RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Her er dommen

Sist oppdatert:
TV 2 Nettavisen gjengir hele dommen som ble avsagt i Oslo tingrett fredag i saken mellom Gerhard Helskog og Jan Simonsen.

Saken gjelder krav om mortifikasjon av og oppreisning for fem ærekrenkende utsagn fremsatt i henholdsvis et program på radiokanalen P4, i programmet ”Holmgang” på TV2 samt i Aftenposten, VG og Dagbladet.

Sakens bakgrunn

Jan Simonsen hevder at Gerhard Helskog har kommet med fem ærekrenkende utsagn. Det første utsagnet; ”Men problemet er at du lyver for mye”, ble fremsatt av Helskog i en debatt mellom de to 8. oktober 2001 i et frokostprogram på radiokanalen P4. Det andre utsagnet; ”Det er at du lyver for mye”, fremsatte han 10. oktober 2001 i debattprogrammet ”Holmgang” på TV2. Det tredje utsagnet; ”I så fall har Jan Simonsen gitt en falsk forklaring til politiet”, stod i et leserinnlegg fra Helskog i Aftenposten 20. oktober 2001. Helskog skrev innlegget som ”redaksjonsleder i ”Rikets tilstand”, TV2”. Det fjerde utsagnet; ”Skal vi ha parlamentarikere som lar seg smøre med øl ? ”uttalte Helskog i et intervju i VG lørdag 27. oktober 2001. Det femte utsagnet; ”Da Jan Simonsen kom med den ene løgnen etter den andre i Holmgang og jeg ikke fikk slippe til”, ble uttalt av Helskog i et intervju i Dagbladet torsdag 8. november 2001.

Bakgrunnen for debattene, der de fem utsagnene ble fremsatt, var at TV2 den 3. og 10. oktober 2001 sendte to programmer i dokumentarserien ”Rikets tilstand”. Det første programmet het ”Kulturhuset Enka”, og i innledningen sa Helskog:

”En historie om makt, allianse og unge gutter. I sentrum er stortingsrepresentant Jan Simonsen og hans gode venn, den straffedømte Ivar B. God kveld, og takk for at du ser på Rikets tilstand. Jan Simonsen har i mange år sittet i Justiskomiteen på Stortinget. Herfra har han hamret løs på alle former for lovbrudd. Han vil ha strengere straffer og vil, for å ta et eksempel, henge ut overgripere. I møte med en så kompromissløs mann kan det være nyttig å sjekke om det er samsvar mellom liv og lære. Hvordan står det til med dømmekraften? I kveld forteller noen unge gutter om et homoseksuelt submiljø, et miljø Jan Simonsen støtter som politiker og som privatperson. Vi sier ikke at Jan Simonsen gjør noe ulovlig, men er det han gjør rett? Odd Isungset har gravd fram denne saken med hjelp fra Karen Orre og Tonje Steinsland.”

I det andre programmet ”Nygaard-saken”, sa Helskog i innledningen:

”Noen skjøt William Nygaard, og gikk fri. Nå står nye kilder frem, om våpen, fundamentalisme og Stortinget.” Programmet handlet om etterforskningen av den alvorlige attentat-saken, som fremdeles er uløst. Det tok også for seg Simonsens rolle, som nær venn av en mann med pakistansk opprinnelse. Denne mannen er den eneste personen som hadde vært siktet i forbindelse med saken. Han var siktet for falsk forklaring.

I tillegg til å sende de to programmene, la TV2 ut ytterligere informasjon på TV2s nettsider, blant annet Simonsens brev av 1. oktober 2001, der han svarte på skriftlige spørsmål fra ”Rikets tilstand”-redaksjonen. Både Simonsen og Helskog deltok i den påfølgende debatten i en rekke medier. Debatten startet umiddelbart etter at "Enka" –programmet ble sendt, og den vedvarte i omtrent en måned. Det synes å være enighet om at programmene var svært belastende for Simonsen, som også kort tid etter ble ekskludert fra Fremskrittspartiet. Det er ikke reist ærekrenkelsessøksmål mot de to programmene, og de er heller ikke klaget inn for Pressens faglige utvalg (PFU).

Stevning i privat straffesak ble tatt ut 4. desember 2001 av Simonsen med påstand om at Helskog dømmes i medhold av straffeloven § 253, jf. §§ 246 og 247 til å tåle at de fem utsagnene blir erklært for døde og maktesløse (mortifisert), og at Helskog dømmes i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6 til å betale oppreisning til Simonsen med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 250 000 samt å betale Simonsens saksomkostninger. Tilsvar fra Helskog innkom Oslo tingrett 19. februar 2002 med påstand om frifinnelse, og at Simonsen dømmes til å erstatte Helskogs saksomkostninger. Saksforberedende møte ble holdt 28. oktober 2002.

Hovedforhandling ble holdt 26., 27., 28. november, 1., 2., 3., 4., 8., 9., 10., 11., 15. og 16. desember 2003. Saksøker møtte med prosessfullmektig og ga forklaring. Saksøkte møtte med prosessfullmektig og rettslig medhjelper, og ga forklaring. Det ble avhørt 21 vitner.

Saksøker har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved tolkningen av utsagnene skal det legges vekt på hva den alminnelige avisleser, radiolytter osv. oppfattet. EMD bruker begrepet ”ordinary reader”. Vanlig språkbruk skal legges til grunn. Utsagnet må vurderes helt objektivt, og det må ses bort fra hva som er ment, jf. Tønsberg Blad-dommen avsagt av Høyesterett 1. juli 2003. Utsagnene må ses i sammenheng. Insinuasjoner, mistanker og betingede påstander er å regne som beskyldninger. Det er nok at den alminnelige avisleser får en mistanke, f. eks. om kobling mellom skjenkebevilling og gratis øl, eller at det insinueres en falsk forklaring.

Den alminnelige lytter er ikke i tvil om at Simonsen blir beskyldt for løgn i ordets rette forstand i P4. I samtlige påstander om ”å lyve” eller ”løgn”, er ordene brukt i den vanlige betydningen av ordet, jf. Riksmålsordboken. Definisjonen på ”løgn” er å forklare seg mot bedre vitende. Begrepet brukes også i betydningen ”usant”, men her er det en beskyldning om bevisst løgn. I Rt. 1979 s. 1606 har Høyesterett definert begrepet ”løgn”. Påstand om løgn er normalt en ærekrenkelse. Det vises til Andenæs og Bratholm, ”Spesiell strafferett”, side 159.

Saksøkte tar feil når det hevdes at det er unødvendig å gå veien om sannhetsbevis. Det er utvilsomt Helskog som har bevisbyrden og bevisføringsplikten, og det er strenge beviskrav. I Rt. 1988 s. 1398 uttalte Høyesterett at det for en beskyldning om skatteunndragelse, gjelder samme beviskrav som i en straffesak. Påstand om løgn er like alvorlig og beviskravene må være de samme, eller rett opp til det samme.

Ordet smøring kan oppfattes på flere måter. Sentralt er gjenytelse, det vil si at Simonsen fikk gratis øl på "Enka" fordi han hjalp stedet med skjenkebevillingen. Bevisførselen har vist at ingen kan tenke seg at Simonsen krevde gjenytelse. Det er alltid han som spanderer på andre. Andre vil mene at det i smøring ligger at han fikk belønning i ettertid. Dette må bedømmes konkret. Rettslig sett er begge typer beskyldning rettsstridige. Sannhetsbevis er ikke ført. Selv en mild insinuasjon om smøring må tas alvorlig. Det å hjelpe med skjenkebevillingen var naturlig for en Fremskrittspartipolitiker. Simonsen og daglig leder på ”Enka” var ikke venner på det tidspunktet da skjenkesøknaden ble behandlet av de kommunale myndighetene. De to ble venner først senere. Helskog må ha vært klar over at det tok 3 måneder og 12 dager å få skjenkebevillingen, og likevel lot han et vitne stå frem på TV og si at det gikk med lynfart. Det forelå ingen avtale om gratis øl. Simonsen ble påspandert øl av daglig leder fordi de var blitt venner, og Simonsen spanderte på vennen ved besøk på andre utesteder. Systemet var slik at daglig leder skulle belastes for øl som Simonsen fikk gratis på "Enka". Om han virkelig gjorde opp for seg eller ikke, er uten betydning.

Insinuasjonen om falsk forklaring til politiet, er en såkalt betinget beskyldning. Her er det uenighet om tolkningen. Det er ikke ført sannhetsbevis, og utsagnet er rettsstridig. Programmene er viktige for å vise noe av bakgrunnen, men dette er ikke sentralt. Det vises til programmene ved sannhetsbevisene.

Utsagnene er åpenbart overtredelser av straffeloven § 246 og § 247. Videre skal utsagnene vurderes ut fra spørsmålet om rettsstrid, nødvendighet eller ”pressing social need”. Vurderingene er de samme etter nasjonal rett og EMK. Dette er ingen videreformidlings- eller pressesak. Her gjelder aktsomhetskravet for den ordinære ytrer. Det vises til Bratholm-dommen, Rt. 1993 s. 537. Her trekker Høyesterett grensen mellom ytringsfriheten og den som krenkes. Grensen må normalt trekkes ved uttalelser som går på den annens personlige hederlighet eller motiver. EMD var uenig i at beskyttelsen av en persons omdømme var så vid som Høyesterett la til grunn, men slo fast at utsagnet hvor Bratholm beskyldes for bevisste løgner, gikk ut over grensen for tillatelig kritikk. Dette var en beskyldning det kunne føres bevis for, men slike sannhetsbevis ble ikke ført.

Pressedommer er stort sett irrelevante. Dette er en vanlig injuriesak mellom privatpersoner. Helskog er aktør, ikke bare journalist. I vår sak må retten foreta en konkret vurdering. ”Ethics of journalism” er gjenganger i pressesaker i EMD, og er det samme som aktsomhetskravet på norsk. Dette gjelder ikke i vår sak, men uansett om man skulle vurdere saken på dette grunnlag, ville man ikke nå frem. Løgn har ikke vært godtatt noen gang. Aktsomhetskravet skal vurderes på gjerningstidspunktet, jf. straffeloven § 249 nr. 3. Etter rettspraksis er det et strengt aktsomhetsansvar.

En politiker må tåle mer enn andre, jf. R. 1990 s. 257. Man må se på konteksten om det er en politisk debatt. Motsatt blir det når det gjelder en privatpersons liv.

Motparten har ikke holdt seg til saken, men drevet avledningsmanøvrer for å få retten på et sidespor. Ved tolkningen i vår sak er Boot Boys-dommen irrelevant. Utvidende tolkning skal man være forsiktig med når det er krevd straff. I vår sak er det et sivilt krav basert på uaktsomhet og ikke forsett.

De fremsatte beskyldninger er utvilsomt faktabeskyldninger og ikke verdipregede uttrykk. Et slikt grunnleggende skille har vi alltid hatt i norsk rett og i EMD. Sondringen er viktig, jf. Bratholm-dommen. Har ikke utsagnene faktisk forankring, er de ikke beskyttet av ytringsfriheten, jf. Kyrre Eggen. I vår sak er det grove beskyldninger. Graden av allmenn interesse er mindre i vår sak, fordi det gjelder privatlivet til Simonsen. Det bestrides ikke at avsnitt 44 i Tønsberg Blad - dommen er sentral for pressesaker, men vår sak gjelder ikke pressens formidling av andres ytringer. Det må foretas en interesseavveining mellom ytringsfriheten og personvernet. To menneskerettigheter står mot hverandre. Det er forskjellig rettsstridsstandard for presse og andre. Helskog har selv plassert seg utenfor som aktør og nyter ikke noe spesielt vern som journalist.

Det kan reises spørsmål ved om det er forskjellig rettsstridsvurdering i mortifikasjon og ved oppreisning/erstatning. Uansett er dette rettsstridige beskyldninger som det ikke er ført sannhetsbevis for, og vilkåret for mortifikasjon etter straffeloven § 253 nr. 1 er oppfylt.

Vilkårene for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6 er oppfylt. Straff er ikke krevd her, men skadeserstatningsloven § 3-6 viser til straffeloven §§ 246 og 247. Utsagnene er egnet til å skade Simonsens ”gode navn og rykte”, jf. straffeloven § 247. Det objektive er overtrådt, det subjektive er uviktig, fordi utsagnene er fremsatt forsettlig eller uaktsomt. Retten må legge vekt på hva som er rimelig og fornuftig. Det er ikke nødvendig å bevise noen skadefølge. Av allmennpreventive hensyn bør det gis signal om at slike utfall ikke bør tillates. Også privatpersoner er idømt større beløp. Relevant for utmålingen i vår sak er at det også har vært en krenkende bevisførsel.

Selv om retten skulle sette oppreisningsbeløpet lavere enn det er begrenset oppad til, må saken anses vunnet, jf. Rt. 1985 s. 505.

Saksøker har lagt ned slik påstand:

1.Gerhard Helskog dømmes i medhold av straffeloven § 253 til å tåle følgende beskyldninger erklært for døde og maktesløse (mortifisert):

1.1: ”Men problemet er at du lyver for mye”.

1.2: ”Det er at du lyver for mye”.

1.3: ”I så fall har Jan Simonsen gitt en falsk forklaring til politiet”.

1.4: ”Skal vi ha parlamentarikere som lar seg smøre med øl ? ”.

1.5: ”Da Jan Simonsen kom med den ene løgnen etter den andre i Holmgang og jeg ikke fikk slippe til”.

2.Gerhard Helskog dømmes i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6 til å betale oppreisning til Simonsen med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 250 000.

3.Gerhard Helskog dømmes til å betale Simonsens saksomkostninger med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Rettstilstanden i dag er endret i forhold til før 2000. Nå har ytringsfriheten fortrinnsrett. Det må foreligge ”presserende sosialt behov” (”pressing social need”) for å sanksjonere mot Helskog. Det er mange elementer i denne vurderingen, og i dag er sannhetsbeviset bare ett av disse. Det vises til avgjørelser fra EMD; Perna-dommen og Bratholm-dommen. Det er ikke grunnlag for å si at EMD har strammet inn, det vil si lagt mindre vekt på vernet av ytringsfriheten, i den senere tid.

Det vises til juridisk teori, jf. Kyrre Eggens ”Ytringsfrihet”. Eggen skriver at politikere må tåle ”mer intens kritikk enn andre”, og at: ”En politiker som gir uttrykk for å inneha høye moralske standarder, kan til en viss grad sies å ha eksponert seg for kritikk av hans private adferd”.

Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter i første rekke for samfunnsmessige institusjoner, jf. ”public watchdog”- rollen. I vår sak er man derfor i kjerneområdet for ytringsfriheten.

Prinsipalt anføres at de fem utsagnene er såkalte ”value judgments”, og at de ikke kan kreves mortifisert. Subsidiært at utsagnene er verdivurderinger med et visst faktisk innhold. Uansett må spørsmålet om sannhet trekkes direkte inn i en totalvurdering.

De to programmene var innlegg i den politiske debatten, der temaet var hvordan det stod til med Simonsens dømmekraft, og om det var samsvar mellom Simonsens liv og lære. TV2 opptrådte som en videreformidler. Flere åpne kilder stod frem i programmene. Utsagnene er sanne og fundert på et solid faktisk grunnlag. De er verken rettsstridige eller utilbørlige, jf. straffeloven §§ 247 og 249 nr. 1, og uttalelsene kan ikke kreves mortifisert, jf. straffeloven § 253 nr. 1. EMK art. 10 er av sentral betydning for tolkningen av de norske bestemmelsene.

Det vises til Akershus Amtstidende-dommen, som er anvendelig i vår sak ved tolkningen av utsagnene. Høyesterett uttalte at man ikke skal konsentrere seg om enkeltsetninger, men se på helheten.

Begrepene ”lyver” og ”løgn” forstås som utsagn om usannheter, unøyaktigheter og lignende, ikke som bevisst usannhet. Begrepets faste kjerne er usann ytring. Det er ingen klar definisjon som fastslår om det er bevisst usannhet eller ikke. Uansett om man tolker ordet løgn som utsagn mot bedre vitende, er det ikke i strid med art. 10, fordi det har ”factual basis”. Helskog bruker det å snakke usant og løgn som synonyme begreper. Det er dessuten Simonsen som introduserer ordet løgn. Helskog bruker ordet langt inne i et program og det har en lite fremtredende plass.

TV2 og Helskog har tilstrekkelig ”factual basis”. Simonsen har fremsatt en rekke klare uriktigheter, som delvis må være fremsatt mot bedre vitende. Han har også kommet med gjentagende bagatelliseringer og bortforklaringer, slik at det som formidles blir totalt villedende. Det var gjort en grundig saksforberedelse før programmene. Redaksjonen hadde nedlagt et omfattende arbeid for å få tilsvar av Simonsen. Han ble gitt anledning til å kommentere og imøtegå opplysningene som ble formidlet. Helskog har opptrådt i samsvar med god presseskikk. Det kom et brev fra Simonsen 1. oktober 2001, rett før "Enka"-programmet skulle sendes. TV2 la dette brevet ut på sine nettsider. Brevet inneholder en rekke usannheter skrevet mot bedre vitende. Programmene som ble sendt var nødvendige, og ikke rettsstridige. Simonsen har ikke klaget dem inn for PFU og heller ikke gått til søksmål mot TV2. Det var disse programmene som var belastende, ikke hva Helskog sveipet innom i den etterfølgende debatten. Knapt noen har registrert de omstridte utsagnene.

Simonsen er ikke beskyldt for å ha avgitt falsk forklaring. I følge EMD må man være forsiktig med utvidende tolkning. Utsagnet er en hypotetisk vurdering, ikke et ”factual statement”. Premissene beskrives og Helskog gjør sin egen vurdering.

Utsagnet om smøring må også tolkes i den sammenhengen det står i. Samtidig som utsagnet blir presentert, kommer Simonsens vurdering. Smøring forutsetter ikke alltid en gjenytelse, jf. Obos-dommen. Dersom man i egenskap av å være politiker hjelper venner, blander man roller. I skjenkesaken til "Enka", foretok Simonsen lobbyvirksomhet på vegne av venner. "Enka" viste seg å være drevet som stråmannsvirksomhet. Det foreligger ikke en rettsstridig beskyldning. Simonsen innrømmer at han er inneforstått med et kritisk søkelys. Utsagnet om smøring har sterke elementer av ”value judgement” i seg, men med faktiske overtoner.

Dette er å anse som en politisk debatt, og i den politiske debatten har man fått en inflasjon når det gjelder sterke ord. Ordet ”løgn” fremsatt i denne sammenheng, er om en politiker og begrepet ”løgn” er utvannet. Viktig for rettsstridsvurderingen er at Simonsen selv er eksponent for bruk av skjellsord i debatten. Blant annet i et brev til Stortingspresidenten, bruker han uttrykket ”blank løgn” om noe Willy Haugli har uttalt i forbindelse med Nygaard-saken.

Nærmere om rettsstridvurderingen, ”pressing social need”. Viktigst er det at saken har stor allmenn interesse og her har EMD ekstremt stor takhøyde. Simonsen er en offentlig person, det gjelder en stortingspolitiker. I vår sak er det en helt annen grad av allmenn interesse enn i Tønsberg Blad-dommen. Ingen av Høyesterettsdommene fra de siste årene gjelder saker med samme grad av offentlig interesse som i vår sak. Det var en opphetet debatt, der debattantene hadde rett til spissformuleringer og overdrivelser. Utsagnene hadde en lite fremtredende plass. Selv om saken her ikke gjelder videreformidling, finner man elementer av videreformidling, fordi utsagnene er en konsekvens av det kildene har sagt. Graden av ”value judgment” har betydning fordi ytringsfriheten er videre for ”value judgments” enn for ”factual statements”, jf. også Nordlandsposten-dommen, der alle 18 utsagnene ble ansett for å være ”value judgments”. Det er enighet om at påstander om ”løgn” ligger et godt stykke på faktum-siden. Men graden av verdivurdering er større når man bruker karakteristikker man selv har lagt premissene for. Det foreligger elementer av verdivurdering som har tilstrekkelig ”factual-basis”. Det er sterke holdepunkter for utsagnenes sannhet, med til sammen 30 tilfeller av ”factual-basis”, og utsagnene ligger innenfor ytringsfriheten med god margin. Når det gjelder uaktsomhet, er dette også ulikt i forhold til Tønsberg Blad-dommen, som gjaldt bruk av anonyme kilder.

Konklusjonen er at det ikke foreligger ”pressing social need”. Denne vurderingen skal foretas på samme måte uansett om det er mortifikasjon, oppreisning eller straff. Det foreligger ikke én Høyesterettsdom som skiller her.

Det er intet belegg for oppreisning. Skadeserstatningsloven § 3-6 er en ”kan”-regel. Retten skal foreta en rimelighetsvurdering. Det personlige ansvar etter første ledd fører enten til frifinnelse eller til å betale oppreisning med et mindre beløp. Oppreisning er ikke aktuelt, fordi det ikke var belastende utsagn. Belastningen var derimot de to programmene og eksklusjonen fra Fremskrittspartiet. Det er dessuten grunn til kritikk av Simonsens dårlige skjønn, hans lemfeldige forhold til sannheten og kritikkverdige inngripen i Nygaard-saken. Uansett er oppreisningsbeløpet satt vesentlig for høyt.

Helskog har et klart krav på å få tilkjent saksomkostninger. Det er ingen tvil om at de fem utsagnene med solid margin ligger innenfor ytringsfrihetens grenser for hva man kan tillate seg overfor en sentral politiker. Retten må gi et signal i slike saker ved å la den tapende part dekke motpartens saksomkostninger.

Saksøkte har lagt ned slik påstand:

1.Gerhard Helskog frifinnes.

2.Jan Simonsen dømmes til å erstatte Gerhard Helskogs saksomkostninger, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente, regnet fra to uker etter dommens forkynnelse og til betaling finner sted.

Rettens bemerkninger

Fem utsagn er krevd mortifisert, og retten ser først på hvordan utsagnene må forstås. Ved å anvende alminnelige tolkningsprinsipper med utgangspunkt i ordlyden, må det ses hen til hvilke forestillinger utsagnene er egnet til å fremkalle hos adressatene. Avgjørende er hvilket inntrykk den alminnelige radiolytter, TV-seer eller avisleser måtte få. Tolkningen må ikke begrense seg til en ”isolert bedømmelse av de omstridte utsagn, men disse må ses i sammenheng med øvrige og tilknyttede uttalelser og oppslag i for eksempel en avis-reportasje”, jf. Høyesteretts uttalelse i Akershus Amtstidende-dommen, Rt. 2003 s. 914.

Retten vil bemerke at rettsområdet, som er preget av avgjørelser fra den Europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), blant annet bruker begrepet ”value judgment”. Som oftest oversettes dette uttrykket til ”verdivurdering”. Retten har valgt å bruke begrepet ”meningsytring”, som anses mer dekkende.

De fem utsagnene ble fremsatt av Helskog i debatten som fulgte etter at TV2 viste de to ”Rikets tilstand”-programmene ”Kulturhuset Enka” og ”Nygaard-saken”. Den etterfølgende debatten bar preg av at Simonsen forsøkte å forsvare seg mot det han mente var blitt feil fremstilt, mens Helskog forsvarte det som var kommet frem, blant annet ved å vise til kildene. I vår sak var programmene en del av bevisførselen, og av betydning som bakgrunn for debatten. De vil bli trukket inn ved tolkningen av utsagnene i den grad de kaster lys av betydning over meningsinnholdet. Retten vil bemerke at det kan være vanskelig å forstå Helskogs utsagn, uten å ha sett programmene, men det kan ikke forutsettes at den alminnelige lytter osv. har sett disse.

Retten ser først på utsagnene 1, 2 og 5, fordi de har det til felles at de inneholder begrepene ”lyver” eller ”løgn”. Utsagn 4 er knyttet innholdsmessig til disse utsagnene, ved at det også har tilknytning til det som kom frem i programmet ”Kulturhuset Enka”.

Utsagn 1: ”Men problemet er at du lyver for mye”, ble fremsatt 8. oktober 2001 i et frokostprogram på P4 etter at ”Kulturhuset Enka” var vist. Innledningsvis uttalte reporteren:

”de to ikke er spesielt gode venner nå etter at Rikets tilstand på onsdag da viet sitt program til Jan Simonsen og hans, ja, hva skal jeg si, liv, skjenkebevilling, gratis øl og utestedet Enka var noen av ingrediensene i dette programmet.”

For den alminnelige radiolytter var det derfor klart at debatten dreide seg om det som var blitt vist i ”Rikets tilstand”. Simonsen fikk ordet flere ganger før det ble Helskogs tur. Simonsen bestred at han hadde forsøkt å stanse "Enka"-programmet, men forklarte at han hadde forsøkt å tilbakevise mange påstander skriftlig til redaksjonen. Deretter sa han:

”men de satt jo da igjen med en påstand fra en person som jeg ikke visste om, en løgnaktig påstand fra en person om at jeg hadde forlangt å få gratis øl som gjenytelse for at jeg hadde pushet litte grann på en skjenkebevilling.” Til dette uttalte Helskog: ”Hvert ord som er sagt i det programmet er riktig”, noe Simonsen benektet. Det utsagnet som kreves mortifisert ble deretter uttalt av Helskog i denne sammenheng:

”Problemet når vi kommuniserer med deg, Jan Simonsen, er at alt er så tilforlatelig og alt er så enkelt, og du er flink til å snakke. Men problemet er at du lyver for mye. Det er ikke riktig, som du sier, at du bare ble påspandert noen øl. Vi har altså fem åpne kilder som forteller at det var en del av avtalen at du skulle ha gratis servering fordi du rett eller galt skapte det inntrykket av at du hadde ansvaret for at de hadde fått skjenkebevilling.”

Isolert sett må utsagnet forstås som en påstand om at Simonsen generelt sett lyver for mye, og det fremstår som en meningsytring fra Helskog. Utsagnets faktapreg forsterkes imidlertid når man ser det i sammenheng med resten av Helskogs uttalelser i P4-programmet, fordi Helskog i debatten ga to konkrete eksempler. Han viste til at åpne kilder i ”Kulturhuset Enka”, hadde fortalt at avtalen var at Simonsen skulle ha gratis servering på grunn av det han gjorde i forhold til skjenkebevillingen. Det andre eksempelet var knyttet til møter på Stortinget om ”Enka”, der TV2 også hadde kilder som sa noe annet enn Simonsen. Dermed fremstår utsagnet som en meningsytring med den faktaopplysning at Simonsen lyver om i hvert fall to forhold.

En naturlig forståelse av begrepet ”å lyve”, er etter rettens oppfatning ”å snakke bevisst usant”. Det er i og for seg riktig, slik saksøkte anførte, at begrepene ”lyve” og ”løgn” også brukes i en mer ”utvannet” betydning, som ”å snakke usant” og ”usannheter”, og at denne siste betydningen er vanlig når begrepene brukes i politiske debatter. Det er imidlertid ikke naturlig å legge den ”utvannede” betydningen til grunn her. Dette var en debatt der en politiker ble beskyldt for å lyve om konkrete forhold, blant annet om mulige sammenblandinger av politikerrollen og private forhold. Helskog uttalte også lenger ut i programmet: ”Du kan jo begynne å snakke sant.” Dette underbygget at Simonsen antas å ha kunnskaper om sannheten, men at han likevel snakker usant. Utsagn 1 gir dermed det inntrykk at Simonsen snakker bevisst usant for ofte, og konkret at han snakker bevisst usant om den hjelpen han ga i forbindelse med skjenkebevillingen på "Enka" og en påfølgende avtale om gratis øl samt at han snakker bevisst usant om møter på Stortinget om "Enka".

Når det gjelder utsagn 2: ”Det er at du lyver for mye”, fremsatt av Helskog i TV-programmet ”Holmgang” 10. oktober 2001, er likheten stor til utsagn 1. Det er også generelt i sin ordlyd, og fremstår som en meningsytring. Programleder Stenstrøm innledet debatten med å vise til de to ”Rikets tilstand”-programmene, og uttalte:

”søkelyset mot stortingsrepresentant Jan Simonsen og hans forbindelser med homofile miljøer og tvilsomme venner”. Helskog fremsatte utsagn 2 et godt stykke ut i programmet i en slik sammenheng:

”I det kildearbeidet vi har gjort, som har tatt tre måneder og veldig mange mennesker, så har vi hatt et problem. Det er at du lyver for mye. Du har skrevet i brevet til oss at Ivar B. ikke er dømt for å ha formidlet en fjortenåring. Du har skrevet at det ikke var 340 tilfeller, men tolv tilfeller. Sånn er det gjennomgående at du er unøyaktig, at du ikke er sannferdig i den informasjonen du gir til oss.”

Helskog konkretiserte dermed påstanden ved å vise til straffedommen Simonsens venn, som var daglig leder på ”Enka”, hadde fått i Tyskland. Dermed ga han utsagnet mer karakter av en faktaopplysning. Retten legger også her til grunn at den alminnelige TV-seer fikk inntrykk av at Simonsen for ofte snakker bevisst usant, og ett eksempel er i forhold til vennens straffedom. Det at Helskog andre steder i programmet brukte ordene usannheter, unøyaktigheter og bagatelliseringer gjør ingen endring i dette, men forklarte og til en viss grad neddempet utsagnet.

Utsagn 5: ”Da Jan Simonsen kom med den ene løgnen etter den andre i Holmgang og jeg ikke fikk slippe til”. Dette ble uttalt av Helskog som en hale til et portrettintervju i Dagbladet 8. november 2001, der han i kortform listet opp ulike favoritter m.m. Påstanden kom under beskrivelsen av ”Verste tv-minne”. Denne var også generelt formulert og fremstår som en meningsytring. Helskog ga her ingen konkrete eksempler på løgn. Likevel har utsagnet et visst faktapreg ved at det viser til at Simonsen fremsatte løgnene i Holmgang. Forbindelsen til ”Rikets tilstand”-programmene var uklar, men kom frem ved at Helskog tidligere i intervjuet, brukte formuleringen ”snakker usant litt for ofte” og knyttet dette opp mot ”Simonsen-saken” og ”Enka-saken”. Retten legger også her til grunn at den alminnelige avisleser gis det inntrykk at Simonsen har kommet med den ene bevisste usannheten etter den andre. Heller ikke her kan retten se at løgn må forstås kun i betydningen ”usannheter”.

Utsagn 3: ”I så fall har Simonsen gitt falsk forklaring til politiet” stod i et leserinnlegg i Aftenposten 20. oktober 2001, og er skrevet av Helskog, som redaksjonsleder i ”Rikets tilstand”. Innlegget var en kommentar til at Aftenposten hadde fremstilt ham som ”smålig og forarget besteborger”. Innledningen viste til at det dreide seg om programmene ”Kulturhuset Enka” og ”Nygaard-saken”. Det er en betinget påstand, og for å forstå sammenhengen er det nødvendig å vise til avsnittene foran:

”Aftenposten er også kritisk til vår reportasje om Nygaard-saken. Under etterforskningen mot den uredde sjefen for Aschehoug Forlag kom politiet tidlig over et stort våpenarsenal. Politiet arbeider fortsatt ut fra en teori om at våpenet som ble brukt under attentatet, kan ha kommet fra dette lageret. Vi har brakt nyheten om at stortingsrepresentant Jan Simonsen har finansiert deler av denne våpensamlingen. Simonsen bekreftet dette litt nølende etter at to tidligere venner av ham fortalte om finansiering. Altså: Norges mest nådeløse justispolitiker har deltatt i finansieringen av den våpensamlingen som står sentralt i politiets etterforskning av et attentat. Simonsen selv forklarer at venner liker å skyte på blink. Skyter man på blink med avsaget hagle ? Og var våpensamleren en liberal muslim, slik Simonsen hevder? To som har tilbragt år i Simonsens vennekrets, sier tvert om: at Simonsens venn støttet fatwaen, drapsdommen mot forfatteren Salman Rushdie. I så fall har Simonsen gitt en falsk forklaring til politiet. I tillegg har vi avslørt hvordan stortingsmannen har tatt direkte kontakt med en politimester for å bremse etterforskningen av seg selv.”

Retten oppfatter at utsagnet har elementer av både faktaopplysning og meningsytring i seg.

På den ene side neddemper betingelsen ”i så fall” utsagnet, men på den annen side gjør uklarheten i denne betingelsen mistanken sterkere. Problemet med slike noe løsrevne påstander som Helskog kom med her, er at det kan være vanskelig for den alminnelige avisleser å forstå hva han virkelig mener. Helskog bygget sine påstander på TV-programmene og grunnlagsarbeidet i den forbindelse. For den som ikke kjenner detaljene rundt Simonsens tilknytning til Nygaard-saken, vil utsagnene forstås som en mistanke om at han kan ha forklart seg falskt for politiet. Man kan ikke legge til grunn at den alminnelige avisleser tar i betraktning at det er flere vilkår som må være oppfylt for at Simonsen virkelig har gitt falsk forklaring til politiet. Vennen må støtte fatwaen og Simonsen må ha visst dette da han forklarte seg til politiet. Utsagnet må tolkes slik at Simonsen mistenkes for å kunne ha gitt falsk forklaring til politiet i en meget alvorlig straffesak.

Utsagn 4: ”Skal vi ha parlamentarikere som lar seg smøre med øl?” er et generelt retorisk spørsmål. Men det er ikke tvil om at det er Simonsen det gjelder. Utsagnet ble fremsatt i VG 27. oktober 2001 i et portrettintervju av Helskog, men var en klar oppfølging av ”Rikets tilstand”- programmene. Intervjuet fremstilte privatpersonen Helskog så vel som journalisten. Utsagnet fremkom i denne sammenhengen:

”I programmet om "Kulturhuset Enka" beskyldes den ekskluderte Frp`eren for å ha hjulpet sin venn Ivar B. med en skjenkebevilling. Som motytelse skal Simonsen ha fått gratis øl.

- Skal vi ha parlamentarikere som gjør tjenester for venner og bekjente ? spør Helskog oss med smale øyne. Han er i gang nå, Helskog.

- Skal vi ha parlamentarikere som lar seg smøre med øl ?”

Intervjueren uttalte deretter: ”Men Simonsen sier ølet aldri var smøring. Det var en gest fordi han spanderte øl på Ivar B. blant annet på Tostrup-kjelleren.”

Ved tolkningen av ordet ”smøring”, viser retten til Rt. 1979 s. 1606, Obos-dommen, der Høyesterett uttalte: ”at et utsagn om smøring normalt ikke behøver å innebære noe annet enn at det ensidig er gitt en økonomisk ytelse i håp om senere velvillig behandling”.

Retten er enig i denne beskrivelsen, og finner denne dekkende også for vår sak, selv om påstanden om smøring refererte seg til at Simonsen hadde mottatt gratis øl etter at han hjalp til med skjenkebevillingen. I debatten insinueres det at Simonsen skal ha fått gratis øl fra sin venn som var daglig leder på "Enka", som en motytelse. Den alminnelige avisleser får inntrykk av at det var en eller annen forbindelse mellom Simonsens hjelp med skjenkebevillingen og den gratis øl han mottok, men ikke at han selv hadde forutsatt eller krevd gratis øl for å hjelpe til.

Etter rettens vurdering må dette forstås mer som en slags ”takk for hjelpen” i ettertid. Utsagnet forstås som en meningsytring fra Helskog, som har elementer av faktaopplysning i seg.

Retten har etter dette kommet til at de aktuelle utsagnene, slik de er tolket ovenfor, har et innhold som gjør at de rammes av straffeloven § 247. Påstander om at en stortingsrepresentant snakker bevisst usant, lar seg smøre med øl og kan mistenkes for å ha gitt falsk forklaring til politiet, må anses for å være ærekrenkende beskyldninger, og egnet til å skade Simonsens ”gode navn og rykte” eller ”tap av den for hans stilling¿ fornødne tillit”.

Før retten går over til en drøftelse av om utsagnene kan mortifiseres, må det tas stilling til hvilke roller Simonsen og Helskog hadde i debatten som fulgte etter at programmene ble sendt. Simonsen opptrådte i debatten som stortingspolitiker og privatperson. Ikke bare programmene, men også debatten dreide seg om hans rolle som kjent Fremskrittsparti-politiker og profilert medlem av Justiskomiteen på Stortinget, sett opp mot privatpersonen Simonsen, med særlig vekt på dømmekraften hans og om det var samsvar mellom liv og lære.

Saksøker anførte at Helskog var aktør, men retten er ikke enig i dette. Helskog opptrådte hovedsakelig som redaksjonsleder for ”Rikets tilstand” og journalist. Flere steder i debatten viste han til kildene som hadde stått frem i programmene. Det kan diskuteres hvor aktiv en redaksjonsleder bør være i en etterfølgende debatt, og det kan reises spørsmål ved om han beveget seg ut av journalistrollen og nærmet seg aktørrollen.

Særlig gjelder dette intervjuene i VG og Dagbladet, som i stor grad tok for seg privatpersonen Helskog. Betydning av at han noen steder grenset mot aktørrollen, kommer retten tilbake til ved vurderingen av Helskogs aktsomhet.

Spørsmålet er om det er rettslig grunnlag for å mortifisere de aktuelle utsagnene. Retten er enig med saksøkte i at rettstilstanden er endret i de senere årene. Derfor vil det først bli redegjort for hvordan retten vurderer rettstilstanden. Det vises til Tønsberg Blad-dommen, Rt. 2003 s. 928, avsnittene 38 og 39:

”Jeg går etter dette over til spørsmålet om lagmannsretten hadde rettslig grunnlag for å mortifisere de aktuelle utsagnene. Tradisjonelt har dette i norsk rett vært behandlet utelukkende som et spørsmål om det er ført sannhetsbevis, jf. straffeloven §253 nr. 1 sammenholdt med § 249, og som et spørsmål om beskyldningene er rettsstridige.

Jeg bemerker i den forbindelse at lagmannsrettens dom er avsagt før Høyesteretts dom i Rt 2002 764. Førstvoterende i den saken slo først fast at mortifikasjon etter EMDs praksis kan være et inngrep i ytringsfriheten som strider mot EMK artikkel 10. Deretter knytter førstvoterende den videre drøftelse til en avveining etter denne bestemmelsen.

Avgjørelsen innebærer en markering av at det er konvensjonen og EMDs praktisering av denne som i dag er den primære rettskilde når norske domstoler skal trekke grensen for de ærekrenkende utsagn som vil kunne gjøres til gjenstand for straff eller mortifikasjon. Inngrep i ytringsfriheten krever etter artikkel 10 nr. 2 en tungtveiende begrunnelse - det må være nødvendig i et demokratisk samfunn og skje til fordel for de interesser som er nevnt i bestemmelsen. Også i vår sak er det alternativet « for å verne andres omdømme » som er det aktuelle.

Om utgangspunktet for avveiningen uttaler førstvoterende i Rt 2002 764 side 773:

« I den avveining som må foretas i forhold til artikkel 10, bør utgangspunkt tas i pressens grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn, både som sentral utøver av ytringsfriheten og som den viktigste arena for andres bruk av denne frihet.

Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter i første rekke hos representanter for samfunnsmessige institusjoner og organisasjoner, offentlige så vel som private. Den skal - som det uttrykkes i flere avgjørelser av EMD - være « a public watchdog ». Men denne rolle må balanseres mot hensynet til personvernet, derunder enkeltmenneskers omdømme, som også er en anerkjent menneskerettighet, jf. EMK artikkel 10 nr. 2 - vern av omdømmet - og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 nr. 1.

Pressens ytringsfrihet kan også måtte avveies mot den såkalte uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 om at enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. »

Både Tønsberg Blad-dommen og Nordlandsposten-dommen, Rt. 2002 s. 764, gir etter rettens oppfatning uttrykk for rettstilstanden på injurielovgivningens området i dag, sett i lys av EMDs praksis. Som rettesnor for avveiningen som skal foretas mellom ytringsfriheten og personvernet, viste Høyesterett i Tønsberg Blad-dommen til Nordlandsposten-dommen og EMDs praksis. I avsnitt 44 står følgende:

”ved den konkrete avveiningen foretas en vurdering etter flere kriterier. Av disse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens karakter, derunder om beskyldningen klassifiseres som ”value judgment” eller ”factual statement”, om den retter seg mot offentlig person eller privatperson samt graden av aktsomhet, derunder om og eventuelt i hvilken utstrekning media på publiseringstidspunktet hadde holdepunkter i faktum for at påstanden var sann. Generelt vil ytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger, videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter for at påstanden var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander, egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for at påstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern.”

Saksøker har gjort gjeldende at pressedommer stort sett er irrelevante, fordi vår sak ikke er en pressesak. Retten er ikke enig i dette. Som nevnt ovenfor har retten kommet til at Helskogs fremsettelse av de ærekrenkende utsagn, hovedsakelig var som journalist og redaksjonsleder av ”Rikets tilstand”. Dette er av betydning fordi ytringsfriheten har et sterkt vern når pressen opptrer som ”a public watchdog”, noe som i stor grad er tilfelle i vår sak, dog ikke like sterkt for alle utsagnene. Det ekstra sterke vernet av ytringsfriheten ved pressens videreformidling av andre personers beskyldninger, kommer ikke til anvendelse her, fordi det først og fremst gjelder Helskogs egne fremsettelser, selv om han også viste til de åpne kildene som stod frem i programmene.

Hovedregelen er likevel både etter norsk injurielovgivning og etter EMK artikkel 10 at ikke beviste ærekrenkende faktapåstander ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Men også i disse tilfellene må det foretas en avveining mellom ytringsfriheten og hensynet til enkeltmenneskers omdømme, fordi inngrep i ytringsfriheten krever tungtveiende grunner.

I vår sak er ingen av de fem utsagnene rene faktapåstander, fordi de også har elementer av meningsytring i seg. Utsagnene har imidlertid ulik karakter, og det stilles derfor ikke de samme krav til faktisk forankring for at de skal være beskyttet av ytringsfriheten.

Sannhetsbevisene som ble ført i saken, blir en del av totalvurderingen nedenfor, under drøftelsen av om utsagnene hadde tilstrekkelig faktisk forankring. Spørsmålet blir om det foreligger et ”presserende sosialt behov” eller sagt på en annen måte, om det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn” å sanksjonere mot Helskog.

Etter rettens oppfatning hadde debatten som fulgte etter de to TV2-programmene allmenn interesse, noe som er et grunnleggende vilkår for at utsagnene skal anses beskyttet av ytringsfriheten. Det å sette søkelyset på om det var samsvar mellom liv og lære hos en stortingsmann og til tider hardtslående justispolitiker, som hadde vært en offentlig person gjennom mange år, har stor interesse.

På dette området er pressens rolle som ”public watchdog” særlig viktig, og som anført av saksøkte, er dette et av kjerneområdene for ytringsfriheten. Spørsmålet om Simonsen snakker usant, lar seg smøre med øl eller kan mistenkes for falsk forklaring for politiet i en alvorlig straffesak, har offentlig interesse.

Retten vil påpeke at selve debattens intensitet i en rekke medier viste at disse spørsmålene har stor allmenn interesse. Programmene og debatten rettet seg i utgangspunktet mot Simonsen som offentlig person, men med søkelyset på privatpersonen, fordi formålet var å se nærmere på nettopp dette med samsvar mellom de to rollene.

Retten viser her til uttalelsen fra Kyrre Eggen i ”Ytringsfrihet”, side 781, der han skriver at politikere ”i større utstrekning enn andre må tåle kritisk omtale”. Men han sier også at politikere har krav på vern, og at grensen må gå ved angrep på politikeres privatliv eller andre forhold ved politikeren som ikke er av allmenn interesse. Eggen uttaler også at det antas at verdivurderinger overfor en politiker som oftest er vernet, mens faktiske påstander som ikke har noen faktisk forankring faller utenfor ytringsfrihetsbeskyttelsen.

Det må legges vekt på at utsagnene ble fremsatt i en debatt der både Simonsen og Helskog deltok og kunne kommentere påstandene. Simonsen var også blitt kontaktet gjentatte ganger av redaksjonen før programmene ble laget, med spørsmål som de ønsket svar på, og han ble forespurt om å delta i programmene.

Først et par dager før første program ble vist, sendte han svar på skriftlige spørsmål fra redaksjonen. Han var altså gitt anledning til å komme med tilsvar. I den etterfølgende debatten deltok han aktivt. Selv om bare utsagn 1 og 2 ble fremsatt mens både Simonsen og Helskog var til stede, deltok de vekselvis i ulike medier. Simonsen hadde anledning til å forsvare seg, og benyttet denne adgangen.

Simonsen har i årevis vært en offentlig person, som også selv har valgt å stå frem på en slik måte at det ble fokusert både på privatpersonen og stortingspolitikeren. For eksempel da han i forbindelse med åpningen av ”Kulturhuset Enka” var ”stuntreporter” for TV-kanalen Metropol. Han har selv forklart at han på dette tidspunktet var blitt god venn med daglig leder på ”Enka”. De to hadde vært på reise til Praha uken før åpningen av "Enka", visstnok betalt av Simonsen. Der fikk de tak i en mannlig, tsjekkisk stripper, som fikk jobb på ”Enka” og bodde hos Simonsen.

Simonsen har som justispolitiker blant annet fokusert på strengere straffer, offentliggjøring av navnene på pedofilidømte og andre relativt strenge kriminalpolitiske virkemidler, og må selv bære noe av ansvaret for at søkelyset ble rettet mot hans forbindelser til utestedet ”Enka”.

Daglig leder var en som var idømt fire års fengsel i Tyskland for å ha fremmet over tre hundre tilfeller av prostitusjon ved å la 12 personer, hvorav flere under 16 år, utføre seksuelle tjenester i sin leilighet. Utestedet ”Enka” gikk konkurs etter ca. 6 måneders drift, og er fortsatt under etterforskning for mulige straffbare forhold. Det ble visstnok ikke betalt skatter og avgifter, og det kan ha vært såkalt ”stråmannsvirksomhet”, i det en av eierne, som var en mangeårig bekjent av Simonsen, hadde konkurskarantene. For dette stedet hadde han som Fremskrittspartipolitiker etter eget utsagn ”pushet litte grann på en skjenkebevilling”, og etter å ha blitt venn med daglig leder, blitt påspandert øl for mellom 4 000 og 5 000 kroner.

Forhold rundt Simonsens vennskap med en som var blitt siktet for falsk forklaring i Nygaard-saken, var også av stor offentlig interesse, særlig spørsmålet om Simonsens egen rolle da han selv ble avhørt samt hans rolle da han senere sammen med denne vennen, hadde et møte med politimester Willy Haugli. Retten viser her til Eggens uttalelse i ”Ytringsfrihet”, side 782: ”En politiker som gir uttrykk for å inneha høye moralske standarder, kan til en viss grad sies å ha eksponert seg for kritikk av hans private adferd”.

Retten er enig i dette, og finner det anvendelig i vår sak. Det gjør seg således andre hensyn gjeldende enn i Tønsberg Blad-dommen, som gjaldt omtalen av private forhold hos en person, som kun i sitt yrke var en relativt kjent næringslivsleder.

Når dette er sagt, vil retten påpeke at graden av allmenn interesse i vår sak avtok etter hvert i den etterfølgende debatten. Da Helskog i portrettintervjuet i Dagbladet karakteriserte sitt verste TV-minne som det å delta med Simonsen i Holmgang, da Simonsen ”kom med den ene løgnen etter den andre”, anses dette for å ha begrenset allmenn interesse.

Betydningen av at Simonsen selv brukte ordet løgn, kommer inn som et moment i totalvurderingen, selv om hans bruk av begrepet ”løgn” ikke rettet seg mot Helskog, men blant annet mot en av hans kilder. Simonsen var på denne måten med på å sette standard for debattnivået, noe som gjør Helskogs beskyldninger om løgn mindre alvorlige.

Simonsen kunne også gjort mer i forkant av programmene og i debatten for å oppklare usannheter, misforståelser og unøyaktigheter, men dette gjelder også for Helskog. Han overdrev, mens Simonsen bagatelliserte. Det må også legges vekt på at de fem utsagnene ble fremsatt i en debatt med høy temperatur mellom de to, og det må vektlegges at ingen av utsagnene hadde en særlig fremtredende plass. Utsagnene kan heller ikke karakteriseres som spesielt grove.

Beskyldningene ”lyver” og ”løgn” i vår sak hadde ingen kvalifiserende elementer, i motsetning til for eksempel i Bratholm-dommen, der en faktaytring om ”bevisst løgn” som manglet konkret grunnlag, av Høyesterett og EMD ble funnet å være i strid med ytringsfriheten.

Kravet til faktisk forankring er avhengig av om utsagnene er meningsytringer eller faktaopplysninger. Det kreves mer for faktaopplysninger, men også meningsytringer må ha en viss forankring i objektive fakta. Retten er uenig i saksøktes prinsipale påstand om at utsagnene var såkalte ”value judgments”, som ikke kan mortifiseres. Etter rettens oppfatning inneholder samtlige utsagn elementer av både faktaopplysninger og meningsytringer, men ingen av utsagnene er konkrete, presise faktaopplysninger, slik tilfellet var i Tønsberg Blad-dommen. Ut fra dagens rettstilstand kan det imidlertid etter rettens oppfatning være noe uklart hva som egentlig kreves her.

Retten har ikke funnet grunn til å ta endelig stilling til om det ble ført sannhetsbevis for de fem utsagnene, fordi retten har kommet til at Helskog uansett hadde tilstrekkelig faktisk forankring da utsagnene ble fremsatt. Likevel vil retten påpeke at det etter bevisførselen ikke er sannsynliggjort at Simonsen fremsatte bevisste usannheter verken om forholdene rundt skjenkebevillingen og gratis øl, møter på Stortinget om ”Enka” eller straffedommen fra Tyskland. Videre er det heller ikke klart om Simonsens venn av pakistansk opprinnelse støtter fatwaen, eller hva Simonsen visste om dette, da han forklarte til politiet at vennen var en liberal muslim.

Det redaksjonen og Helskog satt inne med av opplysninger på gjerningstidspunktet, det vil si da utsagnene ble fremsatt, var tilstrekkelig til at det var riktig å sette søkelyset på Simonsens rolle, og Simonsen måtte tåle at dette ble debattert. Helskog bygget sine påstander på det som fremkom i grunnlagsarbeidet for de to ”Rikets tilstand” programmene, og særlig på kildene, hvorav mange var åpne kilder. Simonsen hadde ikke gjort nok for å gi oppklarende informasjon til redaksjonen før programmene ble sendt, og heller ikke i den etterfølgende debatten.

Den faktiske forankring for utsagnene 1, 4 og 5, var hovedsakelig kildene som stod frem i ”Kulturhuset Enka”. Joe Harald Strand var en av de åpne kildene i programmet. Han gikk lenger enn de andre kildene og hevdet at Simonsen hadde krevd å få gratis øl, fordi han hadde hjulpet med skjenkebevillingen.

Etter rettens oppfatning viste bevisførselen at det ikke er dekning for dette, men det er hva Helskog visste på gjerningstidspunktet som er avgjørende. Flere av de andre åpne kildene hadde fortalt at Simonsen og hans venner skulle ha fri bar, og at daglig leder begrunnet dette med at Simonsen hadde hjulpet til med skjenkebevillingen. Det var på det rene at Simonsen fikk gratis øl på Enka.

Videre er det klart at han hjalp til med skjenkebevillingen ved at han kontaktet både saksbehandler i kommunen, leder for kontrollutvalget for skjenkesaker, Arve Lønnum, og byråd for nærings- og byutvikling i Oslo, Grete Horntvedt, som hadde ansvar for skjenkebevillinger på denne tiden. Men det ble ikke ført bevis for at Simonsens hjelp hadde påvirket behandlingen.

Det er uklart hvor godt Simonsen kjente daglig leder på tidspunktet da Simonsen hjalp til med skjenkebevillingen. Simonsen selv forklarte i retten at han hjalp til med skjenkebevillingen fordi dette var vanlig for en Fremskritts-partipolitiker. Flere vitner bekreftet at det er normalt for Fremskrittsparti-politikere å yte slik hjelp som Simonsen her gjorde.

Redaksjonen hadde også fått opplysninger fra åpne kilder om at det hadde vært flere møter på Stortinget om ”Enka”, enn det Simonsen hevdet. Helskog hadde således grunnlag i konkrete opplysninger for at Simonsen hadde ”latt seg smøre med øl”, at han hadde snakket usant og at han hadde vært unnvikende og unøyaktig, og det var klart grunnlag for å sette søkelyset på og debattere dette.

Når det gjelder utsagn 2, og spørsmålet om Simonsen lyver i forhold til den tyske straffedommen vennen hans var idømt, synes det klart at Simonsen overfor redaksjonen hadde fremsatt usannheter og at han bagatelliserte dommen. Det kan ikke utelukkes at dette skyldtes at han hadde lest dommen for dårlig, og/eller manglet sidene 5 til 9, der personalia for de involverte ungdommene fremkom.

”Rikets tilstand”-redaksjonen hadde ikke klart å få tak i dommen, verken fra tyske myndigheter eller Simonsen, og det kan reises spørsmål ved om Helskog burde ha uttalt seg om en dom han selv ikke hadde lest. Dette er imidlertid et spørsmål om han var tilstrekkelig aktsom og omtales nedenfor.

Men uansett hadde Helskog og redaksjonen grunnlag i konkrete opplysninger fra både tysk presse og påtalemyndighet for at Simonsen hadde snakket usant, og Simonsen hadde selv sagt at han hadde dommen. Det var derfor grunnlag for å sette søkelyset på og debattere også dette.

Vedrørende utsagn 3, hadde to åpne kilder stått frem i programmet ”Nygaard-saken”, begge gode venner av Simonsen, og uten ønsker om å sverte ham. Likevel hadde de gått til politiet med opplysninger om Simonsens venn av pakistansk opprinnelse. Den ene, Kjell Vidar Lauritzen, uttalte i programmet at denne personen stod ”inne for fatwaen”, og at hans ekstreme synspunkter om dette, kom frem i et fødselsdagsselskap hos Simonsen.

Dette lar seg vanskelig forene med at Simonsen hadde forklart til politiet at vennen var ”liberal muslim”. Lauritzen ga riktignok en noe mer nyansert forklaring i retten omkring dette, men det er gjerningstidspunktet som skal legges til grunn. Det var også kommet frem såpass mye annet i grunnlagsarbeidet redaksjonen satt inne med om ”Nygaard-saken”, foretatt av Odd Isungset, som stod i motstrid til mye av det Simonsen hadde sagt.

Brevet fra Simonsen til redaksjonen 1. oktober 2001 inneholdt flere unøyaktigheter, usannheter og bortforklaringer i forbindelse med denne vennen. For eksempel: ”Jeg har siden 1989 hatt en venn som i 1993-94 ble avhørt av politiet med status som vitne,- ikke med status som mistenkt”. Dette er ikke riktig, fordi han ble siktet i 1994 for falsk forklaring.

Videre skrev Simonsen: ”Så vidt jeg kan huske har jeg ikke finansiert noen av hans våpen, men om så hadde vært tilfelle, ville vel ikke det vært noe kritikkverdig, ettersom det dreide seg om lovlige våpen til bruk i en idrett. ” Dette var også uriktig, fordi vennen hadde en avsaget hagle i våpensamlingen. Haglen ble inndratt av politiet, og han fikk et forelegg for denne.

Samlet sett har altså retten kommet til at Helskog hadde tilstrekkelige holdepunkter i faktum for de utsagn som er krevd mortifisert. Men etter rettens oppfatning opptrådte Helskog kritikkverdig på flere måter. Han burde sjekket sine kilder bedre, særlig i forbindelse med forholdene på ”Enka”.

Flere av de åpne kildene hadde ulike motiver for å forklare seg ufordelaktig om stedet og daglig leder, på grunn av motsetningsforhold enten av personlig eller arbeidsmessig art. Etter at stedet gikk konkurs, og det ble avdekket mulige straffbare forhold, var det blant noen av de involverte grunn til å prøve å skyve skylden over på andre. Under bevisførselen fikk retten inntrykk av at miljøet rundt ”Enka” var preget av rykter og motsetninger.

Alt dette burde ført til at Helskog ble mer skeptisk til det som ble sagt, i stedet for i debatten å gi uttrykk for at alt som ble sagt i programmene ”var riktig”. Etter rettens oppfatning er det også grunn til å kritisere Helskog for begrepsbruken. Blant annet burde han brukt andre ord enn ”lyve” og ”løgn”. Han var ikke objektiv nok, og motforestillingene burde vært sterkere fremme.

Flere av redaksjonens kilder var unge og sårbare og befant seg i en situasjon der de burde vært beskyttet, snarere enn å brukes som san nhetsvitner i et TV-program og i den etterfølgende debatten. Retten er videre av den oppfatning at Helskog burde ha lest den tyske dommen mot Simonsens venn, før han uttalte seg om dommen og beskyldte Simonsen for å lyve.

Det kan også synes unødig hardtslående av Helskog i den ette rfølgende debatten å fortsette med beskyldninger mot Simonsen, som man skulle tro hadde vært utsatt for nok belastning i de to programmene. Det er også kritikkverdig at Helskog i for stor grad blandet journalistrollen og aktørrollen. Særlig gjelder dette de to utsagnene i VG og Dagbladet. Utsagnet fremsatt i Dagbladet hadde dessuten begrenset offentlig interesse.

Ytringsfriheten er ikke ment å tillate unødvendige angrep på en persons omdømme, og det er mindre grunn til å beskytte en journalist som er i yttergrensen av sin rolle. Det går en grense for hvilke påstander som vernes av ytringsfriheten, og også overfor politikere, er det som nevnt ovenfor en grense når beskyldningene er rettet mot en persons hederlighet og motiver. Her må pressen være aktsom for ikke å gå over grensen for det utillatelige.

Retten har likevel etter en samlet vurdering, kommet til at det ikke er presserende sosialt behov for å gjøre inngrep i ytringsfriheten. Men retten har vært i tvil, særlig på grunn av de kritikkverdige forhold hos Helskog, som var nær grensen for det utillatelige, slik det fremgår ovenfor.

Avgjørende har likevel vært den i hovedsak store allmenne interessen, og at påstandene var rettet mot en meget kjent politiker, som selv deltok aktivt i debatten. Det forelå også tilstrekkelig faktisk forankring. Samtlige fem utsagn må etter dette anses å ligge innenfor den kritikk som er tillatt, sett i lys av nyere Høyesterettspraksis og EMDs praksis i forhold til artikkel 10.

Det er etter dette ikke rettslig adgang til mortifikasjon etter straffeloven § 253 nr. 1. Den samme vurderingen gjelder for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6, som det heller ikke er grunnlag for. Helskog blir etter dette å frifinne.

Saksomkostninger

Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålslovens regler, jf. straffeprosessloven § 440. Simonsen har tapt saken fullstendig, og skal etter hovedregelen i tvistemålsloven § 172 første ledd pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger.

Retten har likevel kommet til at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at unntaksbestemmelsen i annet ledd bør komme til anvendelse. Retten har vært i tvil om resultatet. Videre har rettstilstanden på området endret seg de senere par årene, og avklaringen har etter rettens oppfatning særlig skjedd i og med Høyesteretts avgjørelse i Nordlandsposten-dommen, Rt. 2002 s. 764. I vår sak ble stevning tatt ut 4. desember 2001, før denne avklaringen fant sted. På denne bakgrunn var det rimelig grunn til å reise sak.

Etter en skjønnsmessig vurdering har retten kommet til at Simonsen ikke bør ilegges saksomkostninger, og hver av partene dekker etter dette sine egne omkostninger.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, jf. tvistemålsloven § 172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g :

1.Gerhard Helskog frifinnes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Retten hevet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere