RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Morten Holm (Scanpix)

Her er Krekar/Hagen-dommen

Sist oppdatert:
Onsdag tapte mulla Krekar rettssaken mot Carl I. Hagen. Her kan du lese dommen i sin helhet.

OSLO TINGRETT

Den 13. januar 2004 ble det avholdt rettsmøte i Oslo Tinghus for avsigelse av

DOM

Dommer:Tingrettsdommer Carl August Heilmann

Meddommere:Bente Billing

Arnt Wilhelm Oven

Sak nr.:02 – 10416 A/62

Saksøker:Farraj Najmuddin Farraj Ahmad (Mullah Krekar)

Prosessfullmektig:Advokat Brynjar Meling, Postboks 860 Sentrum, 4004 Stavanger

Saksøkt:Carl Ivar Hagen

Prosessfullmektig: Advokat Trond Hatland, Postboks 1970 Nordnes, 5817 Bergen

Etter rådslagning for lukkede dører ble det for åpne dører avsagt slik

d o m :

Saken gjelder mullah Krekars krav om mortifikasjon av utsagn fremsatt av Carl Ivar Hagen. Det utsagn som kreves mortifisert fremkom i et intervju 23. oktober 2002 initiert av TV 2 med bakgrunn i et svarbrev statsråd Erna Solberg 17. oktober 2002 hadde sendt Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite. Som basis for sin uttalelse har Hagen bl.a. vist til NRK’s program Brennpunkt 27. august 2002.

Det kreves også oppreisning.

Sakens bakgrunn og historikk i hovedtrekk.

Mullah Krekar kom til Norge i 1991 som kvoteflyktning. Ordningen med slike flyktninger var foranlediget av et initiativ fra FN. Krekar er etnisk kurder og han var opposisjonspolitiker i Irak.

Om sin og organisasjonens bakgrunn for øvrig forklarte Krekar for retten bl.a. følgende:

Irak/Saddam Husseins bombing av en kurdisk landsby med kjemiske våpen i 1988 ble vendepunktet for ham. Han brøt opp sin virksomhet som lærer i Pakistan og jobbet aktivt for kurdiske flyktninger i Iran og Tyrkia. I 1989 ble han medlem i IMK (Islamic Movement for Kurdistan). Det utviklet seg etterhvert avdelinger, og den han sognet til var mer en slags tenkende gruppe som ville konsentrere seg om fremskritt og forandringer. De hadde radio- og TV-kanal og egen avis. Det kom til flere splittelser og Ansar al Islam ble formelt dannet i desember 2001. Han var faktisk og formell leder av organisasjonen i perioden fra 10. desember 2001 til 17. mai 2002. Ansar al Islam er en sammensluttet enhet som spiller en politisk rolle i Nord-Irak. Bl.a. forhandlet de med Kurdistans Patriotiske Front (PUK) om selvråderett i området. I Krekars ledertid ble det ført fredsforhandlinger. Han mottok ingen rapporter om at grupperingen under hans ledelse deltok i noe som kan karakteriseres som straffbare handlinger. Den interneringen av politiske motstandere noen dager i april 2001 som Ansar al Islam ble holdt ansvarlig for – og som Krekar var siktet for av Økokrim – ble opphevet etter kort tid på hans ordre.

De aktive motstandere som ville bekjempe dem var først og fremst PUK og Iran. Hans fløy hadde en meglerrolle. De baserte seg på at de burde samle og forene kreftene. Ansar al Islams strategi var knyttet til religion og idealisme. Krigshandlinger var ikke blandt deres midler. De måtte imidlertid forsvare seg når det var nødvendig, og de ble stadig angrepet. De holdt til et område hvor det manglet infrastruktur og medisiner. Massakrer ble utført av fienden. Verken han eller organisasjonen deltok i de kampene som det ble vist resultater av i Brennpunkts reportasje. De deltok imidlertid i opprydningen etterpå. I hans ledertid ble det ifølge ham selv fra organisasjonen ikke løsnet et skudd.

Organisasjonens mål er å stå imot de sentrale irakske myndigheter og å ta vare på kurdernes rettigheter. Målet er en egen stat, alternativt et område med et selvstyre. De ønsker seg et islamsk styre basert på Sharia-lover. Dette kan kombineres med vestlig rettssikkerhet. Ett av midlene for å nå målet er ”jihad”. Dette innebærer en prosess på fire arenaer/nivåer. For det første må individet selv kontrollere seg i forhold til fristelser. For det annet skal man ivareta det moralske. Dernest må en erkjenne vilje til å forsvare muslimer og islam, og for det fjerde skal en adlyde khalifen/statsoverhodet slik at helligdommene forsvares.

Ansar al Islam måtte også sette seg i respekt. De måtte vise at de hadde evne til å handle. Ved en anledning plasserte de en selvmordsbomber i PUK’s leir. Han ga seg til kjenne og viste det sprengstoff han hadde festet til kroppen. En detonering der og da ville drept mange PUK-soldater. Vedkommende tilkjennega imidlertid straks at tennmekanismen var frakoplet. Han ble senere utlevert fra PUK til Ansar al Islam. Med dette hadde de fått satt seg i respekt.

Krekar reiste tilbake til Nord-Irak, men forlot området igjen i mai 2002. Via Teheran, Amsterdam, Tyskland og Sverige kom han til Norge i slutten av mai. Han bodde da i en periode hos sin nære familie i Urtegata i Oslo. Han var også på ferie hos slektninger i Sverige og Tyskland, og derfra returnerte han igjen til Norge i august. Her fikk han fornyet sitt reisebevis 2. august 2002. Senere reiste han på vanlig visum til Teheran via Amsterdam. Han ble arrestert 6. september 2002 i Teheran og sendt til Nederland den 12. s.m. Etter det han opplyser skulle han hentes av norske tjenestemenn. Han ble likevel holdt fengslet i Nederland inntil han ble løslatt 13. januar 2003. Bakgrunnen for denne fengslingen var – igjen ifølge hans egen angivelse – at Jordan hadde begjært utlevering med grunnlag i påståtte attentatplaner. Senere ble dette endret til at han hadde medvirket til alvorlige narkotikaforbrytelser. Mens han satt i nederlandsk fengsel ble han to ganger avhørt av FBI. Han har ikke hørt fra dem siden, men er fortsatt villig til å reise til USA for avhør og eventuell fremstillelse for en domstol der. Krekar har mottatt erstatning fra nederlandske myndigheter som følge av at han ble utsatt for uberettiget forfølgning.

Etter løslatelsen reiste Krekar umiddelbart til Norge. Han har forklarte at han da tilbød seg å forklare seg for politiet. Han var i 8 avhør hos PST (politiets sikkerhetstjeneste). Her fortalte han bl.a. om alle sine utenlandsreiser og at han i 1998 møtte Osama bin Laden. Da han fryktet for at PST gikk andres ærend ble avhørene avbrudt. Krekar ble senere siktet for overtredelse av straffeloven § 147 a (terrorisme). Han ble pågrepet 20. mars 2003 og varetektsfengslet av Oslo tingrett dagen etter. Senere – 2. april 2003 – ble han løslatt etter kjæremål til lagmannsretten. Videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. s.m. Den 30. juni 2003 henla Økokrim terrorismesiktelsen. Etter klage ble begrunnelsen endret fra henleggelse på grunn av bevisets stilling til henleggelse på grunn av at intet straffbart forhold. Pr hovedforhandlingen gjensto en siktelse etter straffeloven § 140 a. Denne skal være knyttet til positiv omtale av en straffbar handling.

Krekars status i forhold til norske utlendingsmyndigheter ble endret, og samtidig ble det den 19. februar 2003 besluttet av Utlendingsdirektoratet å utvise Krekar. Klage ble fremmet samme måned. Saken er fortsatt ikke oversendt klageinstansen.

Krekars kone og fire barn er norske statsborgere. Selv fikk han ikke innvilget statsborgerskap da han ikke oppfylte kravet om 7 års opphold i riket.

Krekar forklarte for retten at han etter at han reiste fra Nord-Irak i mai 2002, ikke har hatt kontakt med organisasjonen Ansar al Islam. Dette med unntak av en telefonbeskjed om at han var kommet vel fram til Tyskland.

For retten ble dokumentert en rekke avis- og nettoppslag knyttet til terrorvirksomhet generelt og forholdene og aktørene i Irak og Midt-Østen spesielt i tiden etter 11. september 2001. Det ble bl.a. referert til menneskerettighetsorganisasjoners fokusering på Krekar, norske mediers presentasjon av ham som terrorsjef og politikere og forvaltningsorganers forhold til ham og hans sak.

I NRK’s program Brennpunkt den 27. august 2002 ble Krekar og hans virksomhet viet særlig oppmerksomhet.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skrev 10. oktober 2002 følgende brev til kommunalminister Erna Solberg:

AD MULLAH KREKAR.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen ber om en redegjørelse for saken som bl.a. omfatter svar på følgende spørsmål:

1) Komiteen ber opplyst om det er riktig at det forelå opplysninger om at Krekar periodevis har oppholdt seg i hjemlandet i løpet av de årene han har hatt opphold i Norge samt bakgrunnen for at man eventuelt har valgt ikke å gjøre noe verken tidligere eller under Krekars Norgesbesøk i august?

2) Er det riktig, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt, har norske myndigheter hatt informasjon om Krekars status som geriljaleder og på dette grunnlag har oppholdt seg i Irak?

3) Medfører det riktighet at Mullah Krekar og hans bror har mottatt offentlig støtte til sin organisasjon ”Islamsk visjon i Norge”? Hvor meget har de i tilfelle mottattt, hvilke kriterier ligger til grunn for bevilgningen og har man mottatt regnskap for beløpet?

4) Hvorledes følger norske myndigheter opp saken i forhold til andre involverte land som for eksempel USA?

Komiteen ber om snarlig tilbakemelding.

Brevet ble besvart av Statsråden 17. oktober 2002. Fra brevet refereres:

Til de enkelte spørsmålene:

1. Jeg har fra Utlendingsdirektoratet fått opplyst at man der ikke var kjent med at vedkommende oppholdt seg i Norge i sommer. Hans norske reisebevis ble imidlertid fornyet ved Oslo politidistrikt i august 2002. Fornyelsen skjedde fredag 2. august 2002. Oslo politidistrikt opplyser at det kreves personlig oppmøte ved fornyelse, og at det i denne forbindelse ikke forelå indikasjoner på at det ikke kunne foretas en vanlig fornyelse av reisedokumentet

¿

2. Mullah Krekars eventuelle deltakelse i eller forhold til militære organisasjoner, er av de spørsmål som etterforskningen retter seg mot. Jeg viser her til de reservasjoner jeg har gjort innledningsvis om informasjon i straffesaker.

Dette brev var den direkte foranledning til Hagens uttalelse som nærværende sak dreier seg om. Han ble intervjuet i TV 2-nyhetene den 23. oktober 2002. Her uttalte han bl.a.:

Vi har ikke fått noen god begrunnelse på hvorfor han i all verden fikk et norsk reisebevis 2. august i år, når politiet må ha visst at han var en geriljaleder og en terrorist nede i Midtøsten-områdene, og så reise rundt på norske reisebevis som han får fornyet. Det er helt ubegripelig – det vil jeg ha en skikkelig forklaring og der bør det være noen som kommer og tar ansvar.

¿

Det er klart at UDI må jo ha, før de behandler utlendingssaker, ha tilgang på informasjon fra politiet slik at vi ikke har et system som tillater at potensielle terrorister, talibanfolk og Al quaida ledere liksom går rundt og bor i Norge.

I nyhetssendingen i samme kanal den påfølgende dag uttalte Hagen:

Vi kan diskutere betegnelsen terrorist, men jeg tror veldig mange vil være enig med meg i at programmet Brennpunkt og annet materiale som er fremkommet i media gjør at det er en betegnelse i ytringsfrihetens navn som vi må kunne bruke.

¿

At de har den frekkhet å si at mullah Krekar skulle ha noen som helst rettigheter overfor norske myndigheter og det norske samfunnet og skulle ha lov til å si at han vil bo her, de er ganske frekke og freidige etter min oppfatning.

Det er også for retten fremlagt diverse dokumentasjon bl.a. om hva media formidlet om Krekar og Ansar al Islam etter tidspunktet for fremsettelsen av utsagnet.

Krekar forklarte for retten at det særlig er Hagens bruk av terroristbegrepet han reagerer mot. Gjennom dette ble han påsatt en merkelapp det ikke er dekning for. Når hans organisasjon hadde våpen var det ikke meningen å bruke disse. Blir han stemplet som terrorist kan dette imidlertid innebære at andre vil angripe ham. Hans virksomhet var aldri knyttet til noe som kan kalles terrorisme.

En uttalelse fra Hagen er omgitt med autoritet og tyngde, og rammer derfor spesielt hardt.

TV 2–innslaget var et stort anslag mot ham, organisasjonen og det de står for. Å bli lagt ut som terrorist er uriktig og svært belastende, særlig etter 11. september 2001. Krekars uttalelse om Osama bin Laden – om at han var juvelen i islams krone – er tatt ut av sin sammenheng og ble for øvrig uttalt flere år før 11. september 2001. Foranledningen var at han av en journalist i et marxistisk tidsskrift ble bedt om å vurdere fem islamske ledere opp mot hverandre. Han fikk kun bruke to setninger om hver. Han ga da nevnte karakteristikk. Selv er han ikke tilhenger av hva Osama bin Laden har gjort og står for. Det er imidlertid president Bush som har gjort Osama så stor og som bruker hans handlinger for å rettferdiggjøre sine egne tilsvarende. Reportasjen er for øvrig kryssklippet både med hensyn til tid og innhold.

Carl Ivar Hagen er Stortingsrepresentant, partileder og medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Hagen forklarte for retten at han ble oppskjørtet da han så Brennpunktprogrammet. Det bildet som ble tegnet av Krekar og hans organisasjon var skremmende. Han aksepterte programmets hovedlinjer som korrekte. Dette kunne han gjøre når han sammenholdt opplysningene med det som ellers hadde fremkommet i media og de diskusjonene de hadde hatt innad i komiteen. Han brukte imidlertid betegnelsene som del av en politisk ytring. Det han sa var relatert til departementets ansvarsområde og dets myndighetsutøvelse. Han uttalte seg som politiker og medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. På direkte spørsmål svarte Hagen i retten at han ikke hadde tanker om å påvirke utvisningssaken eller politiets etterforskning da han kom med sin uttalelse.

Hagen definerte for retten ”terrorist” som en som plager andre mennesker, skaper engstelse og litt frykt. Vedkommende kan også opptre truende. Han ga uttrykk for at han mente at et samfunn bygd på disse lover ville være basert på befolkningens frykt. Hagen presiserte i sin forklaring at han ikke mente at vedkommende (”terroristen”) dreper folk eller utfører terrorhandlinger. Hans ordvalg representerer kun en karakteristikk, og impliserer ikke en påstand om konkrete handlinger.

Den rettslige behandling.

Stevning fra advokat Meling på vegne av Krakar kom inn til retten 30. oktober 2002, og det ble inngitt tilsvar av advokat Hatland på vegne av Hagen 27. november s.å. Det er senere utvekslet diverse prosesskrift.

Under saksforberedelsen begjærte advokat Meling stansing. Retten tok ikke begjæringen til følge. Fra advokat Hatlands side ble krevd sikkerhet for saksomkostninger med hjemmel i straffeprosesslovens § 413. Heller ikke dette ble tatt til følge. Begge krav ble behandlet gjennom rettens kjennelse av 16. juni 2003 som er rettskraftig.

I prosesskrift av 4. desember 2003 fremsatte advokat Meling diverse anmodninger med henvisning til tvistemålslovens regler bl.a. om fremleggelse av bevis. Forespørselen ble av retten besvart med henvisning til at ærekrenkelsessaker behandles etter straffeprosessloven og at også det materiellrettslige måtte vurderes etter disse regler.

Saksforberedende møte ble gjennomført 10. desember 2003. Etter korte innlegg drøftet partene muligheten for forlik. Da dette ikke var innen rekkevidde, ble rett satt for gjennomføring av hovedforhandling. Denne varte i tre dager, 10., 11. og 12. desember 2003. Det ble foretatt dokumentasjon, avhørt parter og ett vitne og ellers forholdt en seg som det fremgår av rettsboken.

Saksøkers anførsler i hovedtrekk.

Overskriften for de vurderinger som skal gjøres i ærekrenkelsessaker refe rerer seg til to grunnleggende verdier: ytringsfriheten og personvernet knyttet til æresbegrepet. Det er fastslått at mortifikasjon av et utsagn reflekterer en innskrenkning av ytringsfriheten. Følgelig må ytringsfriheten avveies mot personvernet. Det springende punkt i denne saken er bruken av ordet ”terrorist”. Begrepet må tolkes. Herunder må avgjøres om en står overfor et faktautsagn eller en verdivurdering. For førstnevnte vil spørsmålet om sannhetsbevis være sentralt. Uansett må retten ta stilling til om ordbruken er rettsstridig. I så fall er det grunnlag for mortifikasjon.

Forholdet mellom norsk lov og EMK må vurderes. Vurderingen skal gjøres konkret. Med dette vanskeliggjøres sammenligningen med andre saker.

Hagens bruk av begrepet ”terrorist” skiller seg ikke fra det som kan utledes av bestemmelsen i straffeloven § 147 a. Hagens subjektive forståelse må vike for en alminnelig oppfatning vurdert etter en objektiv norm. Utsagnet er dessuten egnet til å krenke Krekars æresfølelse. Det må også kreves mer av en fremstående politiker, som til overmål er Stortingsrepresentant, partileder og medlem av Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite. Dette gir en særskilt aktsomhetsplikt som ikke utvider ytringsfriheten. Hagen kan ikke høres med at utsagnet ikke hadde noe med Krekar å gjøre når uttalelsen var knyttet til et tema direkte relatert til Krekar. Hagen kan da ikke dekke seg bak at det kun dreide seg om en politisk ytring om innvandringspolitikk generelt.

Skyldkravet etter straffeloven § 249 må vurderes særskilt. Herunder må vurderes om Hagen hadde holdepunkter for at opplysningene var sanne og han fremsatte en selvstendig beskyldning eller bare formidlet andres ”kunnskap”.

Når utsagnet tolkes må det vurderes ut fra en samlet kontekst. Herunder skal trekkes inn bl.a. opplysninger fra samme program, andre oppslag og Hagens uttalelser i etterkant.

Hagen har bevisbyrden for at det han har sagt er sant.

Det rettslige grunnlag er gitt i straffeloven §§ 246, 247 og 249, jfr § 253. Hagen ble i en særskilt henvendelse 24. oktober 2002 bedt om å føre sannhetsbevis, men han gjorde det ikke. Grunnlaget for erstatning finnes i skadeserstatningsloven § 3-6. Utmålingen overlates til rettens skjønn. Det er ikke penger Krekar er ute etter.

EMK har i artikkel 10 bestemmelser om ytringsfrihet. Punkt 2 gir imidlertid grunnlag for innskrenkninger med basis i andres omdømme og rettigheter. Med dette ivaretas personvernet. Dette hjemles også i artikkel 17. Høyesterett på sin side har uttalt at ytringsfrihet ikke er det samme som ansvarsfrihet. (Rt. 1999 side 1549). Alt dette kan sammenfattes med at ærekrenkende påstander ikke er beskyttet av ytringsfriheten.

Som angitt i KARNOV kan situasjonen oppsummeres slik: At utsaget er egnet til å gi de spesifiserte skadevirkninger er tilstrekkelig. Faktiske skadevirkninger kreves ikke. Et etterfølgende dementi opphever ikke straffbarheten. Ordet terrorist innebærer påstand om faktum. Ansvarsfrihet fordrer da sannhetsbevis. I samlevurderingen må hensyntas at påstanden ble fremsatt i beste sendetid. Hva Hagen ”formodet” eller ”mistenkte” er ikke en tilstrekkelig reservasjon. Utsagnet er presist nok til å rammes som en ærekrenkelse. Krekar har et navn og rykte som kan skades.

Dommen inntatt i Rt. 2003 side 928 er sentral også for nærværende sak. Vi står overfor en usann ærekrenkelse som ikke vernes av EMK artikkel 10. Dommen viser at det er et skille mellom norsk rett på den ene side og menneskerettighetene/EMD-praksis på den annen. Den aktuelle sak gjaldt også et utsagn av langt mindre krenkende karakter enn det som er tilfelle i nærværende sak. Det er viktig å understreke at menneskerettighetsloven også beskytter personvernet.

Når Hagen bruker terrorist-begrepet inkluderer dette en påstand om at Krekar også er delaktig i terrorhandlinger eller medvirker i slike. En slik påstand er i strid med EMK artikkel 6.2 hvor det forutsettes at enhver er uskyldig inntil annet er fastsatt i lov eller dom.

I sin vurdering må retten vektlegge definisjonen som er inntatt i straffeloven § 147 a. Søker en på Internett, blir terrorbegrepet knyttet til kriminalitet og brudd på menneskerettighetene. Hagens utsagn representerer så grove beskyldninger at de etter EMD’s praksis ikke er beskyttet. Personvernet går foran. Enkelt formulert vil en grovere beskyldning gi mindre grunnlag for at ytringsfriheten skal gå foran personvernet.

Selv en verdivurdering (”value judgement”) vil ikke uten videre være beskyttet av ytringsfriheten. Dette vil bl.a. bero på uttalelsens grovhet. Det vil også være en glidende overgang fra den rene faktapåstand til et verdiutsagn. Jo mer konkret en påstand er jo lettere vil den kunne rammes når det ikke er ført sannhetsbevis.

I nærværende sak er det ikke ført sannhetsbevis. Internettoppslagene som er fremlagt har sine klare begrensninger og bekrefter ikke påstanden. Tilsvarende gjelder avis- og nyhetsreportasjer. Materialet er bearbeidet og delvis omarbeidet. Kildene er skjulte og kan ikke kontrolleres. Ifølge Krekar er dette en konsekvens av at artikler o.a. er et resultat av en bevisst propaganda. Dels er medias behandling av saken også styrt av ønsket om økonomisk gevinst.

De mange oppslagene er Hagens bakgrunn for hva han mener og sier og når han bruker begrepet terrorist. Gjennomgående gir oppslagene et inntrykk av terror, forbindelse med al Queda. Dette gir da det riktige bilde av hva som også var hans sanne mening med begrepet. At Hagen viser til Brennpunktprogrammet tydeliggjør hva han faktisk mente.

På den annen side står Økokrims behandling av saken. Denne instans er forpliktet til å være objektiv, - og de har altså i henhold til en slik vurdering kommet til at saken skal henlegges. Dette er en vurdering gjort etter nitid etterforskning og omfattende undersøkelser uavhengig av økonomiske interesser.

Det er hva utenverdenen mener utfra en objektiv vurdering av uttrykket som er avgjørende for hva som skal legges i begrepet. Herunder må retten vurdere om bruken av terroristbegrepet inkluderer en påstand om å ha utført terrorhandlinger. Dette belyses utfra hvilken sammenheng utsagnet står, og i hvilken atmosfære det er fremsatt. Her er det viktig å huske at holdningene var påvirket av hendelsene med Twin Tower, selvmordsbombere m.v. At Hagen nå sier at han la mindre i utsagnet enn det da fremsto som, er ikke annet enn retorikk-kunst. Det er påfallende at han først kommer med sine presiseringer i retten. Dette er en mulig akseptabel strategi i politikkens verden. I forhold til en privatperson og i en juridisk kontekst holder det imidlertid ikke. Hagen kunne jo også korrigert seg tidligere. Han ble også invitert til dette den 24. oktober 2002. Han valgte ikke å benytte muligheten.

Det kreves aktsomhet for å være straffri. Dette inkluderer at en må vurdere det grunnlag Hagen baserte seg på. Han kan ikke fri seg fra ansvar ved å henvise til at andre har ment det samme og at også media har båret fram mistanken. Han har selv risikoen for at de kilder han forholdt seg til var etterrettelige. Det samme gjelder den ordbruken han anvendte. ”Terrorist” reflekterer handlinger mens ”geriljaleder” kun er en nøytral, militær betegnelse. ”Fundamentalist” er en betegnelse som kanskje er riktig, og som man i alle fall må tåle når man gir uttrykk for bestemte religiøse oppfatninger. Dette må aksepteres på lik linje med ”ekstrem islamist”. Men Krekar er ikke terrorist og dette begrep reflekterer straffbare forhold. Begrepsbruken er egnet til å krenke hans omdømme. Dette gjelder særlig når refleksjonen knyttes til de ekstreme terrorhandlinger de senere årene. Forholdet er blitt så belastende for familien at bare to av hans barn sier at Krekar er deres far.

Det må videre vektlegges at Krekar når beskyldningene ble fremsatt ikke var i posisjon til å forsvare seg. Han satt fengslet i Nederland. Hagens uttalelse kunne også få direkte betydning for politiets etterforskning og utvisningssaken. Skulle det bli lagt til grunn at Krekar har gjort noe straffbart må en huske at selv forbrytere har krav på personvern.

Det skjerper Hagens ansvar at han er en fremstående politiker som vet han blir hørt og referert. Dette gjelder særlig når uttalelsen retter seg mot en enkeltperson og vedkommendes sak brukes som ledd i en generell politisk debatt. Hagen burde forstått at han ikke kunne bruke begrepet og han kan lastes for ikke å ha undersøkt saken godt nok. Hagen kan selvsagt si noe om hvorvidt han mener Krekar skal kunne bli i Norge, men han kan ikke ytre usannheter og beskylde ham for straffbare forhold. Dette gjelder i særdeleshet når utsagnene er krenkende og ødeleggende.

Det representerer ikke noe stort inngrep i ytringsfriheten at retten her statuerer et eksempel. Ytringsfriheten skal beskytte den som vil fremme informasjonsflyt, ikke den som bidrar til å spre løgner og rykter. Ytringsfriheten skal verne om det generelle budskap, ikke gi grunnlag for angrep på den som allerede ligger nede. Ytringsfriheten skal vitalisere samfunnsdebatten, ikke forurense den.

Det anføres altså at utsagnet er ærekrenkende, det er ikke ført sannhetsbevis, utsagnet er belastende for ære, omdømme og foranlediger frykt for en persons integritet. I forhold til dette slår ytringsfriheten ikke gjennom.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Følgende utsagn gjengitt i TV 2’s nyhetssending den 23.10.02 kjennes døde og maktesløse:

Vi har ikke fått noen god begrunnelse på hvorfor han i all verden fikk et norsk reisebevis 2. august i år, når politiet må ha visst at han var en geriljaleder og en terrorist nede i Midtøstenområdene, og så reise rundt på norske reisebevis som han får fornyet.

2.Carl Ivar Hagen tilpliktes å betale oppreisningserstatning til Najmuddin Farraj Ahmad Farraj etter rettens skjønn.

3. Carl Ivar Hagen tilpliktes å erstatte Najmuddin Farraj Ahmad Farraj sakens omkostninger med tillegg av lovlig rente fra dommens forkynnelse inntil betaling skjer.

Saksøktes anførsler i hovedtrekk.

Saken er ikke et spørsmål om filing av detaljer, og retten behøver ikke ta stilling til de finere nyanser. Problemstillingen saken reiser reflekterer kjernen av ytringsfriheten. Saksanlegget er i realiteten et angrep på det politiske system. Politiske meningsytringer skal ikke sensureres. Det er dagligdags at politikere kommer med uttalelser som objektivt sett er ærekrenkende. Dette er politiske ytringer. Det vet politikerne og tv-seerne. At ord skal ord fordrive er også grunnlag for at det som sies fra Stortingets talerstol er uangripelig.

Krekar har selv foranlediget situasjonen. Hadde kunne fra tidlig av spilt med åpne kort. Han valgte ikke å benytte seg av de demokratiske regler og holdt tilbake sin versjon. At han eventuelt avtalte med sikkerhetspolitiet at han ikke skulle uttale seg offentlig, er hans eget valg. Konsekvensene av dette må han selv ta. Det bli galt å velge rettens vei for å kneble Hagen.

Hagen har uttalt seg om et tema som har norsk og internasjonal interesse. I en pågående debatt har han som politiker snakket om storpolitikk og gitt uttrykk for sitt syn på innvandringspolitikken. Uttalelsene er uansett rettet mot en annen politiker (Krekar) som selv har deltatt i debatten og må tåle mer enn det han nå tilkjennegir at han kan akseptere.

Hagen har ikke brukt Krekar i et politisk spill. Han har opptrådt som medlem av Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite, han har fulgt den alminnelige prosess som anvendes ved kontroll av forvaltningen ved først å spørre Statsråden og deretter avvente vedkommendes svar. Videre må en merke seg at det var media som kom til ham. Hans fokus var rettet mot departementet og saksbehandlingen. Det er selvfølgelig adgang til – og ofte nødvendig – å bruke enkeltsaker som grunnlag for å belyse generelle spørsmål.

De fremlagte kilder representerer bare toppen av et isfjell. Krekar har først kommet med opplysninger når dette har vært nødvendig, og han har vært i en situasjon hvor han ikke har hatt noe valg. Dette svekker hans troverdighet. Krekar er ingen vanlig asylant: han har vært tilbake i det område han ”flyktet” fra. Det som er kommet fram er bl.a. at han var leder av en religiøs og voldelig organisasjon, at de styrte områder i Kurdistan, at han var militær leder organisasjonen, han kaller seg i reportasjen ”erobrer” og han støtter Jihad (hellig krig hvor hensikten helliger midlet). Krekar bagatelliserer de negative sider ved et regime som er basert på Sharia-lover. Det er ikke sammenheng mellom det han sier og det vi i dag vet om rettshåndhevelsen i områder hvor slike lover praktiseres. Det dreier seg om forfølgelse, diskriminering av opposisjonen og av kvinner.

Den Krekar fremstiller seg som i Norge er en annen enn den han er i Kurdistan. Der er han kjent og hans egne tegner et skremmebilde av ham. Han er en trussel mot oppbygging av demokratiet og han skaper frykt. Andre grupperinger tar avstand fra Jihad. Krekar fremstilles som en som bryter menneskerettighetene, en terrorist og en morder.

Det som fremkommer på Internett er anvendbare åpne kilder. Det er tankevekkende at kurdere ber om at Krekar ikke utvises fra Norge fordi han da kan begå nye uhyrligheter i hjemlandet. I sin forklaring for retten har Krekar selv angitt hvordan de kan utstyre og plassere selvmordsbombere. Det tilfellet han fortalte om er egnet til å spre frykt og å skremme andre. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er av tilsvarende oppfatning. Det samme gjelder andre nasjoner, internasjonale media og norske myndigheter. Krekars organisasjon står på FN’s liste over terrororganisasjoner. Alt dette danner bakgrunnen for Hagens uttalelse.

Utgangspunktet for den rettslige vurdering finnes i EMK artikkel 10. Gjennom lov av 21. mai 1999 nr 30 ble konvensjonen inkorporert som norsk lov. Det er bestemt at ved uklarhet eller motstrid skal norsk lov vike. Straffelovens bestemmelser blir etter dette kun hjemmel for å holde noen ansvarlig for ærekrenkelser. Retten må i nærværende sak ta utgangspunkt i artikkel 10. Dette innebærer at det primært er ytringsfriheten som gjelder. Denne grunnpillar er en nødvendighet i et demokratisk samfunn. Unntak krever særskilt begrunnelse, og selv en ærekrenkende uttalelse det ikke er ført sannhetsbevis for må vurderes opp mot ytringsfriheten. (EMD 26132/95, Bergens Tidende – Norge). Jo nærmere man er kjernen for ytringsfriheten, jo mer skal det til for å gjøre avvik.

Den nyere praksis og samordningen til EMK tilsier at selv dommer som er 4 – 5 år gamle er utdaterte. Saksøkers rettskildehenvisninger er med dette uaktuelle. Den dom som representerer skillet er inntatt i Rt. 2002 side 764 (Nordlandsposten).

Tolkning av utsagnet er en viktig del av rettsanvendelsen. Det er ikke anledning til fri synsing. Ansvarsvurderingen må knyttes opp til utsagnets konkrete innhold. En enkelt tilhørers oppfatning vil ikke være avgjørende. At Krekar har en oppfatning av at ordbruken er belastende, er følgelig uten betydning.

Utsagnet må vurderes og tolkes i en politisk kontekst. Tilhørerne må tillegges årvåkenhet, skepsis og intelligens. Den jevne TV-seer hørte at det dreide seg om en politisk ytring og

dette er avgjørende. Spørsmålet er om det kan utledes uforbeholdne, konkretiserte, utvetydige og alvorlige faktiske påstander mot Krekar. Rammen for vurderingen er forståelsen av begrepet ”terrorist”. Det er kun det begrep som skal mortifiseres som skal vurderes. Det skal vises forsiktighet med å innfortolke faktaopplysninger (Rt. 2003 side 920 (Tønsbergs Blad)). Dette innebærer at man ikke skal legge mer inn i et utsagn enn det som faktisk uttrykkes. Bevistemaet i Tønsbergs Blad-saken var enkelt og ledet naturlig fram til en konklusjon om at det var fremsatt en faktapåstand. Slik er det ikke her og sakene kan derfor på dette punkt ikke sammenlignes. Den verserende sak hvor Stortingsrepresentant Simonsen har anlagt sak mot TV 2 er ikke avgjort og er heller ikke uten videre sammenlignbar. Det må likevel bemerkes at det å beskylde noen for en ”bevisst løgn” har langt mer karakter av å være en faktapåstand. Det kan heller ikke være grunnlag for å knytte en særskilt forsiktighetsregel til de tilfeller hvor det er snakk om straffbare forhold. Videre må det tillegges vekt at utsagnet er fremsatt muntlig og umiddelbart. Utsagnet får alene på dette grunnlag karakter av å være en meningsytring. Refereres i tillegg til ”mistanke” eller brukes dempende uttrykk som ”muligens”, vil utsagnet ha karakter av å være ”value judgement”.

Politikere kommer pr definisjon med meningsytringer. Disse er gjerne karakterisert ved at de er muntlige, upresise, umiddelbare, gitt uten forundersøkelse og under tidspress, de er debattpregede med slagords formulering, de er ikke satt inn i en pro & contra-vurdering, de er gjerne kontroversielle, fargede, ladede, meningsbærende og reflekterende partipolitiske synspunkt. Som motsetning til absolutte sannheter er slike ytringer med andre ord pr definisjon unøyaktige, provoserende og flyktige. Hvorvidt tilhøreren tror på det som blir sagt er uten betydning. Alle skjønner imidlertid at politiske uttalelser må tas med en klype salt.

Den konkrete tolkning i nærværende sak må naturlig nok ha Hagens ord- og begrepsbruk som utgangspunkt. Han uttalte seg ikke om det konkrete og ikke om faktiske hendelser. Hans uttalelse var basert på dagligtalens begrepsbruk. Det hele var en personlig forankret meningsytring. Han baserte seg også på det han forsto som folks opplevelse av frykt og uro. Dette hadde sitt grunnlag i verserende politiske internasjonale aktiviteter. Krekars forståelse av begrepene er ulik den alminnelige TV-seers. En ”terrorist” forstås ikke nødvendigvis som en person som dreper sivile. Det finnes uansett ikke noe fasitsvar på hva begrepet betyr. Vurderingen må gjøres konkret. Uansett om Krekars oppfatning skulle være riktig så er den ikke representativ for en alminnelige oppfatning. TV-seeren vil se på uttalelsen som en politisk meningsytring. Det er uholdbart å legge inn straffelovens fortolkning av begrepet. Straffelovenes angivelse er positivrettslig og må være eksakt som grunnlag for straff. Tolkningen her blir således mer juridisk/teknisk, og dette kan ikke flytte den alminnelige forståelse. Hagens begrepsbruk tilsvarer den alminnelige oppfatning. Det vises til Rt. 1985 side 1421 (Dagningen-Greepeace) hvor terrorbegrepet berøres. I dagens språkbruk er terrorterminologien utvannet og generalisert.

Gjennom Krekars egen forklaring for retten er det for øvrig avdekket at Ansar al Islam var troende til å bruke vold, alternativt trussel om vold.

Dersom det legges til grunn at vi står overfor et faktautsagn må det forutsettes at dette pr definisjon kan bli gjenstand for sannhetsbevis. Retten må da ta stilling til hva som skal bevises. I denne sammenheng må også vektlegges at Hagen den påfølgende dag reserverte seg med hensyn til hva som lå i begrepet. Praksis viser også eksempler på at personer i spesielle posisjoner og som selv driver politisk virksomhet må tåle et skarpt søkelys. Når utsagnet vurderes må en vokte seg for å trekke inn TV 2’s kryssklipping. Denne har Hagen ikke ansvar for.

Ytringsfriheten slår uansett gjennom. For det første belyses dette gjennom beskyldningens karakter (Tønsbergs Blad-dommen punkt 44). Gjennomsnittsæren finnes ikke og utsagnet må vurderes opp mot Krekars aktuelle rykte. Man må i denne sammenheng merke seg at man står overfor en geriljaleder som reserverer seg mot å bli kalt terrorist. Spørsmålet blir da hvilken merbelastning vi snakker om.

For det annet representerer ytringsfriheten verdier som er innenfor den almenne interesse og dette danner det viktigste kriterium innenfor EMD’s praksis. Denne differensiering er viktigere enn forskjellen mellom fakta og verdivurdering. En behøver da heller ikke å gå veien om sannhetsbevis. Den alminnelige interesse ytringsfriheten representerer slår gjennom i forhold til beskyttelsen av enkeltindividet.

Uansett er det en glidende overgang fra det rene faktautsagn til det som må karakteriseres som en meningsytring. Avveiningen i forhold til ytringsfriheten må gjøres med basis av graden i faktisk belegg. Det er også et poeng at den som tillater seg å karakterisere andre, må tåle vurderinger av seg selv. Når man også står overfor et utsagn fra en politiker må en huske at politikere er målbærere av partiprogram og holdninger. At debatter finner sted i full offentlighet er for øvrig i seg selv et gode.

At Krekar ikke kunne forsvare seg mot ytringen er intet argument. Selv om han var fengslet ble hans interesser også ivaretatt av hans advokat. Dessuten var det Hagen sa et allerede etablert bilde i offentligheten.

Det må også tas hensyn til at man for en stortingspolitikers del er svært nær det lovfestede immunitetsvern.

Oppsummeringsmessig om faktaspørsmålet anføres etter dette at vi står overfor et utsagn det verken kan eller skal føres sannhetsbevis for. Hvis det fordres bevis er terskelen for innfrielse av dette lav. EMD’s praksis må forstås slik: er det snev av belegg så er vilkåret for sannhetsbevis oppfylt. I denne sammenheng er Internett-bevisene gode nok. De har kildehenvisninger og er nyhetsformidling, ikke propaganda. Videre anføres at selv faktapåstander trenger ikke alltid bevis; ytringsfriheten slår uansett gjennom. Det er ikke grunnlag for å stille ytreren overfor en umulig oppgave hvor det som følge av utsagnets karakter vil være umulig å fremskaffe bevis.

Med hensyn til aktsomhetsvurderingen bemerkes at EMK artikkel 10 inneholder en skyldregel. Ytreren har ingen selvstendig undersøkelsesplikt og det er ikke rom for avgjørelser basert på etterpåklokskap. Aktsomhetsvurderingen vil omfatte både grunnlaget for utsagnet og den melding ytreren gir utad. I Rt. 2001 side 136 (kjøreskolesaken) er det pekt på at en må kunne stole på offisielle uttalelser. Det har Hagen gjort i denne saken.

Anførselen om forhåndsdømming er ny. Den kan uansett ikke føre fram.

Hagen kan bare domfelles hvis utsagnet er uforholdsmessig. Det må vektlegges at terroristbegrepet er brukt av alle andre. Det Hagen sa representerer ingen merbelastning. Forholdet har ikke påført Krekar skade. Norske myndigheter er upåvirket av Hagens uttalelse.

En mortifikasjonsdom vil uansett være meningsløs. Oppreisning skal også bare ytes hvis det etter en samlet vurdering virker rimelig.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. Carl Ivar Hagen frifinnes.

2. Mullah Krekar tilpliktes å betale til Carl Ivar Hagen sakens omkostninger, med tillegg av forsinkelsesrentelovens til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfrist til betaling skjer.

Rettens bemerkninger.

Det aktuelle rettsområde har i de senere årene vært gjennom en utvikling. Dette gjelder både i forhold til rettskildene og det materiellrettslige. Rettskildene har i mer direkte grad blitt supplert med menneskerettighetene gjennom inkorporasjonen av bl.a. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i norsk lov. I tillegg kommer den vekt som legges på avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Dommene basert på EMK’s artikkel 10 er særlig sentrale. Bestemmelsen lyder slik i norsk oversettelse:

Ytringsfrihet.

1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Norges Høyesterett har i sine senere avgjørelser gitt eksplisitte angivelser om bruk av dette rettskildematerialet. Materiellrettslig har dette også betydning for det utgangspunkt som skal tas. Dette har førstvoterende oppsummert slik i dommen inntatt i Rt. 2003 side 928 (38) (Tønsbergs Blad):

Jeg går etter dette over til spørsmålet om lagmannsretten hadde rettslig grunnlag for å mortifisere de aktuelle utsagnene. Tradisjonelt har dette i norsk rett vært behandlet utelukkende som et spørsmål om det er ført sannhetsbevis, jf straffeloven § 253 nr 1 sammenholdt med § 249, og som et spørsmål om beskyldningene er rettsstridige. Jeg bemerker i den forbindelse at lagmannsrettens dom er avsagt etter Høyesteretts dom i Rt. 2002 side 764. Førstvoterende i den saken slo først fast at mortifikasjon etter EMDs praksis kan være et inngrep i ytringsfriheten som strider mot EMK artikkel 10. Deretter knytter førstvoterende den videre drøftelse til en avveining etter denne bestemmelsen. Avgjørelsen innebærer en markering av at det er konvensjonen og EMDs praktisering av denne som i dag er den primære rettskilde når norske domstoler skal trekke grensen for de ærekrenkende utsagn som vil kunne gjøres til gjenstand for straff eller mortifikasjon. Inngrep i ytringsfriheten krever etter artikkel 10 nr 2 en tungtveiende begrunnelse – det må være nødvendig i et demokratisk samfunn og skje til fordel for de interesser som er nevnt i bestemmelsen. Også i vår sak er det alternativet ”for å verne andres omdømme” som er det aktuelle.

Hvorvidt beskyldningen er en ærekrenkelse etter norsk straffelov er etter dette alene ikke avgjørende for kravet om mortifikasjon og/eller oppreisning idet dette må avveies mot artikkel 10. Utgangspunktet er imidlertid fortsatt at en usann ærekrenkende beskyldning ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Om dette heter det i samme dom, ref (41):

Hovedregelen etter norsk injurielovgivning og etter EMK artikkel 10 er at ikke beviste ærekrenkende faktapåstander ikke er beskyttet av ytringsfriheten. For så vidt gjelder EMD’s praksis viser jeg til dom 20. mai 1999 i saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge (sak 21980/93)(EMD=REF00001216) avsnitt 66, samt til dom 7. mai 2002 i saken McVicar mot Storbritannia (sak46311/99)(EMD=REF00003583) avsnittene 84 og 87. Det må foreligge spesielle grunner for å fravike denne hovedregelen.

Retten behandler innledningsvis det omstridte utsagn som sådan. Deretter vurderes om det dreier seg om en faktapåstand (factual statement) eller verdivurdering (value judgement), partenes posisjoner og situasjon, og dernest sannhetsbeviset og den eventuelle betydning av dette. Videre behandles om det foreligger grunnlag for å fravike hovedregelen om at en eventuell usann faktaopplysning likevel er beskyttet av reglene om ytringsfrihet. Avslutningsvis kommenteres mortifikasjonskravet og kravet om oppreisning. Omkostningsansvaret drøftes særskilt.

Det omstridte utsagn må undergis en tolkning. Dette vil relatere seg til innholdet (hvordan utsagnet skal forstås), og til dets karakter (om det er en faktapåstand eller en verdivurdering).

Sentralt i den omstridte ordbruk står begrepet ”terrorist”. Det er dette Krekar først og fremst reagerer mot.

Tolkningen må skje innenfor hva ”folk flest” oppfatter begrepet formidler. Utgangspunktet er objektivt og basert på alminnelig sunn fornuft. Videre må forståelsen suppleres med den sammenheng utsagnet er fremkommet i. Herunder vil i nærværende sak Hagens øvrige uttalelser i samme intervju kunne ha betydning. Retten vil også vurdere betydningen av det han sa til media den påfølgende dag.

Det er fra Hagens side anført at begrepet terrorist nærmest er alminneliggjort etter det som skjedde 11. september 2001. Retten er ikke enig i det. Tvert om har begrepet blitt undergitt et mer spesifikt og alvorligere innhold. En rekke av de initiativ som ble tatt etter denne dato i forhold til sanksjoner, lovgivning, motvirkende tiltak m.v. både nasjonalt og internasjonalt, var nettopp knyttet til terrorisme. Om dette vises bl.a. til straffeloven § 147 a og FN’s resolusjoner om frysing/båndlegging av økonomiske midler. Selv om diskusjonene omkring dette langt på vei gir uttrykk for en politisk og ikke nødvendigvis juridisk uttrykksmåte, nedfeller det seg et inntrykk og en forståelse av hva terrorbegrepet omfatter. Retten er derfor ikke i tvil om at begrepsbruken inspirerer tanken i retning av handlinger knyttet til det som skjedde 11. september 2001, selvmordsbombere og ellers voldelige handlinger hvor en først og fremst forestiller seg at uskyldiges liv går tapt.

Retten er etter dette heller ikke enig i at begrepet representerer en alminnelig talemåte som nærmest skulle henlede oppmerksomheten mot noen som i alminnelighet plager andre. Det gjelder iallfall ikke når begrepet eksplisitt knyttes til forholdene i Midt-Østen og geriljaledelse.

Begrepsbruken i norsk straffelov er etter dette alene eller i seg selv ikke avgjørende for rettens forståelse av terrorbegrepet.

Det legges til grunn at begrepet heller ikke bare representerer en beskrivelse, men at det inneholder en klar angivelse av at ordbruken avspeiler en forestilling om at vedkommende begrepet retter seg mot også knyttes til terrorhandlinger. Slik retten forstår dette begrep representerer talemåten med andre ord i realiteten også en beskyldning om at Krekar står ansvarlig for handlinger begrepet etter den angitte normalforståelse beskriver.

Hagen tilkjennegir den påfølgende dag at ”vi kan diskuterer betegnelsen terrorist”. Dette sies imidlertid i en sammenheng hvor det ikke tydeliggjøres at han reserverer seg mot det som måtte fremstå som den alminnelige oppfatning av det han hadde sagt dagen før. Retten kan derfor ikke se at det han sa dagen etter inneholder en reservasjon eller tilbaketrekking av det som dagen før hadde fremstått som det sentrale meningsinnhold.

Et begrep kan inneholde både elementer av en påstand om faktum og en verdivurdering. Dette gjelder også her. Terroristbegrepet tilkjennegir en politisk vurdering av den beskrevnes ståsted. Slik sett har Hagen gitt uttrykk for en verdibasert beskrivelse som også plasserer den beskrevne i et politisk landskap. I denne kontekst har begrepet karakter av en meningsytring med et politisk innhold. Dette som sådan er karakteristisk for en verdivurdering. Ligger utsagnet med hovedtyngden på dette, vil den være en ytring som man som utgangspunkt er fri til å fremsette. Det ligger da implisitt at ytringen vanskelig kan være gjenstand for sannhetsbevis.

Som retten ovenfor har konkludert, inneholder imidlertid begrepet klare elementer av å gi en faktabeskrivelse hvor det er sentralt at Hagen etter en normalforståelse også beskylder Krekar for å forestå de handlinger terroristbetegnelsen avspeiler. Dette er utsagn som inneholder en beskrivelse hvor det sentrale er beskyldninger om at Krekar faktisk er ansvarlig for slike handlinger. Dette er påstander av konkret karakter som det kan føres sannhetsbevis for.

Rettens konklusjon og utgangspunkt er følgelig at Hagens bruk av ordet terrorist i hovedsak inneholder elementer av beskyldning om å ha ansvar for terrorvirksomhet. Vi står da overfor et uttrykk hvor ”factual statement” er det mest sentrale element.

Det skal til dette tilføyes at det også skal trekkes inn hvilket grunnlag Hagen hadde for å bruke betegnelsen og hvilke krav som skal stilles til ham i denne sammenheng. Retten vil komme tilbake til dette så vel under vurderingen av den subjektive skyld som i vurderingen av om en usann faktapåstand likevel er beskyttet av ytringsfriheten.

Slik retten vurderer saken er det ikke behov for å gå nærmere inn på de nærmere vilkår for å konstaterer om utsagnet representerer en overtredelse av straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og om det som konsekvens av dette foreligger grunnlag for eventuelle sanksjoner. Dette fordi retten uansett finner at ytringsfriheten slår gjennom selv om det skulle legges til grunn at en står overfor en usann faktabeskyldning.

Retten vil likevel knytte noen bemerkninger til sannhetsbeviset, hvorvidt Krekar er blitt utsatt for en særskilt belastning og utsagnsgivers subjektive forhold. Dette fordi disse elementer også vil være med i avveiningen av forholdet mellom ytringsfriheten og personvernet.

Vedrørende spørsmål om sannhet har Krekar selv ikke reagert mot at han av Hagen ble kalt geriljaleder. Retten tolker dette som en erkjennelse av denne status, - i alle fall for den angitte periode han selv har tilkjennegitt. Samtidig har Krekar konkret for retten beskrevet en episode hvor det klart fremgikk at i alle fall trussel om å kunne utøve vold var et sentralt element. Retten sikter her til tilfellet hvor en selvmordsbomber ble plassert i PUK’s leir. Skulle en forestille seg at trusselen hadde manifistert seg i utløsning av bomben, ville en etter rettens skjønn stått overfor en handling hvor terrorbeskrivelsen ville vært nærliggende. Dette gjelder selv om ofrene var politiske motstandere/aktivister og ikke alminnelige sivile.

Videre har bl.a. Ansar al Islams politiske motstandere, nøytrale organisasjoner, enkeltpersoner og internasjonale politikere gitt karakteristikker av organisasjonen og Krekar – også da organisasjonen var under ledelse av Krekar - som gjør at kategoriseringen knyttet til terroristbegrepet er nærliggende. Retten kan imidlertid ikke se at det foreligger noen samlet nøytral og objektiv fremstillingen som gjør at en med en nødvendig grad av visshet kan gå god for en slik konklusjon. Det synes å være grunnlag for å konstatere at kategoriseringen har vært resultatet av en relativ ensidig kildebruk med basis i en felles bestrebelse på å bekjempe terrorisme. Dette har vært foranlediget av bl.a. behovet for å rettferdiggjøre sanksjoner, innføre kontroversiell lovgivning i forhold til etterforskning og forfølgelse. Dette gir grunnlag for en kritisk holdning også til medias dekning, herunder programposten Brennpunkt som synes å ha dannet deler av bakgrunnen for Hagens uttalelse. I denne kontekst har retten merket seg hva Krekar kunne fortelle om innslaget og at enkelte deler var satt inn i en slik sammenheng at meningsinnholdet ble påvirket av dette.

Det er etter dette grunn til å stille seg kritisk til det som er anført som grunnlag for sannhetsbevis. Retten finner det imidlertid som nevnt ikke påkrevet å ta stilling til om sannhetsbevis er ført. I dette ligger at en heller ikke tar stilling til hva som kreves for å føre slikt bevis. For ordens skyld bemerkes at Økokrims henleggelse av terrorsiktelsen uansett ikke vil være avklarende i forhold til dette.

Krekar har over tid vært en person i offentlighetens søkelys. Selv om han ikke var så profilert den gang Hagens utsagn ble fremsatt, var han allerede da en person med en selvvalgt og kontroversiell posisjon. I den rolle han selv satte seg, må han også finne seg i verbale angrep og medias søkelys. Hvor grensen går for hva han må forventes å tåle kommer retten tilbake til.

Hagen på sin side er en offentlig person som vet at hans uttalelser blir lyttet til og at han blir referert. Dette skjerper aktsomheten. Hagen er Stortingspolitiker og mellom politikere må det aksepteres en høy terskel for hva som kan sies. Hagen har også en særskilt posisjon hvor han som medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skal fungere som en påpasser. Han er imidlertid ikke vernet av særskilte immunitetsregler i forhold til hva nærværende sak gjelder.

De verbale sverdslag må avpasses i forhold til hvem de retter seg mot. Herunder vil det være av betydning om det dreier seg om en privatperson og om vedkommende utsettes for spesielle belastninger eller risiki.

I denne saken må Krekar også vurderes som privatperson. Hvor han skal bo og den strafferettslige forfølgning er forhold som berører den personlige sfære. Hagens utsagn medfører – i den sammenheng det er fremsatt konkret relatert til Krekars sak – risiko for at det han sier kan influere på det offentliges behandling. Da skjerpes i det minste utsagnsgivers aktsomhet. Retten finner utfra dette at Hagens ordbruk er egnet til å skade Krekar. Hagen kunne i kraft av sin erfaring også lett ha modifisert sin uttalelse. Dette kunne gjøres ved å henvise til en reservasjon i forhold til kildematerialet, eller ved å la sitt utsagn bli supplert med et forbehold.

Retten finner etter dette heller ikke grunnlag for Hagens anførsel om at det han sa ikke var direkte relatert til Krekars sak og at det kun var en ytring i tråd med hans syn på innvandringspolitikken i sin alminnelighet.

Som ovenfor referert fra Høyesteretts dom i Tønsbergs Blad-saken er utgangspunktet at et usant ærekrenkende utsagn ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Foreligger spesielle grunner kan imidlertid dette fravikes. Det sentrale i vurderingen vil være en avveining mellom personvernet og ytringsfriheten.

Dersom slike spesielle grunner er tilstede, er det ikke nødvendig å vurdere om samtlige vilkår for å konstatere en ærekrenkelse foreligger. Ytringsfriheten vil da uansett slå gjennom. Retten går derfor over til å vurdere om slike spesielle grunner kan konstateres. Retningsgivende for vurderingen er særlig de to Høyesterettsdommer som begge tar utgangspunkt i EMK artikkel 10.

Utsagnet i nærværende sak er fremsatt av en Stortingspolitiker i forbindelse med en konkret sak, som del av en større sammenheng og som ledd i en pågående politisk debatt. Hagen har samtidig en funksjon som medlem av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Dette organs oppgave er bl.a. å føre kontroll med forvaltningen ved å stille kritiske spørsmål. I de to nevnte Høyesterettsdommer var det pressen som fremsatte utsagnet. Høyesterett trakk da fram pressens rolle som vakthund. Herunder må innfortolkes retten og plikten til å stille kritiske spørsmål. Bare gjennom en slik strategi kan pressen fylle sin rolle. Parallellen til hva som er tilfellet i nærværende sak er nærliggende. En Stortingspolitiker generelt - og medlem av det særskilte kontrollorgan spesielt - må nettopp ha som oppgave å stille undersøkende spørsmål. Dette vil naturlig ofte måtte ta utgangspunkt i enkeltsaker, - og da ikke bare for å kontrollere den saksbehandlingen i den enkelte sak, men også for å foranledige muligheten til å trekke linjer for den videre politiske og forvaltningsmessige behandling.

Retten finner at Hagen i denne kontekst har en posisjon som pr definisjon foranlediger en kritisk og undersøkende holdning. De to dommene blir da også på dette punkt retningsgivende for sakens avgjørelse.

Et særskilt forhold som Høyesterett trekker fram er om saken har allmenn interesse. Hvordan Krekar behandles av norsk forvaltning og påtalemyndighet er av stor interesse i den hjemlige politiske debatt knyttet bl.a. til innvandrings- og asylpolitikken. Samtidig har saken internasjonale politiske implikasjoner. Krekars posisjon i Norge, hans rolle i Ansar al Islam, organisasjonens forhold til sentrale myndigheter i Irak og andre regionale enheter i Kurdistan, samt regionens og Iraks betydning for den verdenspolitiske situasjon, gjør at tilfellet etter rettens vurdering åpenbart er av allmenn interesse.

Krekar har som nevnt selv bidratt til at søkelyset er rettet mot ham. I den storpolitiske kontekst må han med posisjon som leder av en kontroversiell og markant gruppering tåle dette. Stigmatiseringen er da langt på vei selvforskyldt. At andre uttaler seg om han ligger derfor innenfor hva som må aksepteres av ytringer som også har implikasjoner som nevnt. I denne sammenheng mener retten således at adgangen til å ytre seg om et tema av stor allmenn interesse må gå foran vernet av den person som selv i vesentlig grad har bidratt til å bli gjenstand for medias, befolkningens og politikernes interesse.

Et videre vurderingstema er om uttalelsen er bygd på etterrettelige og åpne kilder. Som retten har indikert ovenfor kunne Hagen med fordel ha vært mer kritisk til kildene. I forhold til avveiningen mellom personvern og ytringsfrihet er dette subjektive element i nærværende sak likevel ikke av avgjørende betydning. Begrunnelsen for dette er igjen Krekars egen rolle og ansvar. Hagen har anvendt åpne kilder, og det er også andre som har fremsatt lignende beskyldninger mot Krekar. Verken kildene eller disse personene har forøvrig Krekar gått tilsvarende i rette med.

Informasjon som kan innhentes over Internett er av et overveldende omfang. Enhver som bruker dette må utøve kritikk med hensyn til videreformidling, kildeangivelse og med nødvendig forbehold om etterrettelighet. I en samlet vurdering finner imidlertid retten ikke at Hagen har krenket personvernet i dette tilfellet når dette element avveies mot behovet gjennom offentlig ytring å få belyst en sak av stor allmenn interesse.

Isolert sett inneholder den ytring Hagen har fremsatt en grov beskyldning. Det er likevel nærhet mellom det som er sagt og det å være geriljaleder i en konflikt hvor normalt og etter en alminnelig forståelse bruk av vold inngår som et virkemiddel. Med det Krekar selv har forklart for retten legges til grunn at skremsel brukes bevisst. For en person i Krekars posisjon vil derfor ikke terrorbegrepet representerer den samme grovhet som den ville gjort for en alminnelig person som fikk utsagnet knyttet til seg.

Et ytterligere moment er hvor på skalaen mellom ”value judgement” og ”factual statement” begrepet befinner seg. Jo mer faktarelatert begrepet er, jo mer vil det stilles krav til at andre momenter blir utslagsgivende i forhold til personvernet. Dette gjelder særlig når det for denne drøftelse forutsetningsvis legges til grunn at det ikke er ført sannhetsbevis.

Som nevnt har retten funnet at uttrykket inneholder elementer av så vel verdivurdering som fakta. At begrepet slik sett inkludere et moment av ytring svekker etter rettens skjønn konsekvensen av at deler er knyttet til faktum. Dette gjelder særlig når ytringen er diktert ut fra et ønske om å opplyse et tema det er påkrevet for ytreren å stille spørsmål om.

Rettens konklusjon oppsummeres slik: utsagnet gjelder et forhold av stor allmenn interesse hvor den privatperson som rammes har et betydelig medansvar for å ha kommet i en situasjon hvor det stilles kritiske spørsmål. Hagen har anvendt åpne kilder hvor utsagnet reflekterer innholdet i disse. Det er i vurderingen av personvernet i denne sak og i den samlede vurdering ikke avgjørende at han kunne og burde ha uttrykt seg med et forbehold.

Retten har lagt til grunn at utsagnet inneholder en faktapåstand. Retten har imidlertid ikke gått nærmere inn på om det er ført sannhetsbevis for denne. I nærværende sak har spørsmålet om påstanden er sann eller usann ikke vært avgjørende.

Retten har etter dette kommet til at spesielle forhold foreligger og at ytringsfriheten slår gjennom i forhold til personvernet, s.s. ”andres omdømme eller rettigheter” (artikkel 10 nr 2). Mortifikasjon vil representere et inngrep i ytringsfriheten som ikke er forenlig med artikkel 10 i EMK slik denne er tolket av EMD og Norges Høyesterett.

Oppreisningskravet har vært knyttet til det som kreves mortifisert. Med det resultat retten har kommet til vedrørende utsagnet som sådan og mortifikasjonskravet, vurderer retten det også slik at det heller ikke er grunnlag for oppreisningskravet.

Saksøkte, Carl Ivar Hagen, blir etter dette å frifinne idet Mullah Krekar verken får medhold i kravet om mortifikasjon eller oppreisning.

Saksomkostningene vurderes etter tvistemålslovens regler, jfr straffeprosessloven § 440. Saken er tapt fullstendig og Krekar skal etter hovedregelen i § 172 første ledd pålegges å betale Hagens saksomkostninger. Retten har vurdert lovens unntaksregler i forhold til dette, men finner ikke at de kommer til anvendelse. Spesielt angis at retten ikke har funnet spørsmålet om avveiningen mellom personvern og ytringsfrihet vanskelig. Retten har verken utfra dette eller andre forhold funnet saken tvilsom.

Advokat Hatland har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 256.778. Av dette utgjør kr 196.140 salær, kr 2.529 juridisk utdrag, kr 8.410 reise m.v. og kr 49.699 merverdiavgift. Til sammenligning var advokat Melings omkostningsoppgave samlet på kr 189.720.

Det har ikke fremkommet innsigelser mot advokat Hatlands omkostningsoppgave. Retten har imidlertid vurdert hva som var nødvendig for å få saken betryggende utført etter tvistemålslovens § 176. Etter en samlet vurdering basert på dette kriterium; herunder bl.a. sakens vanskelighetsgrad, medgått tid i retten og nødvendig tid til saksforberedelse, fastsettes det salær Krekar skal erstatte til kr 150.000. I tillegg kommer de spesifiserte utgifter og merverdiavgift. Samlet omkostningsansvar utgjør etter dette kr 199.600.

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g :

1. Carl Ivar Hagen frifinnes.

2. Farraj Najmuddin Farraj Ahmad (Mullah Krekar) dømmes innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale Carl Ivar Hagens saksomkostninger med kr 199.600 – etthundreognittinitusensekshundre kroner – med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall.

Retten hevet

Carl August Heilmann

Bente Billing

Arnt Wilhelm Oven

Dommen blir å forkynne personlig for sakens parter.

Dommen kan påankes til Borgarting lagmannsrett. Anken må erklæres direkte for Oslo tingrett innen 2 – to - uker fra dommen er forkynt.

Ankeerklæringen må være underskrevet eller medunderskrevet av en advokat. Den ankende part kan også henvende seg til rettens kontor og få ankeerklæringen nedtegnet og undertegnet der.

SAMMENDRAG AV DOMMEN FOR OVERSENDELSE TIL LOVDATA

Gjelder A-saker

Saksnummer:

Sammendrag: (ca 8 linjer)

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere