og følger de tre guttene et stykke på veg – helt til de er ute av syne. Deretter går han tilbake til fjøset.

Ferden til trekløveret går videre til Grong, der de setter seg på toget til Bodø før de busses til Narvik. Etter tre dager på reisefot er de framme.

Denne saken er levert avNamdalsavisa.

Mønstret på

2. januar 1951 mønstrer de på M/S Nuolja – bygd i Gøteborg i 1923, brannherjet i Singapore i 1940 og modernisert i 1949.

«I egenskap av oppasser», står det i mønstringsbrevet til Tore.

Fullastet med jernmalm setter fraktebåten kursen over Atlanterhavet til Halifax.

– Båten var så dårlig at de fikk beskjed om at det var fri bar da de kom om bord. Men guttene var ikke interessert i drikking. De var om bord for å jobbe, forteller Terje.

Mønstringsvesenet var en etat som registrerte sjømenn som reiste i utenrikstjeneste på skip. Disse fikk utstedt et mønstringsbevis som anga tidspunkt, stilling, skip og påmønstringssted. Ommønstring og avmønstring i utlandet skjedde ved norske utenriksstasjoner.

Mønstringsbeviset dokumenterte tjeneste i utenriksfart. Ved lengre fartstid fikk man sjøfartsbok, og fartstida ble tellende i en egen sjømannsordning.

Rundt 1960 er det anslått at det var 20.000 norske menn i alderen 15-19 år som seilte utenriks. Samlet var det trolig mer enn 200.000 norske sjøfolk som arbeidet utenriks.

FØRSTE BÅT: M/S Nuolja var den første båten Tore mønstret på.
MØNSTRINGSBEVIS: Oppasser var første oppdraget til Tore Thorsen til sjøs.


På de 396 norskeide skipene som er registrert i Norsk Internasjonalt skipsregister (NIS), er det per i dag om lag 700 norske sjøfolk igjen.

– De skulle bare være ute i ett år, men så ble det 18 måneder. Mens Oddvar og Torodd dro heim, ble Tore værende, forteller Terje.

I et brev til foreldrene – etter ett år til sjøs – skriver han følgende: «Jeg kommer snart hjem.» Ut i fra brevet vet de hvor han er, at han har det bra. Men de kjenner på savnet etter guttungen når de ser bildet av de tre guttene som er med i konvolutten.

– Det brevet gjemte farmor godt, sier Terje.

– Men han kom ikke «snart hjem»?

– Vi håpet jo det da, sier Klara.

– Det var meninga at han skulle komme heim. Men han trivdes så godt med livet på sjøen. Han var så ansvarfull med sin jobb. Og verden var så stor. Det var så langt unna alt. Da han mønstret av i Middelhavet ble det vanskelig å reise heim i mellomtida. Og det var ikke bare å ta opp en iphone og ringe heim sånn som i dag. Det var ikke noe ufred som gjorde at han ikke kom heim. Det ble sikkert en livsstil for ham, understreker Terje.

«Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.»

Årene går, familien hører ingenting. Lever han? Er han død?

– De visste ingen verdens ting. Annet enn brevet som Oddvar og Torodd hadde skikket med heim. Farmor prøvde å etterlyse ham gjennom Frelsesarmeen. Fatter'n sa at de gjorde det for å vite hvilken båt han var på, for å sende julegaver og liknende, sier Terje.

Han fortsetter: – Jeg tror ikke det var noen forbindelse med ham før Asta traff ham.

For i 1972 klarer Tores søster Asta å spore ham opp. På Sjømannshjemmet i Oslo – kloss inntil Børsen, der han bodde mens han ventet på å mønstre på.

«Hvorfor kom du ikke heim, Tore?»

«Det ble bare sånn», svarer han lavmælt.

– Så han var ikke heime i begravelsen til sine foreldre?

– Nei. Han fikk ikke beskjed om det før han tok pensjon i 1985 – og Asta kom i kontakt med ham igjen. Meier døde i -75 og Ida i -79.

SØSKEN: Søsteren Asta sporet opp Tore på Søsterhjemmet i Oslo.


Kloden rundt

– Vet dere hvor han seilte?

– De første årene seilte han fra Narvik og til USA. Halifax, hvor de leverte jernmalm. Og så lastet de til Europa. Av gamle bilder ser jeg at de ligger dokk i Italia, leverer i Middelhavet, Malmø og Belgia. Før de gikk opp til Narvik igjen. Men hva han gjorde etter det, vet jeg ingenting om. Jeg antar at han reiste kloden rundt i 35 år. Sto om bord, mønstret av, fri en måned, sto om bord. Det var livet hans til han mønstret av i 1985, sier Terje.

– Da var toget litt gått for Namsos- besøk, for da var Meier og Ida begge døde.

Sommeren 1988: Terje har alltid ønsket å møte onkelen. Han vet at Tore har pensjonistjobb som vaktmester på Sjømannshjemmet – og bestemmer seg for å kjøre til Oslo i ens ærend. På et skilt står det Sjømannshjemmet.

– Jeg gikk inn i resepsjonen, og spør om det bor en mann som heter Tore Thorsen her. Ja, det gjorde det. Er han heime da?

Resepsjonisten ringer. Tore er heime.

«Tror du jeg kan få treffe ham?».

«Ja, han sa at du bare måtte komme. Bare gå opp i fjerde etasje».

– Jeg kom opp i gangen. I en lang korridor kom det en mann ut. Jeg så det var en Thorsen.

«Hvem er du?» spør han mens han håndhilser på den fremmede gjesten.

«Jeg er sønn av den eldste broren din».

– Da ble han litt nervøs. Kanskje trodde han det var avhør, humrer Terje.

De finner fort tonen i leiligheten. I fire-fem timer sitter de og prater.

– Om alt annet enn Namsos. Vi flira godt. Han ble så dus med meg.

– Etter et par timer begynte han å spørre meg. «Koss e det på Gullholmstranda da?» Jeg svarte at «Gullholmen ligger akkurat der du forlot den».

«Stenekorsen er vel der?» Stenekorsen er det ikke mange som vet av, men jeg vet av det. Da begynte han å spørre meg om alt mulig.

Timene går fort i godt selskap. Terje må dra. På tur ut sier Tore:

«Du, Terje Thorsen, må komme igjen å besøke meg.»

«Det er klart at jeg skal gjøre det».

– Hadde dere kontakt etter besøket i -88?

– Nei, vi hadde ikke det. Søskenbarnet mitt Bente var der samme året som meg. Hun var dyktig til å besøke ham. Også da han sluttet som vaktmester på Sjømannshjemmet og fikk seg leilighet på Frogner.

Da snakket hun om meg, han spurte henne litt vet du.

«Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.»

Søsteren Asta er den som har tettest kontakt med Tore. Sammen med mannen Johan tok hun toget fra Fredrikstad til Oslo.

Også når han flytter til Silurveien sykehjem i 2008.

Hun besøker broren jevnlig – sjømannen som aldri igjen får oppleve Gullholmstranda i live.

Heim til slutt

For 16. august 2014 ringer Terjes telefon: «Nå er Tore død».

Tanta Asta formidler dødsbudskapet, og ber nevøen bringe det videre til resten av familien i Namdalen.

Torsdag 28. august skal han begraves fra Vestre gravlund, med minnestund i Silurveien sykehjems kapell.

– Den søndagen gikk jeg rundt og grublet fryktelig. Jeg ringte til Asta: «Hvem skal se etter han?» «Ta vare på grava?» «Kan vi ikke ta han heim? Til Namsos, får han på urnenedsetting på grava til mora og faren sin?»

Asta svarer: «Det har jeg ikke tenkt på. Men du – det hører jeg blir bra. Nå ble jeg glad. Vi gjør det, hvis vi får stoppet begravelsen i Oslo, hvor de skal ha minnestund og seremoni.»

Johan, Astas ektemann, ringer til Oslo og får bekreftet at det er ingenting i vegen for at urnen sendes til Namsos.

«Mitt skip er lite og havet er stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.»

Sørgetog for sjømannen

29. mai 2015: Anført av sokneprest Mark Akali toger en prosesjon av sørgende på kirkegården i Namsos – på veg med urnen til Tore Thorsens siste hvilested. I grava til foreldrene Meier (død 1975) og Ida Marie (død 1979).

Himmelen er faretruende mørk på morgenkvisten. Så høljer det ned. Paraplyene kommer opp.

Men idet soknepresten tar på seg kappa, lysner det plutselig opp. Det er nærmest som et tegn fra oven.

Mens den 30 minutter lange seremonien pågår, skinner sola.

– Det er egentlig helt utrolig. Det har regnet i dagesvis, og så plutselig bryter sola igjennom. Det er vel ei mening med det, mener Terje.

Soknepresten drar fram lignelsen om da Jesus gikk på vannet – og trekker inn Tore i historien.

– Denne historien ble vår. En veldig fin seremoni, beskriver Terje.

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du gjenoppstå.»

VERDIG SEREMONI: Tores svigerinne Klara Thorsen og nevø Terje Thorsen etter urnenedsettelsen.


Straks urnen er senket, jordpåkastelsen er ferdig og et tredvetalls røde roser er lagt på grava, øser det ned igjen.

– Det ble spesielt at han endte opp i Namsos til slutt. At han kom heim for første gang på 65 år – i ei urne. Nå er han sammen med foreldrene sine på gravplassen. De fikk ikke treffe ham igjen. Men nå er han der. Ringen er sluttet etter litt av en seilas, sier Terje Thorsen.

– Blir det samme type sorg i og med at han var borte i så mange år?

– Nei. Vemodigheten for meg, som jeg får frysninger av, er at han har kommet heim. Sorgen min ligger i at han ikke traff foreldrene sine igjen. Men han valgte det sånn. Samtidig har jeg litt dårlig samvittighet. Hvorfor stakk jeg ikke innom han igjen når jeg var i Oslo når han ba meg om det? Men det var ingen annen grunn enn at«det ble bare sånn.»

«Jeg stevner frem mot de lyse lande

med livsens trær på de skjønne stranda,

hvor evig sol og sommer er.»

Fra urnenedsettelsen til Tore Thorsen. SAMMEN IGJEN: Da Tore Thorsen dro til sjøs, 17 1/2 år gammel, var det siste gang mor og far så gutten sin. Først 65 år senere kom han heim - i ei urne - og ble lagt i foreldrenes grav. Slik endte sjømannens siste reise.


Denne saken er levert avNamdalsavisa.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere