RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Kay Stenshjemmet (Romerikes Blad)

«Har du mot nok til å stå fram etter alle disse årene, eller er du fortsatt like feig?»

Sist oppdatert:
Det har gått åtte år siden Marita Ona (26) ble påkjørt og forlatt i veibanen for å dø. Mor Anne-Marie Ona Klausen (71) tviholder fremdeles på håpet om at den skyldige skal melde seg.

(Romerikes Blad): For mer enn seks år siden ble den grusomme bildrapssaken i Rælingen henlagt av politiet. Stemplet uløst.

I tredje etasje i en av Groruddalens mange boligblokker sitter en mor som aldri kan glemme. Som aldri har gitt opp.

- Jeg har faktisk ikke det. Jeg håper fremdeles at den som drepte Marita skal få mot til å stå fram. Jeg trenger det.

For aller første gang står Anne-Marie Ona Klausen fram i media. Hun er sjenert av seg. Snakker minst mulig. Få vet hva hun bærer på.

- Det er skummelt, men likevel greit. Fordi vi ikke skal glemme. Fordi vi ikke skal gi opp. Jeg tenker på Marita alltid. Hele tida, sier hun.

I det personlige brevet Romerikes Blad i dag trykker, bønnfaller hun den ukjente gjerningspersonen om å melde seg:

«Har du mot nok til å stå fram etter alle disse årene, eller er du fortsatt like feig?»

Her er brevet fra Anne-Marie:

Til deg som drepte Marita

Tenk om du hadde stoppet og vært hos Marita de siste minuttene før hun døde. Der var ingen som holdt rundt henne og trøstet henne. Hun måtte gå bort alene, på en ensom mørk landevei.

Du skulle bare vite hvor vi savner henne hver dag. Du vil kanskje si at åtte år har gått, og verden går videre. Men gjør den det? Jeg får ingen telefon eller sms fra Marita lenger. Før fikk jeg hver dag høre fra henne. Hun fortalte om sine følelser, hva hun hadde opplevd den dagen.

Maritas motto var «Kan du ikke si noe godt om andre, så la være å si noe.»

Jeg kan dessverre ikke si det samme om meg selv, for jeg har sagt veldig mye stygt om deg i ettertid. Jeg følte med deg da det skjedde, men etter at du viste din feighet har jeg kun forakt for deg.

Hvordan tror du at du hadde reagert om det var noen av dine egne barn som ble borte? Ville du ha reagert på samme måte, tror du?

Jeg vet at du ville hatt det samme store ønsket og behovet som jeg, å få vite hvem du er.

Jeg har et ønske om å få se deg i øynene og høre at du angrer, at du ønsker det hele ugjort.

Har du mot nok til å stå fram etter alle disse årene, eller er du fortsatt like feig?

Maritas mamma

Alvorlig skadd, men i live
Søndag 26. oktober 2003. Grytidlig på morgenen.

Marita Ona har feiret halloween sammen med flere venner hos motorsykkelklubben Hog Riders på Nordby i Rælingen. Marita vil ikke vente på sjåføren som hun allerede har avtalt at skal kjøre henne hjem til leiligheten på Strømmen. Og begynner å gå langs høstmørke riksvei 120.

Hun kommer rundt 100 meter.

Så kommer en bil.

Klokka er et sted mellom 05.50 og 06.00. Marita Ona ligger i veibanen, delvis over den hvite kantlinja. Mannen eller kvinnen i bilen som kjørte på henne forsvinner. Kjører videre. Tilbake ligger hun.

Alene. 26 år gammel. Stolt langtransportsjåfør. Samboer. Sprudlende søster. Kjærlig yngstedatter.

Hun er alvorlig skadd. Men i live.

Marita Ona blir funnet av en tilfeldig forbipasserende. Klokka 06.02 blir Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) varslet. De sender ut ambulanser. To minutter senere ringer de politiet.

Hjertet har slått sitt aller siste slag før blålysene når fram.

Trond Øren er lensmann ved Fet og Rælingen lensmannskontor. I 2003 var han politiførstebetjent – og etterforskingsleder.

- Ifølge Rettsmedisinsk institutt var skadene så omfattende at Marita ikke ville overlevd uansett hvor rask hjelp hun hadde fått. Skadene var dødelige, sier han.

Han husker godt søndagsmorgenen for åtte år siden. Han hadde fri. Var hjemme. Så ringer lensmann Terje Staum.

- Han fortalte om ulykken. Jeg rykket ut til lensmannskontoret. Det var ingen grunn til å dra til ulykkesstedet. Der var allerede kriminalteknikere godt i gang. Min jobb var å sy sammen etterforskingen, forteller Øren.

«Mamma, det er sant!»
Det er langt fra riksvei 120 i Rælingen og lensmannskontoret i Fetsund til Salt Lake City i USA. Men ikke denne høstnatta.

Klokka er rundt midnatt. Anne-Marie Ona Klausen er på besøk hos sin eldstedatter, som bor på den andre siden av Atlanteren. Datteren kommer inn til henne og sier at det er telefon. Fra Norge.

- Jeg hører stemmen til min eldste sønn. Han forteller at Marita er påkjørt og drept. Jeg visste hun skulle på halloween-party og sa at han måtte slutte med sånt tull.

«Mamma. Det er sant!» er svaret hun får.

«Mamma, vi tuller ikke med sånt!»

Seks timer senere sitter hun på flyplassen. Billetten er booket om. Datter, svigersønn og barnebarn er med.

- Da jeg satt på flyet kollapsa jeg totalt. Jeg hadde klart meg dit, men klarte ikke lenger, forteller 71-åringen.

Men hun klarte likevel.

Optimistiske
Det er blitt mandag formiddag. Et drøyt døgn etter ulykken. Anne-Marie Ona Klausen går over brusteinene utenfor politihuset i Lillestrøm.

Inne venter Trond Øren.

- Det første døgnet var hektisk, husker lensmannen.

De som var igjen på halloween-festen, ble kjørt i minibusser til kontoret. Her ble de avhørt etter tur. Politiet serverte dem pizza. Alle tilgjengelige politiressurser ble kalt inn. En patrulje fra Utrykningspolitiet kom også for å hjelpe til. Ute på åstedet jobbet teknikere for fullt. Andre gjennomførte rundspørring. Øren styrte troppene.

- Det resulterte i god tilgang på opplysninger og tips. Vi sjekket ut opplysninger fortløpende, husker Øren.

Politiet var optimistiske. Så optimistiske at lensmann Staum allerede dagen etter sa følgende til Romerikes Blad:

- Vi føler oss sikre på at vi skal finne den skyldige.

Åtte år har gått. Fremdeles er Marita Ona-saken en uløst kriminalgåte.

- Plager meg fryktelig
Trond Øren ligger ikke lenger våken om nettene på grunn av gåten.

- Men den plager meg fryktelig. Det er en sak jeg gjerne skulle ha oppklart, ikke minst med tanke på Maritas etterlatte.

Øren føler seg trygg på at politiet har gjort alt som står i deres makt for å finne den skyldige.

- Alt vi gjorde ble til slutt kvalitetssikret av taktisk avdeling hos Kripos. Det er ikke vanlig, men jeg ville ikke at noe skulle være uprøvd for å få en oppklaring av saken, sier Øren.

I tillegg til rundspørringer i nabolaget, avhør av festdeltakerne og tekniske undersøkelser på åstedet, gjennomførte politiet en lang rekke etterforskingsskritt. Tradisjonelle og utradisjonelle.

- Den første tida mottok vi flere tips om kollisjonsskadde biler. De ble undersøkt – blant annet av kriminalteknikere. Vi kontaktet også bilverksteder og ba dem informere oss dersom de fikk inn biler med aktuelle skader, sier Øren.

- All mobiltrafikk ble gransket, overvåkingskameraer og kortbruk på bensinstasjoner ble gjennomgått. Systematisert. Alt i arbeidet med å lage en tidslinje over alle hendelser, biler og vitner i det aktuelle tidsrommet på det aktuelle stedet.

Helga etter dødsulykken reiste Trond Øren selv ut til stedet. Han var på plass i det samme tidsrommet som påkjørselen skjedde.

- Jeg ville danne meg et bilde av lysforholdene og trafikkmengden. Det var ikke mange biler som passerte i løpet av de to timene jeg var der. Det var det nok heller ikke uka før.

Les hele brevet fra moren her!

- Noen der ute vet
Lakkrester funnet på åstedet ble også sendt til Tyskland for analyse. Håpet var å kunne fastslå hvilken type bil politiet jaktet på.

Selv i dag – åtte år etter – ønsker ikke Trond Øren å svare på hvilken farge lakkrestene hadde, eller hvilke bilmerke ekspertene pekte ut.

- Dette av etterforskingsmessige hensyn.

- Men det har jo gått så lang tid...

- Ja, men dersom det skulle komme opplysninger som fører til at vi åpner etterforskingen, kan dette være av betydning.

For heller ikke lensmannen i Fet og Rælingen har gitt opp håpet.

- Det er en der ute som bærer på en byrde som er tung å bære. Det er noen der ute som vet. Noen som kan gi de pårørende svar. Saken er henlagt, men blir åpnet igjen med det samme vi mottar ny informasjon.

Når det gjelder tidslinja etterforskerne lagde:

- Den ble stadig mer komplett. Men uansett hva vi gjorde, gjensto det noen svarte minutter rundt ulykkestidspunktet. Noen minutter vi aldri har klart å belyse.

- Hvor nærme gjerningspersonen føler du at dere var?

- Vi kom nært, men ikke nært nok.

Satte synsk på saken
Nærmere kom de ikke da VG på sin førsteside hevdet at gjerningsbilen var gravd ned et sted på Østlandet.

Stedet ble hevdet å være en søppelfylling i Kongsvinger. Men bilen avisas vitne siktet til? Den sto beviselig trygt forvart på et tollager og er sjekket ut av saken.

- Jeg er glad vi slapp å grave i fyllinga. Den var like stor som 10–12 fotballbaner, bemerker Øren.

Nærme var de heller ikke da TVNorge satt en synsk kvinne på saken. Med kameraet påslått snakket hun seg fram til en adresse i Rælingen. Der gjerningskvinnen visstnok bodde.

Politiet ble tvunget til å kalle inn den så godt som navngitte kvinnen i politiavhør. TVNorge ble senere dømt i Pressens faglige utvalg (PFU).

- Det der var ikke bra i det hele tatt, konkluderer Øren.

For Anne-Marie Ona Klausen ble de påståtte løsningene en ekstra belastning.

- Jeg fikk selvfølgelig håp, men ble gang på gang slått i bakken igjen. Det var en påkjenning.

- Jeg har aldri følt hat

Hun klandrer ikke politiet for at gjerningspersonen forblir ukjent.

- Det var visst ikke mer de kunne gjøre. Dessverre.

(Saken fortsetter under bildet)

Og hun mener virkelig dessverre.

- Hadde jeg hatt personen her foran meg, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort! Det han eller hun har forårsaket, er helt fryktelig. Vedkommende er fryktelig feig, som ikke tør å stå fram og ta det som måtte komme.

- Hva ville du ha sagt til vedkommende?

- Jeg ville ha spurt: Hvorfor stoppet du ikke? Hvorfor gikk du ikke ut til henne? Hvorfor passet du ikke på henne til sykebilen var der?

- Hater du?

- Nei. Jeg har aldri følt hat. Men jeg er sint. Fryktelig sint.

- Hadde det hjulpet om du visste hvem som kjørte på Marita?

Anne-Marie tenker lenge.

Hun ser ned i fanget. Og tenker enda litt.

- Ja. Da hadde jeg fått flere svar. Da hadde jeg kanskje fått fred.

Vet du noe om Marita-mysteriet? Ta kontakt med Fet og Rælingen lensmannskontor på telefonnummer 63 88 87 60 eller Romerike politidistrikt på nummer 64 84 20 00!

Denne saken er levert av Romerikes Blad.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere