RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Slik stopper du lunsj-terroristen

Sist oppdatert:
Nettavisens orakel vet hva du gjør med unnasluntrere og slitsomme kolleger. Sjekk svarene.

SPØR ORAKELET HER!

Kjære orakel,

en kollega skal alltid ha så stort fokus på familien sin i lunsjen og forteller detaljer til oss andre som vi gjerne kan være foruten. Jeg tror ikke personens voksne barn ville likt det som blir fortalt, for å si det sånn. Det er vanskelig å skifte tema, for om personen blir avbrutt så blir temaet tatt opp igjen like etterpå. Personen har ikke noe vanskelig familieliv, men vi kolleger skal liksom vite alt. Personen er sterk og en ledertype, men tydeligvis sårbar på en måte på dette området. Hvordan forholde seg til personen, slik at familien ikke blir hovedtema i lunsjen?

Hilsen Anna

Kjære Anna,

det er viktig at man ikke sitter og «lider» seg gjennom lunsjene. Den som «breier seg» for mye om eget familieliv vil ikke nødvendigvis skjønne at det blir for mye av det gode med prat om egen familie i lunsj etter lunsj. Ta det opp med vedkommende på tomannshånd. Si at du opplever det slik at personen snakker for mye om seg og sitt i lunsjen, i forhold til hvor mye andre får slippe til med «sine» tema og tanker. Det må være en viss balanse når den samtalemessige «stafettpinne» går rundt, skal det være trivelig. Dersom en person snakker og snakker og dominerer fullstendig blir det fort kjedelig for de andre. Det bør også være et rimelig forhold på dette med hvor «privat» man er. Dersom kolleger rundt lunsjbordet blir pinlig berørt av detaljene, er det viktig å gi beskjed om at man synes det blir for sensitivt, at det finnes en grense for hvor mye man f.eks. kan utlevere familiemedlemmer. Detaljene man kommer med må ikke oppleves som upassende. Hva som går an å si kan være forskjellig fra organisasjonskultur til organisasjonskultur, hvilke normer og verdier som gjelder.

Det sentrale er som sagt at det er en slags «samtalemessig balanse» mellom kollegene, ikke bare med hensyn til hvor mye man snakker, men også i forhold til hvor «dypt» man går inn i private forhold. Et viktig spørsmål å stille seg er om hvordan man ville reagert selv, om ektefelle eller barn hadde vært tilsvarende avslørende av private forhold på sine respektive arbeidsplasser om deg og ditt - ville det vært akseptabelt? Det er en viss sjanse for at den «familieavdekkende» kollega ikke ville likt å bli tilsvarende eksponert selv, om f.eks. sine svakheter og sårbare sider.

Stig Berge Matthiesen, professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen, svarte for orakelet.

Hei sann orakel,

jeg har i snart to år nå gått fra det ene vikariatet til det andre i flere ulike vikarbyråer. Synes mildt sagt arbeidsmarkedet er vanskelig, og opplever å søke og søke uten å komme igjennom noen vei. Er samfunnsviter med mastergrad. Jeg er etter hvert blitt bekymret for hvorvidt arbeidsgivere blir skeptiske når de ser at jeg bare har jobbet i vikarbyrå siden jeg var ferdigstudert? Har hatt mer eller mindre halvrelevante jobber og jeg har ikke gått arbeidsledig.

Hilsen Ina (28), Oslo

Hei Ina,

ser frustrasjonen rundt den situasjonen du har kommet opp i og har stor forståelse for den. Ser også at det videre kan være vanskelig for deg å komme ut av den spiralen du er i. Nå vet jeg minimalt om bakgrunnen din og hva slags jobber du har hatt, men tar vi utgangspunkt i den akademiske bakgrunnen, så kan den virke noe «smal» i forhold til arbeidslivet og hva man har behov for. Jeg vet naturlig nok ikke heller hva du konkret ser etter, og hva slags type jobber du har hatt, men du kan også snu den erfaringen du har opparbeidet deg til noe positivt.

Du har en bra akademisk utdannelse. Kan være noe smal, men du begynner nå å få en større breddekompetanse gjennom vikariater som gjør at du begynner å opparbeide deg en bredere «kommersiell» arbeidserfaring og kompetanse, som igjen - gjennom å vinkle det riktig, kan gjøre deg mer attraktiv i arbeidsmarkedet.

Der du har hatt konkrete oppdrag f.eks. gjennom Manpower, Adecco eller andre over en periode, skriv at du har vært ansatt av dette/disse selskapene, men hvor du eventuelt da har hatt forskjellige oppdrag gjennom disse.

Husk når du nå prøver å komme deg inn i arbeidsmarkedet at du driver meg salg av et produkt - og det produktet er deg. Da må du være bevisst på å bygge opp en argumentasjonsrekke for hvorfor du er den riktige til den aktuelle stillingen. Det er da du bl.a. kan bruke en del av den bredde erfaringen du den siste tiden har opparbeidet deg som argument.

Lykke til!

Senior bedriftsrådgiver Frode Pettersen i Manpower Professional Executive svarte for orakelet

Kjære orakel!

Hvordan håndterer man en kollega som blir syk - og sykmeldt - hver gang det ligger an til litt ekstra arbeid og innsats? Dette medfører selvfølgelig at ekstrabelastningen faller på øvrige kollegaer. Dette begynner å bli en stor utfordring. Sjefene lar det «skure og gå» selv om det er sagt ifra utallige ganger. Personen det er snakk om har også blitt omplassert og fått «enklere» arbeidsoppgaver p.g.a. dette. Virker nå som om vedkommende kan tillate seg å gjøre minst mulig på mest mulig tid uten å ofre øvrige kollegaer en tanke. Noen tips?

Hilsen Ruskomsnusk

Kjære Ruskomsnusk,

det er viktig å unngå passiv aggresjon, at man kun går og surmuler, og indirekte viser at man er misfornøyd med personen. Personen det gjelder er ikke tankeleser. Husk også at det er lov å bli syk. Problemet for personen (og arbeidsplassen) oppstår når det er rimelig lett å se et «mønster» i fraværet, et mønster som folk i miljøet opplever som skoft og unnasluntring. Ingen er tjent med å bli opplevd som en som skofter eller sluntrer unna.

Ta det opp med den det gjelder, din frustrasjon, men på en akseptabel måte. Referer til dine «data», perioder der det har vært tilspisset med ekstra arbeid og innsats, og at i samme periode har vedkommende vært borte fra jobb N antall dager. Vis til flere slike episoder. Om du har flere slike, slik at det framstår som et mønster: Si deretter at du opplever fraværet som et mønster. Kan den andre forstå at man ser det som et mønster? Hvordan kan vi møte hverandres gjensidige forventninger? Er det noe vi kolleger kan bidra med når det topper seg, slik at du da kommer på jobb i stedet for å bli syk? Når du gjentatte ganger er borte i forbindelse med «toppene», opplever vi det slik at du svikter oss andre, noe vi er redd vil forsure miljøet ytterligere framover. Hva er den andre sine tanker om det hele? (Viktig å slippe den andre til, og at du innleder og følger opp dialogen på en dempet og mest mulig nøytral måte, d.v.s. at du holder stemmeleie og affekter (følelser) i sjakk).

Noen vil kunne skjerpe seg ved å bli konfrontert med kollegenes forventninger. Dessverre er det slik at fortid predikerer framtid når det gjelder sykefravær, d.v.s. at det er mye større statistisk sjanse for at folk med mye fravær i fortiden også i fortsettelsen vil ha et høyt fravær. Det kan skyldes helsetilstand, men kan også skyldes (sviktende) innstilling og arbeidsmoral.

Stig Berge Matthiesen, professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Bergen, svarte for orakelet.

«RUSKOMSNUSK» FÅR ORAKELETS BOKGAVE. SEND INN DITT SPØRSMÅL ELLER LES TIDLIGERE ORAKEL-SVAR HER!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere